Ketaminbehandling

[AnonymBruker]

On 4/5/2022 at 1:51 AM, AnonymBruker said:

Ketamin er egentlig et narkosestoff, men det gir også en umiddelbar effekt på angst og depresjon. Dog har den veldig kort halveringstid. Ketamin alene er ikke løsningen din. Jeg har fått ketamin på smerteklinikk grunnet kroniske smerter og har ikke vært innlagt pga noe som helst. Fastlegen henviste dit. Men jeg fikk det intravenøst. 
Men dette er et vanedannende stoff og i pilleform er fare for misbrukt stort. Tror det kan være en forklaring.  

Anonymkode: 0d14b...dbe

Ketamin som smertestillende og ketamin i depresjonsbehandling kan ikke sammenlignes. 

Anonymkode: 8b49c...250

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (På 5.4.2022 den 17.22):

Jo det er jeg. Tenker veldig mørke tanker jeg ikke skriver her for da blir garantert tråden stengt. Men jeg ligger egentlig bare i senga 18-19 timer av døgnet.. samboer serverer meg middag, ellers hadde jeg ikke spist. Har ikke ork til noe.
 

Tidligere var jeg «nedstemt», da var jeg mer likegyldig og nummen. Men nå er det 1000 ganger verre. Behandleren min har møtt meg 2 ganger, men allerede 1 gang snakket hun om at jeg burde søke hjelp i kommunen. Der har jeg allerede vært og jeg skjønte ikke poenget med det. Møte en person uten noen utdannelse innen psykisk helse som jeg snakket med om vær og vind? 

Anonymkode: 82cc9...e71

Hva mener du? I kommunen jobber mange psykiatriske sykepleiere. 

Jeg er en del innlagt og ja samtaler med min behandler er utrolig verdifull for hun er svært dyktig. 

Men jeg har også et knippe miljøpersonale der som er psykiatriske sykepleiere som jeg får mye hjelp av. De er også svært verdifull for meg. På ulike måter enn min behandler, men virkelig vel så viktig. 

Jeg har også to stk i kommunen og de også er skikkelig viktig for meg. I hverdagen min! Ofte kjører vi tur, men vi snakker om akkurat det jeg har behov for der og da. Og de har faglig kunnskap. Vi snakker da om mer enn vær og vind.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.4.2022 den 18.01):

Jeg ble henvist mens jeg var innlagt. Har mange innleggelser bak meg. Har også fått mange runder med ECT...  

Håper du finner noe eller noen som kan hjelpe deg ❤️  Det er virkelig tøft å streve med depresjon.. 
 

Anonymkode: a00c7...9c9

Skulle gjerne vært innlagt, men virker ikke som de vil bruke ressurser på det. Tenker jo at det er fordi jeg er ufør og ikke verdt å redde sånn sett.. men ect tør jeg ikke prøve 😳 ikke det at jeg har blitt tilbudt det heller men.. 

Ja er helt jævlig, alt er bare dritt 

Anonymkode: 82cc9...e71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.4.2022 den 18.09):

Uff, det er så vondt å høre. Jeg har vært langt nede selv, på en slik måte at jeg ikke klarte å gjøre vanlige ting som å dusje, handle osv. Har blitt noen innleggelser, men har aldri vært borti ECT.

Etter et lenger opphold en gang ble jeg godt kjent med ei som fikk det, og jeg ble skremt av å se henne før og etter. Det var nok for det beste, fordi hun slet veldig, men hun var ikke til å kjenne igjen etterpå 😕 

Men, for å ikke spore helt av, alvorlig depresjon er noe mange misforstår. Det føles selvsagt alvorlig ut å være veldig deprimert, men for å måte den kliniske definisjonen så er det en del klare vilkår. Det er nok hva DPS sikter til, TS.

Ikke ta det som en fornærmelse, det er mer bare en klinisk greie. Det burde kanskje kalles noe annet, formålet er å kategorisere ulike grader, og når man er alvorlig deprimert etter "boka", så er det svært lite man klarer å gjøre. Personlig hygiene, evne til å få i seg næring, kjøpe mat, vaske klær/bolig osv. er noe man ofte da vil slite med. Mer eller mindre sengeliggende, er relativt vanlig. Da er det også vanlig å ha en innleggelse eller fem i bagasjen.

Ketaminbehandling har jeg dog sett artikkeler på at flere har fått, som ikke har vært såpass nede på tidspunktet for behandlingen, men jeg vet ikke bakgrunnen. NRK har hatt noen artikler om det siste året eller to.

Anonymkode: 46ef7...8ca

Ja akkurat, tør ikke prøve den behandlingen, er alt for stor sjanse for at livet blir enda verre (om det er mulig).. 

Ingenting av det du skriver er noe jeg klarer å gjennomføre. Ligger bare i senga og råtner. Står opp for å spise middag samboer lager og ser litt på tv; men ellers er det kun senga. Og det vet psykologen, men allikevel får jeg ikke hjelp.. 

Anonymkode: 82cc9...e71

[AnonymBruker]

kraftwerk skrev (På 7.4.2022 den 18.10):

Kan ha noe med at du har Aspergers, for depresjon og angst er to symptomer som ofte føler med denne diagnosen. Så psykologen vil nok at du skal jobbe med HVA som gjør det deprimert før «drastiske» tiltak iverksettes. Og det gjelder selvfølgelig for alle som lider av depresjon. Derfor er det også strenge kriterier for å få disse behandlingene, man skal ha prøvd alt - og ofte har man tilleggsdiagnoser som gjør at depresjon er et faktum, og de tilleggsdiagnosene må man da jobbe grundig med slik at depresjon mest trolig forsvinner. 

Den diagnosen er relativ «ny», fikk den for rundt 4 år siden på papiret.. fikk ikke hjelp før det heller, forskjellen nå er at de sier «du har Asperger så da følger det med tilleggsdiagnoser og sånn er det».. har bare blitt mer og mer deprimert med åra 

Anonymkode: 82cc9...e71

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (23 timer siden):

Hva mener du? I kommunen jobber mange psykiatriske sykepleiere. 

Jeg er en del innlagt og ja samtaler med min behandler er utrolig verdifull for hun er svært dyktig. 

Men jeg har også et knippe miljøpersonale der som er psykiatriske sykepleiere som jeg får mye hjelp av. De er også svært verdifull for meg. På ulike måter enn min behandler, men virkelig vel så viktig. 

Jeg har også to stk i kommunen og de også er skikkelig viktig for meg. I hverdagen min! Ofte kjører vi tur, men vi snakker om akkurat det jeg har behov for der og da. Og de har faglig kunnskap. Vi snakker da om mer enn vær og vind.

Ja er det jeg får beskjed om - at jeg skal få en psykiatrisk sykepleier, men det gjør jeg ikke? Først drar jeg på inntaksmøte der jeg sier hva jeg trenger hjelp med (og jeg sliter med å formulere hvor ille jeg har det på sånne møter, men de har jo epikriser og henvisning) ,så får jeg melding av en som skal være kontakten min. Første gang var det en dame uten noen psykiatrisk utdannelse, hun hadde et kurs i psykisk helse. Det var ikke bra, vi snakket om helt dagligdagse ting som hva man liker å spise til middag, dyr og været. Fikk ingenting ut av det. 
 

Slutta å gå der etter at hu ga meg et skjema som jeg måtte fylle ut mens hun så på der jeg skulle rangere henne personlig og «behandlingen».. 

 

Så ble det tatt kontakt med kommunen igjen, med det samme «løftet» om psykiatrisk sykepleier. Dukket da opp på første møte og hu presenterer seg som sosionom. Hva skal jeg med en sosionom? Hun spurte hva jeg fikk ut at timene , og ærlig talt var det ikke mye.. så svarte at det var bra å komme seg ut av huset innimellom i det minste. Da sa hu at det ikke var jobben hennes og at jeg burde søke støttekontakt.. så har ikke særlig god erfaring når de snakker om kommunen.. 

Anonymkode: 82cc9...e71