3 åringen min

[Gjest Gjest]

Hva i alle dager er det som skjer med min gutt på 3 år??

Han er så trist og sinna for tiden, roper NEI til absolutt alt, og er ikke noe hyggelig å ha i hus. Alle er domme, det sier han ofte (du er domm), pluss at han slår endel, men ikke noe sælig hart da, heldigvis.

Han er storebror til en på nesten året, og er en snill og omsorgsfull bror, det er jeg og pappaen som får alt det guffne.

Er det normalt å forandre seg sånn i 3 års alderen??

Han pleide å være den positive gutten, men nå er det mye negativt.

Han våkner endel på natten og, med mareritt, roper "jeg vil ikke, jeg vil ikke".

Hva er dette for noe?? Jeg får snart angst, er så redd for at det er noe vi har oversett. Han går i barnehage, men vil som oftest ikke dit mere.

Noen som kan gi meg noen tips om hva vi bør gjøre/se etter??

[burgarn]

du er så heldig og ha et helt normalt barn.

trassalderen kalles dette.

[Gjest Violetta]

Ta en prat med barnehagen, finn ut om det kan være noe der som plager han. Har det skjedd store forandringer ellers i hans hverdag?

Ellers er jeg enig med burgarn, han vokser og prøver å finne ut av saker og ting, blant annet sitt eget temperament og sine egne grenser.

[Gjest gjest1]

Slik er datteren vår også, ikke hele tiden, men mye. Hun var 2 år i juli. Vi har snakket med barnehagen siden hun begynte der først i august. Men hun elsker å være der. Vi har også vært på foreldredag i barnehagen og sett at hun virkelig koser seg der...

Hun har også en del mareritt, dette snakket jeg med helsesøsteren om(hun er ei venninne av meg) hun sa at datteren vår er kommet i en alder da dette er veldig normalt. Mye pga at hun skjønner mer og faktisk kan bli skremt av ting vi ikke en gang tenker over. Brå lek kan føre til mareritt. Så vi er flinke å fortelle henne at vi er der for henne og roer henne ned når det skjer. Det ser faktisk ut til at det driver og gir seg nå

Jeg har slått meg til ro med at det er typisk trassalder pluss at hun skal bli storesøster om få dager og det gjør at jeg ikke kan være så mye aktiv med henne.

Tror disse "trassene" går i bølgedaler og at det er helt normalt, men jeg anbefaler deg å ta en prat med barnehagen. Det kan jo være noe der han plages med.

Endret 27. oktober 2005 av Niko

[Gjest Gjest]

Jeg har 3 unger som alle har hatt sinnesrier så det holder. Til vanlig rolige unger som forvandles til noen ugjenkjennelige små monsterbarn som bare hyler i alt fra 5 til 45 minutter uten stans....for så å bli helt rolige igjen og snakker om alt annet enn det de gjorde når det hele stod på. Helt normalt!

[Maja23]

velkommen i klubben! gutten min på tre år har noen raseri anfall som ikke likner noen ting. Han sier nei til alt og kjefter og står i. Dette er som sagt helt normalt men det er absolutt helt for ***** når det stå på. I hele dag har han "terrorisert" både meg og pappan til de ytterste grenser, og jeg var helt skjelven på slutten. Jeg ringte til ei veninne bare for å skravle og koble av litt men hun var i akkurat samme situasjon som meg... det gikk nesten ikke an og snakke for sønnen hennes igjen,stod og skreik i bakgrunnen men vi fikk da ut litt frustrasjon til hverandre.. Situasjonen blir lissom ikke så mye bedre når jeg går rundt her høygravid og med bekken løsning,så drømmen om en skikkelig husmorferie er veldig sterk! men,men...sånn er det og ha barn..og det som ikke dreper deg gjør deg jo sterkere!

[Gjest LoisLane]

Jeg hadde bedt om en samtale med personalet i barnehagen for å høre hvordan de oppfatter ham der.

Har en treåring i huset selv, og må av og til bare lukke ørene for trasskrik. Noen ganger kan det gå med lirking og føying, men man kan jo ikke gi opp alle grenser selv om man har fått et lite troll i huset.

Gå inn til ham når han sover og nyt synet av det stille, vakre barnet ditt!

Endret 27. oktober 2005 av LoisLane

[Gjest Gjest]

Sønnen min på 3 år er helt lik, har vært sånn i et halvt år. Jeg har fått høre at det er vanlig, men jeg tror egentlig ikke på trassalderen. Små barn gjør ikke noe for å trasse, de er nysgjerrige og vil få til alt på en gang og bestemme selv. Vi gikk igjennom rutiner og grenser vi hadde for sønnen vår for å se om noe kunne endres. Vi fant ut at vi hadde en tendens til å mase mye og være litt for ettergivende. Nå er nei et nei og om han feks spør om å få noe å drikke i vanlig glass så passer vi på å ikke slenge på den typise "må ikke søle da..". Vi syns det går bedre, men han har fortsatt sine utbrudd.

[Gjest porselen]

Ha- ha, det er deilig å lese om at andre med samme problem. Den ene sønnen min var i trassalderen fra han begynte å gå til han begynte på skolen, iallfall føltes det sånn. Hver dag var en kamp mellom mor og sønn om hvem som var mest sta. Jeg kunne ikke gi etter for da ble han helt umulig, det gjaldt å holde ut og når han skjønte at han ikke kom til å oppnå det han ville så ble han verdens mest elskelige unge. Å gi etter for han var som å fore trollet, det tok aldri slutt.

Trøsten er at det går over.

Men jeg tenkte på din 3-åring som er storebror, det er ikke bare morsomt å være storebror til en liten tass som kanskje får mer oppmerksomhet enn deg selv, og som i tillegg kanskje ødelegger leken din.

[Gjest Gjest]

Det var da svært til uhøflighet og uanstendighet fra 3-åringene. Så små og likevel så store i munnen.

[Gjest Gjest]

puhh.. Godt å høre at det er normalt dette her. Har hatt en helt forjxxxig dag Føler meg helt frynsete.Kanskje bokseball hadde vært en god investering?

[Gjest Gjest]

Det var da svært til uhøflighet og uanstendighet fra 3-åringene. Så små og likevel så store i munnen.

←

Hva prater du om? Er det det at 3åringene sier du er dum og nei du mener? For det er i såfall rimelig vanlig.

[Gjest Løven74]

Det er så godt å høre at andre har det helt likens. Jeg har en gutt på 3 år og ei jente på 1 år. Han er i verste trassalder. Han sier nei til alt, også når vi spør om han vil ha kake: "NEI, eh jo!" Han skal ditt og han skal datt, men han skal aldri gjøre det vi ber han om.

Sønnen min var den snilleste storebror på denne jord frem til lillesøster begynte å krype. Da utgjorde hun plutselig en trussel for leketerritoriet hans, og hun fikk gjennomgå for det. Det er blitt ennå værre nå som hun kan gå. Han klarer ikke å gå forbi henne uten å dytte henne så hun faller og begynner å skrike. Det er sjelden stille og fredelig i vårt hjem for tiden.

I tillegg er han voldsomt nyskjerrig og oppfinnsom -noe som i og for seg er veldig positivt. Men å smøre inn salongbordet med mammas beste ansiktskrem, slå av lyset på badet mens jeg steller lillesøster, tømme ut melposen på kjøkkenbenken/gulvet fordi han skal "bake kake" blir veldig slitsomt i lengden.

Vi har prøvd mange forskjellige metoder for å få skikk på han: time out, belønningssystem, alvorsprat under fire øyne, straff i form av å ta vekk leker eller ikke lese til ham på kvelden. Alle virker bare de første gangene -og så blir det helt fånyttes. Vi er i ferd med å gå helt tom for metoder, og er i ferd med å bli innlagt på psykiatrisk avdeling -for han gjør oss GAAAAAAL!

Hilsen en sliten mamma

[Gjest Gjest]

Det er så godt å høre at andre har det helt likens. Jeg har en gutt på 3 år og ei jente på 1 år. Han er i verste trassalder. Han sier nei til alt, også når vi spør om han vil ha kake: "NEI, eh jo!" Han skal ditt og han skal datt, men han skal aldri gjøre det vi ber han om.

Sønnen min var den snilleste storebror på denne jord frem til lillesøster begynte å krype. Da utgjorde hun plutselig en trussel for leketerritoriet hans, og hun fikk gjennomgå for det. Det er blitt ennå værre nå som hun kan gå. Han klarer ikke å gå forbi henne uten å dytte henne så hun faller og begynner å skrike. Det er sjelden stille og fredelig i vårt hjem for tiden.

I tillegg er han voldsomt nyskjerrig og oppfinnsom -noe som i og for seg er veldig positivt. Men å smøre inn salongbordet med mammas beste ansiktskrem, slå av lyset på badet mens jeg steller lillesøster, tømme ut melposen på kjøkkenbenken/gulvet fordi han skal "bake kake" blir veldig slitsomt i lengden.

Vi har prøvd mange forskjellige metoder for å få skikk på han: time out, belønningssystem, alvorsprat under fire øyne, straff i form av å ta vekk leker eller ikke lese til ham på kvelden. Alle virker bare de første gangene -og så blir det helt fånyttes. Vi er i ferd med å gå helt tom for metoder, og er i ferd med å bli innlagt på psykiatrisk avdeling -for han gjør oss GAAAAAAL!

Hilsen en sliten mamma

←

Noe dere kan gjøre er ihvertfall å fjerne ting som ansiktskremer og melposer så han ikke får gjort så mye ugagn. Han har nok en vanskelig periode og da tror jeg det er viktig å hjelpe han så han ikke har mulighet til å gjøre så mye tull. Ignorering kan jo være noe å bruke, selvfølgelig ikke når han dytter lillesøster, men når han gjør andre uønskede ting. Når han slår av lyset på badet kan du prøve å le litt av det og spørre om han gidder å slå det på igjen. Det er vel ikke den reaksjonen han ønsker? Husk å gi han masse oppmerksomhet når han gjør ting som er bra, om han sitter stille, leker fint med lekene sine, om han hjelper lillesøster.

Sjekk også rutinene deres og grensene deres, er dine og mannens grenser like? Hvis ikke, skjerp inn der så han vet til enhver tid hva som gjelder. Aldri skrik til han, uansett hva han har gjort, snakk til han i rolig stemme og forklar han hvorfor du mener det er galt det han gjør.

Det er mulig dere allerede gjør dette, bare noen tips fra en likesinnet

[Gjest LoisLane]

Aldri skrik til han, uansett hva han har gjort, snakk til han i rolig stemme og forklar han hvorfor du mener det er galt det han gjør.

←

Er ikke helt enig i dette. En god hovedregel, men barn trenger også å se at foreldre har følelser og kan reagere når ting går over streken. Sier IKKE at det skal skrikes til ungen i tide og utide, men man trenger ikke ha dårlig samvittighet for å ha sagt kraftig fra en gang eller to - så lenge det ikke blir noen vane.

[Gjest Gjest]

Er ikke helt enig i dette. En god hovedregel, men barn trenger også å se at foreldre har følelser og kan reagere når ting går over streken. Sier IKKE at det skal skrikes til ungen i tide og utide, men man trenger ikke ha dårlig samvittighet for å ha sagt kraftig fra en gang eller to - så lenge det ikke blir noen vane.

←

Man kan reagere selv om man ikke skriker! Strengt tonefall, heve stemmen, men skriking er aldri bra og ihvertfall ikke på en 3 åring som er vanskelig.

[Gjest LoisLane]

Tror nok vi mener det samme. Tenkte mer på at det ikke blir bra å ALLTID forklare og sette grenser i samme, nøytrale, blide tonefall:

"Ikke slå lillesøster i hodet med en hammer, da kan hun få veldig vondt og blø, skjønner du".

[Gjest Gjest]

Må le når jeg leser innleggene. Kjenner meg så godt igjen med mel på gulvet, babyolje på katta, mammas antirynkekrem på doskåla, sinnsyke raserianfall, osv. For 3-4 år siden var jeg selv i samme situasjon med to barn i den verste trassalderen. Holdt på å bli gal og av og til brast jeg bare i gråt. Trøsten er at det går over, og de aller fleste barn blir mer fornuftige og har en mer anstendig oppførsel etter hvert.

[Gjest Gjest]

Tror nok vi mener det samme. Tenkte mer på at det ikke blir bra å ALLTID forklare og sette grenser i samme, nøytrale, blide tonefall:

"Ikke slå lillesøster i hodet med en hammer, da kan hun få veldig vondt og blø, skjønner du".

←

Ja, vi er nok enige. Når jeg skrev skriking så mente jeg ordentlig skriking og det er ikke bra

[Gjest Løven74]

Noe dere kan gjøre er ihvertfall å fjerne ting som ansiktskremer og melposer så han ikke får gjort så mye ugagn. Han har nok en vanskelig periode og da tror jeg det er viktig å hjelpe han så han ikke har mulighet til å gjøre så mye tull. Ignorering kan jo være noe å bruke, selvfølgelig ikke når han dytter lillesøster, men når han gjør andre uønskede ting. Når han slår av lyset på badet kan du prøve å le litt av det og spørre om han gidder å slå det på igjen. Det er vel ikke den reaksjonen han ønsker? Husk å gi han masse oppmerksomhet når han gjør ting som er bra, om han sitter stille, leker fint med lekene sine, om han hjelper lillesøster.

Sjekk også rutinene deres og grensene deres, er dine og mannens grenser like? Hvis ikke, skjerp inn der så han vet til enhver tid hva som gjelder. Aldri skrik til han, uansett hva han har gjort, snakk til han i rolig stemme og forklar han hvorfor du mener det er galt det han gjør.

Det er mulig dere allerede gjør dette, bare noen tips fra en likesinnet

←

Takk for tipsene. Vi har vel i grunnen ikke brukt ignorering så mye. Det var jo en idé. Vi er veldig bevisste på å gi han positiv oppmerksomhet til omtrentlig alt positivt han gjør. Vi er også bevisste på å unngå å skrike til ham. Men vi er bare mennesker med en begrenset tålmodiget og energi. Av og til sprekker vi...og da blir det desverre noen ganger høy stemmebruk! Men vi vet jo at det ikke har noe for seg!

Men når det er sagt, så har han vært en engel i hele ettermiddag! Og vi koste oss som alltid med lesing på senga ifm leggetid. Måtte det bli mer av de gode stundene...

Jeg lurer på om store deler av oppførselen hans skyldes søskensjalusi, siden det ofte går så hardt ut over lillesøsteren? Men hvorfor kommer søskensjalusien så sent som 6 måneder etter fødselen hennes? Synspunkter tas i mot med takk.