Sliter jeg psykisk?

[AnonymBruker]

Hei!

Kjenner det er vanskelig å skrive dette da jeg bare begynner å gråte. Jeg er 22 år gammel og student. Snart ferdig (endelig), og jeg kan vel utdype litt hvorfor jeg føler meg så ekstremt nedfor. Beklager for langt innlegg. Trenger å få det ut.

Jeg hadde et år på fhs mellom vgs og universitet, og det var bra det altså. Et skikkelig bra år. Startet å studere økonomi i en studentby som ligger rundt 5 timer unna hjemme med bil. Dårlige (og dyre) alternativ med fly/tog/buss osv. Startet å studere høsten 2019 og var ekstremt motivert, likte byen og tenkte jeg var på riktig vei. Men, det stemte nok ikke. Strøk i nesten alle fag første semesteret, fikk meg kjæreste og tenkte "det var sikkert bare en dårlig start". Korona kom, det ble hjemmeeksamener, jeg dro hjem til mamma og pappa, og jeg bestod alle fagene det semesteret (garantert flaks). Sa til meg selv rett etter jul da at om jeg strøk i ett eller flere fag det vårsemesteret skulle jeg droppe ut, men det skjedde ikke siden jeg ble holdt igjen av han jeg var sammen med. Dro tilbake i august, ble singel etter 2 uker og ville bare droppe ut. Hvorfor gjorde jeg ikke det? Gudene vet.

Jeg dro mye hjem det høstsemesteret da bestemoren min levde sine siste dager og jeg ville benytte tiden med henne. Alle fagene hadde digitalt tilbud så det var ikke noe problem, og jeg dro bare tilbake til studiestedet for å få hjelp under den ene eksamenen. Strøk igjen.

Jeg vil kunne påstå at jeg har tilbragt like mye tid hjemme, som i studiebyen disse tre årene. Før jul hadde vi fysiske eksamener så jeg kom meg ikke hjem så tidlig som jeg hadde lyst til. Var hjemme i to måneder og nå er jeg tilbake i studiebyen pga en fritidsaktivitet jeg er med på som skal delta i et mesterskap jeg vil være med på. Den fritidsaktiviteten er vel eneste grunnen til at jeg er i studiebyen min nå. Alle fagene har digitale tilbud og eksamener blir hjemmeeksamen. 

Jeg har valgt studie, og det har jeg skjønt i over et år nå. Jeg har gjort mitt beste for å bestå alle fag slik at ikke disse 3 årene blir bortkasta, men jeg sitter igjen med 2 fag jeg må søke om å få ta igjen. Jeg er også dårlig på å vise følelser for andre, med mindre det er gode venninner, men det føler jeg ikke at jeg har her. Jeg har fått høre "noob", "creds" og "skjønner ikke at du takler å være hjemme så mye" av spesifikt en person. Hun sier det med ironi, men jeg er en ekstremt hjemmekjær person og en stor pappadalt, så det går hardt inn på meg, selvom jeg ler av det der og da, eller konfronterer hun med at "sånn er jeg. Deal with it": 

Jeg har vært her bare et par dager nå, men har verken matlyst eller noe glede av å være her. Jeg vil bare hjem, men må bare prøve å holde ut de neste 7 ukene, selvom jeg vet det kommer til å bli vanskelig. 

Min beste venninne ringer meg ofte da. Det gjør godt for sjela å snakke med hun. Vi kan ofte snakke i flere timer om gangen. Hun ringte igår og jeg delte tankene mine. Hun sa "du blir psykisk utmatta og deprimert av det stedet du". Og ja, jeg tror det. Jeg tror også det er en blanding av dårlige minner, feil studie og mye mer.

Jeg har nå bestemt meg for å booke time til studentlivsrådgiver og også studierådgiver. Studierådgiver for å høre litt om prosessen med å ta opp igjen fagene, og studentlivsrådgiver for å snakke... Kanskje gråte litt også. Alt som er gratis hjelper nå, da jeg selvsagt fikk fartsbot på tur til studiestedet, og i tillegg bor jeg med noen som ikke har stram økonomi, som fyrer i vei med varme uten å bry seg om strømregningen🙄

 

Noen som har opplevd noe lignende? Eventuelle tips for å komme seg gjennom dette? Kommer til å flytte ut i mai for da får jeg hjelp hjemmefra, så jeg gleder meg uendelig mye til det😇 Trenger mest tips til å kunne klare meg frem til påske

Anonymkode: 5e33c...b42