Har jeg angstlidelse?

[AnonymBruker]

Vil bare nevne først at, ja jeg vet at jeg skal henvende meg til lege. Det har jeg gjort, hvor jeg venter på å bli henvist videre til psykolog. Jeg lager dette innlegget for å høre synspunkter av dere andre som kanskje faktisk har "diagnosen". 

Jeg skal ikke sitte her å si at jeg HAR angstlidelse, så derfor vil jeg prøve å finne hjelp eller svar her. 

Jeg har lenge slitt med overdrivende overtenking i alle situasjoner av mitt liv. Jeg har hatt søvnproblemer så lenge jeg kan huske, nettopp fordi tankene mine aldri klarer å hvile. 

Jeg tenker stadig på fortiden og angster for at noe av det samme kan skje igjen i fremtiden. Jeg angster veldig på hva som kan skje i morgen, neste uke, om ett år, om flere år. Jeg tenker stadig verste scenarioer. Tanker som "hva hvis noe hender med moren min etterpå? Håper broren min passer på når han skal ut i dag, tenk om noe skjer han... Hva om det brenner i lokalet nå, hva gjør vi da? Jeg tørr ikke gå hjem så sent i dag, hva hvis noe skjer meg.." 

Når jeg jobber får jeg slike tanker, når jeg slapper av hjemme får jeg slike tanker - uansett hvor jeg er og uansett hva jeg gjør, til enhver tid. Jeg har sykelig angst for fly også, bare det å ta innenlands-flyvninger så sitter jeg å skjelver hele tiden. 

Jeg klarer aldri å ta ting med ro, må stadig overtenke. Gjør jeg for eksempel en liten feil på arbeidsplassen min, tror jeg med en gang at alle hater meg og at jeg er udugelig. Jeg begynner å hate meg selv og får ekstremt dårlig selvtillit. Går jeg imot mine foreldre for eksempel angrer jeg med en gang etterpå og får skikkelig angst. Står jeg opp for meg selv foran venner angrer jeg etterpå og føler at alt er min feil. 

Drar jeg hjem sent så må jeg alltid se bak meg for å passe på at ingen er etter meg/er bak meg. Blir skikkelig redd hvis jeg ser en mann går bak meg sent ute. Om jeg får vite at noen baksnakker meg blir jeg helt ekstremt nede og tenker det verste om meg selv. 

Om jeg gjør noen vondt med kommentarer, får jeg ofte tanker om at de vil ta hevn eller skal være ute etter meg. Jeg er ofte redd når jeg er ute, fordi jeg lager ekstreme tanker til meg selv som ikke er realitet. Når jeg har holdt på med gutter og jeg visste at de bare ville ha sex, så har jeg endt opp med å gi de det de vil ha kun fordi jeg ikke vil at de skal ende opp med å bli sure - nettopp fordi jeg har vært redd for at de kunne gjøre meg noe om de ble sure for å ikke få det de vil ha. Har faktisk opplevd en gang en gutt som ble rasende av at jeg ikke møtte han en gang til senere. 

Er jeg i sosiale sammenhenger er jeg ofte stille og tilbaketrukken, fordi jeg svever i mine tanker og overtenker hver minste ting. Jeg klarer ikke å slappe av og "leve i nuet". Jeg sitter som oftest bare stille og ser på og hører på, fordi tankene bare ødelegger meg. 

Så, jeg vet på en måte ikke om dette karakteriserer som noe angstlidelse? Hva er det som er "symptomer" og kjennetegner? Jeg er en svært nysgjerrig person og liker å få svar på ting, så det er vel derfor jeg spør. 

Anonymkode: 04d92...44e

[AnonymBruker]

Tror du bare må skjerpe deg og få kontroll over egne tanker. Det skal nok gå bra

Anonymkode: ff538...81f

[Gjest Igga]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tror du bare må skjerpe deg og få kontroll over egne tanker. Det skal nok gå bra

Anonymkode: ff538...81f

Hva er hensikte di med å gjemme deg bak AB å skrive slik bullshit til folk egentlig? 

TS beskriver et svært vanskelig liv og ber om råd. Du slenger fra deg en dum og ufølsom kommentar. 

Hvorfor er du slem og ekkel med mennesker som ligger nede? 

Jeg ber deg om å bruke søndagen på å tenke litt på hva slags menneske du er, og om du bidrar til noe som helst positivt i verden. 

[Gjest Igga]

Til TS. Jeg kan ikke så mye om angst, så jeg kan ikke gi deg noen råd eller dele erfaringer med deg. 

Men jeg vil gjerne si at jeg synes det er bra du får snakke med en psykolog og jeg håper du får god hjelp. Og at noen kloke og snille mennesker svarer deg i tråden din. 

❤️

[Gjest Geitis]

Den øverste kommentaren fra anonym bruker kan du bare glatt se bort i fra, den er bare tåpelig. 

For å få en diagnose på psykisk sykdom så må gjerne symptomene og plagene være så tilstedeværende og hemmende at de foringer livskvaliteten din betraktelig. 

Jeg vil bare si at hvilken diagnose du får, eller ikke får, er ikke det viktigste her, men at du får hjelp og verktøy til å håndtere de vanskelige tankemønstrene du har. 

Det er fort å tenke at så fort jeg vet hva det er så vet jeg bedre hvordan jeg skal jobbe med det, jeg har også tenkt det, men det som har hjulpet aller mest er mer selvmedfølelse og en litt praktisk tilnærming til hvordan jeg skal håndtere konkrete vanskelige situasjoner. Hvilken diagnose jeg har fått (har fått flere forskjellige)  har derfor spilt en liten rolle i arbeidet rundt å få det bedre. 

Det du sier med at du er nysgjerrig er ett kjempe pluss vil jeg si, for da kan det være lettere å dykke litt i dybden hvorfor du tenker og føler som du gjør. Det er jo i grunnen ett veldig godt utgangspunkt for å kunne dra nytte av hjelpen en psykolog kan gi. 

[AnonymBruker]

Tankekjør er ganske vanlig. Det er veldig slitsomt men mulig og snu på det. Det er ikke bare og ta seg sammen som mange tror. Det er ikke en diagnose. Jeg fikk hjelp til det og har hjulpet meg. Det er faktisk normalt og ha det til tider hos de fleste men for mange går det litt lenger. Har det fremdeles men ikke sånn som det var at jeg var bekymra hele dagene. 

Anonymkode: 76d27...9d0

[AnonymBruker]

Jeg holder på å jobbe meg gjennom appen og programmet Tankevirus. Fant link til det på helsenorge, den er laget av en norsk psykolog. Det handler om nettopp de typene tanker du nevner, TS. Gi den gjerne et forsøk i ventetida. 

Anonymkode: d708d...8c1

[AnonymBruker]

Tankekjør er ikke det samme som angst!

Anonymkode: 3daa3...b87

[AnonymBruker]

Angst kan oppleves veldig forskjellig fra person til person. Mange tyr til ordet angst bare de er litt nervøse - sier ikke at det gjelder for ts, men for å belyse at ordet angst brukes i mange sammenhenger. Å man vet ikke hva angst er før man har opplevd angst selv.

Kort oppsummert om angst: Angst gir sterk følelse av redsel, og at du ikke kan kontrollere det som skjer med deg. Noen ganger kan du oppleve det som om angsten kommer helt plutselig og uten forvarsel. Fysisk kan angst kjennes ved at du får hjertebank, skjelving, pustevansker eller at du tror du skal besvime eller kaste opp

Når jeg har angst så føles det som at jeg har tusenvis av sommerfugler inni brystet. Disse sommerfugleme tar veldig stor plass, og jeg klarer ikke å bruke verktøyene jeg har fått for å stagge angsten. Angsten tar nesten all energien min, så jeg er alltid sliten. Jeg sover dårlig, og ligger som oftest våken i flere timer før jeg endelig sovner. Når jeg ligger å prøver å sovne, så har jeg observert at jeg ligger i helspenn, så må jeg prøve avslapningsteknikker jeg har lært av psykolog, men hvis jeg klarer å slappe av, så hjelper det bare i få min før det er på'n igjen. Jeg kan våkne av at jeg ligger å rister i sengen av angst. Jeg har angst fra 3-4 ganger i uken til 24/7, så jeg er for tiden for syk til å jobbe. 

Hvis angsten gjør at du ikke klarer dagligdagse ting, ikke klarer og gå på jobb eller skole, t angsten hemmer deg i hverdagen, og det må ha vart en stund. 

Anonymkode: 4470c...8ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Vil bare nevne først at, ja jeg vet at jeg skal henvende meg til lege. Det har jeg gjort, hvor jeg venter på å bli henvist videre til psykolog. Jeg lager dette innlegget for å høre synspunkter av dere andre som kanskje faktisk har "diagnosen". 

Jeg skal ikke sitte her å si at jeg HAR angstlidelse, så derfor vil jeg prøve å finne hjelp eller svar her. 

Jeg har lenge slitt med overdrivende overtenking i alle situasjoner av mitt liv. Jeg har hatt søvnproblemer så lenge jeg kan huske, nettopp fordi tankene mine aldri klarer å hvile. 

Jeg tenker stadig på fortiden og angster for at noe av det samme kan skje igjen i fremtiden. Jeg angster veldig på hva som kan skje i morgen, neste uke, om ett år, om flere år. Jeg tenker stadig verste scenarioer. Tanker som "hva hvis noe hender med moren min etterpå? Håper broren min passer på når han skal ut i dag, tenk om noe skjer han... Hva om det brenner i lokalet nå, hva gjør vi da? Jeg tørr ikke gå hjem så sent i dag, hva hvis noe skjer meg.." 

Når jeg jobber får jeg slike tanker, når jeg slapper av hjemme får jeg slike tanker - uansett hvor jeg er og uansett hva jeg gjør, til enhver tid. Jeg har sykelig angst for fly også, bare det å ta innenlands-flyvninger så sitter jeg å skjelver hele tiden. 

Jeg klarer aldri å ta ting med ro, må stadig overtenke. Gjør jeg for eksempel en liten feil på arbeidsplassen min, tror jeg med en gang at alle hater meg og at jeg er udugelig. Jeg begynner å hate meg selv og får ekstremt dårlig selvtillit. Går jeg imot mine foreldre for eksempel angrer jeg med en gang etterpå og får skikkelig angst. Står jeg opp for meg selv foran venner angrer jeg etterpå og føler at alt er min feil. 

Drar jeg hjem sent så må jeg alltid se bak meg for å passe på at ingen er etter meg/er bak meg. Blir skikkelig redd hvis jeg ser en mann går bak meg sent ute. Om jeg får vite at noen baksnakker meg blir jeg helt ekstremt nede og tenker det verste om meg selv. 

Om jeg gjør noen vondt med kommentarer, får jeg ofte tanker om at de vil ta hevn eller skal være ute etter meg. Jeg er ofte redd når jeg er ute, fordi jeg lager ekstreme tanker til meg selv som ikke er realitet. Når jeg har holdt på med gutter og jeg visste at de bare ville ha sex, så har jeg endt opp med å gi de det de vil ha kun fordi jeg ikke vil at de skal ende opp med å bli sure - nettopp fordi jeg har vært redd for at de kunne gjøre meg noe om de ble sure for å ikke få det de vil ha. Har faktisk opplevd en gang en gutt som ble rasende av at jeg ikke møtte han en gang til senere. 

Er jeg i sosiale sammenhenger er jeg ofte stille og tilbaketrukken, fordi jeg svever i mine tanker og overtenker hver minste ting. Jeg klarer ikke å slappe av og "leve i nuet". Jeg sitter som oftest bare stille og ser på og hører på, fordi tankene bare ødelegger meg. 

Så, jeg vet på en måte ikke om dette karakteriserer som noe angstlidelse? Hva er det som er "symptomer" og kjennetegner? Jeg er en svært nysgjerrig person og liker å få svar på ting, så det er vel derfor jeg spør. 

Anonymkode: 04d92...44e

Nå vet ikke jeg hvor fastlegen din har henvist deg, men basert på det du skriver I innlegget her så er ikke dette et problem som vil gi deg plass på dps Og du må nok mest sannsynlig betale for behandlingen selv.Og for å få svare på spørsmålet ditt så høres ikke dette ut som angst. Det du sliter med er god gammeldags overtenking.

 

https://bypsykologene.no/2020/02/overtenking-slik-slutter-du-med-det/

Anonymkode: 3daa3...b87

[AnonymBruker]

Du høres veldig ut som meg, jeg hadde angst og en personlighetsforstyrrelse. Det hjalp å dra til psykolog, jeg er friskmeldt nå. Det er bra du tar tak i dette før det blir verre.

Anonymkode: 2182c...c65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Vil bare nevne først at, ja jeg vet at jeg skal henvende meg til lege. Det har jeg gjort, hvor jeg venter på å bli henvist videre til psykolog. Jeg lager dette innlegget for å høre synspunkter av dere andre som kanskje faktisk har "diagnosen". 

Jeg skal ikke sitte her å si at jeg HAR angstlidelse, så derfor vil jeg prøve å finne hjelp eller svar her. 

Jeg har lenge slitt med overdrivende overtenking i alle situasjoner av mitt liv. Jeg har hatt søvnproblemer så lenge jeg kan huske, nettopp fordi tankene mine aldri klarer å hvile. 

Jeg tenker stadig på fortiden og angster for at noe av det samme kan skje igjen i fremtiden. Jeg angster veldig på hva som kan skje i morgen, neste uke, om ett år, om flere år. Jeg tenker stadig verste scenarioer. Tanker som "hva hvis noe hender med moren min etterpå? Håper broren min passer på når han skal ut i dag, tenk om noe skjer han... Hva om det brenner i lokalet nå, hva gjør vi da? Jeg tørr ikke gå hjem så sent i dag, hva hvis noe skjer meg.." 

Når jeg jobber får jeg slike tanker, når jeg slapper av hjemme får jeg slike tanker - uansett hvor jeg er og uansett hva jeg gjør, til enhver tid. Jeg har sykelig angst for fly også, bare det å ta innenlands-flyvninger så sitter jeg å skjelver hele tiden. 

Jeg klarer aldri å ta ting med ro, må stadig overtenke. Gjør jeg for eksempel en liten feil på arbeidsplassen min, tror jeg med en gang at alle hater meg og at jeg er udugelig. Jeg begynner å hate meg selv og får ekstremt dårlig selvtillit. Går jeg imot mine foreldre for eksempel angrer jeg med en gang etterpå og får skikkelig angst. Står jeg opp for meg selv foran venner angrer jeg etterpå og føler at alt er min feil. 

Drar jeg hjem sent så må jeg alltid se bak meg for å passe på at ingen er etter meg/er bak meg. Blir skikkelig redd hvis jeg ser en mann går bak meg sent ute. Om jeg får vite at noen baksnakker meg blir jeg helt ekstremt nede og tenker det verste om meg selv. 

Om jeg gjør noen vondt med kommentarer, får jeg ofte tanker om at de vil ta hevn eller skal være ute etter meg. Jeg er ofte redd når jeg er ute, fordi jeg lager ekstreme tanker til meg selv som ikke er realitet. Når jeg har holdt på med gutter og jeg visste at de bare ville ha sex, så har jeg endt opp med å gi de det de vil ha kun fordi jeg ikke vil at de skal ende opp med å bli sure - nettopp fordi jeg har vært redd for at de kunne gjøre meg noe om de ble sure for å ikke få det de vil ha. Har faktisk opplevd en gang en gutt som ble rasende av at jeg ikke møtte han en gang til senere. 

Er jeg i sosiale sammenhenger er jeg ofte stille og tilbaketrukken, fordi jeg svever i mine tanker og overtenker hver minste ting. Jeg klarer ikke å slappe av og "leve i nuet". Jeg sitter som oftest bare stille og ser på og hører på, fordi tankene bare ødelegger meg. 

Så, jeg vet på en måte ikke om dette karakteriserer som noe angstlidelse? Hva er det som er "symptomer" og kjennetegner? Jeg er en svært nysgjerrig person og liker å få svar på ting, så det er vel derfor jeg spør. 

Anonymkode: 04d92...44e

Jeg har hatt lignende problemer så her er mitt forslag; Vær forsiktig med å knytte deg for tett oppimot en "lidelse". Eller "identifisere" deg for mye med f.eks jeg HAR angst. Kanskje du har angst noen ganger, kanskje andre ganger så har du det ikke. Vi er alle mennesker, og vi er kanskje mindre forskjellige enn hva vi noen ganger tror. VI bare kan ikke se inn i hodet på hverandre så det virker som alle har det tipp topp og alt er bra in the bunnyworld. Det høres ut som du tenker i ekstremer. Altså worst case scenarioer, hvor ting er veldig enten eller og unyansert. Så neste gang kan du gjøre en øvelse. Skriv ned din "prediksjon" f.eks huset kommer til å begynne å brenne" også skriver du ned et best case og et medium case scenario og ser det opp mot hva resultatet faktisk blir. over tid vil du se at ofte er utfallet noen lunde i mellom og kanskje også et sted vi ikke en gang hadde tenkt oss. Fordi vi ikke klarer å forutse fremtiden, så er det bedre bruk av vår tid og være i nuet. Hvis du ikke er i fremtiden eller i fortiden så kan du være tilstedet og bruke tiden på noe produktivt f.eks et mål du har satt deg istedenfor bekymring. Det er en god erstatter for angstfulle tanker. Også kan du konsentrere deg om de tingene du faktisk KAN påvirke. For å stoppe deg selv å gå ned tankekjøret, så kan du si til deg selv: Okey nå kjenner jeg litt angst igjen, men tankene mine er ikke nødvendigvis sanne fordi jeg kan ikke forutse fremtiden. Også lar du være å gå ned dypere i de tankene. Meditasjon er veldig kraftig for å ikke gå ned i de dype dalene. Da er du bedre istand til å tenke over tankene dine. Metacognition. Og da kan du stoppe deg selv, og regulere fremfor å bare bli et offer for fryktsenteret i hjernen. Dette tar tid å bli god på, men er 100% verdt det hvis du vil ha en roligere mer fredfull tilværelse. Og for meg så fungerer det!

Anonymkode: 59f57...28a