Er ikke datteren min glad i meg?

[AnonymBruker]

Jeg ville heller aldri ha kos. Var ofte påtvunget, og det var ekkelt

Anonymkode: 74bf9...bf0

[AnonymBruker]

Hvis du når sy sier at hun fikk et søsken for et år siden, mente at du fikk en baby for et år siden, er det jo ikke så rart at hun tar avstand fra deg. Du har jo byttet henne ut med en ny baby! 

Du sier det var bare dere, du var hjemme med henne i tre år, og plutselig får du en ny baby som tar det meste av tiden og fokuset ditt. Du er selvsagt like glad i henne som før, men det føles jo ikke slik for henne. 

Hvis noen bytter deg ut med en annen er det ikke uvanlig å lukke hjertet sitt for å beskytte seg selv. 
Du kommer aldri mer til å være mest glad i jenta du av alle i hele verden. Før var du det, nå er du like glad i den nye babyen. Hun har på en måte blitt degradert. I tillegg er babyen mer hjelpeløs, må bære og stelles og mates og passes på mye mer enn hun må. For barn kan det føles som at du prioriterer babyen over henne - helt reellt sett gjør du nok også det, det er jo helt normalt, men likevel vondt for en 4-5-åring.

Anonymkode: 65cd1...c28

[AnonymBruker]

Jeg kan garantere deg at hun elsker deg over alt på jord! Spiller ingen rolle om pappa leker og er den gøyale. Du vil alltid være hennes store forbilde og trygge bauta. 

Det kan handle om søskensjalusi, det kan handle om savn etter pappa som har jobbet mye. Det kan handle om så mangt, hun er jo så liten. Men det handler IKKE om manglende kjærlighet til deg. ❤

Anonymkode: 8cd6f...dd9

[Mt3]

Du kan også tolke det dit hen at hun stoler på deg og tørr å prøve ut dette med å sette grenser for nærhet for seg, mens far som du skriver er mer vinglete i om han er streng eller ettergivende, tøysete. Og det blir da vanskeligere å teste ut ting mot han fordi det ikke alltid gis samme respons om hun forsøker noe likt flere ganger.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Woops, nå var det jeg som leste heeelt feil, så klart dere har kontakt med far, han er jo i bildet.

Først klager jeg over noen andre, så ggjør jeg samme feil selv, har korona om det er noen unnskyldning, hodet er en dott!

Men det kan altså bare være en periode som går over mellom deg og datteren din. Skal ikek svare noe mer, jeg har ikke fornuftige tanker akkurat nå 😛

Anonymkode: 9a797...a27

Hehehe ikkenoe stress 💕 har selv vært skikkelig susete siden jeg fikk korona for andre gang. Det er helt tåke oppi der 😅 håper det bare er en periode. I mellomtiden nå har hun fortalt meg en skikkelig morsom historie med stor innlevelse, og jeg ble så glad ❤️ 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vår far var den som lekte med oss, som herjet og sørget for at vi hadde det gøy. Vår mor var den vi gikk til om vi trengte noe, hjelp eller råd. Hun var den som hadde kontroll på alt, og som man kunne snakke med om man hadde det vanskelig. 

Når vi ble tenåringer, så gikk lekingen selvsagt over, og da hadde ikke vår far lenger en "rolle" i familien, men mor, som var en "fikser", hadde fortsatt den rollen. Vi kunne regne med at hun hjalp oss om vi trengte hjelp, om det bare var hjelp til å finne vottene. Nå som vi er voksne, så tenker jeg på far som "den fyren som satt i godstolen" og mor som den som alltid har vært tilstedeværende og klar for å hjelpe og støtte.

Anonymkode: ad7a4...f9f

Det er veldig interessant at du sier det. Jeg vil ikke si at jeg følte meg utrygg på min mor, men hun hadde temperament. Husker at hun ofte avviste følelser osv og kunne reagere ganske sterkt om jeg fortalte ting. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte og det er jo henne jeg skravler med den dag i dag... Men. Det er alltid pappa jeg har kommet til når jeg har problemer. Det er alltid pappa jeg har kunnet snakke med, fordi han har alltid vært rolig, trygg og en som kan holde seg saklig i diskusjoner. Når det kommer til samtaler, vil jeg være som han. 

Mannen min er veldig rolig og tålmodig selv. Jeg har kort lunte, men håper liksom min måte å snakke med jenta mi på, vil få henne til å fortsette ihvertfall 💕

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Akkurat det er nok ganske vanlig. Jeg er strengere og mindre gøyal enn mannen min. 
 

Barna mine like glad i meg allikevel. Det er nesten litt magisk 😄💫

Anonymkode: dafb3...3a4

Hehe tenker det selv noen ganger 💞 jeg håper jo hun er glad i meg, eller.. Jeg ser det jo, for å være ærlig, hun savner meg når jeg er borte feks..selvom jeg er kjedelig 😅 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg hadde heller prøvd litt ekstra, enn å tatt sjansen på at hun følte seg oversett og at forholdet blir mer skadet på sikt.

Kan hun være sjalu på yngre søsken? At hun føler seg oversett på noen måte? 
Det kan jo være at hun faktisk ønsker bekreftelse og reagerer med avvisning for hun lengter etter kontakt?

Er enig med kommentaren over her, prøv heller å prate med henne. 

Anonymkode: 8ea5d...597

Du har et poeng. Jeg er enig med deg, det er jo bedre at jeg jobber litt ekstra hardt med henne så hun ikke skal føle seg avvist om hun har de følelsene. 

Om det er slik hun gjør det, virker det kjent, for jeg er slik selv. Må bare prøve ekstra hardt 💓

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tenker det er så sannsynlig at jeg tør skrive at hun er glad i deg selv om jeg ikke kjenner dere. 

Akkurat hva det du opplever kommer av, er vanskeligere å si. Det kan til og med være et tegn på at hun er trygg på deg. Kanskje er det sånn at du er der alltid, forsvinner ikke, er forutsigbar og trygg, og dermed er det trygt å ta vanskelige følelser ut på deg. Jeg jobber i barnehage, og tenker noen ganger at det er fascinerende hvor sinte, leie og lite samarbeidsvillige noen barn blir når foreldrene har ankommet og overtatt ansvaret. Det kan være som å skru på en bryter etter en strålende dag med et smilende barn. Det er ikke fordi de ikke er glade for å se foreldrene, men fordi de er helt trygge på dem. De vanskelige følelsene slipper løs (i tillegg til at de utløses f.eks. av at de var mitt i en gøy lek og ikke vil hjem, eller ikke vil ta på seg akkurat den lua enda en gang i dag).

Ellers tenkte jeg også på søskensjalusi. Vår eldste var i perioder avvisende overfor meg og søkte til faren da lillesøster kom inn i familien. Selv om man gir masse oppmerksomhet og har alenetid med storesøskenet, er det veldig vanlig at det føles sårt. Og det kan vare lenge. 

Til sist, favorittforelder, at den ene skal gjøre alt og at den andre blir avvist, er veldig vanlig. Og noen barn er kosete, andre ikke. Jeg har en av hver selv. En som alltid vil klemme og sitte på fanget, og en som ikke vil det, men likevel blir sjalu når den andre sitter på fanget mitt. Sånt blir det litt komplikasjoner av. 

Anonymkode: 560a3...cbf

Tusen takk for kloke ord! Det virker jo veldig logisk. I barnehagen er hun kjempeblid og gullungen, men hjemme er det full fest 😅 

Og det midterste avsnittet ditt beskriver veldig godt vår situasjon. Hun går mye til pappaen sin, roper på pappa for hjelp, og alt mulig, og han er den som vil leke elsa og anna i flere timer.. Dette til tross for at jeg har fått mye alenetid med jenta mi, vi drar på cafe, hun får slå seg løs på hm, vi drar i lekebutikk og bare skravler masse og det er så kos! Så kommer vi hjem og da er det pappa pappa pappa.. Jeg skal innrømme at jeg blir litt sjalu selv og ja, det er sårt. Sårt når jeg ikke får gi henne nattaklem, eller at jeg ikke får snakke med henne fordi hun ikke vil.. Jeg må jo gihenne space, men samtidig, jeg kan jo ikke overse henne. Bare fortsette å være der og krige.. 😅💞

Han yngste er stikk motsatt, han er veldig fysisk og skal ha kos og nærhet hele tiden, så det blir gøy å se hvordan de utvikler seg 😊

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hvis du når sy sier at hun fikk et søsken for et år siden, mente at du fikk en baby for et år siden, er det jo ikke så rart at hun tar avstand fra deg. Du har jo byttet henne ut med en ny baby! 

Du sier det var bare dere, du var hjemme med henne i tre år, og plutselig får du en ny baby som tar det meste av tiden og fokuset ditt. Du er selvsagt like glad i henne som før, men det føles jo ikke slik for henne. 

Hvis noen bytter deg ut med en annen er det ikke uvanlig å lukke hjertet sitt for å beskytte seg selv. 
Du kommer aldri mer til å være mest glad i jenta du av alle i hele verden. Før var du det, nå er du like glad i den nye babyen. Hun har på en måte blitt degradert. I tillegg er babyen mer hjelpeløs, må bære og stelles og mates og passes på mye mer enn hun må. For barn kan det føles som at du prioriterer babyen over henne - helt reellt sett gjør du nok også det, det er jo helt normalt, men likevel vondt for en 4-5-åring.

Anonymkode: 65cd1...c28

Hard sannhet dessverre. Slik er det jo mange søsken som føler. Jeg husker veldig godt jeg snakket mye med helsesøster om dette og det er veldig viktig. Jeg har gjort så godt jeg kan, så tiden vil vise.. 

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg kan garantere deg at hun elsker deg over alt på jord! Spiller ingen rolle om pappa leker og er den gøyale. Du vil alltid være hennes store forbilde og trygge bauta. 

Det kan handle om søskensjalusi, det kan handle om savn etter pappa som har jobbet mye. Det kan handle om så mangt, hun er jo så liten. Men det handler IKKE om manglende kjærlighet til deg. ❤

Anonymkode: 8cd6f...dd9

💓💓❤️💓❤️

 

Til alle sammen tusen hjertelig takk for så mange fine og kloke ord og at dere har tatt dere tid til å svare en desperat mamma som sitter og griner på kvelden. 

I mellomtiden etter jeg hadde postet dette, ville dattera mi fortelle meg masse morsomme greier, jeg ble så glad ❤️💕 

Uansett hva hun føler må jeg bare være der, tilgjengelig, hele tiden. At hun ofte heller vil være med pappa kan være sårt for meg, jeg er litt sjalu, før var det bare meg, og nå er jeg blitt nedprioritert. Det er kanskje slik hun føler det med det yngre søskenet sitt.. 😭 

Jeg må bare bekrefte og bekrefte og krige for henne og håpe at det går seg til... ❤️

Anonymkode: 61b46...f98

[Gjest WhisperingWind]

Klart det er mer stas med en sirkuspappa. 

Men det er utrolig viktig at dere to står sammen mht det at hun f. eks slår. 

Hun er også i en alder der hun vet hun kan manipulere, teste grenser og at hun kan påvirke omgivelsene. 

Nå er jeg temmelig konsekvent og tøff, men ungen har alltid vært mammadalt. Når han nektet at far skulle legge etc meldte jeg meg helt ut og far overtok. Ungen er ikke sjefen. 

Når ungen innså at han ikke kunne manipulere noen av oss ble han mer avslappet. 

Det er viktig for ungen å se at vi er i kontroll, er konsekvent og er de voksne. Tross trass og testing av grenser er det det som gjør at barnet føler seg trygg på begge. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Hehehe ikkenoe stress 💕 har selv vært skikkelig susete siden jeg fikk korona for andre gang. Det er helt tåke oppi der 😅 håper det bare er en periode. I mellomtiden nå har hun fortalt meg en skikkelig morsom historie med stor innlevelse, og jeg ble så glad ❤️ 

Det er veldig interessant at du sier det. Jeg vil ikke si at jeg følte meg utrygg på min mor, men hun hadde temperament. Husker at hun ofte avviste følelser osv og kunne reagere ganske sterkt om jeg fortalte ting. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte og det er jo henne jeg skravler med den dag i dag... Men. Det er alltid pappa jeg har kommet til når jeg har problemer. Det er alltid pappa jeg har kunnet snakke med, fordi han har alltid vært rolig, trygg og en som kan holde seg saklig i diskusjoner. Når det kommer til samtaler, vil jeg være som han. 

Mannen min er veldig rolig og tålmodig selv. Jeg har kort lunte, men håper liksom min måte å snakke med jenta mi på, vil få henne til å fortsette ihvertfall 💕

Hehe tenker det selv noen ganger 💞 jeg håper jo hun er glad i meg, eller.. Jeg ser det jo, for å være ærlig, hun savner meg når jeg er borte feks..selvom jeg er kjedelig 😅 

Du har et poeng. Jeg er enig med deg, det er jo bedre at jeg jobber litt ekstra hardt med henne så hun ikke skal føle seg avvist om hun har de følelsene. 

Om det er slik hun gjør det, virker det kjent, for jeg er slik selv. Må bare prøve ekstra hardt 💓

Tusen takk for kloke ord! Det virker jo veldig logisk. I barnehagen er hun kjempeblid og gullungen, men hjemme er det full fest 😅 

Og det midterste avsnittet ditt beskriver veldig godt vår situasjon. Hun går mye til pappaen sin, roper på pappa for hjelp, og alt mulig, og han er den som vil leke elsa og anna i flere timer.. Dette til tross for at jeg har fått mye alenetid med jenta mi, vi drar på cafe, hun får slå seg løs på hm, vi drar i lekebutikk og bare skravler masse og det er så kos! Så kommer vi hjem og da er det pappa pappa pappa.. Jeg skal innrømme at jeg blir litt sjalu selv og ja, det er sårt. Sårt når jeg ikke får gi henne nattaklem, eller at jeg ikke får snakke med henne fordi hun ikke vil.. Jeg må jo gihenne space, men samtidig, jeg kan jo ikke overse henne. Bare fortsette å være der og krige.. 😅💞

Han yngste er stikk motsatt, han er veldig fysisk og skal ha kos og nærhet hele tiden, så det blir gøy å se hvordan de utvikler seg 😊

Hard sannhet dessverre. Slik er det jo mange søsken som føler. Jeg husker veldig godt jeg snakket mye med helsesøster om dette og det er veldig viktig. Jeg har gjort så godt jeg kan, så tiden vil vise.. 

💓💓❤️💓❤️

 

Til alle sammen tusen hjertelig takk for så mange fine og kloke ord og at dere har tatt dere tid til å svare en desperat mamma som sitter og griner på kvelden. 

I mellomtiden etter jeg hadde postet dette, ville dattera mi fortelle meg masse morsomme greier, jeg ble så glad ❤️💕 

Uansett hva hun føler må jeg bare være der, tilgjengelig, hele tiden. At hun ofte heller vil være med pappa kan være sårt for meg, jeg er litt sjalu, før var det bare meg, og nå er jeg blitt nedprioritert. Det er kanskje slik hun føler det med det yngre søskenet sitt.. 😭 

Jeg må bare bekrefte og bekrefte og krige for henne og håpe at det går seg til... ❤️

Anonymkode: 61b46...f98

Så koselig at hun ville skravle med deg ❤️

Det kommer nok snart en ny periode der du er mer populær enn pappaen også. Du høres reflektert ut og som en veldig fin mamma - dette løser seg! Men jeg kan skjønne at det er vondt og at man faktisk kan bli litt sjalu. Man kan jo ikke styre hva man føler, bare hvordan man reagerer.

 

Anonymkode: 65cd1...c28