Syr de puter under armene på barna?

[AnonymBruker]

I det siste har jeg vært vitne til noen foreldre som passer på barna sine. 

Og de er jo tydelig veldig glad i barna å redde for at de skal få vondt eller slå seg. 

Og jeg må ærlig si at jeg blir litt satt ut, men det kan være meg det er noe feil med? 

F.eks så har jeg flere ganger hørt til både barn  på 3 år og tenåringer,  "ikke spring der, da kan du dette å slå deg"

Vet ikke om jeg greier å formulere meg rett, men hadde det vært mine barn så hadde jeg latt de få drive på. Hvis de detter å slår seg, så vil det jo mest sannsynlig gå bra... de får vondt, de har kanskje lært at neste gang tar vi det litt penere. 

Eller et større barn som klatrer i noe på en parkeringsplass eller et annet sted. 

Hvis man spør hvorfor så får man gjerne til svar at det blir bare gråting. 

Og jeg skjønner jo at det "kan" gå litt verre også. Men det er jo ofte snakk om en hjernerystelse eller en bruket arm. Skal vi hindre barna fra å utfolde seg å nysgjerrigheten  pga det? 

Er det ikke bedre at de kan finne ut av det selv, kanskje blir de litt mer selvstendige når de blir eldre. Også får vi heller trøste å være trygge når de slår seg da? Og kanskje blir de litt tryggere på seg selv og ikke trenger så mye trøst senere? 

Anonymkode: e3f14...eda

[AnonymBruker]

Alle mine 3 barn har brekt armen, og det er ikke «bare» altså, verken for mor eller barn. Den ene falt ikke noe langt engang, falt fra et lavt lekeapparat, men brakk likevel armen to steder og måtte operere. Men klart, barna må jo få utfolde seg, men de trenger ikke løpe der man vet det er speilblank is osv. 

(Jeg fikk selv hjernerystelse under lek i friminuttet på barneskolen og slet i mange år etterpå 😅)

Anonymkode: 2b2e6...b25

[AnonymBruker]

Er ikke alltid det passer med tannlege eller legevakt besøk, så jeg sier også ofte til mine to aktive gutter at de må roe ned og ikke klatre på ting jeg ser at kan være farlig. Fordi jeg orker ikke legebesøk hele tiden. Jeg tar også ut minstemann av trampolinen når storebror og venner hopper, fordi han allerede en gang har slått løs to tenner på trampolinen med større barn og orker ikke det igjen. Hadde du sett det så ville du nok tenkt «la han hoppe med de store så lærer han av å slå seg», men nei han lærer ikke av alt og det fører med seg så mye mer. 

Anonymkode: de7cc...89b

[AnonymBruker]

Hva mener du med dette, ts? «Også får vi heller trøste å være trygge når de slår seg da? Og kanskje blir de litt tryggere på seg selv og ikke trenger så mye trøst senere? »

 

Jeg kommer aldri til å slutte å trøste barna mine når de slår seg, jeg vil være en trygg havn. 

Anonymkode: de7cc...89b

[AnonymBruker]

Kan det være at du fikk litt for lite oppfølging og omsorg i oppveksten, og derfor tenker at dette er unormalt? 

Anonymkode: 139c0...ba0

[AnonymBruker]

Husker ei jeg kjenner, da sønnen falt og slo seg. Guttet fikk skrubbsår på kne og begynte å blø. Moren valgte å avlede det hele med: "Næmen å så fint rødt blod du har". Tipper gutten var 3-4 år.

Vet ikke om jeg synes det var en god eller dårlig idè, men mener å huske at gutten sluttet å gråte.

Anonymkode: fa27c...e82

[AnonymBruker]

Det er forskjell på å advare og å overbeskytte. Jeg kan også si til mine barn at de ikke skal klatre på enkelte høye gjerder etc. Det handler ikke om at de skal fratas muligheten til å boltre seg, men at de ikke nødvendigvis er gode på risikovurdering og kan ta sjanser som er livsfarlige uten at de forstår det selv. Det er virkelig ikke alt som bør prøves og feiles.

Anonymkode: 08ec7...20c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hva mener du med dette, ts? «Også får vi heller trøste å være trygge når de slår seg da? Og kanskje blir de litt tryggere på seg selv og ikke trenger så mye trøst senere? »

 

Jeg kommer aldri til å slutte å trøste barna mine når de slår seg, jeg vil være en trygg havn. 

Anonymkode: de7cc...89b

Så klart skal de få trøst så mye de vil, var ikke det jeg mente. Men tenkte kanskje de blir litt tøffere og ikke trenger det hvergang etterhvert når de føler seg trygge på situasjonen og at vondtet somregel går over. 

Ser så mange barn som ikke "tåler" så mye. Fordi det er stakkars liten heletiden... 

Anonymkode: e3f14...eda

[PetterKanin]

Det er noen foreldre som bedriver litt vel mye putesying, ja. Mens andre foreldre igjen er totalt uansvarlige. 

[AnonymBruker]

Jeg er enig. Det er en del av barnas utvikling å leke, løpe, falle, slå seg litt, gråte en skvett, lære av sine feil, se hvordan et sår gror, at handling = konsekvenser. At livet også kan by på motgang, smerte, tårer. At andre barn også kan være slemme, og at man får kjeft om man oppfører seg dårlig.

Jeg kjenner ei venninne som var enebarn. Foreldrene var livredde for sitt eneste barn og det var putesying av dimensjoner. Hun vokste opp og ble et redd og angstfult menneske. Takler ikke motgang. Blir deprimert og fortvilet over hver minste ting. Hun kunne heller ikke være med på diverse veninne turer fordi alt var jo "farlig".

Man gjør barnet sitt en heftig bjørnetjeneste om man skal skåne dem for absolutt alt. En foreldres jobb er også å forberede barnet på livet og verdenen utenfor foreldrenes trygge boble. Det kan være hardt, og da må man være robust.

Anonymkode: 353dd...844

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Så klart skal de få trøst så mye de vil, var ikke det jeg mente. Men tenkte kanskje de blir litt tøffere og ikke trenger det hvergang etterhvert når de føler seg trygge på situasjonen og at vondtet somregel går over. 

Ser så mange barn som ikke "tåler" så mye. Fordi det er stakkars liten heletiden... 

Anonymkode: e3f14...eda

Barn blir ikke så mye tryggere av hjernerystelse og å brekke en arm, altså. Knall og fall er jo én ting, men feks den ene min falt på sykkel og brakk armen. Da fikk han helt skrekk for å sykle i lang tid etterpå.

I noen år nå har de hatt dilla på slalåm, men i år brakk en av kameratene benet på slalåm akkurat da sesongen startet, og da mistet hele gjengen lysten på slalåm. 

Så greit å ikke sy puter under arma på barna, men skal ha litt respekt for naturen også. Det er faktisk ikke store fallet som skal til før de kan brekke en arm. 

Anonymkode: 2b2e6...b25

[AnonymBruker]

Barn er dårlige på konsekvenstenkning/risikovurdering og vurderer høyder, fart og avstand veldig dårlig, ofte med null frykt.  Jeg har en sånn sønn, som fra han kunne gå drev med kamikazehopping overalt. Begynte med ryggen på sofaen og hoppet ned på liten pute, så lekeapparat, kanten av trampoliner, 5 meteren, ja overalt.  Noen utenforstående ville tro jeg var overbeskyttende, men jeg måtte bare begrense litt. Utrolig nok ingen brukne ben, men mange sting på armer, ben og hode.   Jeg måtte alltid ha med sekk med ekstra klær og sko og plaster for han havnet alltid oppi ett eller annet når vi var på tur og han løp og hoppet rundt.   Jeg har ikke turt å være med han på ski/alpin på mange år når jeg ser hvordan han holder på…  Kommentaren til sønnen etter st jeg ba han om å være forsiktig/ikke gjøre noe og jeg får rett at det gikk galt-han klarte f.eks ikke balansering på bryggekanten og havnet i vannet- så er svaret hans selv da, men det gikk jo bra mamma……

Lillesøster er ganske tøff fysisk hun også, men smidigere og hører litt mer. Hun har siden hun var lite. Kunnet få en ball i ansiktet og bare spille videre, blør hun stappes det bare bomull i nesa. Klatret til topps i tauene i gymsalen i 1. klasse. Sydd sting uten en lyd (ble påkjørt av en syklist) hoppet fra 5 meteren som ganske liten, men var livredd for å sykle, så hadde begynt på skolen når hun lærte det.  Var også livredd for å være i kjelleren til hun gikk i 3. klasse og turte heller ikke sove alene på rommet så delte rom med broren.  

Barn kan være tøff til noe, men ikke alt, men andre folk kan kanskje bare se noe og gjør en vurdering basert på det. 

 

Anonymkode: 83611...7ba

[AnonymBruker]

Det må være lov å komme med advarsler, om at «se der er en kant, vær forsiktig så du ikke faller ned der fordi da slår du deg».
Eller her om dagen når jeg sa at barnet ikke måtte gå på isen fordi det var glatt og man kan falle å slå seg. Barnet ønsket ikke å høre så da lot jeg barnet gå på isen, og det endte raskt på rumpa og gråting. Jeg så selvsagt at barnet ikke ville slå seg hardt, og lot derfor barnet få prøve og forhåpentligvis lære.

Anonymkode: 700c6...d06

[AnonymBruker]

For en som fikk alle sine følelser tilsidesatt og latterliggjort som barn, høres dette ut som paradis. Jeg skjønner at det er mange punkter mellom overbeskyttende og forsømt, men kunne jeg selv valgt, hadde jeg selvfølgelig valgt bortskjemt. Min mor snakker ofte om dette at foreldre skjemmer bort barna sine, men til hennes forkleinelse er ikke det å være en fitte noe bedre.

Anonymkode: 31224...d5f

[AnonymBruker]

Ja Herrefred, det er jo kjempepraktisk med brudd. Ikke kan de trene, ikke kan de ha svømmeundervisning, ikke like lett å komme seg rundt, dusje og sånn. Men ha for all del, det er farlig med litt omsorg. 

Anonymkode: b43e8...f19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja Herrefred, det er jo kjempepraktisk med brudd. Ikke kan de trene, ikke kan de ha svømmeundervisning, ikke like lett å komme seg rundt, dusje og sånn. Men ha for all del, det er farlig med litt omsorg. 

Anonymkode: b43e8...f19

For ikke å snakke om hvor vanskelig det er med klær når de har gips!! 🙈 

Anonymkode: 2b2e6...b25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Kan det være at du fikk litt for lite oppfølging og omsorg i oppveksten, og derfor tenker at dette er unormalt? 

Anonymkode: 139c0...ba0

Nei, har hatt en god oppvekst selv. Og har nok fått lov å prøve og feile. 

Samtidig som jeg har hatt aktiviteter der fall er en risiko og det var å prøve på nytt. 

Men jeg skrev jo dette for å høre hva folk mener om jeg er helt ute på bærtur

Men jeg mener det at skrubbsår gror å tror kanskje barna har godt av den biten også...

Anonymkode: e3f14...eda

[EmmiPeltto]

18 hours ago, AnonymBruker said:

Alle mine 3 barn har brekt armen, og det er ikke «bare» altså, verken for mor eller barn. Den ene falt ikke noe langt engang, falt fra et lavt lekeapparat, men brakk likevel armen to steder og måtte operere. Men klart, barna må jo få utfolde seg, men de trenger ikke løpe der man vet det er speilblank is osv. 

(Jeg fikk selv hjernerystelse under lek i friminuttet på barneskolen og slet i mange år etterpå 😅)

Anonymkode: 2b2e6...b25

Helt enig er helt jævli i nesten 2 mnd for både barn og foreldre hvis ungen brekker noe.. 

[AnonymBruker]

Det er vel ingen som har sakt at man ønsker barna et armbrudd eller noe annet.

Og selvfølgelig så er det ikke sånn at de skal få lov til alt, det kan bli direkte farlig. 

Jeg mener bare de må få lov å utfolde seg og at ting kan gå galt. 

Og at man kanskje skal advare å si at det er glatt i stedet for "ikke gjør det "

Anonymkode: e3f14...eda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Barn blir ikke så mye tryggere av hjernerystelse og å brekke en arm, altså. Knall og fall er jo én ting, men feks den ene min falt på sykkel og brakk armen. Da fikk han helt skrekk for å sykle i lang tid etterpå.

I noen år nå har de hatt dilla på slalåm, men i år brakk en av kameratene benet på slalåm akkurat da sesongen startet, og da mistet hele gjengen lysten på slalåm. 

Så greit å ikke sy puter under arma på barna, men skal ha litt respekt for naturen også. Det er faktisk ikke store fallet som skal til før de kan brekke en arm. 

Anonymkode: 2b2e6...b25

Og min ble sint fordi han ikke kunne sykle mer etter å ha brukket armen den dagen. 

Nå er han 17 år og fått noen knall og fall. Både i kampsport og motorsport. 

Barn er forskjellige. La barn få klartre, sykle og herje som de vil. Så må vi foreldre heller være der når uhell skjer.

Anonymkode: 24d4f...ad0