Gå til innhold

Barndomsminner - eksisterende eller ikke-eksisterende?


Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Alle mennesker må gjennom barndommen for å kunne utvikle seg til å bli voksne mennesker. 
Jeg lurer på hvor mye som er "vanlig" for et menneske å huske fra sin egen barndom! Er det noen som vet?

Når jeg forsøker å tenke meg bakover i tid (Jeg er 30 år gammel, så det er jo egentlig ikke snakk om SÅ mange år), så får jeg bare opp vage minner og det er alltid de samme minnene som går igjen. Enkelte ganger tror jeg at jeg til og med har laget såkalte "falske minner".

Jeg klarer ikke å huske spesifikke årstall, første skoledag, ei heller på ungdomsskolen. Jeg husker svært lite av konfirmasjonsforberedelsene (og da er man vel 15 år-ish og burde klare å lagre minner?). Så det er ikke utelukkende barndommen, men også ungdomsårene og de tidlige voksenårene. 

Jeg syns liksom det virker som om folk husker barndommen sin så utrolig godt, og så kommer jeg og omtrent ikke husker en dritt! Jeg vet ikke om oppvekstvilkårene kan ha noe å si på det?  Det var alltid en del alkohol hjemme, men aldri vold, og det manglet overhodet ingenting av de materialistiske. Alkoholdelen gjorde meg veldig usikker som barn. Dette fordi jeg fort kunne merke at voksenpersonene rundt meg ble annerledes og det førte til en utrygghet hos meg. Og jeg var fra før av et veldig redd barn! Samtidig visste jeg aldri om det ble noen krangling den dagen eller den helgen (kun verbalt). 

Så, husker du mye av din barndom, tenårene og de tidlige voksenårene? Er det normalt å omtrent ikke huske noe som helst??

Anonymkode: 8580a...149

Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Jeg husker ekstremt mye fra jeg var liten :) jeg tror jeg husker mest i familien, for har en søster som liker å høre hvordan vi hadde det som barn og hun synes det er kjipt at hun ikke var født da. 
 

Jeg har somregel rett når jeg skal si hva som skjedde når. Og jeg kan også huske hvilke klær de brukte i enkelte episoder. 

Anonymkode: 0af93...e01

AnonymBruker
Skrevet

Jeg har fortrengt mesteparten av barndommen og ungdomstiden, jeg syns det er fascinerende å høre hva andre husker. Jeg vokste opp under stor omsorgssvikt pga foreldre som drakk og har i dag bla cptsd og er ufør. Jeg er litt over 40 år og jobbet som sykepleier, helt til jeg ble syk i 2017. Jeg har gått til behandling og da lærte jeg bla at mennesker som har opplevd det jeg gjorde "stenger av" for å beskytte seg selv. Under behandling har det kommet frem endel ting som jeg opplevde, men ikke alt. Fordi man som barn ikke har kapasitet til å håndtere slike ting, så for å overleve setter kropp og hodet igang et forsvar, som bla å fortrenge. Jeg husker ikke så mye, og det er endel som trigger meg uten at jeg vet hvorfor.

Anonymkode: 4c5fe...861

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg har litt motsatt erfaring fra TS. Jeg synes ingen husker noe særlig fra da de var barn, mens jeg selv husker masse. 

Vi flytta litt før jeg ble fem år og så på nytt da jeg var syv år, og minnene mine er liksom knytta til stedet vi bodde på og jeg klarer derfor å sortere dem til cirka riktig tid. Jeg husker f.eks. en jul, en bursdag og en 17-mai fra det første stedet jeg bodde på, og da kan jeg ikke ha vært eldre enn fire år. Jeg husker bare bruddstykker da, jeg kan ikke beskrive i detalj hva jeg gjorde på fireårsdagen min liksom. Jeg vet at noe av det jeg husker er basert på bilder jeg har sett, men jeg kan f.eks. beskrive hvordan rommene i det første huset vi bodde i lå i forhold til hverandre. Foreldrene mine har bekreftet at det er rett, og det er jo ikke sånn man ser i et fotoalbum. Jeg husker masse dagligdagse detaljer som ikke hadde noen betydning for andre, men som må ha betydd noe for lille meg. 

Så har jeg noen minner jeg tror jeg har laget meg selv. Enkelte historier jeg har blitt fortalt hundre ganger om ting jeg gjorde da jeg var liten. Men i de minnene ser jeg liksom meg selv utenfra/ovenfra. Også har jeg noen minner som jeg trodde var ekte da jeg var liten, men som jeg nå skjønner at må ha vært drømmer jeg hadde, men som jeg sikkert har tenkt på etterpå. Jeg er absolutt ikke skråsikkert på at alt jeg husker er korrekt. 

Jeg har en bror som er et år yngre enn meg, og han sier han nesten ikke husker noe fra da vi var små. Og vi hadde jo omtrent samme oppvekst. Men jeg har alltid vært en innadvendt grubler som tenker mye på ting, jeg tror nok det har mye å si. Har ikke vært utsatt for omsorgssvikt i det hele tatt. Men jeg ble mobba som barn, og akkurat det husker jeg nesten ingenting av. Jeg husker heller nesten ingenting av min egen konfirmasjon, som jeg grudde meg veldig til, mens jeg husker masse detaljer fra broren min sin året etter. 

Mamma/jeg har også tatt vare på mange av lekene og bøkene og tingene jeg/vi hadde da jeg var liten, jeg tror det også hjelper på å bevare minnene. 

Jeg husker masse som voksen også da. Jeg gjør det ikke med vilje, men igjen så tenker jeg mye på ting og prøver kanskje å finne en forklaring/årsak/sammenheng, og kanskje ting fester seg bedre da.
Eller er dere som ikke husker noe også grublere? 

Anonymkode: 098cd...cde

  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg husker svært lite. Om jeg husker noe, er det fordi det satte seg i følelsene, enten svik, sorg, skuffelse - eller glede. Men husker flest vonde minner. Ble ikke slått eller noe sånt hjemme, men ble nok veldig oversett.

Hadde flere sjokkerende vonde opplevelser som ung voksen. Jeg nevner det fordi: min søster husket ekstremt godt fra barndommen - helt til hun hadde en traumatisk opplevelse på sykehuset som voksen. Etter dette husker hun så og si ingenting fra barndommen. 
 

Vet ikke om traumene har noe å si, men jeg reflekterte litt over det da søsteren min nevnte det.

Anonymkode: 74b2f...eca

AnonymBruker
Skrevet

Jeg husker nær sagt ingenting fra jeg var liten og frem til ca 7 klasse, vokste opp med en omsorgsperson som drakk så sikkert derfor.

Anonymkode: 9e092...a49

  • Hjerte 1
Skrevet

Jeg synes jeg husker mye fra barndommen, men merkelig nok har jeg store svarte hull i hukommelsen i årene jeg gikk på ungdomsskolen og gymnas. Har ikke følelsen av at det skjedde noe dramatisk da, men årene er stort sett bare borte. Husker noe, men ikke mye. Venninner har innimellom synes det er veldig rart at jeg overhodet ikke husker mennesker vi treffer, som jeg visstnok var mye med og kjente godt de årene. De forteller meg hvem det er og drar frem historier jeg burde huske, men både mennesket og historiene de forteller er ukjente for meg. Jeg husker mer fra jeg var liten enn fra de årene. 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...