AnonymBruker Skrevet 4. april 2022 #1 Skrevet 4. april 2022 Altså bare fordi du har en diagnose som er betegnet som alvorlig så er det ikke alle med den diagnosen som ER alvorlig psykisk syke. For hvor syk du er kommer ann på hvor bra eller dårlig du fungerer i hverdagen. F. Eks er bipolar regnet som en alvorlig psykisk lidelse, men veldig mange med den diagnosen er i full jobb og har barn og lever normale liv så de er ikke alvorlig psykisk syke. Anonymkode: 8ccd7...3c8 3
AnonymBruker Skrevet 4. april 2022 #2 Skrevet 4. april 2022 Jeg synes det blir feil å dele det inn i kategorier ,for det fører bare til som vi ser her inne at folk kjemper om å være sykest. " Å de får ikke hjelp på DPS! " "jo det gjør de! " "Nei det gjør vi ikke!! " " JO det gjør vi! " Sykdom er ikke alltid det statisk, og en med bipolar i en god periode kan trenge mindre hjelp en en som "bare" har angst og depresjon men som er i en skikkelig dårlige periode. Jeg har det som klassifiseres som alvorlig psykisk lidelse. Jeg er ufør og har ikke barn, nettverk, utdanning over ungdomsskolen eller vært i jobb utenfor NAVsystemet, og har vært flere år i psykiatrien enn uten. Alikevel vil jeg i de bedre periodene mine si at en som har et helt annet psykdomsbilde enn meg kan ha det verre. Anonymkode: 639ec...9e2 5 1
AnonymBruker Skrevet 4. april 2022 #3 Skrevet 4. april 2022 Og hva er egentlig alvorlig psykisk syk? Var jeg alvorlig psykisk syk om 17 åring, med selvmordsforsøk flere ganger i året, angstanfall 10-20 ganger om dag, med hyperventilering og besvimelser? Innlagt på psyk i 9 mnd i strekk, før jeg var inn og ut i 1-2 år? Eller som 16 åring, på hybel, der jeg spiste 1/2 eple om dag? Eller som 14 åring, da jeg satt på rommet mitt og kuttet meg, og fantaserte om å ta livet av meg? Som 20 åring, da jeg giftet meg med noen som var 15 år eldre enn meg? Som 33 åring, da jeg fant styrke til å skille meg, og ble alenemor 100% til to barn, som krever mye, og vi sov 3-4 timer i døgnet. Og eneste som holdt meg gående, var at jeg var medisinert, og hadde tett kontakt med fastlege. Som 25 åring, da jeg gikk i behandling hos DPS, men var gift, gikk på skole, men ikke sov, og var generelt lei av livet. Eller nå, som 41 åring, ufør pga angst og fibromyalgi, men med en samboer som jeg har det helt fantastisk sammen med, to flotter unger, begge med spesielle behov, men er medisinert, og uten medisinene hadde jeg vært en skjelvende angstklump? Jeg har fortsatt automatiske tanker om å skade meg selv, eller ta livet av meg, men det er alternativ jeg har fjernet fra min verden. Alt i alt er det NÅ jeg har det best. Selv om jeg har en krevende hverdag. Men uten medisinene, så hadde jeg garantert ikke vært i live. Og hadde nok ikke greid å ha hverken kjæreste eller barn. Så når er man alvorlig psykisk syk? Uten medisiner hadde jeg vært lammet. Med medisiner fungerer jeg tilnærmet normalt. Anonymkode: 58905...d49 2 6
AnonymBruker Skrevet 4. april 2022 #4 Skrevet 4. april 2022 AnonymBruker skrev (3 minutter siden): Og hva er egentlig alvorlig psykisk syk? Var jeg alvorlig psykisk syk om 17 åring, med selvmordsforsøk flere ganger i året, angstanfall 10-20 ganger om dag, med hyperventilering og besvimelser? Innlagt på psyk i 9 mnd i strekk, før jeg var inn og ut i 1-2 år? Eller som 16 åring, på hybel, der jeg spiste 1/2 eple om dag? Eller som 14 åring, da jeg satt på rommet mitt og kuttet meg, og fantaserte om å ta livet av meg? Som 20 åring, da jeg giftet meg med noen som var 15 år eldre enn meg? Som 33 åring, da jeg fant styrke til å skille meg, og ble alenemor 100% til to barn, som krever mye, og vi sov 3-4 timer i døgnet. Og eneste som holdt meg gående, var at jeg var medisinert, og hadde tett kontakt med fastlege. Som 25 åring, da jeg gikk i behandling hos DPS, men var gift, gikk på skole, men ikke sov, og var generelt lei av livet. Eller nå, som 41 åring, ufør pga angst og fibromyalgi, men med en samboer som jeg har det helt fantastisk sammen med, to flotter unger, begge med spesielle behov, men er medisinert, og uten medisinene hadde jeg vært en skjelvende angstklump? Jeg har fortsatt automatiske tanker om å skade meg selv, eller ta livet av meg, men det er alternativ jeg har fjernet fra min verden. Alt i alt er det NÅ jeg har det best. Selv om jeg har en krevende hverdag. Men uten medisinene, så hadde jeg garantert ikke vært i live. Og hadde nok ikke greid å ha hverken kjæreste eller barn. Så når er man alvorlig psykisk syk? Uten medisiner hadde jeg vært lammet. Med medisiner fungerer jeg tilnærmet normalt. Anonymkode: 58905...d49 🙄 Anonymkode: 99787...7ba 10
Pippi Lotta Skrevet 4. april 2022 #5 Skrevet 4. april 2022 AnonymBruker skrev (5 minutter siden): 🙄 Anonymkode: 99787...7ba Unødvendig av deg. 9
AnonymBruker Skrevet 4. april 2022 #6 Skrevet 4. april 2022 Bipolar ER en alvorlig lidelse. At mange klarer å stå i jobb har med god behandling og god effekt av medisinene å gjøre. Men effekten er ikke like god for alle. Heldige de som ikke har slike alvorlige psykiske lidelser. Anonymkode: c8742...5f5 2 2
AnonymBruker Skrevet 4. april 2022 #7 Skrevet 4. april 2022 AnonymBruker skrev (21 minutter siden): 🙄 Anonymkode: 99787...7ba Hva ønsket du å oppnå med den kommentaren? Anonymkode: 639ec...9e2 9
AnonymBruker Skrevet 4. april 2022 #8 Skrevet 4. april 2022 AnonymBruker skrev (26 minutter siden): Og hva er egentlig alvorlig psykisk syk? Var jeg alvorlig psykisk syk om 17 åring, med selvmordsforsøk flere ganger i året, angstanfall 10-20 ganger om dag, med hyperventilering og besvimelser? Innlagt på psyk i 9 mnd i strekk, før jeg var inn og ut i 1-2 år? Eller som 16 åring, på hybel, der jeg spiste 1/2 eple om dag? Eller som 14 åring, da jeg satt på rommet mitt og kuttet meg, og fantaserte om å ta livet av meg? Som 20 åring, da jeg giftet meg med noen som var 15 år eldre enn meg? Som 33 åring, da jeg fant styrke til å skille meg, og ble alenemor 100% til to barn, som krever mye, og vi sov 3-4 timer i døgnet. Og eneste som holdt meg gående, var at jeg var medisinert, og hadde tett kontakt med fastlege. Som 25 åring, da jeg gikk i behandling hos DPS, men var gift, gikk på skole, men ikke sov, og var generelt lei av livet. Eller nå, som 41 åring, ufør pga angst og fibromyalgi, men med en samboer som jeg har det helt fantastisk sammen med, to flotter unger, begge med spesielle behov, men er medisinert, og uten medisinene hadde jeg vært en skjelvende angstklump? Jeg har fortsatt automatiske tanker om å skade meg selv, eller ta livet av meg, men det er alternativ jeg har fjernet fra min verden. Alt i alt er det NÅ jeg har det best. Selv om jeg har en krevende hverdag. Men uten medisinene, så hadde jeg garantert ikke vært i live. Og hadde nok ikke greid å ha hverken kjæreste eller barn. Så når er man alvorlig psykisk syk? Uten medisiner hadde jeg vært lammet. Med medisiner fungerer jeg tilnærmet normalt. Anonymkode: 58905...d49 Ja, du er uten tvil alvorlig psykisk syk, skjønner ikke at det er noe å spørre om en gang. Jeg får så inderlig vondt av barn som vokser opp i et sånt miljø. (og ja da, jeg vet du kommer til å si at du er en fantastisk mor og at barna merker ingenting). Anonymkode: 98181...68e 7
AnonymBruker Skrevet 4. april 2022 #9 Skrevet 4. april 2022 AnonymBruker skrev (14 minutter siden): Ja, du er uten tvil alvorlig psykisk syk, skjønner ikke at det er noe å spørre om en gang. Jeg får så inderlig vondt av barn som vokser opp i et sånt miljø. (og ja da, jeg vet du kommer til å si at du er en fantastisk mor og at barna merker ingenting). Anonymkode: 98181...68e Er det ikke ille for et barn å vokse opp i en familie hvor foreldrene lærer dem å være fordømmende ovenfor sine medmennesker. Hun du siterte hadde det bra, så med hvilken rett synes du synd på barna hennes, og det bare utifra et kort innlegg på KG? Anonymkode: 33d41...a0e 4 1 1
AnonymBruker Skrevet 4. april 2022 #10 Skrevet 4. april 2022 AnonymBruker skrev (20 minutter siden): Ja, du er uten tvil alvorlig psykisk syk, skjønner ikke at det er noe å spørre om en gang. Jeg får så inderlig vondt av barn som vokser opp i et sånt miljø. (og ja da, jeg vet du kommer til å si at du er en fantastisk mor og at barna merker ingenting). Anonymkode: 98181...68e Haha, jeg ventet på det. Barna mine har det som plommen i egget. Vi er "friskmeldt" av barnevernet, opptil flere ganger. Barnevernet finner ingen verdens ting å utsette på meg og oss, og det står faktisk "mor har en fantastisk emosjonell tilknytning til barna, og setter barna først, og lar ikke sin sykdom påvirke hvordan hun følger opp barna". (Vi er blitt meldt av skolen pga skolevegring, som er pga at skolen har knekt ungen). BUP sier det samme. Hos oss er det aksept, raushet og åpent hus. Tiden blir brukt på barna og deres aktiviteter. Jeg synes mer synd på de som har foreldre som skal realisere seg selv, som skal på vinkveld med venner i helgene, toppturer, helgeturer og all verdens som gjør at mindre barn har barnevakt, eller større barn går på selvstyr. Mine barn trenger ikke oppfølging av natteravner eller at de er ute og drikker seg dritings. Fordi de har foreldre som er nærværende, hjemme og setter klare grenser. Sånn hvis man først skal generalisere. Anonymkode: 58905...d49 5 3
AnonymBruker Skrevet 4. april 2022 #11 Skrevet 4. april 2022 AnonymBruker skrev (4 minutter siden): Haha, jeg ventet på det. Barna mine har det som plommen i egget. Vi er "friskmeldt" av barnevernet, opptil flere ganger. Barnevernet finner ingen verdens ting å utsette på meg og oss, og det står faktisk "mor har en fantastisk emosjonell tilknytning til barna, og setter barna først, og lar ikke sin sykdom påvirke hvordan hun følger opp barna". (Vi er blitt meldt av skolen pga skolevegring, som er pga at skolen har knekt ungen). BUP sier det samme. Hos oss er det aksept, raushet og åpent hus. Tiden blir brukt på barna og deres aktiviteter. Jeg synes mer synd på de som har foreldre som skal realisere seg selv, som skal på vinkveld med venner i helgene, toppturer, helgeturer og all verdens som gjør at mindre barn har barnevakt, eller større barn går på selvstyr. Mine barn trenger ikke oppfølging av natteravner eller at de er ute og drikker seg dritings. Fordi de har foreldre som er nærværende, hjemme og setter klare grenser. Sånn hvis man først skal generalisere. Anonymkode: 58905...d49 Det er jo tipp topp. Da er du jo ikke alvorlig psykisk syk. Jeg vil si "alvorlig" viser graden av hvor mye det går utover din hverdag. Anonymkode: a8e3c...445 6 1
AnonymBruker Skrevet 4. april 2022 #12 Skrevet 4. april 2022 Det er mulig å være stabil i lange perioder med bipolar lidelse, men det koster hardt arbeid og krever som regel god hjelp. Det er et faktum at bipolar lidelse er en diagnose med høy dødelighet. Ifølge Senter for selvmordsforskning og -forebygging, består 40% av selvmordsstatistikken av folk som hadde ei bipolar lidelse. Faste rutiner er viktig når du lever med en psykiatrisk diagnose (spesielt bipolar lidelse). For mange er rutinen som skapes med fast arbeid selve grunnlaget for å holde seg i sirkulasjon og ikke sykne hen og bli pleietrengende eller i verste fall dø av selvmord. AnonymBruker skrev (Akkurat nå): Haha, jeg ventet på det. Barna mine har det som plommen i egget. Vi er "friskmeldt" av barnevernet, opptil flere ganger. Barnevernet finner ingen verdens ting å utsette på meg og oss, og det står faktisk "mor har en fantastisk emosjonell tilknytning til barna, og setter barna først, og lar ikke sin sykdom påvirke hvordan hun følger opp barna". (Vi er blitt meldt av skolen pga skolevegring, som er pga at skolen har knekt ungen). BUP sier det samme. Hos oss er det aksept, raushet og åpent hus. Tiden blir brukt på barna og deres aktiviteter. Jeg synes mer synd på de som har foreldre som skal realisere seg selv, som skal på vinkveld med venner i helgene, toppturer, helgeturer og all verdens som gjør at mindre barn har barnevakt, eller større barn går på selvstyr. Mine barn trenger ikke oppfølging av natteravner eller at de er ute og drikker seg dritings. Fordi de har foreldre som er nærværende, hjemme og setter klare grenser. Sånn hvis man først skal generalisere. Anonymkode: 58905...d49 For meg har barnevernet vært en enorm ressurs. Da ungene var små, hadde jeg en fast kontakt i barnevernet som kom hjem til oss med jevne mellomrom for å kvalitetssikre at ungene hadde det bra. Det ga en enorm trygghet å få bekreftet av fagfolk at det ikke gikk ut over ungene selv om jeg sleit med å holde meg i sirkulasjon. Ferie er et mareritt for meg. Da blir det brudd i rutinene, som kan provosere fram alvorlig depresjon. Det kan ta både uker og måneder å komme ut av følelsemessig kaos og få hjernen i vater når ferien er over. En med bipolar lidelse kan slite big time uten at det vises utenpå. Vi går ikke med hjernen i gips. Anonymkode: 72b24...41b 1
AnonymBruker Skrevet 4. april 2022 #13 Skrevet 4. april 2022 Og så er det folk som bare har kommet uforvarende inn i psykiatrien i en alder av over 40, som aldri har vært psykisk syk før. Og så har fått en alvorlig psykisk diagnose uten å selv merke noe til den. Det var meg. Etter en stund så var det en som sa at hun syns jeg virket helt fin. Jeg "måtte" ta medisiner. Hun sa hun kunne si ifra at jeg kunne trappe ned å avslutte medisinen. Jeg merket ingenting til hverken nedtrapping eller avslutning. I dag er jeg i jobb, jeg har barn fra før da, så jeg lever som vanlig igjen. Ingen vet at jeg var alvorlig psykisk syk, utenom nærmeste familie da. De snakker ikke noe om det i dag da. Så jeg vet ikke jeg... Anonymkode: 995e6...959
Fireflies Skrevet 4. april 2022 #14 Skrevet 4. april 2022 En bipolar er alvorlig psykisk syk selv om den personen nå står i jobb og har det greit, på samme måte som en kreftpasient er alvorlig syk selv om de ikke kaster opp etter hver cellegift/stråling og klarer å leve tilnærmet normalt. De begge vet at stopper medisineringen og de andre tiltakene de gjør så vil situasjonen forverre seg. 1 1
AnonymBruker Skrevet 4. april 2022 #15 Skrevet 4. april 2022 Fireflies skrev (10 minutter siden): En bipolar er alvorlig psykisk syk selv om den personen nå står i jobb og har det greit, på samme måte som en kreftpasient er alvorlig syk selv om de ikke kaster opp etter hver cellegift/stråling og klarer å leve tilnærmet normalt. De begge vet at stopper medisineringen og de andre tiltakene de gjør så vil situasjonen forverre seg. Jeg bruker ikke medisiner i dag. Det går helt bra. Jeg lever et helt vanlig liv. Jobber og koser meg med barn og barnebarn. Er ferdig med psykiatrien for godt. Anonymkode: 995e6...959 1
AnonymBruker Skrevet 4. april 2022 #16 Skrevet 4. april 2022 AnonymBruker skrev (44 minutter siden): Haha, jeg ventet på det. Barna mine har det som plommen i egget. Vi er "friskmeldt" av barnevernet, opptil flere ganger. Barnevernet finner ingen verdens ting å utsette på meg og oss, og det står faktisk "mor har en fantastisk emosjonell tilknytning til barna, og setter barna først, og lar ikke sin sykdom påvirke hvordan hun følger opp barna". (Vi er blitt meldt av skolen pga skolevegring, som er pga at skolen har knekt ungen). BUP sier det samme. Hos oss er det aksept, raushet og åpent hus. Tiden blir brukt på barna og deres aktiviteter. Jeg synes mer synd på de som har foreldre som skal realisere seg selv, som skal på vinkveld med venner i helgene, toppturer, helgeturer og all verdens som gjør at mindre barn har barnevakt, eller større barn går på selvstyr. Mine barn trenger ikke oppfølging av natteravner eller at de er ute og drikker seg dritings. Fordi de har foreldre som er nærværende, hjemme og setter klare grenser. Sånn hvis man først skal generalisere. Anonymkode: 58905...d49 Regnet med en sånn selvgod regle ja.Har vel aldri hørt noen psykisk syke si noe annet. Og kanskje alle dine barns problemer er skolens skyld. (Selv om barnevernet har vært inne FLERE ganger). Men du vet vel at følgende faktorer ofte kjennertegner barn med skolevegring: foreldre med psykiske vansker (nr 1 på familierelaterte årsaker), overbeskyttende foreldre, endringer i familiestruktur og uheldig samspill i familien. Flott at du har en sterk emosjonell tilknytning til barna dine. Det er viktig. Men det er også viktig å lære barna å fungere ute i verden, ta utdannelse, få venner, se på de voksne som rollemodeller som har eget liv, egen jobb og egne venner. Til syvende og sist så er det bare barna dine som kan være «dommere» i denne saken, når de har blitt voksne. Men jeg tror ærlig talt ikke denne «jeg er så fantastisk mor»- holdningen er bra, hverken for syke eller friske. Anonymkode: 98181...68e 1 3
AnonymBruker Skrevet 4. april 2022 #17 Skrevet 4. april 2022 AnonymBruker skrev (50 minutter siden): Og så er det folk som bare har kommet uforvarende inn i psykiatrien i en alder av over 40, som aldri har vært psykisk syk før. Og så har fått en alvorlig psykisk diagnose uten å selv merke noe til den. Det var meg. Etter en stund så var det en som sa at hun syns jeg virket helt fin. Jeg "måtte" ta medisiner. Hun sa hun kunne si ifra at jeg kunne trappe ned å avslutte medisinen. Jeg merket ingenting til hverken nedtrapping eller avslutning. I dag er jeg i jobb, jeg har barn fra før da, så jeg lever som vanlig igjen. Ingen vet at jeg var alvorlig psykisk syk, utenom nærmeste familie da. De snakker ikke noe om det i dag da. Så jeg vet ikke jeg... Anonymkode: 995e6...959 Du har en alvorlig psykisk diagnose uten å merke noe til den? At det var? Anonymkode: 4c5d9...e01 3
AnonymBruker Skrevet 4. april 2022 #18 Skrevet 4. april 2022 AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Du har en alvorlig psykisk diagnose uten å merke noe til den? At det var? Anonymkode: 4c5d9...e01 Det vil jeg ikke si, men jeg var ikke enig den gangen. Da hadde jeg selvfølgelig ikke sykdomsinnsikt. Uansett i dag er jeg ferdig i psykiatrien. Jeg bruker ingen medisiner i dag. Det er historie. De sa den gangen jeg trappet ned og sluttet med medisiner at mange ble helt frisk igjen. Anonymkode: 995e6...959
AnonymBruker Skrevet 4. april 2022 #19 Skrevet 4. april 2022 AnonymBruker skrev (2 timer siden): Altså bare fordi du har en diagnose som er betegnet som alvorlig så er det ikke alle med den diagnosen som ER alvorlig psykisk syke. For hvor syk du er kommer ann på hvor bra eller dårlig du fungerer i hverdagen. F. Eks er bipolar regnet som en alvorlig psykisk lidelse, men veldig mange med den diagnosen er i full jobb og har barn og lever normale liv så de er ikke alvorlig psykisk syke. Anonymkode: 8ccd7...3c8 Og så? Anonymkode: ad3b9...9ed
Gjest Warrior Skrevet 4. april 2022 #20 Skrevet 4. april 2022 (endret) Er det en alvorlig diagnose så er det jo en alvorlig diagnose uansett hvor godt man fungerer i hverdagen. Medisiner og behandlinger hjelper jo på folk. Ikke på alle, men mange. Det er derfor mange klarer seg i jobb, har barn, og lever normale liv. Jeg synes ikke jeg er alvorlig psykisk syk. Ja jeg sliter psykisk men ikke alvorlig synes jeg selv, men leger/psykologer osv sier jeg er alvorlig psykisk syk og da må jeg jo tro på de som kan det mer enn meg selv. Selv om jeg fungerer bra, er med folk og venner hver dag, trener hver dag, møter nye folk, har mye sex osv. Eneste er at jeg er ufør. Endret 4. april 2022 av Warrior
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå