Føler ingen liker meg

[Anonym-bruker]

Som overskriften sier. Føler ingen liker meg. At de bare snakker med meg for å være høflig, men ikke egentlig vil. 

Skal ut å spise med kollegaer neste uke, men kjenner jeg gruer meg skikkelig. Tenker bare de håper jeg ikke kommer, at ingen vil sitte ved siden av meg, snakke med meg. 

Samme med venninner. Har lite venner, møter folk og har det hyggelig sammen, men så tenker jeg etterpå at de kanskje ikke vil ha mer kontakt, at jeg legger for mye i det. 

Andre som også føler det sånn? Hvordan takler dere det?

[Karma91]

3 minutter siden, Anonym-bruker said:

Som overskriften sier. Føler ingen liker meg. At de bare snakker med meg for å være høflig, men ikke egentlig vil. 

Skal ut å spise med kollegaer neste uke, men kjenner jeg gruer meg skikkelig. Tenker bare de håper jeg ikke kommer, at ingen vil sitte ved siden av meg, snakke med meg. 

Samme med venninner. Har lite venner, møter folk og har det hyggelig sammen, men så tenker jeg etterpå at de kanskje ikke vil ha mer kontakt, at jeg legger for mye i det. 

Andre som også føler det sånn? Hvordan takler dere det?

Er nok flere som har følt det sån til en viss grad, noen sterkere en andre. Men etter min erfaring som bipolar og slike følelser er det ofte prosjektering av hva du føler om deg. Tror kansje å gå noen å prate med går å hjelpe deg å få kontroll på tankene dine kan være nyttig for deg

[AnonymBruker]

Ja, sånn har jeg det. Lar vel ofte være å gå på sosiale ting, rett og slett, og holder meg for meg selv. For min del henger det sammen med traumer (mobbing og psykisk vold),hele oppveksten hørte jeg at jeg så dum ut, sto feil, var stygg, at ingen likte meg osv.  har du opplevd noe sånt, ts?

Anonymkode: 1658b...902

[AnonymBruker]

Karma91 skrev (28 minutter siden):

Er nok flere som har følt det sån til en viss grad, noen sterkere en andre. Men etter min erfaring som bipolar og slike følelser er det ofte prosjektering av hva du føler om deg. Tror kansje å gå noen å prate med går å hjelpe deg å få kontroll på tankene dine kan være nyttig for deg

Det heter ikke prosjektering, men projisering !  

Anonymkode: 1e084...6fb

[Karma91]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Det heter ikke prosjektering, men projisering !  

Anonymkode: 1e084...6fb

Ja det ja 😆🤣😅 

[Anonym-bruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Ja, sånn har jeg det. Lar vel ofte være å gå på sosiale ting, rett og slett, og holder meg for meg selv. For min del henger det sammen med traumer (mobbing og psykisk vold),hele oppveksten hørte jeg at jeg så dum ut, sto feil, var stygg, at ingen likte meg osv.  har du opplevd noe sånt, ts?

Anonymkode: 1658b...902

Nei har aldri opplevd det egentlig. Føler jeg alltid står litt utenfor på en måte. At jeg snakker med folk og de er hyggelige mot meg, men føler alltid jeg står litt utenfor miljøet. 

[Garnfuru]

Anonym-bruker skrev (44 minutter siden):

Som overskriften sier. Føler ingen liker meg. At de bare snakker med meg for å være høflig, men ikke egentlig vil. 

Skal ut å spise med kollegaer neste uke, men kjenner jeg gruer meg skikkelig. Tenker bare de håper jeg ikke kommer, at ingen vil sitte ved siden av meg, snakke med meg. 

Samme med venninner. Har lite venner, møter folk og har det hyggelig sammen, men så tenker jeg etterpå at de kanskje ikke vil ha mer kontakt, at jeg legger for mye i det. 

Andre som også føler det sånn? Hvordan takler dere det?

Du velger hva du tenker

Du ville ikke blitt innvitert hvis de ikke ville ha deg

Det blir som du tenker

Tenk at de gleder seg til å se deg og føl på det isteden.

Alle er litt nervøse, men øvelse gjør mester

[Anonym-bruker]

Garnfuru skrev (3 minutter siden):

Du velger hva du tenker

Du ville ikke blitt innvitert hvis de ikke ville ha deg

Det blir som du tenker

Tenk at de gleder seg til å se deg og føl på det isteden.

Alle er litt nervøse, men øvelse gjør mester

Alle er invitert, på avdelingen. De har sagt de håper jeg blir med, men tenker bare de sier det for å bære høflig.  Jeg vet jeg tenker meg selv ned.. Men ikke lett å snu

[Garnfuru]

Anonym-bruker skrev (1 minutt siden):

Alle er invitert, på avdelingen. De har sagt de håper jeg blir med, men tenker bare de sier det for å bære høflig.  Jeg vet jeg tenker meg selv ned.. Men ikke lett å snu

Livet er ikke lett for noen, men det er ganske gøy når man møter andre mennesker. Koronaen har gjort alle litt rare.

Dette fikser du 🙂

 

[AnonymBruker]

Anonym-bruker skrev (3 timer siden):

Alle er invitert, på avdelingen. De har sagt de håper jeg blir med, men tenker bare de sier det for å bære høflig.  Jeg vet jeg tenker meg selv ned.. Men ikke lett å snu

Det er så tungt og slitsomt med sånne tanker .. ❤️

Men jeg er helt sikker på at de ikke er sånn de faktisk tenker om deg! Du må nok bare jobbe litt med selvfølelsen din, slik at det blir færre sånne tanker.

Anonymkode: 6753a...661

[AnonymBruker]

Ja, jeg har hatt det sånn lenge. Det er ofte jeg lar være å gå på ting fordi jeg tror at folk ikke liker meg og om jeg er med andre så føler jeg et sterkt ubehag fordi jeg tenker at folk ikke liker meg.

Men jeg har også opplevd mobbing og mye kritikk og kjeft hjemme. Mye negative tilbakemeldinger fra andre og det har jeg tatt med meg videre inn i voksenlivet.

Jeg synes det er kjipt for jeg ønsker å være med på sosiale ting og synes egentlig at det er gøy, men så ødelegger de tankene mye for meg.

Anonymkode: 18be6...86d