Emosjonell spising?

[AnonymBruker]

Jeg har problemer rundt mat uten at jeg tror det er alvorlig nok til å være en spiseforstyrrelse. Jeg tror jeg sliter med emosjonell spising, men jeg har dårlig kontakt med mine følelser så jeg vet ikke hva slags følelser som som utløser det, eller om det er noe helt annet. Jeg prøver å kjenne etter for å skrive dagbok, men jeg blir ikke noe klokere. Trodde alltid at det var relatert til at jeg hadde plager med depresjon, angst og selvskading(har diagnose), men så fikk jeg medisiner og har vært symptomfri i snart 2 år.

Dette typen spising skjer alltid, alltid i det skjulte. Men pga. livssituasjonen min per nå kan jeg ikke gjøre dette uten at noen ser det. Altså går det lenge mellom hver gang jeg får muligheten. Jeg tenkte at dette kanskje er en bra ting, at det dør ut for det går så lenge mellom. Men den gang ei.

Jeg kan minnes at jeg har gjort dette siden jeg var barn, kan spesifikt huske en episode fra jeg er en 8-9, at dette ikke var normalt. Jeg har ikke lyst på/er mett, men spiser likevel.

Noen andre som har /har hatt lignende utfordringer som har råd? Er kjempelei av at dette skal ta så stor plass.

Anonymkode: f3c34...761

[AnonymBruker]

Dette er så sårt, og jeg kjenner meg litt igjen. Visse følelser trigger behovet for å «misbruke» mat. For meg er frustrasjon/selvmedlidenhet to av dem, men det handler om hele synet på mat egentlig. Vet mange har funnet hjelp og nytte av metodene til spisdegfri.no (bright line eating). Verdt å sjekke ut! Masse lykke til! 

Anonymkode: a9abc...61f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Dette er så sårt, og jeg kjenner meg litt igjen. Visse følelser trigger behovet for å «misbruke» mat. For meg er frustrasjon/selvmedlidenhet to av dem, men det handler om hele synet på mat egentlig. Vet mange har funnet hjelp og nytte av metodene til spisdegfri.no (bright line eating). Verdt å sjekke ut! Masse lykke til! 

Anonymkode: a9abc...61f

Takk for tips, skal sjekke det ut i alle fall:) Alltid tenkt at det var emosjonelt men er jaggu ikke sikker lengre, aner ikke hva jeg skal tro. Emosjonelt sett har jeg det siste året hatt det bedre enn noen annen periode av livet mitt, mange positive ting som skjer, har ingen "grunn" til å gjøre dette lengre. Prøver å bite meg merke i den ubehagelige følelsen etterpå og at jeg ikke vil kjenne på det igjen men det hjelper ikke det spøtt.

Anonymkode: f3c34...761

[AnonymBruker]

Tror dette er veldig normalt i større eller mindre grad. Jeg har alltid gjort det, ikke skjult men har klart å moderere meg i perioder. Jo mer jeg har snakket om det og jo mer jeg har vært åpen på det jo bedre og mindre behov har det blitt -bevisstgjøring og normalisering rett og slett. Nå har jeg klart å finne frem til en gitt mengde matvarer/snacks som stagger behovet for å trykke i meg til jeg blir kvalm. Feks pose med godteri -prøve å fordele utover dagen/uka i steden for å ha i meg alt på en gang, funker de fleste ganger og noen ganger må jeg bare spise opp men har sluttet å gi meg selv dårlig samvittighet for å ha «feilet». Kan jo evt oppsøke noe lavterskel behandlingsopplegg om du føler dette har tatt mer plass en du ønsker. Lykke til! 

Anonymkode: b7511...c01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Tror dette er veldig normalt i større eller mindre grad. Jeg har alltid gjort det, ikke skjult men har klart å moderere meg i perioder. Jo mer jeg har snakket om det og jo mer jeg har vært åpen på det jo bedre og mindre behov har det blitt -bevisstgjøring og normalisering rett og slett. Nå har jeg klart å finne frem til en gitt mengde matvarer/snacks som stagger behovet for å trykke i meg til jeg blir kvalm. Feks pose med godteri -prøve å fordele utover dagen/uka i steden for å ha i meg alt på en gang, funker de fleste ganger og noen ganger må jeg bare spise opp men har sluttet å gi meg selv dårlig samvittighet for å ha «feilet». Kan jo evt oppsøke noe lavterskel behandlingsopplegg om du føler dette har tatt mer plass en du ønsker. Lykke til! 

Anonymkode: b7511...c01

Takk for at du deler! Eneste jeg klarer å være åpen til om dette er en venninne, og hun er akkurat likens, så hender vi gjør det sammen 😅 Jeg har også vært i en del behandling nylig for noe annet(og dette KAN være beslektet), så jeg er ganske lei av å være i behandling per nå:P Men kanskje i fremtiden. Vil bare ikke viderebringe dette til mine eventuelle barn.

Men jeg har også sluttet å være så streng i ukedagene for så å hive i meg masse i helgene, og heller spise litt fordelt utover uka som du sier. Det funker ganske greit, men behovet for ja, la oss kalle dem comfort foods, er der likevel, og det er 2 ting som går igjen der, og det er noe jeg har fra barndommen og som jeg ikke spiser ellers så mulig det er noe sammenheng der. Barndommen min var fæl, for å si det kort.

Anonymkode: f3c34...761

[AnonymBruker]

Jeg har også alltid gjort dette, men kanskje ikke tenkt så mye over det. Jeg gjør det gjerne når jeg er trist, ensom, er sliten, hatt en lang dag og noen ganger som belønning også. Men som oftest som en trøst.

Jeg opplever at jeg føler endel skam rundt det og snakker egentlig ikke om det med noen. Synes det er vanskelig at jeg ikke klarer å la være å gjøre dette. Det hjelper ikke å spise meg mett på andre ting for jeg har jo alltid lyst på eller skal jeg si har et behov for det. For jeg kan være mett, men må ha noe allikevel.

Jeg har lyst til å gjøre noe med dette og jobbe mot at jeg ikke "må" spise opp alt på en gang og kanskje ta tak i de tingene som gjør at jeg bruker mat som trøst.

Anonymkode: aa058...d05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har også alltid gjort dette, men kanskje ikke tenkt så mye over det. Jeg gjør det gjerne når jeg er trist, ensom, er sliten, hatt en lang dag og noen ganger som belønning også. Men som oftest som en trøst.

Jeg opplever at jeg føler endel skam rundt det og snakker egentlig ikke om det med noen. Synes det er vanskelig at jeg ikke klarer å la være å gjøre dette. Det hjelper ikke å spise meg mett på andre ting for jeg har jo alltid lyst på eller skal jeg si har et behov for det. For jeg kan være mett, men må ha noe allikevel.

Jeg har lyst til å gjøre noe med dette og jobbe mot at jeg ikke "må" spise opp alt på en gang og kanskje ta tak i de tingene som gjør at jeg bruker mat som trøst.

Anonymkode: aa058...d05

Takk for at du deler. Har tenkt på dette med belønning/trøst, og det er derfor jeg tenker emosjonell spising men jeg har jo ikke noe å være emosjonell over lenger:P Alt i livet mitt går for første gang riktig vei, jeg har alt å være glad for, så hva faen skal jeg overspise på osteloff med salami og smeltet ost?? Gjerne etterfulgt av rundstykker med sjokoladepålegg. For de er hva jeg oftest velger. Og jeg føler meg jo deretter også etterpå. Men ja, jeg kan også være mett men gjøre dette her etterpå.

Jeg klarer lettere å ikke overspise til vanlige måltider, men de kronisene jeg har i frysa hadde levd farlig om jeg bodde alene...

Anonymkode: f3c34...761

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg har problemer rundt mat uten at jeg tror det er alvorlig nok til å være en spiseforstyrrelse. Jeg tror jeg sliter med emosjonell spising, men jeg har dårlig kontakt med mine følelser så jeg vet ikke hva slags følelser som som utløser det, eller om det er noe helt annet. Jeg prøver å kjenne etter for å skrive dagbok, men jeg blir ikke noe klokere. Trodde alltid at det var relatert til at jeg hadde plager med depresjon, angst og selvskading(har diagnose), men så fikk jeg medisiner og har vært symptomfri i snart 2 år.

Dette typen spising skjer alltid, alltid i det skjulte. Men pga. livssituasjonen min per nå kan jeg ikke gjøre dette uten at noen ser det. Altså går det lenge mellom hver gang jeg får muligheten. Jeg tenkte at dette kanskje er en bra ting, at det dør ut for det går så lenge mellom. Men den gang ei.

Jeg kan minnes at jeg har gjort dette siden jeg var barn, kan spesifikt huske en episode fra jeg er en 8-9, at dette ikke var normalt. Jeg har ikke lyst på/er mett, men spiser likevel.

Noen andre som har /har hatt lignende utfordringer som har råd? Er kjempelei av at dette skal ta så stor plass.

Anonymkode: f3c34...761

Jeg har samme problem som deg.

Overvektsklinikken anbefalte denne siden til å utforske følelsene man har:

https://www.folelseskompasset.no/

Mange øvelser en kan gjøre for å dykke ned i følelsene en har. 

Neste steg, ta kontakt med en psykolog som driver med Emosjonsfokusert Terapi, for å håndtere følelsene og stå i dem, og ikke bruke mat for å håndtere dem. Dette er mitt neste steg.

Lykke til!

Anonymkode: 79c59...b35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Takk for at du deler. Har tenkt på dette med belønning/trøst, og det er derfor jeg tenker emosjonell spising men jeg har jo ikke noe å være emosjonell over lenger:P Alt i livet mitt går for første gang riktig vei, jeg har alt å være glad for, så hva faen skal jeg overspise på osteloff med salami og smeltet ost?? Gjerne etterfulgt av rundstykker med sjokoladepålegg. For de er hva jeg oftest velger. Og jeg føler meg jo deretter også etterpå. Men ja, jeg kan også være mett men gjøre dette her etterpå.

Jeg klarer lettere å ikke overspise til vanlige måltider, men de kronisene jeg har i frysa hadde levd farlig om jeg bodde alene...

Anonymkode: f3c34...761

Ja, jeg har også gjort det selv i perioder hvor jeg har det ganske bra. Vet ikke om det er en slags avhengighet eller om det er slik man er vant til å håndtere følelser selv om de er gode. Vet ikke helt.

Jeg opplever at jeg ikke har kontroll når jeg først begynner å spise. Da går gjerne alt ned og det er ikke godt etter en periode heller.

Ja, til vanlige måltider overspiser jeg ikke. Stort sett i hvert fall.

Anonymkode: aa058...d05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har samme problem som deg.

Overvektsklinikken anbefalte denne siden til å utforske følelsene man har:

https://www.folelseskompasset.no/

Mange øvelser en kan gjøre for å dykke ned i følelsene en har. 

Neste steg, ta kontakt med en psykolog som driver med Emosjonsfokusert Terapi, for å håndtere følelsene og stå i dem, og ikke bruke mat for å håndtere dem. Dette er mitt neste steg.

Lykke til!

Anonymkode: 79c59...b35

Takk for tips! Jeg er åpen for å forsøke behandling i fremtiden, men har hatt 2 runder nå for andre ting og jeg er så møkk leiXD Men veldig takknemlig for hjelpen jeg har fått da, har det jo mye bedre.

Anonymkode: f3c34...761

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ja, jeg har også gjort det selv i perioder hvor jeg har det ganske bra. Vet ikke om det er en slags avhengighet eller om det er slik man er vant til å håndtere følelser selv om de er gode. Vet ikke helt.

Jeg opplever at jeg ikke har kontroll når jeg først begynner å spise. Da går gjerne alt ned og det er ikke godt etter en periode heller.

Ja, til vanlige måltider overspiser jeg ikke. Stort sett i hvert fall.

Anonymkode: aa058...d05

Nei, er jaggu ikke sikker selv. Hadde jeg skjønt hva det hele dreide seg om hadde det kanskje vært lettere. Om det bare er en uvane tenkte jeg den skulle dø ut nå som jeg har samboer og ikke vil han skal se dette.

(får ikke multisiter til å funke?)

Anonymkode: f3c34...761

[AnonymBruker]

Hvor ofte skjer det da. Vi har jo alle noe greier, og om dette er noe som skjer sjeldent tenker jeg at du skal nyte hvor bra du har det nå, også kan dette være en liten bagasje du drar med deg. Ikke fokusere på det ene «negative» i atferden din liksom❤️ Er det noe som skjer typ daglig er det jo selvfølgelig et problem som bør tas tak i. 
Jeg har perioder med spiseforstyrrelse selv (anoreksi), men har jo da lært mye om ulike spiseforstyrrelser. Og jeg vet at dersom man spiser mindre enn man bør (spiser restriktivt på noen måte), kan det trigge overspisingsepisoder. Dette er helt fysiologisk og handler ikke nødvendigvis om følelser. Spiser du nok i hverdagen? 

Anonymkode: 14fd7...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2022 den 8.50):

Tror dette er veldig normalt i større eller mindre grad. Jeg har alltid gjort det, ikke skjult men har klart å moderere meg i perioder. Jo mer jeg har snakket om det og jo mer jeg har vært åpen på det jo bedre og mindre behov har det blitt -bevisstgjøring og normalisering rett og slett. Nå har jeg klart å finne frem til en gitt mengde matvarer/snacks som stagger behovet for å trykke i meg til jeg blir kvalm. Feks pose med godteri -prøve å fordele utover dagen/uka i steden for å ha i meg alt på en gang, funker de fleste ganger og noen ganger må jeg bare spise opp men har sluttet å gi meg selv dårlig samvittighet for å ha «feilet». Kan jo evt oppsøke noe lavterskel behandlingsopplegg om du føler dette har tatt mer plass en du ønsker. Lykke til! 

Anonymkode: b7511...c01

Om hadde byttet ut mat med alkohol i innlegget til Ts ville du fortsatt kalt det normalt? For i motsetning til deg gjør Ts dette i skjul og det er akkurat og det er akkurat skjult som er nøkkelordet

Anonymkode: d2a5b...73e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.2.2022 den 20.44):

Jeg har problemer rundt mat uten at jeg tror det er alvorlig nok til å være en spiseforstyrrelse. Jeg tror jeg sliter med emosjonell spising, men jeg har dårlig kontakt med mine følelser så jeg vet ikke hva slags følelser som som utløser det, eller om det er noe helt annet. Jeg prøver å kjenne etter for å skrive dagbok, men jeg blir ikke noe klokere. Trodde alltid at det var relatert til at jeg hadde plager med depresjon, angst og selvskading(har diagnose), men så fikk jeg medisiner og har vært symptomfri i snart 2 år.

Dette typen spising skjer alltid, alltid i det skjulte. Men pga. livssituasjonen min per nå kan jeg ikke gjøre dette uten at noen ser det. Altså går det lenge mellom hver gang jeg får muligheten. Jeg tenkte at dette kanskje er en bra ting, at det dør ut for det går så lenge mellom. Men den gang ei.

Jeg kan minnes at jeg har gjort dette siden jeg var barn, kan spesifikt huske en episode fra jeg er en 8-9, at dette ikke var normalt. Jeg har ikke lyst på/er mett, men spiser likevel.

Noen andre som har /har hatt lignende utfordringer som har råd? Er kjempelei av at dette skal ta så stor plass.

Anonymkode: f3c34...761

Kjære deg dette høres ut som en spiseforstyrrelse og jeg håper virkelig at du søker hjelp. Kanskje du kan prøve å ringe nettros og  snakke anonymt med noen som har kunnskapen.

Legger ved et par linker jeg anbefaler deg å lese

https://nettros.no/a-spise-pa-folelser/
 

https://nettros.no/a-spise-pa-folelser/

Anonymkode: d2a5b...73e

[AnonymBruker]

Jeg tror at jeg absolutt ville tatt litt tak viss du føler det tar mye plass. Ingen råd om hvordan egentlig, beklager. Men noen å snakke med..

Jeg var/er akkurat lik. Når livet butter i mot, så bøtter jeg nedpå med sjokolade, kakedeig (🙈), bakst etc etc. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gjemt bort emballasje.. Slo meg selv i hodet av frustrasjon fordi jeg ikke klarte la være. Kiloene økte på.. Så skjedde noe, jeg trodde jeg hadde fått taket på det. Innsett ting og bearbeida. Sånn for meg selv. Klarte stoppe, gjøre andre endringer, gikk ned heftig i vekt. Men plutselig befinner jeg meg i en situasjon som er motsatt. Jeg lar være å spise når livet butter i mot. Eller bare for å kjenne på mestringsfølelsen av å gå ned litt til. Det er jo samme greia? Så viss det virkelig er et problem, så har jeg lite tro på å fikse det helt på egen hånd.

 

 

Anonymkode: c437a...071

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Om hadde byttet ut mat med alkohol i innlegget til Ts ville du fortsatt kalt det normalt? For i motsetning til deg gjør Ts dette i skjul og det er akkurat og det er akkurat skjult som er nøkkelordet

Anonymkode: d2a5b...73e

Nå må vi ikke overdrive heller da, ts har hatt mange alvorlige psykiske plager tidligere og er kanskje usikker på hvor patologisk dette er. Hun skriver jo også at hun av og til gjør det sammen med en venninne, etterfulgt av et latter-fjes. Det er ikke psykt å trøste seg med mat innimellom. Jeg lurer heller på hvor ofte dette skjer for ts, og hvor mye mat opptar tankene hennes i hverdagen. Jeg mener ikke å bagatellisere, men det er viktig å opptre litt nøytralt her.

Anonymkode: 14fd7...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå må vi ikke overdrive heller da, ts har hatt mange alvorlige psykiske plager tidligere og er kanskje usikker på hvor patologisk dette er. Hun skriver jo også at hun av og til gjør det sammen med en venninne, etterfulgt av et latter-fjes. Det er ikke psykt å trøste seg med mat innimellom. Jeg lurer heller på hvor ofte dette skjer for ts, og hvor mye mat opptar tankene hennes i hverdagen. Jeg mener ikke å bagatellisere, men det er viktig å opptre litt nøytralt her.

Anonymkode: 14fd7...edb

 Overdrive faktisk. Les hi på nytt du og slutt å bagatellisere andre sine problemer 

Anonymkode: d2a5b...73e

[AnonymBruker]

Høres ut som en spiseforstyrrelse, overspisingslidelse.

Anonymkode: 826f6...b70

[Lafamiglia]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2022 den 8.50):

Tror dette er veldig normalt i større eller mindre grad. Jeg har alltid gjort det, ikke skjult men har klart å moderere meg i perioder. Jo mer jeg har snakket om det og jo mer jeg har vært åpen på det jo bedre og mindre behov har det blitt -bevisstgjøring og normalisering rett og slett. Nå har jeg klart å finne frem til en gitt mengde matvarer/snacks som stagger behovet for å trykke i meg til jeg blir kvalm. Feks pose med godteri -prøve å fordele utover dagen/uka i steden for å ha i meg alt på en gang, funker de fleste ganger og noen ganger må jeg bare spise opp men har sluttet å gi meg selv dårlig samvittighet for å ha «feilet». Kan jo evt oppsøke noe lavterskel behandlingsopplegg om du føler dette har tatt mer plass en du ønsker. Lykke til! 

Anonymkode: b7511...c01

Det er mulig det er mer eller mindre vanlig, men normalt er det absolutt ikke.

Det er definitivt noe som burde tas tak i.

[AnonymBruker]

Det er nok veldig vanlig å spise litt for mye av god mat, spesielt i sosialt lag. Men når du sier at du regelmessig gjør det i skjul, altså spiser mer enn du egentlig har lyst på til du er overmett, så er det absolutt et tegn på en overspisingslidelse. 

Når du sier at du ikke vet om det er emosjonell spising, så er det nettopp fordi matmisbruk døyver følelser, du blir nummen, det er en måte å regulere følelser på sånn at de ikke tar så mye plass. Prøv å la være neste gang og heller tørre å kjenne på de følelsene du prøver å døyve med maten. Men ellers er jeg enig i at du bør oppsøke hjelp. Det er ikke alt man klarer å håndtere alene. 

Anonymkode: 0bbc7...e47