Emosjonell spising?

[AnonymBruker]

Hvis problemet ditt er emosjonelt så fraråder jeg deg å starte med restriktive dietter. De kan forverre problemet. Food freedom er det du bør se etter, faktiske metoder for å bli kvitt forholdet mellom mat og følelser. 

Anonymkode: 08c41...e2d

[AnonymBruker]

On 2/24/2022 at 4:07 PM, AnonymBruker said:

Hvor ofte skjer det da. Vi har jo alle noe greier, og om dette er noe som skjer sjeldent tenker jeg at du skal nyte hvor bra du har det nå, også kan dette være en liten bagasje du drar med deg. Ikke fokusere på det ene «negative» i atferden din liksom❤️ Er det noe som skjer typ daglig er det jo selvfølgelig et problem som bør tas tak i. 
Jeg har perioder med spiseforstyrrelse selv (anoreksi), men har jo da lært mye om ulike spiseforstyrrelser. Og jeg vet at dersom man spiser mindre enn man bør (spiser restriktivt på noen måte), kan det trigge overspisingsepisoder. Dette er helt fysiologisk og handler ikke nødvendigvis om følelser. Spiser du nok i hverdagen? 

Anonymkode: 14fd7...edb

Det går opp og ned i perioder; noen ganger hver dag omtrent, andre ganger glemmer jeg helt av det. Men som sagt, nå "kan" jeg ikke pga. min samboer som ikke vet noe. 

Men ja, spiser sunt og variert ellers, liker det aller meste. Ikke i noen akutt fare mtp. høy/lav vekt eller feilernæring, er mest at jeg synes det er plagsomt, og noen skjønnhetskilo. 

On 2/24/2022 at 5:06 PM, AnonymBruker said:

Om hadde byttet ut mat med alkohol i innlegget til Ts ville du fortsatt kalt det normalt? For i motsetning til deg gjør Ts dette i skjul og det er akkurat og det er akkurat skjult som er nøkkelordet

Anonymkode: d2a5b...73e

 

On 2/24/2022 at 6:31 PM, AnonymBruker said:

Nå må vi ikke overdrive heller da, ts har hatt mange alvorlige psykiske plager tidligere og er kanskje usikker på hvor patologisk dette er. Hun skriver jo også at hun av og til gjør det sammen med en venninne, etterfulgt av et latter-fjes. Det er ikke psykt å trøste seg med mat innimellom. Jeg lurer heller på hvor ofte dette skjer for ts, og hvor mye mat opptar tankene hennes i hverdagen. Jeg mener ikke å bagatellisere, men det er viktig å opptre litt nøytralt her.

Anonymkode: 14fd7...edb

Dere har begge gode poenger og jeg har tenkt over hva dere begge sier; det er ikke noe bra at jeg gjør det i skjul, samtidig er det jo en som vet, og jeg kan snakke med henne om dette for hun forstår liksom. Hun er en veldig god venninne:) Så det ufarliggjør det liksom litt. 

Ang. frekvens, se litt lengre opp. Jeg tenker ofte på mat på en eller annen måte, og det er plagsomt at det tar så stor plass. Samtidig kan jeg også finne glede i det, særlig å prøve nye oppskrifter og smaker. 
 

On 2/24/2022 at 5:18 PM, AnonymBruker said:

Kjære deg dette høres ut som en spiseforstyrrelse og jeg håper virkelig at du søker hjelp. Kanskje du kan prøve å ringe nettros og  snakke anonymt med noen som har kunnskapen.

Legger ved et par linker jeg anbefaler deg å lese

https://nettros.no/a-spise-pa-folelser/
 

https://nettros.no/a-spise-pa-folelser/

Anonymkode: d2a5b...73e

Takk for tips!:)  Jeg føler liksom ikke det er alvorlig nok til å være en spiseforstyrrelse. Har tenkt på overspisingslidelse, men når jeg har snakket med folk som er diagnostisert med det er det snakk om så store mengder at jeg ikke hadde klart å spise så mye, enda jeg ikke er spesielt lita. Ble ekseplifisert med 3 liter is en gang og det fatter jeg ikke er mulig. Og det var jo bare desserten. Ikke at jeg dømmer vedkommende, men jeg føler ikke jeg klarer å få i meg store nok mengder til å kunne klassifisere meg innen overspisning. 

On 2/24/2022 at 6:07 PM, AnonymBruker said:

Jeg tror at jeg absolutt ville tatt litt tak viss du føler det tar mye plass. Ingen råd om hvordan egentlig, beklager. Men noen å snakke med..

Jeg var/er akkurat lik. Når livet butter i mot, så bøtter jeg nedpå med sjokolade, kakedeig (🙈), bakst etc etc. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gjemt bort emballasje.. Slo meg selv i hodet av frustrasjon fordi jeg ikke klarte la være. Kiloene økte på.. Så skjedde noe, jeg trodde jeg hadde fått taket på det. Innsett ting og bearbeida. Sånn for meg selv. Klarte stoppe, gjøre andre endringer, gikk ned heftig i vekt. Men plutselig befinner jeg meg i en situasjon som er motsatt. Jeg lar være å spise når livet butter i mot. Eller bare for å kjenne på mestringsfølelsen av å gå ned litt til. Det er jo samme greia? Så viss det virkelig er et problem, så har jeg lite tro på å fikse det helt på egen hånd.

Anonymkode: c437a...071

Huff ja, gjemt mye emballasje opp igjennom!

On 2/24/2022 at 7:52 PM, AnonymBruker said:

Høres ut som en spiseforstyrrelse, overspisingslidelse.

Anonymkode: 826f6...b70

 

On 2/25/2022 at 12:24 AM, AnonymBruker said:

Det er nok veldig vanlig å spise litt for mye av god mat, spesielt i sosialt lag. Men når du sier at du regelmessig gjør det i skjul, altså spiser mer enn du egentlig har lyst på til du er overmett, så er det absolutt et tegn på en overspisingslidelse. 

Når du sier at du ikke vet om det er emosjonell spising, så er det nettopp fordi matmisbruk døyver følelser, du blir nummen, det er en måte å regulere følelser på sånn at de ikke tar så mye plass. Prøv å la være neste gang og heller tørre å kjenne på de følelsene du prøver å døyve med maten. Men ellers er jeg enig i at du bør oppsøke hjelp. Det er ikke alt man klarer å håndtere alene. 

Anonymkode: 0bbc7...e47

Jeg har hørt at mat kan døyve følelser, men greia er at jeg ikke klarer å idenifisere følelsen som utløser det hele før jeg til slutt gir etter. Har klart å holde ut ganske lenge men er akkurat like clueless på hva jeg prøver å døyve. 

On 2/25/2022 at 11:17 PM, AnonymBruker said:

Hvis problemet ditt er emosjonelt så fraråder jeg deg å starte med restriktive dietter. De kan forverre problemet. Food freedom er det du bør se etter, faktiske metoder for å bli kvitt forholdet mellom mat og følelser. 

Anonymkode: 08c41...e2d

Jeg har gått ned i vekt en gang før, ca. 20kg, og det gikk greit, eneste var at jeg trente for hardt med for dårlige sko og fikk problemer med et kne så måtte gi meg. Men heldigvis ikke noe permanent. Tror ikke jeg har det i meg å leve for restrektivt for å være ærlig. Men takk for tips om food freedom, skal sjekke det ut:)

Anonymkode: 2fdfd...d1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Det går opp og ned i perioder; noen ganger hver dag omtrent, andre ganger glemmer jeg helt av det. Men som sagt, nå "kan" jeg ikke pga. min samboer som ikke vet noe. 

Men ja, spiser sunt og variert ellers, liker det aller meste. Ikke i noen akutt fare mtp. høy/lav vekt eller feilernæring, er mest at jeg synes det er plagsomt, og noen skjønnhetskilo. 

 

Dere har begge gode poenger og jeg har tenkt over hva dere begge sier; det er ikke noe bra at jeg gjør det i skjul, samtidig er det jo en som vet, og jeg kan snakke med henne om dette for hun forstår liksom. Hun er en veldig god venninne:) Så det ufarliggjør det liksom litt. 

Ang. frekvens, se litt lengre opp. Jeg tenker ofte på mat på en eller annen måte, og det er plagsomt at det tar så stor plass. Samtidig kan jeg også finne glede i det, særlig å prøve nye oppskrifter og smaker. 
 

Takk for tips!:)  Jeg føler liksom ikke det er alvorlig nok til å være en spiseforstyrrelse. Har tenkt på overspisingslidelse, men når jeg har snakket med folk som er diagnostisert med det er det snakk om så store mengder at jeg ikke hadde klart å spise så mye, enda jeg ikke er spesielt lita. Ble ekseplifisert med 3 liter is en gang og det fatter jeg ikke er mulig. Og det var jo bare desserten. Ikke at jeg dømmer vedkommende, men jeg føler ikke jeg klarer å få i meg store nok mengder til å kunne klassifisere meg innen overspisning. 

Huff ja, gjemt mye emballasje opp igjennom!

 

Jeg har hørt at mat kan døyve følelser, men greia er at jeg ikke klarer å idenifisere følelsen som utløser det hele før jeg til slutt gir etter. Har klart å holde ut ganske lenge men er akkurat like clueless på hva jeg prøver å døyve. 

Jeg har gått ned i vekt en gang før, ca. 20kg, og det gikk greit, eneste var at jeg trente for hardt med for dårlige sko og fikk problemer med et kne så måtte gi meg. Men heldigvis ikke noe permanent. Tror ikke jeg har det i meg å leve for restrektivt for å være ærlig. Men takk for tips om food freedom, skal sjekke det ut:)

Anonymkode: 2fdfd...d1b

Du "bruker" likevel maten til noe emosjonelt. Det at du ikke klarer å sette ord på hva er nettopp fordi du gir etter for impulsen når den oppstår, uten å kjenne på hva som gjør at du får den impulsen. 

I stedet for å sammenligne mengder som du gjør, så må du innse at du bruker mat på samme måte som den som spiser 3 liter is. Og det kan fort skli ut til større mengder om du gjør det ofte nok. 

Anonymkode: 0bbc7...e47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du "bruker" likevel maten til noe emosjonelt. Det at du ikke klarer å sette ord på hva er nettopp fordi du gir etter for impulsen når den oppstår, uten å kjenne på hva som gjør at du får den impulsen. 

I stedet for å sammenligne mengder som du gjør, så må du innse at du bruker mat på samme måte som den som spiser 3 liter is. Og det kan fort skli ut til større mengder om du gjør det ofte nok. 

Anonymkode: 0bbc7...e47

Det gjør jeg nok! Men har jo hatt tilfeller hvor jeg har klart å holde ut, selv om jeg til slutt gir etter, nettopp for å prøve å kjenne på hva er det som er problemet, men er akkurat like blank:\
 

Jeg kunne spise større mengder før, da jeg var tyngre, men pga. at jeg har gått ned i vekt klarer jeg ikke på like store mengder, sånn i det minste. Jeg gjør det jo likevel, men heldigvis mindre mengde. 

Anonymkode: f3c34...761

[AnonymBruker]

Det at du klarer å la være fordi du har samboer er jo positivt da, da har du litt kontroll. Andre hadde kanskje fortsatt like ofte likevel, men i skjul.

Forslag: skaff en notatbok. Hver gang du føler behov for en slik overspisingsepisode ta fram denne boken først. Skriv ned hva som har skjedd. Prøv å vurdere hva du føler. Skriv ned hva du har lyst til å spise. Skriv ned hva du tenker at vil føles anderledes etter du har spist dette. Dette er en fin øvelse for å reflektere litt rundt det. Så kan du spise det etterpå om du fortsatt har trangen.

Konkrete tips er jo å spise regelmessige næringsrike måltider. Restriksjon kan i seg selv trigge en overspisingsepisode. Så slanking er absolutt ikke løsningen. Dersom det er konkrete matvarer du overspiser på, kan det være lurt å unngå å ha dette liggende hjemme.

Anonymkode: 14fd7...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.2.2022 den 22.29):

Det at du klarer å la være fordi du har samboer er jo positivt da, da har du litt kontroll. Andre hadde kanskje fortsatt like ofte likevel, men i skjul.

Forslag: skaff en notatbok. Hver gang du føler behov for en slik overspisingsepisode ta fram denne boken først. Skriv ned hva som har skjedd. Prøv å vurdere hva du føler. Skriv ned hva du har lyst til å spise. Skriv ned hva du tenker at vil føles anderledes etter du har spist dette. Dette er en fin øvelse for å reflektere litt rundt det. Så kan du spise det etterpå om du fortsatt har trangen.

Konkrete tips er jo å spise regelmessige næringsrike måltider. Restriksjon kan i seg selv trigge en overspisingsepisode. Så slanking er absolutt ikke løsningen. Dersom det er konkrete matvarer du overspiser på, kan det være lurt å unngå å ha dette liggende hjemme.

Anonymkode: 14fd7...edb

Vært vanskelig å gjøre det i skjul for ham, han har hjemmekontor og er ny-tilflyttet så han er jo ikke akkurat ute og treffer venner eller noe sånt. Men nå har jeg 15 min kjøretid til kontoret og allerede benyttet med av muligheten senest i går:\

Prøvd dette med notatblokk og skrive ned selv, men er som om jeg er helt avskåret fra følelsene mine på akkurat dette. I går var også en bra dag med høy mestringsfølelse, så kanskje også positive følelser utløser dette?

Det jeg tyr til når jeg har slike episoder er ting jeg normalt ikke har i hus, nettopp for å unngå fristelser. Hjelper i noen grad men.

Tips til selvhjelpsbok eller lignende? Vil bare slutte, det er helt unødvendig...

Anonymkode: f3c34...761