Tror jeg blir utsatt for gaslighting

[AnonymBruker]

Jeg og mannen krangler av av og til slik de fleste gjør. Heldigvis ikke så store krangler, eller så ofte,men i kveld toppet det seg. Det starter som vanlig om daglige ting, gjøremål, stressende hverdag med jobb og små barn. Jeg sliter litt psykisk for tiden med symptomer på utbrenthet, angst og til dels depresjon. Når jeg forsøker å snakke om dette blir det dårlig stemning og jeg får en følelse av at jeg er en fæl person som utsetter han for alt dette negative.. 

Han spurte meg i stad hva som kan gjøres, hva kan jeg kutte ut.. Jeg sa at det var var lite. Barna må følges opp, rydding og vasking må gjøres. Da kom han med en kommentar om at rydding og vasking kan utelukkes for det er det utelukkende han som gjør. Dette er til dels sant da han jobber turnus og gjør mye hjemme på dagtid. Jeg gjør jo selvfølgelig også noe som lage mat hver dag, rydde opp på kjøkkenet, rydde vekk leker, støvsuger nå og da. Jeg hang meg veldig opp i dette og ble veldig emosjonell, selv om det var en liten kommentar. Når jeg prøver å forklare hvorfor jeg gråter, bortforklarer han det hele og sier jeg har ting for personlig og misforstår. Han mener selvfølgelig at jeg tar mer ansvar for barn mens han hjemmet. Han virker oppgitt og sint og sier at jeg alltid overreagerer og tar ting for personlig. Jeg føler meg veldig dum etterpå og sier unnskyld. Han godtar ikke unnskyldningen min (han er som regel veldig langsint) og jeg går å legger meg. På vei opp stopper han meg og sier at jeg bør ta litt fri og reise bort beste uke. Det hadde vært det beste for familien. Jeg blir ganske sjokkert og sier at det er ikke det jeg ønsker. Han sier så at han bare prøver å hjelpe meg. 

vi krangler ikke så ofte, men når vi diskuterer eller er uenig, så kan han komme med stikk som han bortforklarer. Han klarer på en låte å overbevise meg om at det er jeg som overreagere m. Jeg blir veldig utrygg når vi kommer borti uenigheter, føler jeg blir usikker på hva jeg faktisk sa og mente. Er det han som er manipulativ eller kan det være min usikkerhet, psyke som mistolker?

Anonymkode: 5067d...57c

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hva du reagerer på her?

Anonymkode: ea582...a75

[AnonymBruker]

Du er nærtagende fordi du er sliter psykisk.

Jeg ser ingen grunn til at denne mannen er slem med deg. Han kommer med råd og tips. Han prøver å få deg til å tenke rasjonelt. Tenke før du reagerer. Han ber deg ta en ferie uten familie  på en uke for å hente deg inn. 

Det er heller du som utsetter han for ditt ustabile humør. Alt han gjør er feil. Ta i mot hjelpen hans og reis bort.

Anonymkode: 24517...cc3

[AnonymBruker]

Gaslighting er virkelighetsfordreining, f.eks ved å snu på fakta; det er jeg som tar meg mest av barna ikke du, du husker feil angående den episoden da vi var på ferie det var jo slik og slik det skjedde (usannheter). Altså å vri på fakta med løgnet og så tvil om din hukommelse til du til slutt blir så kokt i hodet at du betviler din egen virkelighetsoppfatning. Usiviliserte avhørsmetoder f.eks, der den anmeldte tynes i umenneskelige avhørsteknikker i timesvis uten pause der du til slutt innrømmer skyld, selv om du er uskyldig.

Dette er ikke det, heller ikke annen manipulasjon.

Anonymkode: 2f395...26a

[AnonymBruker]

Du må ta tak i egne problemer og egen psyke før du mister det du beskriver som en veldig solid mann. 

Det er utmattende å bo med noen som bærer følelsene utenpå slik du gjør, er nærtagende, og raskt tyr til tårene for noe som i verste fall er en litt klossete kommentar. 

For det å bruke "jeg gjør jo alt med..." kan også skje her i huset, i en hektisk hverdag, men begge to vet jo at "alt" i denne sammenhengen gjerne betyr 90%. 

Anonymkode: cd3ff...477

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du er nærtagende fordi du er sliter psykisk.

Jeg ser ingen grunn til at denne mannen er slem med deg. Han kommer med råd og tips. Han prøver å få deg til å tenke rasjonelt. Tenke før du reagerer. Han ber deg ta en ferie uten familie  på en uke for å hente deg inn. 

Det er heller du som utsetter han for ditt ustabile humør. Alt han gjør er feil. Ta i mot hjelpen hans og reis bort.

Anonymkode: 24517...cc3

Enig i dette.

Jeg ser en omsorgsfull mann som også har en ustabil kone å ta vare på i tillegg til alt annet. Han virker også sliter og lei, men det virker det ikke som om du forstår.

Ut i fra hva du selv har skrevet i HI så synes jeg faktisk at det er du som er den fæle i dette forholdet.

Anonymkode: 60c33...621

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

. Han sier så at han bare prøver å hjelpe meg. 

vi krangler ikke så ofte, men når vi diskuterer eller er uenig, så kan han komme med stikk som han bortforklarer. Han klarer på en låte å overbevise meg om at det er jeg som overreagere m. Jeg blir veldig utrygg når vi kommer borti uenigheter, føler jeg blir usikker på hva jeg faktisk sa og mente. Er det han som er manipulativ eller kan det være min usikkerhet, psyke som mistolker?

Anonymkode: 5067d...57c

Slik jeg leser det, er det din stolthet som mistolker. Uansett hva han kommer med av løsningsforslag skyter du dem ned. Han spør hva du kan la være å gjøre, da er du ikke interessert i å bidra med forslag men du avfeier ham. Han foreslår at du reiser bort, du angriper ham i retur. At du gråter og mener han da ikke «har lov» til å føle på frustrasjon fortolker jeg som en form for maktmisbruk fra din side. Stygt å si men en god del bruker offerrollen for å innta maktposisjon i relasjonen, noe du gjør etter min mening.

Du er bevisst at du er psykisk syk men du vil ikke gå i dialog med din mann om å finne løsningsforslag. Dette resulterer i at du sliter ut han også. Jeg anbefaler deg å lytte til mannen din; reist bort! 
Og om du lager middagen hver dag kan dere bytte på. Eller kanskje han skal ta barna og du husvasken? Kanskje trenger du mer tid for deg selv borte fra barna? 
 

Du har en mann som forsøker å finne løsninger, og når han gjør det blir han angrepet av kona si som er bevisst at hun er i psykisk ubalanse. Du må faktisk være villig du også til å endre noen ting hos deg om du skal bli bedre. 
Jeg hadde ikke klart å leve i et forhold med en som har adferden du beskriver hos deg selv. Jeg hadde nok gått. 
Ta grep, reis bort. Og gi en beklagelse til mannen din. 

[AnonymBruker]

Det er vanskelig for oss å vite om det er HAN som gjør at du "får angst og depresjoner", eller om han er omsorgsfull og ber deg om å ta ferie PGA at du har angst og depresjoner.

Eksen min kunne brøle meg opp i ansiktet, og etterpå benekte at det hadde skjedd. Han kunne også si at det kun var han som gjorde ting i huset. Han visste knapt hvordan han skrudde på oppvaskmaskinen. Det eneste han gjorde i huset var å lage middag 1-2 ganger i måneden, støvsuge 2 ganger i året og være MED å handle et par ganger i måneden. Om sokkene hans lå OPPI skittentøyskurven, så var det trolig et uhell da han prøvde å treffe gulvet... Sa han at han skulle ta jentungen med på tannlegetimen neste måned, så benektet han det når dagen kom. Da måtte jeg hive meg rundt og ta fri... Det hadde han aldri sagt. DET er gaslighting

Anonymkode: c49d6...2d2

[AnonymBruker]

For meg virker det mest som at dere har kommunikasjonsproblemer. Det er veldig typisk mannfolk å prøve å løse et problem fremfor å vise forståelse. Kanskje du ønsker mer forståelse og sympati for hvordan du har det, mens han ikke skjønner noenting. Husk på at det kan være slitsomt å leve med noen som sliter psykisk, spesielt hvis du kanskje er litt ekstra nærtagende eller svinger litt i humøret. Men for meg så høres det ikke ut som at noen har skyld i noe, det virker som at dere går gjennom en vanskelig tid og at dere må jobbe med kommunikasjonen for å komme bedre gjennom det. 

Anonymkode: b2ec0...3de

[AnonymBruker]

Um.. når jeg prøver å si i fra til mannen min om uansett hva, så blir jeg bedt om å holde kjeft.

Mannen din høres veldig snill ut.

Anonymkode: 4bc0c...2c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

For meg virker det mest som at dere har kommunikasjonsproblemer. Det er veldig typisk mannfolk å prøve å løse et problem fremfor å vise forståelse. Kanskje du ønsker mer forståelse og sympati for hvordan du har det, mens han ikke skjønner noenting. Husk på at det kan være slitsomt å leve med noen som sliter psykisk, spesielt hvis du kanskje er litt ekstra nærtagende eller svinger litt i humøret. Men for meg så høres det ikke ut som at noen har skyld i noe, det virker som at dere går gjennom en vanskelig tid og at dere må jobbe med kommunikasjonen for å komme bedre gjennom det. 

Anonymkode: b2ec0...3de

Denne tror jeg stemmer. 
Du ønsker (som mange damer) ofte bare å bli lyttet til, forstått, få medfølelse. Mannen ser en fortvilt kjæreste, og viser kjærlighet ved å forsøke å løse problemene dine, sånn som de fleste menn gjør. 
Dere mener begge godt, men det blir feil. Les litt om dette og snakk med mannen din. Takk han for at han gjør mye for deg og si du ser at han bryr seg. Han trenger å høre det. Deretter kan du si at du noen ganger trenger medfølelse bare. 

Anonymkode: 1a4eb...211

[Cata]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Når jeg prøver å forklare hvorfor jeg gråter, bortforklarer han det hele og sier jeg har ting for personlig og misforstår. Han mener selvfølgelig at jeg tar mer ansvar for barn mens han hjemmet. Han virker oppgitt og sint og sier at jeg alltid overreagerer og tar ting for personlig.

Har du tenkt på at han kan ha rett? Når man sliter med angst og depresjon så blir man gjerne svært selvsentrert og da kan man også ende med å ta ting for personlig. 

Slik du beskriver mannen din så virker det som han gjør sin del i heimen og han prøver å hjelpe deg så godt han kan med å få deg til å foreslå praktiske tiltak som kan gjøre dagene lettere for deg, mens du føler deg overkjørt og at han "ikke forstår deg". Vel, newsflash - når man sliter psykisk så er man innimellom irrasjonell og da er det vanskelig for andre å forstå - og veldig veldig slitsomt. Det beste man kan håpe på er at de aksepterer at man er som man er i de dårlige periodene. 

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For meg virker det mest som at dere har kommunikasjonsproblemer. Det er veldig typisk mannfolk å prøve å løse et problem fremfor å vise forståelse. Kanskje du ønsker mer forståelse og sympati for hvordan du har det, mens han ikke skjønner noenting. Husk på at det kan være slitsomt å leve med noen som sliter psykisk, spesielt hvis du kanskje er litt ekstra nærtagende eller svinger litt i humøret. Men for meg så høres det ikke ut som at noen har skyld i noe, det virker som at dere går gjennom en vanskelig tid og at dere må jobbe med kommunikasjonen for å komme bedre gjennom det. 

Anonymkode: b2ec0...3de

 

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Denne tror jeg stemmer. 
Du ønsker (som mange damer) ofte bare å bli lyttet til, forstått, få medfølelse. Mannen ser en fortvilt kjæreste, og viser kjærlighet ved å forsøke å løse problemene dine, sånn som de fleste menn gjør. 
Dere mener begge godt, men det blir feil. Les litt om dette og snakk med mannen din. Takk han for at han gjør mye for deg og si du ser at han bryr seg. Han trenger å høre det. Deretter kan du si at du noen ganger trenger medfølelse bare. 

Anonymkode: 1a4eb...211

Jeg tror også dette stemmer men jeg synes det blir merkelig å si at det er «feil» av mannen å forsøke å finne løsninger på en vanskelig og slitsom situasjon. Om min partner sleit psykisk over lengre tid og dette ble belastende for hele familien hadde jeg forventa at han tolererte at jeg forsøkte å finne løsninger. Faktisk hadde jeg forventa at han deltok i prosessen. Dette med å bare ønske at den andre lytter uten å finne løsninger er helt greit det om det gjelder «mindre» ting i hverdagen; irritasjon over svigermor eller ei venninne, at jobben kan være slitsom osv. Men er det større saker som belaster hele familien vil jeg si at det er et dårlig råd å gi TS «rett» i at mannen gjør noe «feil». Da kan hun fortsette å kose seg med misnøye i offerrollen uten å skjønne at hun må faktisk ta tak. 

Endret 20. februar 2022 av Raven.Writingdesk

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg og mannen krangler av av og til slik de fleste gjør. Heldigvis ikke så store krangler, eller så ofte,men i kveld toppet det seg. Det starter som vanlig om daglige ting, gjøremål, stressende hverdag med jobb og små barn. Jeg sliter litt psykisk for tiden med symptomer på utbrenthet, angst og til dels depresjon. Når jeg forsøker å snakke om dette blir det dårlig stemning og jeg får en følelse av at jeg er en fæl person som utsetter han for alt dette negative.. 

Han spurte meg i stad hva som kan gjøres, hva kan jeg kutte ut.. Jeg sa at det var var lite. Barna må følges opp, rydding og vasking må gjøres. Da kom han med en kommentar om at rydding og vasking kan utelukkes for det er det utelukkende han som gjør. Dette er til dels sant da han jobber turnus og gjør mye hjemme på dagtid. Jeg gjør jo selvfølgelig også noe som lage mat hver dag, rydde opp på kjøkkenet, rydde vekk leker, støvsuger nå og da. Jeg hang meg veldig opp i dette og ble veldig emosjonell, selv om det var en liten kommentar. Når jeg prøver å forklare hvorfor jeg gråter, bortforklarer han det hele og sier jeg har ting for personlig og misforstår. Han mener selvfølgelig at jeg tar mer ansvar for barn mens han hjemmet. Han virker oppgitt og sint og sier at jeg alltid overreagerer og tar ting for personlig. Jeg føler meg veldig dum etterpå og sier unnskyld. Han godtar ikke unnskyldningen min (han er som regel veldig langsint) og jeg går å legger meg. På vei opp stopper han meg og sier at jeg bør ta litt fri og reise bort beste uke. Det hadde vært det beste for familien. Jeg blir ganske sjokkert og sier at det er ikke det jeg ønsker. Han sier så at han bare prøver å hjelpe meg. 

vi krangler ikke så ofte, men når vi diskuterer eller er uenig, så kan han komme med stikk som han bortforklarer. Han klarer på en låte å overbevise meg om at det er jeg som overreagere m. Jeg blir veldig utrygg når vi kommer borti uenigheter, føler jeg blir usikker på hva jeg faktisk sa og mente. Er det han som er manipulativ eller kan det være min usikkerhet, psyke som mistolker?

Anonymkode: 5067d...57c

mannen din høres jo veldig snill ut, det du beskriver høres ikke ut som gaslighting. han virker ikke manipulativ, det virker som at du overreagerer. kanskje du bør lytte litt mer på det han sier? 

Anonymkode: 944b3...210

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (16 minutter siden):

 

Jeg tror også dette stemmer men jeg synes det blir merkelig å si at det er «feil» av mannen å forsøke å finne løsninger på en vanskelig og slitsom situasjon. Om min partner sleit psykisk over lengre tid og dette ble belastende for hele familien hadde jeg forventa at han tolererte at jeg forsøkte å finne løsninger. Faktisk hadde jeg forventa at han deltok i prosessen. Dette med å bare ønske at den andre lytter uten å finne løsninger er helt greit det om det gjelder «mindre» ting i hverdagen; irritasjon over svigermor eller ei venninne, at jobben kan være slitsom osv. Men er det større saker som belaster hele familien vil jeg si at det er et dårlig råd å gi TS «rett» i at mannen gjør noe «feil». Da kan hun fortsette å kose seg med misnøye i offerrollen uten å skjønne at hun må faktisk ta tak. 

Fra en som har vært der; Her treffer du.

Selvfølgelig støtter man, hjelper, og bærer hverandre når ting er tøft. Men om ting blir veldig ensidig over tid, uten at den som sliter jobber aktivt med situasjonen, så blir det for krevende. 

I det jeg stod opp visste jeg at det som møtte meg på kjøkkenet var sutring og klaging over jobb og kollegaer, og usikkerhet om veien videre i livet. Men ta grep om situasjonen? Nei... Så en morgen var jeg krystallklar på at jeg ikke orket å bli brukt som søppelbøtte lenger, at forholdet hadde blitt for ensidig, og at han enten fikk ta grep, eller så gikk jeg. For jeg var ikke moren hans, jeg var ikke psykologen hans, og at jeg ikke hadde mer å gi som støtte i en situasjon det ikke ble jobbet aktivt med en gang. 

Derav mitt første innlegg. At hun må ta grep, før hun mister det som synes som en solid og god mann. 

Anonymkode: cd3ff...477

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Fra en som har vært der; Her treffer du.

Selvfølgelig støtter man, hjelper, og bærer hverandre når ting er tøft. Men om ting blir veldig ensidig over tid, uten at den som sliter jobber aktivt med situasjonen, så blir det for krevende. 

I det jeg stod opp visste jeg at det som møtte meg på kjøkkenet var sutring og klaging over jobb og kollegaer, og usikkerhet om veien videre i livet. Men ta grep om situasjonen? Nei... Så en morgen var jeg krystallklar på at jeg ikke orket å bli brukt som søppelbøtte lenger, at forholdet hadde blitt for ensidig, og at han enten fikk ta grep, eller så gikk jeg. For jeg var ikke moren hans, jeg var ikke psykologen hans, og at jeg ikke hadde mer å gi som støtte i en situasjon det ikke ble jobbet aktivt med en gang. 

Derav mitt første innlegg. At hun må ta grep, før hun mister det som synes som en solid og god mann. 

Anonymkode: cd3ff...477

👏🏼👏🏼👏🏼

[AnonymBruker]

Jeg har lest gjennom alle svarerne og mange treffer på enkelte ting. Men dere vet uansett lite om vårt liv. Jeg er klar over at han bidrar mye, noe som jeg setter pris på at han får mye skryt for. Om jeg kommer hjem og kjøkkenet eller stua er ryddet, sender jeg ei mld om at han er flink. Han jobber dog 80% og mye på kveld/helg og har mye fritid. Jeg jobber fullt i en svært mentalt krevende jobb, har for det meste ungene og driver familien as med alt som innebærer av skole/bhg, legetimer ect.. dette har ført til at jeg er sliten. Ønsker ikke å ta en offerrolle, men kanskje jeg gjør det når jeg føler meg urettferdig behandlet. Når jeg tar opp at jeg er sliten, virker han helt overrasket over det, prøver å komme opp med løsninger som ikke passer inn i livet generelt. Da føler jeg meg ikke forstått. Jeg kan ikke bare reise vekk i flere dager.. Jeg skulle ikke ha pirket på den kommentaren om at jeg ikke gjør så mye husarbeid, men jeg er ikke perfekt. Husarbeid er også en bagatell her

jeg prøver å ta tak i meg selv, men føler at det har gått for langt. Depresjonen har tatt skikkelig tar og jeg blir nok selvsentrert. Saken er at jeg ikke er syk nok til å få hjelp. Mottar nå behandling gjennom lavterskel-tilbud i kommunen som består av nettkurs og tlf.samtaler. Føler ikke at det har så mye effekt

jeg er ikke ut etter støtte i det at jeg har rett, han har feil fordi jeg føler at hele meg er feil

ts

Anonymkode: 5067d...57c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg og mannen krangler av av og til slik de fleste gjør. Heldigvis ikke så store krangler, eller så ofte,men i kveld toppet det seg. Det starter som vanlig om daglige ting, gjøremål, stressende hverdag med jobb og små barn. Jeg sliter litt psykisk for tiden med symptomer på utbrenthet, angst og til dels depresjon. Når jeg forsøker å snakke om dette blir det dårlig stemning og jeg får en følelse av at jeg er en fæl person som utsetter han for alt dette negative.. 

Han spurte meg i stad hva som kan gjøres, hva kan jeg kutte ut.. Jeg sa at det var var lite. Barna må følges opp, rydding og vasking må gjøres. Da kom han med en kommentar om at rydding og vasking kan utelukkes for det er det utelukkende han som gjør. Dette er til dels sant da han jobber turnus og gjør mye hjemme på dagtid. Jeg gjør jo selvfølgelig også noe som lage mat hver dag, rydde opp på kjøkkenet, rydde vekk leker, støvsuger nå og da. Jeg hang meg veldig opp i dette og ble veldig emosjonell, selv om det var en liten kommentar. Når jeg prøver å forklare hvorfor jeg gråter, bortforklarer han det hele og sier jeg har ting for personlig og misforstår. Han mener selvfølgelig at jeg tar mer ansvar for barn mens han hjemmet. Han virker oppgitt og sint og sier at jeg alltid overreagerer og tar ting for personlig. Jeg føler meg veldig dum etterpå og sier unnskyld. Han godtar ikke unnskyldningen min (han er som regel veldig langsint) og jeg går å legger meg. På vei opp stopper han meg og sier at jeg bør ta litt fri og reise bort beste uke. Det hadde vært det beste for familien. Jeg blir ganske sjokkert og sier at det er ikke det jeg ønsker. Han sier så at han bare prøver å hjelpe meg. 

vi krangler ikke så ofte, men når vi diskuterer eller er uenig, så kan han komme med stikk som han bortforklarer. Han klarer på en låte å overbevise meg om at det er jeg som overreagere m. Jeg blir veldig utrygg når vi kommer borti uenigheter, føler jeg blir usikker på hva jeg faktisk sa og mente. Er det han som er manipulativ eller kan det være min usikkerhet, psyke som mistolker?

Anonymkode: 5067d...57c

Dette er ikke gaslighting, så her er du nok for nærtagende. 

Anonymkode: 44e6d...b32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Når jeg forsøker å snakke om dette blir det dårlig stemning og jeg får en følelse av at jeg er en fæl person som utsetter han for alt dette negative.. 

Dette er ikke greit. Det må være mulighet til å ta opp ting. 

 For det er det utelukkende han som gjør. Dette er til dels sant da han jobber turnus og gjør mye hjemme på dagtid.

Ser han hvor mye du faktisk gjør? 

Når jeg prøver å forklare hvorfor jeg gråter, bortforklarer han det hele og sier jeg har ting for personlig og misforstår.

Å ikke møte følelser er veldig usunt. Jeg er uenig med de som skriver over her. Vanlig og sunn reaksjon når noen gråter er trøst.  

Han virker oppgitt og sint og sier at jeg alltid overreagerer og tar ting for personlig. Jeg føler meg veldig dum etterpå og sier unnskyld. Han godtar ikke unnskyldningen min (han er som regel veldig langsint) og jeg går å legger meg.

Her prøver du å reparere, men han nekter. Det er ikke noe rart du blir deprimert av å stå i dette. 

vi krangler ikke så ofte, men når vi diskuterer eller er uenig, så kan han komme med stikk som han bortforklarer.

Å ikke kunne si unnskyld er et stort rødt flagg. 

Han klarer på en låte å overbevise meg om at det er jeg som overreagere m. Jeg blir veldig utrygg når vi kommer borti uenigheter, føler jeg blir usikker på hva jeg faktisk sa og mente. Er det han som er manipulativ eller kan det være min usikkerhet, psyke som mistolker?

Det er vanskelig å si med ikke nok informasjon, men det høres ikke ut som dette forholdet er bra for deg. 

Anonymkode: 5067d...57c

"Du overreagerer" er det alle sier, er det faktisk sant? 

Anonymkode: e1a30...003

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har lest gjennom alle svarerne og mange treffer på enkelte ting. Men dere vet uansett lite om vårt liv. Jeg er klar over at han bidrar mye, noe som jeg setter pris på at han får mye skryt for. Om jeg kommer hjem og kjøkkenet eller stua er ryddet, sender jeg ei mld om at han er flink. Han jobber dog 80% og mye på kveld/helg og har mye fritid. Jeg jobber fullt i en svært mentalt krevende jobb, har for det meste ungene og driver familien as med alt som innebærer av skole/bhg, legetimer ect.. dette har ført til at jeg er sliten. Ønsker ikke å ta en offerrolle, men kanskje jeg gjør det når jeg føler meg urettferdig behandlet. Når jeg tar opp at jeg er sliten, virker han helt overrasket over det, prøver å komme opp med løsninger som ikke passer inn i livet generelt. Da føler jeg meg ikke forstått. Jeg kan ikke bare reise vekk i flere dager.. Jeg skulle ikke ha pirket på den kommentaren om at jeg ikke gjør så mye husarbeid, men jeg er ikke perfekt. Husarbeid er også en bagatell her

jeg prøver å ta tak i meg selv, men føler at det har gått for langt. Depresjonen har tatt skikkelig tar og jeg blir nok selvsentrert. Saken er at jeg ikke er syk nok til å få hjelp. Mottar nå behandling gjennom lavterskel-tilbud i kommunen som består av nettkurs og tlf.samtaler. Føler ikke at det har så mye effekt

jeg er ikke ut etter støtte i det at jeg har rett, han har feil fordi jeg føler at hele meg er feil

ts

Anonymkode: 5067d...57c

En setning med at du har lest. Deretter en forsvarstale. Ingen refleksjoner, ingenting som beviser at du har forstått, og ser behovet for endring. 

Det er jo nettopp dette mannen din møter hver dag. En vegg av fornektelse, og forklaringer. 

Jeg har sjeldent sett et så forent KG som i denne tråden. Og samtlige peker tilbake på deg. 

Anonymkode: cd3ff...477