Relasjon til voksne tantebarn

[AnonymBruker]

Jeg har en bukett med tantebarn som nå er som voksne å regne. Helt siden de var små har de betydd mye for meg. Jeg har passet på de, tatt de med på ting av og til, og lagt mye omtanke i gaver, noe jeg gjør enda. Gir rett og slett mye av meg selv. Nå innser jeg at den eneste kontakten omtrent er omkring bursdager og i forbindelse med jul. De tar aldri kontakt, sender aldri snap, selv om jeg vet at de er aktive med andre deler av familien, og deler små og store høydepunkt. Jeg får aldri respons på noe jeg legger ut. Jeg er ingen gammel tante, men er jo selvsagt på en helt annen plass i livet enn de. 

Har begynt å lure på hvorfor jeg ikke er inkludert i snapper. Min side av familien blir nok heller ikke det altså, for det er en annen del av familien som gjelder. 

Hvordan ville dere forholdt dere til en slik situasjon? Jeg har prioritert de høyt i mange år... Mens mine barn er ikke viktige (dette går mer på foreldrene til tantebarna som ikke prioriterer).

Da jeg tenkte på dette ble jeg egentlig knust et lite sekund... Relasjonen er jo  ikke slik jeg alltid har tenkt 🙄 

Merker at jeg har forandret holdning til denne familien etter dette. Kjenner at det blir feil å bare gi og gi, og ikke få noe tilbake 😢

Andre som har hatt det sånn og har noen råd? 

Anonymkode: 189e6...64d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har en bukett med tantebarn som nå er som voksne å regne. Helt siden de var små har de betydd mye for meg. Jeg har passet på de, tatt de med på ting av og til, og lagt mye omtanke i gaver, noe jeg gjør enda. Gir rett og slett mye av meg selv. Nå innser jeg at den eneste kontakten omtrent er omkring bursdager og i forbindelse med jul. De tar aldri kontakt, sender aldri snap, selv om jeg vet at de er aktive med andre deler av familien, og deler små og store høydepunkt. Jeg får aldri respons på noe jeg legger ut. Jeg er ingen gammel tante, men er jo selvsagt på en helt annen plass i livet enn de. 

Har begynt å lure på hvorfor jeg ikke er inkludert i snapper. Min side av familien blir nok heller ikke det altså, for det er en annen del av familien som gjelder. 

Hvordan ville dere forholdt dere til en slik situasjon? Jeg har prioritert de høyt i mange år... Mens mine barn er ikke viktige (dette går mer på foreldrene til tantebarna som ikke prioriterer).

Da jeg tenkte på dette ble jeg egentlig knust et lite sekund... Relasjonen er jo  ikke slik jeg alltid har tenkt 🙄 

Merker at jeg har forandret holdning til denne familien etter dette. Kjenner at det blir feil å bare gi og gi, og ikke få noe tilbake 😢

Andre som har hatt det sånn og har noen råd? 

Anonymkode: 189e6...64d

Det er ikke så normalt å ha kontakt med voksne tantebarn. Når folk vokser opp og får egne familier så er det det som er fokuset. Det er livets gang det. Da blir du perifer familie å regne. Konsentrer deg om egne barn og eventuelt barnebarn. Det er det som er familien din. 

Anonymkode: 229ce...e84

[Brunello]

For mange er ikke familie spesielt viktig. I en hverdag der man har mange relasjoner som skal pleies, nedprioriteres familie på bekostning av venner.
Ser du har egne barn, så nieser og nevøer skal i alle fall ikke arve deg. Mange barnløse burde være langt mer selektive med hvem som arver de. Nieser og nevøer som ikke bryr seg har en tendens til å komme frem når arven skal fordeles. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er ikke så normalt å ha kontakt med voksne tantebarn. 

Anonymkode: 229ce...e84

Det er kanskje ikke det, men jeg trodde vi hadde litt spesiell kontakt, jeg da. Men det har vi visst ikke. Fått meg en vekker da, så trenger jeg ikke legge så mye energi i de

Anonymkode: 189e6...64d

[AnonymBruker]

Unge voksne er stort sett opptatt av seg selv med mindre det er kroner å hente er min erfaring og det er jeg for så vidt inneforstått og har derfor ikke forventninger om noe annet. Det er slik det er i vår kultur, det er mer naturlig du har kontakt med søsken enn med deres voksne barn.

Anonymkode: cdc29...7cc

[AnonymBruker]

Hvor gamle er de da? Dersom de er unge voksne uten egne familier så er det gjerne venner, moro og nyfunnen frihet som står i hodet på de. Dersom de er såpass voksne at de er etablert med egne familier så har de nok såpass mye å holde fingrene i at det å opprettholde kontakten med samtlige slektninger kan bli litt for mye for de. Rett og slett. 
Jeg er selv i småbarnsfasen og har en del enslige slektninger (enten fordi de alltid har vært enslige eller fordi partneren deres har falt fra og barna deres har flyttet bort) Og skal jeg være ærlig så sliter jeg med å følge opp alle sammen. Det er ikke fordi jeg ikke bryr meg om de, men rett og slett fordi jeg allerede har fullt opp med å følge opp barna, full jobb, barnehage, skole, fritidsaktiviteter, bursdager, barn som skal være med hjem, foreldresamtaler, timer på helsestasjonen/tannlege, dugnader, barnas besteforeldre og oldeforeldre osv. osv. Når man er nødt til å nedprioritere både sine egne venner og også seg selv for å få hverdagene til å henge i hop så oppleves det rett og slett som slitsomt å måtte svare på meldinger fra tanter, barnløse onkler og fettere i tillegg. Dessverre. 

Anonymkode: 04b44...c27

[AnonymBruker]

Jeg har 4 tantebarn som alle er i 20-åra. Selv er jeg i tidlig 30-åra. Det er 15 år mellom meg og min storesøster, men vi har alltid hatt et venninneforhold og jeg ser på henne som en av mine beste venner.

Jeg har alltid hatt mye med henne og ungene å gjøre, har tilbringa mange ferier hos henne, reist til henne i helger osv, selv om det er 8 timer mellom oss. 

På grunn av dette gode forholdet så har jeg et godt forhold til alle mine tantebarn, og vi møtes hver gang jeg er på besøk hos søstera mi. Vi er en ganske liten familie, og jeg og mine søsken er omtrent eneste tantene disse niesene og nevøene har. Jeg vet derimot at jeg har «best» forhold til mine tantebarn, sammenlignet med mine søsken. Det kommer nok fordi jeg er så nære søstera mi, og alltid er der, mens mine andre søsken har litt mer sporadisk kontakt. Jeg får i dag jul og bursdagsgave av mine tantebarn, både til meg og mine barn, og det er så koselig. 

Så kanskje det kommer an på forholdet til din søster/bror? Og kanskje størrelsen på familien? Og muligens aldersforskjell? Det er jo ikke mer enn ca 6 års aldersforskjell på mitt eldste tantebarn og jeg. 

Anonymkode: 533f3...5b0

[Blåjojo]

Jeg har flere voksne tantebarn og vi har heller ikke veldig ofte fysisk kontakt pga avstand. Ringer og sender litt meldinger sånn at vi til en hver tid er oppdatert på hverandres liv. Og når vi møtes merkes den nære kontakten vi har. Har flere ganger vært på besøk hos de som bor langt unna, og regnes nok som en reservemamma for de. Er ikke så mange av de som er etablert med barn og familie, men er like nær kontakt selv med de.

[AnonymBruker]

Er det virkelig vanlig å ha mye hverdagskontakt med tanter og onkler etter man har blitt voksen? Jeg har kontakt med søskenbarna mine sporadisk, men ikke foreldrene deres utover høytider og familiesammenkomster. 

Anonymkode: 82955...c47

[AnonymBruker]

Takk for fine svar.

Min tanter og onkler var gamle da jeg var liten, mens avstanden til meg og mine tantebarn ikke er så veldig stor. Nærmeste familie er ikke så stor på noen av sidene. Tenkte at en snap ikke trenger å koste så mye hverken tid eller penger, men de trenger meg kanskje ikkje som heiatante, og har kanskje ikke likt det eller trengt det noen gang. Hva vet vel jeg. De er myndige eller rundt myndighetsalder. Har tenkt at forhold til bror/søster er godt, men det har kanskje vært mye på mitt initiativ, på en måte... Jeg har nok regnet de som nærme, og de meg som fjern? Uansett, godt å få stabilisert forholdet litt. Når og hvordan slutter man å gi gaver, da? 😅

Anonymkode: 189e6...64d

[AnonymBruker]

Du beskriver det slik at du har fått mye utav å velge å engasjere deg i dine tantebarn som små. Det er jo udelt positivt. 

Så beslkriver du at dine søsken eller din mann sine søsken ikke har fått mye utav å engasjere seg i dine barn, og derfor ikke har gjort dette. Det er helt greit. Vi er alle ulike.

Så forventer du at din glede over små tantebarn skal ha vært gjensidig. Det kan den ha vært, men den må ikke ha vært det. Små barn velger ikke sine slektninger. Det er godt mulig de nå synes det gir dem noe å engasjere seg i deg. Og det er greit. Du har jo uansett gleden du fikk fra dem når de var små. Den forsvinner ikke fordi folk forsvinner. 

Folk glir ut og inn av livene våre, ts. Tenk på dem som til låns, ikke til eie. Føler du at livet blir tomt uten noen små barn eller større barn og de du har i familien eller omgangskretsen ikke er mange nok eller ivrige nok? Finn noen nye. Bli frivillig, meld deg som bonus-tante eller fosterhjem eller noe.

Det er ikke dine slektninger sin plikt å fylle ditt behov for kontakt. Det er det du som må fylle.

Anonymkode: d4438...e2e

[AnonymBruker]

Det var et fint svar. Jeg har stor kapasitet og mye omsorg, har liksom hatt tid og omtanke for de også. Livet blir nok ikke tomt av den grunn, altså. Jeg hadde vel bare forventet å få ta del i deres gleder og kanskje sorger, og få følge de på vegen videre. Synes liksom jeg har lagt grunnlaget for det, men... Skikkelig trist egentlig, men sånn er det jo. 

Anonymkode: 189e6...64d

[AnonymBruker]

Det er litt som en over sa: man velger ikke sine slektninger. Det kan hende dere rett og slett ikke har kjemi. At du la mye tanker ned i gaver til dem da de var barn, er gjerne slikt de ikke skjønner - jeg aner ikke hvor mye energi noen la ned i gaver til meg da jeg var liten, det er jo ikke sånt barn tenker på, for dem er det er en selvfølge. 

Jeg har ingen kontakt med noen av mine tanter eller onkler, og er ikke så vant til at det er vanlig. Jeg har ikke inntrykk av at det er vanlig blant andre jeg kjenner. Jeg har ven én venninne jeg vet har god kontakt med en tante, men de har veldig god kjemi. 

Anonymkode: c215f...48f

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har hatt det på samme måte. Har 5 tantebarn som er 18-21. Får aldri snap av de, men tror ikke den generasjonen bruker snap noe særlig? Mine tantebarn har en «spam-konto» på insta som heter noe random (ikke navnet sitt) og der legger de ut masse på instastory. De har også TikTok, men ikke så aktiv der.

Anyways, jeg sender alltid melding på bursdag, vipps osv men har aldri fått svar. Nå har hun ene begynt å sende meg mld at hun elsker meg litt ekstra, gjerne vil komme på besøk osv. Altså 😍❣️  Føler ikke jeg kan forvente eller kreve noe.. noen gir respons mens andre hører man ikke fra. Men alle tantebarna er velkommen og jeg prøver å behandle de likt. Tror man får et bånd uansett. Jeg er veldig glad i den ene tanta mi, selvom vi ikke har noe kontakt, fordi jeg husker hu fra barndommen. De andre tantene husker jeg knapt vi var sammen med.

Anonymkode: 3c4e0...546

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har en bukett med tantebarn som nå er som voksne å regne. Helt siden de var små har de betydd mye for meg. Jeg har passet på de, tatt de med på ting av og til, og lagt mye omtanke i gaver, noe jeg gjør enda. Gir rett og slett mye av meg selv. Nå innser jeg at den eneste kontakten omtrent er omkring bursdager og i forbindelse med jul. De tar aldri kontakt, sender aldri snap, selv om jeg vet at de er aktive med andre deler av familien, og deler små og store høydepunkt. Jeg får aldri respons på noe jeg legger ut. Jeg er ingen gammel tante, men er jo selvsagt på en helt annen plass i livet enn de. 

Har begynt å lure på hvorfor jeg ikke er inkludert i snapper. Min side av familien blir nok heller ikke det altså, for det er en annen del av familien som gjelder. 

Hvordan ville dere forholdt dere til en slik situasjon? Jeg har prioritert de høyt i mange år... Mens mine barn er ikke viktige (dette går mer på foreldrene til tantebarna som ikke prioriterer).

Da jeg tenkte på dette ble jeg egentlig knust et lite sekund... Relasjonen er jo  ikke slik jeg alltid har tenkt 🙄 

Merker at jeg har forandret holdning til denne familien etter dette. Kjenner at det blir feil å bare gi og gi, og ikke få noe tilbake 😢

Andre som har hatt det sånn og har noen råd? 

Anonymkode: 189e6...64d

hva med å fokusere på det du gjør i din hverdag, der du betyr for andre mennesker. Det er nytteløst å stoppe opp å tenke sli du gjør. De må bruke kreftene sine der dem er i livet, og skal ikke se bort ifra at dem husker deg. 

Men det å bruke sosiale medier er ikke det unge ønsker å bruke tiden sin på med eldre. 

Reis til Irland og England, og du får se en livsstil som kan fascinere deg. 

Anonymkode: af8a5...d53

[AnonymBruker]

Jeg er voksen; 40. Har mye kontant med det ene tante-onkel paret i familien, vi omgås jevnlig. Veldig perifert med resten; sånn typ Facebook og vis vi møtes tilfeldig. 

Anonymkode: 4048e...a7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Takk for fine svar.

Min tanter og onkler var gamle da jeg var liten, mens avstanden til meg og mine tantebarn ikke er så veldig stor. Nærmeste familie er ikke så stor på noen av sidene. Tenkte at en snap ikke trenger å koste så mye hverken tid eller penger, men de trenger meg kanskje ikkje som heiatante, og har kanskje ikke likt det eller trengt det noen gang. Hva vet vel jeg. De er myndige eller rundt myndighetsalder. Har tenkt at forhold til bror/søster er godt, men det har kanskje vært mye på mitt initiativ, på en måte... Jeg har nok regnet de som nærme, og de meg som fjern? Uansett, godt å få stabilisert forholdet litt. Når og hvordan slutter man å gi gaver, da? 😅

Anonymkode: 189e6...64d

Det er vel bare å la være å gi gaver, det. Jeg har sluttet å gi gaver til de voksne tantebarna mine, det var vel da de var i slutten av tenårene, da jeg begynte å tenke over at de ALDRI takket for gavene. Syntes det ble for dumt at jeg skulle bruke energi på å kjøpe og sende gaver, og så vet man ikke engang om de har kommet fram fordi man hører aldri et takk.

Men du sier at din side av familien ikke blir inkludert i snapper osv., det er kanskje farssiden det er snakk om? Har inntrykk av at i hvert fall før i tiden ble det lett til at man hadde tettest forhold til familien på morssiden, med mindre mor var veldig bevisst på å holde farssiden like nær som egen familie. Men det virker jo litt spesielt at de i voksen alder ikke følger opp hvis du har brukt både tid og energi på samvær osv. Da skulle man jo tro at det var naturlig å bygge videre på det som alltid har vært der.

 

 

Anonymkode: 7cf92...6e3

[Pås]

Mitt inntrykk er at tanter (og onkler?) føler seg mye nærmere tantebarna enn omvendt. Jeg har jo vært i livene til tantebarna mine siden de ble født, og sett dem vokse opp til selvstendige mennesker. For dem derimot, er jeg en av tre/fire tanter som sikkert er snill og grei og alt det der, men ikke noe mer. Dette ser jeg både på mitt forhold til mine tantebarn og mine (voksne) barns forhold til sine tanter.  

[AnonymBruker]

Skulle jeg hatt noen relasjon til tanter, onkler eller tantebarn måtte det vært noe mer enn å bare være i biologisk slekt. Felles interesserer f.eks. Dette er i utgangspunktet mennesker jeg ikke har noe til felles med utover at vi deler noen gener, og har ikke noe som helst behov for å inkludere de i mitt liv.

Anonymkode: 012f5...d2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har en bukett med tantebarn som nå er som voksne å regne. Helt siden de var små har de betydd mye for meg. Jeg har passet på de, tatt de med på ting av og til, og lagt mye omtanke i gaver, noe jeg gjør enda. Gir rett og slett mye av meg selv. Nå innser jeg at den eneste kontakten omtrent er omkring bursdager og i forbindelse med jul. De tar aldri kontakt, sender aldri snap, selv om jeg vet at de er aktive med andre deler av familien, og deler små og store høydepunkt. Jeg får aldri respons på noe jeg legger ut. Jeg er ingen gammel tante, men er jo selvsagt på en helt annen plass i livet enn de. 

Har begynt å lure på hvorfor jeg ikke er inkludert i snapper. Min side av familien blir nok heller ikke det altså, for det er en annen del av familien som gjelder. 

Hvordan ville dere forholdt dere til en slik situasjon? Jeg har prioritert de høyt i mange år... Mens mine barn er ikke viktige (dette går mer på foreldrene til tantebarna som ikke prioriterer).

Da jeg tenkte på dette ble jeg egentlig knust et lite sekund... Relasjonen er jo  ikke slik jeg alltid har tenkt 🙄 

Merker at jeg har forandret holdning til denne familien etter dette. Kjenner at det blir feil å bare gi og gi, og ikke få noe tilbake 😢

Andre som har hatt det sånn og har noen råd? 

Anonymkode: 189e6...64d

Vent noen år. Hvis de er 25 og du 50, f eks. Vent til de er 45 og du er 70  Ikke bryt kontakten, hold den oppe. Men jeg forholdr meg ikke til tanter/onkler som ung voksen. Når jeg ble riktig voksen, derimot…

Anonymkode: e5dc8...a96