Holde sammen for barnas skyld? (i akkurat mitt tilfelle)

[AnonymBruker]

Vi har to barn i barnehagealder, et av de med en bokstavdiagnose. Småbarnslivet har vært og er veldig tøft. Det er den ene siden av saken.

Den andre siden av dette er jo hvordan vi er som personer, interesser osv. Vi var ulike også når vi møttes for mange år siden, men hadde samtidig noen felles interesser, blant annet å reise. Dette har jo selvsagt utgått i stor grad siden barn. Den andre interessen driver vi ikke med lengre. Status nå er at forskjellene er mye tydeligere, der han sitter hver kveld med sitt og jeg med mitt. Vi har lite tilgang på barnevakt, og må være mest hjemme. Filmer og serier har vi ganske forskjellig smak på, og jeg gidder ikke bruke timesvis på å finne noe som halvveis funker for begge. Lørdagskveld i sofaen med det som går på tv liker jeg, men ikke han. Når det gjelder ting å gjøre med barna så vil han gjerne ut i skogen osv, være fysisk aktiv. Jeg er ikke særlig glad i det, og drar heller på lekeland eller i svømmehallen. Han mener det er "latskap."

Jeg har siden barna kom slitt med lav sexlyst, både på grunn av slitenhet og at kroppen ikke lenger er den samme. Finner ikke motivasjon til å gjøre noe med det enda. 

Ellers er han en god mann som vil det beste for barna, og vi samarbeider bra. Men kjærligheten er ikke der. Og ulikhetene frustrerer oss begge. Han er superoptimist og mener "alt går", har liksom alltid det ekstra giret. Det har ikke jeg. Og jeg er mer realist, alt går ikke  alltid. Da er jeg bare negativ og drar han ned. 

Hva gjør man?

Anonymkode: 34e8f...aff

[Queen of the North]

Har du lyst til å leve sånn i 15 år til?  

Hvis ja, forbli der du er. Hvis nei, prøv å finne motivasjonen til å reparere forholdet elle gi opp før dere blir uvenner. 

[AnonymBruker]

Queen of the North skrev (3 minutter siden):

Har du lyst til å leve sånn i 15 år til?  

Hvis ja, forbli der du er. Hvis nei, prøv å finne motivasjonen til å reparere forholdet elle gi opp før dere blir uvenner. 

Hvordan reparerer man forskjellige interesser og personlighetstrekk?

Anonymkode: 34e8f...aff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Vi har to barn i barnehagealder, et av de med en bokstavdiagnose. Småbarnslivet har vært og er veldig tøft. Det er den ene siden av saken.

Den andre siden av dette er jo hvordan vi er som personer, interesser osv. Vi var ulike også når vi møttes for mange år siden, men hadde samtidig noen felles interesser, blant annet å reise. Dette har jo selvsagt utgått i stor grad siden barn. Den andre interessen driver vi ikke med lengre. Status nå er at forskjellene er mye tydeligere, der han sitter hver kveld med sitt og jeg med mitt. Vi har lite tilgang på barnevakt, og må være mest hjemme. Filmer og serier har vi ganske forskjellig smak på, og jeg gidder ikke bruke timesvis på å finne noe som halvveis funker for begge. Lørdagskveld i sofaen med det som går på tv liker jeg, men ikke han. Når det gjelder ting å gjøre med barna så vil han gjerne ut i skogen osv, være fysisk aktiv. Jeg er ikke særlig glad i det, og drar heller på lekeland eller i svømmehallen. Han mener det er "latskap."

Jeg har siden barna kom slitt med lav sexlyst, både på grunn av slitenhet og at kroppen ikke lenger er den samme. Finner ikke motivasjon til å gjøre noe med det enda. 

Ellers er han en god mann som vil det beste for barna, og vi samarbeider bra. Men kjærligheten er ikke der. Og ulikhetene frustrerer oss begge. Han er superoptimist og mener "alt går", har liksom alltid det ekstra giret. Det har ikke jeg. Og jeg er mer realist, alt går ikke  alltid. Da er jeg bare negativ og drar han ned. 

Hva gjør man?

Anonymkode: 34e8f...aff

Klassisk eksempel på kravstorhet i dagens samfunn. Dere krangler ikke, og har tydeligvis ikke store problemer med å være sammen. Hold sammen for barnas del. 

Anonymkode: 01536...9d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Klassisk eksempel på kravstorhet i dagens samfunn. Dere krangler ikke, og har tydeligvis ikke store problemer med å være sammen. Hold sammen for barnas del. 

Anonymkode: 01536...9d5

Nesten halve teksten handler jo faktisk om at dere ikke liker å se det samme på tv?!?

Anonymkode: 01536...9d5

[AnonymBruker]

Her er litt samme greia.  Vi er blitt veldig ulike med helt ulike intresser. Tilbringer uhyre sjelden tid sammen på kvelden.  Men i vårt tilfelle er det bedre å holde sammen på grunn av barna. Iallefall sånn ting er nå. Vi bor fantastisk til for barna og nær familie og nettverk. Ingen har råd å sitte med huset alene.  Er ingen poeng å bryte opp barna nå tenker jeg. 

Anonymkode: 3ac19...d01

[Trilili]

Litt likt her også, bare at sexlivet fungerer noe bedre og at jeg liker at vi er litt forskjellige. Samtidig blir det både slitsomt, irriterende og krangling pga det. Men  slik du har allerede skjønt forblir vi sammen.

Hva med å se på det fra et annet perspektiv? Hadde du likt ham bedre hvis dere var helt like? 

[AprilLudgate]

Her synes jeg det roper familievernkontor leeeeeenge før et brudd?

Konfliktene er minimale, og dere har HELT normale småbarnsperiodeutfordringer.

»Kjærligheten er ikke der» sier du. Nei…..den er jo gjerne ikke det av seg selv i den tiden. 
 

Dette er jeg overbevist om at dere kan finne ut av med tid og lavterskel hjelp. 

Endret 20. mars 2022 av Fløff

[AnonymBruker]

Hvordan skal det fungere i praksis da? Skal han ha dame på si, med den risikoen for forelskelse og brudd det medfører?

Anonymkode: dcf08...aa1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Hvordan skal det fungere i praksis da? Skal han ha dame på si, med den risikoen for forelskelse og brudd det medfører?

Anonymkode: dcf08...aa1

Hvordan skal hva fungere? 

Anonymkode: 34e8f...aff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvordan skal hva fungere? 

Anonymkode: 34e8f...aff

Du trekker frem lav sexlyst, så regner med at det er et problem. Hvis dere skal holde sammen for barna, skal du tvinge deg til å ha sex med han? 

Anonymkode: dcf08...aa1

[MollyJones]

Høres litt ut som oss - bortsett fra at vi har noen felles serier vi ser - mesterens mester, lauritzen etc - men ofte sitter vi hver for oss. Han driver med sitt, og jeg driver med mitt. 

Men - jeg har han og tryggheten hans. Vi deler hverdagen mellom oss, og skulle en av oss trenge støtte fra den andre så er vi der for hverandre. 

Han er som deg, lekeland og kino, mens jeg gjerne tar de med ut i skog og mark - der også utfyller vi hverandre. 

Selvsagt kan det være ganger jeg savner at vi gjør mer sammen, men da snakker vi litt om det og så finner vi ut av det.

Men hos dere ser det ut som dere mangler komminikasjon og det å være hverandres støtte - ikke nødvendigvis at dere ikke liker de samme seriene. 

Jeg ville sagt - hold sammen, jobb dere gjennom småbarnslivet og vær gode trygge foreldre for barna deres. Dere valgte å få barn sammen, da synes jeg dere skal prøve å få det til. 

[Mamasitas]

Man tiltrekkes av motsetninger, og sånn er det fra naturen sin side. Dette fordi man ønsker å "utfylle hverandre" på en måte.

Jeg og typen har også forskjellig film smak. Noen ganger ser jeg på mobilen mens han ser film/serie. Andre ganger er det motsatt. Men vi er nå i samme sofa og kan kose oss sånn, ingen av oss som har noe imot det. Vi er som personer også veldig forskjellige. Han er aktiv og spretten og jeg liker å ta det lugnt. Jeg er helst hjemme når det blir snakk om tur. Noen ganger er jeg med på tur med han og barna, andre ganger tar jeg ungene selv med meg på aktivitetsland eller lekeplass og han blir igjen og gjør noe han har lyst til. Vi bytter på å gjøre det sånn slik at vi får litt tid alene også.

Dere er sikkert kjempe slitne. Hvertfall du som er mor. Ta nå ting litt som de kommer, alt trenger ikke være perfekt. Man forventer liksom at livet skal være så mye hele tiden. Men så ser man ikke alltid at det er faktisk godt nok i massevis, med kun en vanlig hverdag

[AnonymBruker]

Jeg tenker at så lenge et par er venner så forblir de samboere. Men slutter å være kjærester. Det er ikke dramatisk for barn at mamma og pappa sover på ulike rom og drar ut for å treffe venner noen kvelder i uka. Det er heller ikke dramatisk for barn om dere er litt mindre gode venner og ikke lengre ønsker å sambo, men løser dette ved å bygge om eneboligen til en tomannsbolig eller flytter til to deler i samme rekkehus. Så lenge, altså, dere oppfører dere som voksne og følger til fotballtrening, spiser lunsj sammen og diskuterer oppdragelse og feirer jul og bursdag og sånt på fellesen. Det som er dramatisk for barn er når voksne velger å slutte å være foreldre sammen bare fordi de ikke er kjærester. Det er ego og unødvendig.

Det du beskriver - at du er sammen med en som lykkes bedre i livet - er uansett ikke en grunn til at du bør gå fra han. Det løser du jo bedre med psykolog. Men at dere sambor uten å være kjærester og han (siden du ikke virker interessert) finner en dame eller mann å ha sex og moro med virker som er god løsning. Da slipper ungene alenetid med en negativ omsorgsperson, du har oppsynet du behøver for å funke, og mannen vil trolig synes dette er en god løsning, siden han er en velfungerende, positiv person. Tenker du at hverdagen er for slitsomt for deg kan du trolig trekke deg tilbake på hytta endel eller dra vekk?  Eller tenkte du overlate ungene helt og holdent til mannen i prosessen med skilsmisse?

Jeg er litt usikker på hvor du vil, men gir deg pluss for å være en av de få som på kg er ærlig på at hovedproblemet med forholdet er at de ikke funker godt i livet. Og peker ut en vei retning avtale om åpent forhold og psykolog, sånn i børjan. Å ha så lite livslyst at «lekeland og tv» fremheves som interesser er absolutt noe for det offentlige helsevesenet. 

Anonymkode: 543f2...2fe

[Queen of the North]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvordan reparerer man forskjellige interesser og personlighetstrekk?

Anonymkode: 34e8f...aff

Personlighetstrekk er det vanskelig å gjøre noe med, men du kommer langt ved å prøve å engasjere deg i noe som partneren din har interesse for. Jeg er ikke superintressert i våpen, men kan bli med på skytebanen hvis det er godt vær. Du trenger ikke å springe på topptur, men en tur i skogen eller fjæra for å utforske litt med barna og mann samt spise lunsj i det fri det får du til hvis du vil. 

Og motsatt for han, lekeland skjønner jeg han ikke vil - det støynivået kan knekke humøret til de fleste. Men svømmehall med barna det burde han få til. De fleste barn elsker å bade og det er viktig att de blir svømmedyktige og trygge i vann. 

Smaken på serier og film er det heller ikke mye å gjøre med. Men det går an å velge annenhver gang eller finne noe begge kan tolerere. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tenker at så lenge et par er venner så forblir de samboere. Men slutter å være kjærester. Det er ikke dramatisk for barn at mamma og pappa sover på ulike rom og drar ut for å treffe venner noen kvelder i uka. Det er heller ikke dramatisk for barn om dere er litt mindre gode venner og ikke lengre ønsker å sambo, men løser dette ved å bygge om eneboligen til en tomannsbolig eller flytter til to deler i samme rekkehus. Så lenge, altså, dere oppfører dere som voksne og følger til fotballtrening, spiser lunsj sammen og diskuterer oppdragelse og feirer jul og bursdag og sånt på fellesen. Det som er dramatisk for barn er når voksne velger å slutte å være foreldre sammen bare fordi de ikke er kjærester. Det er ego og unødvendig.

Det du beskriver - at du er sammen med en som lykkes bedre i livet - er uansett ikke en grunn til at du bør gå fra han. Det løser du jo bedre med psykolog. Men at dere sambor uten å være kjærester og han (siden du ikke virker interessert) finner en dame eller mann å ha sex og moro med virker som er god løsning. Da slipper ungene alenetid med en negativ omsorgsperson, du har oppsynet du behøver for å funke, og mannen vil trolig synes dette er en god løsning, siden han er en velfungerende, positiv person. Tenker du at hverdagen er for slitsomt for deg kan du trolig trekke deg tilbake på hytta endel eller dra vekk?  Eller tenkte du overlate ungene helt og holdent til mannen i prosessen med skilsmisse?

Jeg er litt usikker på hvor du vil, men gir deg pluss for å være en av de få som på kg er ærlig på at hovedproblemet med forholdet er at de ikke funker godt i livet. Og peker ut en vei retning avtale om åpent forhold og psykolog, sånn i børjan. Å ha så lite livslyst at «lekeland og tv» fremheves som interesser er absolutt noe for det offentlige helsevesenet. 

Anonymkode: 543f2...2fe

Merkelig innlegg. Håper du ikke tar det til deg ts. Den siste setningen..Ikke bare stygt sagt, men helt feil. Snakk om å sykeligjøre normale folk fordi de liker andre ting enn deg. Vedr åpent forhold,  det å ligge med andre vil ikke fikse kommunikasjonsproblemene i dette forholdet. Det er uansett ikke hva disse to trenger akkurat nå.

Ts det høres ut som dere er meget forskjellige,istedet for å hakke på hverandre og krangle om hvem som har rett kan dere brukes forskjellighetene deres til å utfylle hverandre. Dette krever raushet og innsikt. Får dere til det er det en gave til barna deres som kan nyte det beste fra to verdener. Det kan være vanskelig å komme dit alene, samtale hos en nøytral tredjepart eks. fvk er nok ikke dumt.

Anonymkode: a3d1f...e5b

[AnonymBruker]

Håpet er ikke ute for sexlivet selv om det er tørke i småbarnsperioden. Det er nok den minst romantiske fasen i livet for veldig mange. Men det går an å jobbe med det. Hvis dere ikke har sex, kan det være grunnen til at det føles som om kjærligheten er borte. Hva med å si til han at du ønsker å få mer lyst, og at han skal bli med deg på å finne ut av dette?  Trenger du mer omsorg og bekreftelse, fordi kroppen og lysten har endret seg? Flere kjærtegn? Trenger du at han tar initiativet en stund, for å ta bort presset fra deg? Eller at dere er intime uten at det ender med samleie en stund, for å finne tilbake til lysten? 

Anonymkode: 23aac...5e9

[AnonymBruker]

Jeg ville holdt sammen, hvertfall noen år til. Prøv å ha sex litt oftere, man må ofte ha sex for å få opp lysten på det igjen. Jeg er i litt samme type forhold, vi er sammen når barna er våkne, men etter 19 så ser jeg på mine serier, og han gamer eller ser på fotball. Men vi vet at den tiden vi er inne i nå, er intens, og vi skal holde ut til barna blir eldre, da får vi mer frihet, søvn osv. Så får vi pleie interesser og sånn da. 

Anonymkode: 8a422...6be

[Sofakona]

Eh... ikke noe....

Jeg tror ikke du er alene om å ha det slikt.

Jeg p mannen min har vært sammen gift i snart 18 år, barn på skolen og barnehagen...hva driver vi med nå på kvelden..jo han spiller på data og jeg ser på Netflix...dette gjør vi ofte...

Hvorfor..jo pga vi liker det, og vi trenger ikke finne på noe vær kveld. 

På fredag og lørdag spiser vi middag på kvelden etter barna har lagt seg og det på en film eller serier sammen. 

Så snakker vi sammen og planlegger ting...

Vi har ikke har sex på 2 år..jepp ..vi har et barn som nesten ikke sover om kvelden..og vi er utslitt...

Hva med å bli med ut i skogen en dag...det finnes masse flotte stier ute i naturen å gå.. og en annen helg drar dere ditt du vil. Litt må man føye seg for hverandre..

Er jeg å mannen min like forelsket som for 18 år siden...nei..har vi masse like interesser..nei... Liker vi samme tv show etc...nop...

Men vi Elsker hverandre...og ærlig...det du skriver er ikke grunn til å gå fra hverandre...

Dere må bare sette dere ned med god mat,kanskje litt vin og kose dere.

Og så snakke sammen.. hvordan dere har det og hvordan dere vil ha det fremover

[AnonymBruker]

Men altså, må man ha felles interesser da? Er det så viktig at dere ikke ser på tv sammen? Hva falt du for til å begynne med? Du nevner reising. Det kan dere fortsatt gjøre, selvfølgelig litt mer styr med unger i bagasjen,  men det blir jo lettere med årene, det også. Har du prøvd å finne ut hva som kan gi deg ekstra sexlyst? I småbarnstiden hjalp det meg veldig å få dra på kafe med venninner og shoppe litt, å så komme hjem til sovende barn. Samt å få lov til å ta en kveldstur i ny og ned så jeg følte meg litt i form.

 

Anonymkode: 12ed5...286