AnonymBruker Skrevet 10. mars 2022 #61 Skrevet 10. mars 2022 AnonymBruker skrev (2 minutter siden): Og barnets, men selvsagt er jo mors følelser viktigst…. Anonymkode: d3226...f26 Det er ikke barnets tap. Er sikker på at barnet vil ha mange personer som er glad i det. Anonymkode: b7e0c...7ce 1
AnonymBruker Skrevet 10. mars 2022 #62 Skrevet 10. mars 2022 AnonymBruker skrev (1 time siden): Men far skal tvinges til å få et barn?! Oi, glemte det, barnefar har jo ingenting han skulle sagt. Når en kvinne blir gravid, så er det selvsagt hun som skal bestemme over alle involverte…. 🙄 Anonymkode: d3226...f26 AnonymBruker skrev (1 time siden): Hvorfor skal en mann tvinges til å få et barn!?! Anonymkode: d3226...f26 Mannen har et valg om å lage barn eller ikke. Når barnet allerede er laget har han ikke mer å si. Anonymkode: f6da6...453 3
AnonymBruker Skrevet 10. mars 2022 #63 Skrevet 10. mars 2022 AnonymBruker skrev (2 timer siden): Et barn har det utmerket med en mor som ønsker det og tar godt vare på det! Anonymkode: b7e0c...7ce Så enkelt er det ikke. En fraværende far eller et konfliktfylt forhold rundt en far kan i høyeste grad påvirke et barn. Snakker av erfaring. Anonymkode: 79edf...9d4 2
AnonymBruker Skrevet 10. mars 2022 #64 Skrevet 10. mars 2022 AnonymBruker skrev (På 9.3.2022 den 16.59): Ja, igjen takk for råd. Jeg har ingen negative følelser rettet mot verken eksen eller barna hans. De er flotte mennesker alle sammen, hadde faktisk hatt null problem med å ha de som en del av resten av mitt liv. De, derimot, ville nok hatt mye negative følelser knyttet til meg. Og når et forhold med ham uansett er uaktuelt, kan jeg ikke rettferdiggjøre å beholde bare fordi jeg ikke makter ta abort. Får bite tennene sammen å gjøre det. Anonymkode: 87783...481 Jeg ville ALDRI «bitt tennene sammen» og bare gjort det.. da er du i tvil.. 😥 Det er bedre å være i tvil og beholde enn å være i tvil og faktisk ta abort, spør du meg.. 😳 Jeg ville heller valgt å «angre» på barnet enn å angre på at jeg valgte det bort.. 🤯 Til tross for at du er ung og har flere sjanser. Man skal tenke seg godt om før man tar en så stor og alvorlig beslutning som dette.. Jeg ville snakket med noen som står deg nær, som du stoler på og som faktisk kjenner deg fremfor fremmende i et forum! Her vet du jo ikke i det hele tatt hvem du får råd av.. 😐 Det er mitt beste råd! Anonymkode: 2a081...697 1 2
AnonymBruker Skrevet 10. mars 2022 #65 Skrevet 10. mars 2022 AnonymBruker skrev (På 9.3.2022 den 18.20): Du sier bare han og henne, klarer du ikke ta innover deg de faktiske relasjonene? Og hvorfor sier du ikke mer om hvaslags relasjon du har til han som var utro mot dama? Da er det lettere å ta stilling til problemstillingen. Anonymkode: 89e77...04b Her, du kan få mer info - Jeg skriver han og henne fordi dette er et åpent forum hvor hvem som helst, inkludert de to kan søke opp å lese. Ønsker å anonymisere det i alle fall litt her. Hva slags relasjon jeg hadde til "han som var utro mot dama" tenker jeg heller ikke gå noe inn på av samme årsak. Jeg har kjent han i mange år, og har nesten hele tiden gått å kjent på at det må være noe der. Jeg har avfeid det, tenkt på meg selv som innbilsk og dum som går å tolker ham som interessert i meg når han allerede har samboer og barn - men så var jeg ikke så dum da, for det viste seg jo at han hadde følelser for meg, som han valgte å ikke gjøre noe med før det var slutt mellom dem. Han tok initiativet her, ba om å få snakke med meg og fortalte meg ståa med han og henne - spurte meg om jeg hadde følelser for ham. Jeg, på tross av at jeg bestandig har syntes han er en flott mann både på inn og utsiden, ville selv aldri ha gjort det. AV RESPEKT FOR FORHOLDET HAN STO I. Det skjedde ikke noe mellom oss før ting var avklart og avsluttet mellom dem, noe jeg har gjentatt utrolig mange ganger for døve ører her. Jeg har forøvrig også hatt et langvarig forhold i tidsrommet vi har kjent hverandre som ble slutt for litt over to år siden. Så over til alle dere som skriver jeg er lurt: Jeg vet at de har bodd hver for seg, jeg har jo vært med ham ofte når han ikke er med barna, har snakket med ham på telefon og video chat når vi ikke har vært sammen. Han sender snap og meldinger, og jeg ser jo at han ikke er hos henne. Stillheten og avstanden fra han oppsto NÅ når jeg fortalte ham om graviditeten. Han trakk seg unna og ønsker tid. Og det er heller ikke sånn at han har gitt meg noe dårlig inntrykk av henne eller svartmalt henne som person. Har ikke fått klassiske fraser om at hun er kjedelig/gal eller at de har hatt det så innmari fælt sammen pga manglende sexliv eller hva enn slags grunn folk måtte ha for å anskaffe seg en elskerinne. Forholdet dem i mellom har etter hans ord vært fint, og jeg er heller ikke årsaken til at det ble slutt, noe jeg har forsøkt å forklare her x antall ganger. Jeg kom inn i bildet etter at han allerede var flyttet utfra huset de delte. Det ble slutt mellom dem av andre årsaker som jeg ikke følte behov for å utlevere i hovedinnlegget og som jeg heller ikke kommer til å gå innpå fordi det er fullstendig irrelevant for situasjonen jeg befinner meg i. Det skulle handle om meg og mitt ståsted, min situasjon, men blir dratt ut til å omhandle utroskap hvor hele poenget virker til å reduseres til at han hadde et brudd rett før jeg kom inn i bildet som fortsatt er sårt og vanskelig for barna og for dem. Personlig finner jeg det svært usannsynlig at han, dersom han lurer meg og ønsker å være med eksen - flytter ut, selger bil, fordeler verdisaker, forbereder salg av hus og utsetter barna for hele denne prosessen. Det har alt funnet sted. Jeg har også flere ganger presisert at jeg burde ordlagt meg annerledes og ikke skrevet "midt i hans samlivsbrudd" for det er jo tydelig at folk tar det helt bokstavelig. Det sitter en eks der, siden definisjonen av relasjonen tydeligvis er så forbanna viktig, som fortsatt sørger over det som er tapt og aldri blir, og det er to gutter i tidlig barneskolealder involvert som synes det er vanskelig nok å ikke skulle ha pappa der hele tiden. Jeg har før dette ikke følt noe som helst behov for å presse han til å fortelle henne om meg når dette er ståa. Også jeg har tenkt at akkurat nå er det viktigere å få gitt dem den tiden de trenger, hva er vel åtte måneder uten å offentlig gå ut med det - dersom jeg skulle levd mange år, om ikke et helt liv sammen med ham. Så blir jeg gravid. Ikke bare må han fortelle henne om meg og hva enn som har foregått (for et forhold har vi jo ikke???) - men han må også fortelle henne at han skal ha baby innen året er omme. Synes dere virkelig at det er noe rart i at han mener tidspunktet er dårlig??? Han har heller ikke forsøkt å presse meg til abort eller brukt et brudd i relasjonen mellom oss som pressmiddel. Han har bedt meg om tid og avstand når jeg ønsker at han skal være mer til stede og støtte meg i dette, DET har jeg skrevet. JEG er den som ikke vet om jeg tåler å være med noen som behandler meg sånn og det er derfor jeg frykter jeg vil ende opp alene. Jeg er redd han går om jeg trumfer igjennom på å beholde, men ikke tilbake til henne!? Og jeg vil ærlig talt heller ikke være med noen som setter eksens følelser ovenfor meg og en fremtid sammen med meg. At barna kommer først er nå en ting, og at jeg kan være stille om oss en stund slik at hun får bruddet litt på avstand er også greit - men det har gått lang tid nå, og jeg synes det er sjukt å måtte ta abort fordi hun blir lei seg. Det som har skjedd er at han sier det er dårlig tidspunkt, noe som er sant, men selve grunnen til at det er et dårlig tidspunkt er jo eksen hans, bruddet, barna og hele situasjonen med henne. Håper dette avklarer litt bedre, har ikke orket svare dere mer for denne diskusjonen ble helt annerledes enn hva jeg trodde den skulle bli. Gidder ikke sitte her å svare 1000 ganger på hvordan jeg kan være så naiv og dum, det var ikke det jeg hadde håp å få råd om. Det beste rådet jeg har fått er at jeg kan vente med barn til senere fordi jeg er ung. Jeg fant veldig trøst i det. Jeg har fortsatt blandede følelser ovenfor en abort, men føler meg så trygg på at jeg ønsker barn med noen som står å ser på den testen sammen med meg og håper den blir positiv. Ikke noen som sier at tidspunktet er dårlig men han forstår at jeg har det tøft… Om det blir med "han som var utro" eller ikke gjenstår vell å se. Det finnes andre menn der ute også, selv om det er vondt at den fremtida vi snakka om eventuelt ikke skal bli noe av. Jævlig vondt. Jeg ønsker heller ikke å ende opp alene. Jeg unner ikke barnet mitt å komme til verden å være uønsket av faren sin. Jeg ønsker å få barn med noen som vil ha det med meg. Jeg vil ikke føde til livs et barn som potensielt er hatet av mora til søsknene dens, spesielt ikke når mitt forhold til barnets far også blir dårlig pga dette. Jeg fremstilles som å ha ødelagt alt, når det jeg hele veien har forsøkt å gjøre er å ødelegge minst mulig. Takk for meg. Anonymkode: 87783...481 4 9 1
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2022 #66 Skrevet 11. mars 2022 AnonymBruker skrev (15 timer siden): Et barn har det utmerket med en mor som ønsker det og tar godt vare på det! Anonymkode: b7e0c...7ce Et barn ja, verre når de blir tenåringer/voksne og sliter med det. Snakker av erfaring.. Anonymkode: 0dece...983
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2022 #67 Skrevet 11. mars 2022 Jeg tenker at både ts og folk her inne burde tenke litt på dette barnet også, ikke bare ts sine følelser. Dette barnet er uønsket av faren sin. Han vil ikke ha noe med ungen å gjøre. Aner folk her hvor vondt det er? Ts er ikke det viktigste her, det som kan bli et barn er det. Og barnet skal være ønsket av begge foreldrene sine, ikke bare en mor. Jeg vet om mange sterke flotte kvinner som har fått barn med en som ikke ville det. Det har alltid gått utover ungen, og det har alltid fått uønskede konsekvenser. Dessuten, akkurat nå på dette stadiet, er det faktisk bare et foster. En fingernegl har flere celler. Det kan hverken tenke eller føle. Det er ikke et barn. Anonymkode: 205db...7b4 2
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2022 #68 Skrevet 11. mars 2022 At du er ung og sannsynligvis kan få barn på et senere tidspunkt, ja jeg skjønner den, men JEG ville nok alltid slitt med tanken på det barnet som kunne ha vært der. Samtidig skjønner jeg at situasjonen du er i nå må være utrolig, utrolig kjip.. Jeg husker ikke hvordan mannen min og jeg kom innpå det, men han sa i alle fall at dersom det noen gang ble slutt mellom oss, så ville han uansett ha et helt spesielt forhold til meg, da vi har delt og opplevd så mye sammen samt barna vi har sammen. Så det er nok kanskje litt vanskelig for han også? Og at det er kjipt for eksen/ekskona hans og er det jo ingen tvil om, i alle fall ikke når hun får vite at han allerede har gjort en annen dame gravid. Uansett hvilke utfordringer vi hadde hatt i vårt forhold hadde jeg nok blitt ekstremt skuffet og lei meg om mannen min fant seg en annen RETT ETTERPÅ. Mamma valgte å beholde meg, til tross for at min biologiske far prøvde å lure henne til å ta en abort. Han sa han skulle bli hvis hun tok abort, men overhørte at alt bare var lureri da han pratet med kameratene sine. Jeg er veldig glad for at hun valgte å beholdte meg, jeg er veldig glad i livet mitt slik det er nå når jeg er 25 år. Men det har ikke alltid vært lett å vite at jeg har noe biologisk «familie» der ute som ønsket meg død og som ble kjempe sure og skjelte ut familien min i flere år etter at jeg ble født og som sikkert til dags dato irriterer seg over at jeg lever. Har ingen gode råd å komme med sånn egentlig. Men kan forestille meg hva for et kaos det er av tanker når man er i en situasjon som du er i nå… Ville bare si lykke til (helt oppriktig) og jeg håper at ting ender bra for dere alle sammen.. Anonymkode: 0dece...983 2 1
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2022 #69 Skrevet 11. mars 2022 Hvis dere har hatt "noe" på gang i 9 mnd og alt foregikk ikke bare etter at de avsluttet forholdet, men etter at han flyttet ut, er ikke bruddet deres ferskt på noe vis. Og så fremt han ikke traff deg dagen etter at han flyttet for seg selv er bruddet sannsynligvis enda eldre. Jeg forstår ikke helt hva som er problemet her da? Jeg har veldig vanskelig for å tro at bruddet er så problematisk minst et helt år etter at det ikke er mulig å si til eksen at han har innledet et nytt forhold og skal bli far på nytt. Hvis alt du har skrevet her faktisk er sant er det sannsynlig at du blir lurt. Han vil ikke ha et barn og heller ikke noe forhold til deg og bruker bruddet som unnskyldning for å slippe å måtte takle det som skjer nå og du bruker bruddet som unnskyldning for ikke å innse at du har valgt deg en mann du burde holdt deg langt unna. Anonymkode: 9bf9a...bec
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2022 #70 Skrevet 11. mars 2022 AnonymBruker skrev (16 timer siden): Men far skal tvinges til å få et barn?! Oi, glemte det, barnefar har jo ingenting han skulle sagt. Når en kvinne blir gravid, så er det selvsagt hun som skal bestemme over alle involverte…. 🙄 Anonymkode: d3226...f26 Tåpelig svar, da far vet at sex kan føre til graviditet. Det er en selvfølge at at han ikke bestemmer om hun skal ta abort. Det er ikke hans kropp. Anonymkode: e7f7d...4bf 3
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2022 #71 Skrevet 11. mars 2022 Gjort er gjort. Men hvorfor vil du nå aktivt gå inn for å bli alenemor? Anonymkode: e78f9...1d6 1
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2022 #72 Skrevet 11. mars 2022 AnonymBruker skrev (12 timer siden): Her, du kan få mer info - Jeg skriver han og henne fordi dette er et åpent forum hvor hvem som helst, inkludert de to kan søke opp å lese. Ønsker å anonymisere det i alle fall litt her. Hva slags relasjon jeg hadde til "han som var utro mot dama" tenker jeg heller ikke gå noe inn på av samme årsak. Jeg har kjent han i mange år, og har nesten hele tiden gått å kjent på at det må være noe der. Jeg har avfeid det, tenkt på meg selv som innbilsk og dum som går å tolker ham som interessert i meg når han allerede har samboer og barn - men så var jeg ikke så dum da, for det viste seg jo at han hadde følelser for meg, som han valgte å ikke gjøre noe med før det var slutt mellom dem. Han tok initiativet her, ba om å få snakke med meg og fortalte meg ståa med han og henne - spurte meg om jeg hadde følelser for ham. Jeg, på tross av at jeg bestandig har syntes han er en flott mann både på inn og utsiden, ville selv aldri ha gjort det. AV RESPEKT FOR FORHOLDET HAN STO I. Det skjedde ikke noe mellom oss før ting var avklart og avsluttet mellom dem, noe jeg har gjentatt utrolig mange ganger for døve ører her. Jeg har forøvrig også hatt et langvarig forhold i tidsrommet vi har kjent hverandre som ble slutt for litt over to år siden. Så over til alle dere som skriver jeg er lurt: Jeg vet at de har bodd hver for seg, jeg har jo vært med ham ofte når han ikke er med barna, har snakket med ham på telefon og video chat når vi ikke har vært sammen. Han sender snap og meldinger, og jeg ser jo at han ikke er hos henne. Stillheten og avstanden fra han oppsto NÅ når jeg fortalte ham om graviditeten. Han trakk seg unna og ønsker tid. Og det er heller ikke sånn at han har gitt meg noe dårlig inntrykk av henne eller svartmalt henne som person. Har ikke fått klassiske fraser om at hun er kjedelig/gal eller at de har hatt det så innmari fælt sammen pga manglende sexliv eller hva enn slags grunn folk måtte ha for å anskaffe seg en elskerinne. Forholdet dem i mellom har etter hans ord vært fint, og jeg er heller ikke årsaken til at det ble slutt, noe jeg har forsøkt å forklare her x antall ganger. Jeg kom inn i bildet etter at han allerede var flyttet utfra huset de delte. Det ble slutt mellom dem av andre årsaker som jeg ikke følte behov for å utlevere i hovedinnlegget og som jeg heller ikke kommer til å gå innpå fordi det er fullstendig irrelevant for situasjonen jeg befinner meg i. Det skulle handle om meg og mitt ståsted, min situasjon, men blir dratt ut til å omhandle utroskap hvor hele poenget virker til å reduseres til at han hadde et brudd rett før jeg kom inn i bildet som fortsatt er sårt og vanskelig for barna og for dem. Personlig finner jeg det svært usannsynlig at han, dersom han lurer meg og ønsker å være med eksen - flytter ut, selger bil, fordeler verdisaker, forbereder salg av hus og utsetter barna for hele denne prosessen. Det har alt funnet sted. Jeg har også flere ganger presisert at jeg burde ordlagt meg annerledes og ikke skrevet "midt i hans samlivsbrudd" for det er jo tydelig at folk tar det helt bokstavelig. Det sitter en eks der, siden definisjonen av relasjonen tydeligvis er så forbanna viktig, som fortsatt sørger over det som er tapt og aldri blir, og det er to gutter i tidlig barneskolealder involvert som synes det er vanskelig nok å ikke skulle ha pappa der hele tiden. Jeg har før dette ikke følt noe som helst behov for å presse han til å fortelle henne om meg når dette er ståa. Også jeg har tenkt at akkurat nå er det viktigere å få gitt dem den tiden de trenger, hva er vel åtte måneder uten å offentlig gå ut med det - dersom jeg skulle levd mange år, om ikke et helt liv sammen med ham. Så blir jeg gravid. Ikke bare må han fortelle henne om meg og hva enn som har foregått (for et forhold har vi jo ikke???) - men han må også fortelle henne at han skal ha baby innen året er omme. Synes dere virkelig at det er noe rart i at han mener tidspunktet er dårlig??? Han har heller ikke forsøkt å presse meg til abort eller brukt et brudd i relasjonen mellom oss som pressmiddel. Han har bedt meg om tid og avstand når jeg ønsker at han skal være mer til stede og støtte meg i dette, DET har jeg skrevet. JEG er den som ikke vet om jeg tåler å være med noen som behandler meg sånn og det er derfor jeg frykter jeg vil ende opp alene. Jeg er redd han går om jeg trumfer igjennom på å beholde, men ikke tilbake til henne!? Og jeg vil ærlig talt heller ikke være med noen som setter eksens følelser ovenfor meg og en fremtid sammen med meg. At barna kommer først er nå en ting, og at jeg kan være stille om oss en stund slik at hun får bruddet litt på avstand er også greit - men det har gått lang tid nå, og jeg synes det er sjukt å måtte ta abort fordi hun blir lei seg. Det som har skjedd er at han sier det er dårlig tidspunkt, noe som er sant, men selve grunnen til at det er et dårlig tidspunkt er jo eksen hans, bruddet, barna og hele situasjonen med henne. Håper dette avklarer litt bedre, har ikke orket svare dere mer for denne diskusjonen ble helt annerledes enn hva jeg trodde den skulle bli. Gidder ikke sitte her å svare 1000 ganger på hvordan jeg kan være så naiv og dum, det var ikke det jeg hadde håp å få råd om. Det beste rådet jeg har fått er at jeg kan vente med barn til senere fordi jeg er ung. Jeg fant veldig trøst i det. Jeg har fortsatt blandede følelser ovenfor en abort, men føler meg så trygg på at jeg ønsker barn med noen som står å ser på den testen sammen med meg og håper den blir positiv. Ikke noen som sier at tidspunktet er dårlig men han forstår at jeg har det tøft… Om det blir med "han som var utro" eller ikke gjenstår vell å se. Det finnes andre menn der ute også, selv om det er vondt at den fremtida vi snakka om eventuelt ikke skal bli noe av. Jævlig vondt. Jeg ønsker heller ikke å ende opp alene. Jeg unner ikke barnet mitt å komme til verden å være uønsket av faren sin. Jeg ønsker å få barn med noen som vil ha det med meg. Jeg vil ikke føde til livs et barn som potensielt er hatet av mora til søsknene dens, spesielt ikke når mitt forhold til barnets far også blir dårlig pga dette. Jeg fremstilles som å ha ødelagt alt, når det jeg hele veien har forsøkt å gjøre er å ødelegge minst mulig. Takk for meg. Anonymkode: 87783...481 Du skriver ar han trakk seg unna og ønsker tid, etter at du fortalte om graviditeten. Jeg tenker at han har like mye ansvar som deg, det er du som bærer barnet og derfor kan ikke du trekke deg unna. Han har involvert seg selv og da burde han jo kommunisere med deg om dette på en respektfull måte. Og stille opp dersom du vil beholde. Tenk over hva du mener om abort. Du og han har allerede laget et nytt liv og personlig mener jeg man må ta det ansvaret. Hvis han går er det dårlig gjort mot deg og barnet, men da er min mening at man må gjøre så godt man kan ut fra forutsetningene man har for å oppdra barnet. Hvis du vil ya abort har du lovlig rett til det, men det er ikke bare hvordan du ser for deg barnets oppvekst som nødvendigvis har noe å si. Hva ditt syn er på abort er også viktig. Anonymkode: 04b0a...4c1
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2022 #73 Skrevet 11. mars 2022 AnonymBruker skrev (1 time siden): Gjort er gjort. Men hvorfor vil du nå aktivt gå inn for å bli alenemor? Anonymkode: e78f9...1d6 AnonymBruker skrev (12 timer siden): … Det beste rådet jeg har fått er at jeg kan vente med barn til senere fordi jeg er ung. Jeg fant veldig trøst i det. Jeg har fortsatt blandede følelser ovenfor en abort, men føler meg så trygg på at jeg ønsker barn med noen som står å ser på den testen sammen med meg og håper den blir positiv. Ikke noen som sier at tidspunktet er dårlig men han forstår at jeg har det tøft… Om det blir med "han som var utro" eller ikke gjenstår vell å se. Det finnes andre menn der ute også, selv om det er vondt at den fremtida vi snakka om eventuelt ikke skal bli noe av. Jævlig vondt. Jeg ønsker heller ikke å ende opp alene. Jeg unner ikke barnet mitt å komme til verden å være uønsket av faren sin. Jeg ønsker å få barn med noen som vil ha det med meg. Jeg vil ikke føde til livs et barn som potensielt er hatet av mora til søsknene dens, spesielt ikke når mitt forhold til barnets far også blir dårlig pga dette. Anonymkode: 87783...481 HÆ Anonymkode: 87783...481
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2022 #74 Skrevet 11. mars 2022 AnonymBruker skrev (3 timer siden): At du er ung og sannsynligvis kan få barn på et senere tidspunkt, ja jeg skjønner den, men JEG ville nok alltid slitt med tanken på det barnet som kunne ha vært der. Samtidig skjønner jeg at situasjonen du er i nå må være utrolig, utrolig kjip.. Jeg husker ikke hvordan mannen min og jeg kom innpå det, men han sa i alle fall at dersom det noen gang ble slutt mellom oss, så ville han uansett ha et helt spesielt forhold til meg, da vi har delt og opplevd så mye sammen samt barna vi har sammen. Så det er nok kanskje litt vanskelig for han også? Og at det er kjipt for eksen/ekskona hans og er det jo ingen tvil om, i alle fall ikke når hun får vite at han allerede har gjort en annen dame gravid. Uansett hvilke utfordringer vi hadde hatt i vårt forhold hadde jeg nok blitt ekstremt skuffet og lei meg om mannen min fant seg en annen RETT ETTERPÅ. Mamma valgte å beholde meg, til tross for at min biologiske far prøvde å lure henne til å ta en abort. Han sa han skulle bli hvis hun tok abort, men overhørte at alt bare var lureri da han pratet med kameratene sine. Jeg er veldig glad for at hun valgte å beholdte meg, jeg er veldig glad i livet mitt slik det er nå når jeg er 25 år. Men det har ikke alltid vært lett å vite at jeg har noe biologisk «familie» der ute som ønsket meg død og som ble kjempe sure og skjelte ut familien min i flere år etter at jeg ble født og som sikkert til dags dato irriterer seg over at jeg lever. Har ingen gode råd å komme med sånn egentlig. Men kan forestille meg hva for et kaos det er av tanker når man er i en situasjon som du er i nå… Ville bare si lykke til (helt oppriktig) og jeg håper at ting ender bra for dere alle sammen.. Anonymkode: 0dece...983 TS her. Selvfølgelig påvirker det ham også, han synes det er dritvanskelig å gå fra å være med barna sine hver dag til å ha en samværsordning som frem til nå nylig ikke har fulgt en særlig rytme. Barna har også reagert på bruddet, så klart, og synes det er vanskelig at mammaen og pappaen deres ikke skal være kjærester lengre. De har jo aldri kjent til noe annet, for dem har det alltid vært EN familie og ETT hjem. Det har aldri vært en virkelighet hvor de to ikke har vært sammen. Og jeg skal være ærlig, tviler ikke ett eneste sekund på at han, selv om han ikke sier det til meg, mer enn en gang har tenkt at det beste for alle ville vært om han bare fortsatte sammen med henne. Han har nok tvilt på oss to mer enn en gang og tenkt på hvordan ting hadde gått om han bare ble der og om han aldri hadde den samtalen med meg. For noen er det også kanskje riktig å bare bli, jobbe med ting, men jeg støtter ham fremdeles i at han ikke skal bli i et forhold for barnas del og har (uavhengig av om jeg blir en del av deres liv eller ikke) tro på at barna på sikt har det bedre med to foreldre som hver for seg har det fint, enn to foreldre som sammen har det dårlig. Hun er moren til barna hans, de har levd sammen lenge, og hun er et menneske han fremdeles er glad i og bryr seg om. Tusen takk for innlegget ditt, jeg setter pris på at du deler. Det finnes sikkert mange som har en lik historie som deg. Har selv et søskenbarn som aldri har hatt kontakt med sin biologiske far som stakk under svangerskapet med henne. Hun har heller ikke hatt nevneverdige vansker knyttet til det, men mye av årsaken til det er nok at hun var svært ønsket av min tante og kanskje at hun tidlig fikk en stefar som hun siden har sett på som pappaen sin. Jeg glemmer faktisk ofte at han ikke er hennes biologiske far og var selv ganske stor da jeg skjønte at hun egentlig har en annen far enn sine søsken. Situasjonen er dritvanskelig, men jeg har egentlig landet litt nå på at det går mot abort. Helt ærlig så ønsker jeg vel en "bedre start" på livet for mine barn enn det her. Jeg ønsker en annen historie å fortelle enn denne. Jeg har tenkt meg ihjel, forsøkt å veie for og imot og kommet frem til at selv om jeg synes det er sårt, så er det riktig å gjøre for meg selv, og alle andre, inkludert det som kunne blitt et barn. Anonymkode: 87783...481
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2022 #75 Skrevet 11. mars 2022 AnonymBruker skrev (2 timer siden): TS her. Selvfølgelig påvirker det ham også, han synes det er dritvanskelig å gå fra å være med barna sine hver dag til å ha en samværsordning som frem til nå nylig ikke har fulgt en særlig rytme. Barna har også reagert på bruddet, så klart, og synes det er vanskelig at mammaen og pappaen deres ikke skal være kjærester lengre. De har jo aldri kjent til noe annet, for dem har det alltid vært EN familie og ETT hjem. Det har aldri vært en virkelighet hvor de to ikke har vært sammen. Og jeg skal være ærlig, tviler ikke ett eneste sekund på at han, selv om han ikke sier det til meg, mer enn en gang har tenkt at det beste for alle ville vært om han bare fortsatte sammen med henne. Han har nok tvilt på oss to mer enn en gang og tenkt på hvordan ting hadde gått om han bare ble der og om han aldri hadde den samtalen med meg. For noen er det også kanskje riktig å bare bli, jobbe med ting, men jeg støtter ham fremdeles i at han ikke skal bli i et forhold for barnas del og har (uavhengig av om jeg blir en del av deres liv eller ikke) tro på at barna på sikt har det bedre med to foreldre som hver for seg har det fint, enn to foreldre som sammen har det dårlig. Hun er moren til barna hans, de har levd sammen lenge, og hun er et menneske han fremdeles er glad i og bryr seg om. Tusen takk for innlegget ditt, jeg setter pris på at du deler. Det finnes sikkert mange som har en lik historie som deg. Har selv et søskenbarn som aldri har hatt kontakt med sin biologiske far som stakk under svangerskapet med henne. Hun har heller ikke hatt nevneverdige vansker knyttet til det, men mye av årsaken til det er nok at hun var svært ønsket av min tante og kanskje at hun tidlig fikk en stefar som hun siden har sett på som pappaen sin. Jeg glemmer faktisk ofte at han ikke er hennes biologiske far og var selv ganske stor da jeg skjønte at hun egentlig har en annen far enn sine søsken. Situasjonen er dritvanskelig, men jeg har egentlig landet litt nå på at det går mot abort. Helt ærlig så ønsker jeg vel en "bedre start" på livet for mine barn enn det her. Jeg ønsker en annen historie å fortelle enn denne. Jeg har tenkt meg ihjel, forsøkt å veie for og imot og kommet frem til at selv om jeg synes det er sårt, så er det riktig å gjøre for meg selv, og alle andre, inkludert det som kunne blitt et barn. Anonymkode: 87783...481 Håper det er det du velger fordi det er det du virkelig føler er det beste for deg slik ting er nå, og ikke tar til deg all møkka fra andre her. Kvinneguiden er ikke nødvendigvis det beste stedet å lufte tanker eller be om tips og råd, folk kan være så ufyselige her..😕 Håper ting ordner seg for deg❤️ Anonymkode: 0dece...983 1
AnonymBruker Skrevet 11. mars 2022 #76 Skrevet 11. mars 2022 AnonymBruker skrev (3 timer siden): TS her. Selvfølgelig påvirker det ham også, han synes det er dritvanskelig å gå fra å være med barna sine hver dag til å ha en samværsordning som frem til nå nylig ikke har fulgt en særlig rytme. Barna har også reagert på bruddet, så klart, og synes det er vanskelig at mammaen og pappaen deres ikke skal være kjærester lengre. De har jo aldri kjent til noe annet, for dem har det alltid vært EN familie og ETT hjem. Det har aldri vært en virkelighet hvor de to ikke har vært sammen. Og jeg skal være ærlig, tviler ikke ett eneste sekund på at han, selv om han ikke sier det til meg, mer enn en gang har tenkt at det beste for alle ville vært om han bare fortsatte sammen med henne. Han har nok tvilt på oss to mer enn en gang og tenkt på hvordan ting hadde gått om han bare ble der og om han aldri hadde den samtalen med meg. For noen er det også kanskje riktig å bare bli, jobbe med ting, men jeg støtter ham fremdeles i at han ikke skal bli i et forhold for barnas del og har (uavhengig av om jeg blir en del av deres liv eller ikke) tro på at barna på sikt har det bedre med to foreldre som hver for seg har det fint, enn to foreldre som sammen har det dårlig. Hun er moren til barna hans, de har levd sammen lenge, og hun er et menneske han fremdeles er glad i og bryr seg om. Tusen takk for innlegget ditt, jeg setter pris på at du deler. Det finnes sikkert mange som har en lik historie som deg. Har selv et søskenbarn som aldri har hatt kontakt med sin biologiske far som stakk under svangerskapet med henne. Hun har heller ikke hatt nevneverdige vansker knyttet til det, men mye av årsaken til det er nok at hun var svært ønsket av min tante og kanskje at hun tidlig fikk en stefar som hun siden har sett på som pappaen sin. Jeg glemmer faktisk ofte at han ikke er hennes biologiske far og var selv ganske stor da jeg skjønte at hun egentlig har en annen far enn sine søsken. Situasjonen er dritvanskelig, men jeg har egentlig landet litt nå på at det går mot abort. Helt ærlig så ønsker jeg vel en "bedre start" på livet for mine barn enn det her. Jeg ønsker en annen historie å fortelle enn denne. Jeg har tenkt meg ihjel, forsøkt å veie for og imot og kommet frem til at selv om jeg synes det er sårt, så er det riktig å gjøre for meg selv, og alle andre, inkludert det som kunne blitt et barn. Anonymkode: 87783...481 Denne samtalen mellom deg og han hvor han åpnet opp for at han har følelser for deg. Var dette mens han enda var i et forhold? Har skjønt at han ikke var utro og ikke gikk over noen grenser. Men ble litt i stuss over dette innlegget, om det ligger noe mellom linjene her eller om det er jeg som misforstår det du skriver. For jeg synes det er noe feigt over det å allerede ha sett seg ut et potensielt nytt forhold før man bryter ut. Anonymkode: bfcb2...6ec
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå