Er ikke datteren min glad i meg?

[AnonymBruker]

Dattera mi fyller snart fem år og hun har alltid vært en solstråle, det er hun fortsatt. Men jeg begynner å tenke at hun ikke er glad i meg.. Jeg elsker henne og elsker å tilbringe tid med henne, og selvsagt, jeg er den voksne og bør ikke tolke og tenke over ting som kanskje ikke betyr noe, men jeg vil bare at hun skal ha det bra. 

Jeg foreslår ting vi kan gjøre sammen, hun vil ikke. Hun ignorerer meg når jeg snakker med henne noen ganger, og verst av alt, hun vil ikke ha kos og nærhet med meg.. Idag skulle jeg gi henne en klem, og da presterer hun å sparke meg i magen.. Jeg er jo ikke fæl, jeg respekterer det når hun sier nei. Hun vil heller ikke at jeg skal legge henne om kveldene. 

Hun har aldri vært et barn som elsker nærhet og kos, og det er helt greit, men jeg føler det er blitt så ekstra intens nå de siste ukene. Det har alltid vært oss to 💔💔

Jeg prøver å tenke hva jeg kan gjøre, feks leke med henne på hennes premisser, tilbringe tid med henne etc.. Og jeg gjør disse tingene, men så er det ting faren er bedre til, feks rollespill med figurer og å herje, dette er to ting hun elsker, men noe jeg ikke klarer i lengre tid. Kan det være at hun ser at det er mer gøy med pappaen? 

Jeg overdriver kanskje, pls ikke vær stygg mot meg, jeg trenger bare råd og tips, men er det noe jeg kan se etter som motbeviser de triste tankene mine? 

Anonymkode: 61b46...f98

[mjaus]

Hvor gammel er hun?

[AnonymBruker]

mjaus skrev (3 minutter siden):

Hvor gammel er hun?

Les første setningen i innlegget 🙄

Anonymkode: 2c5ca...a14

[AnonymBruker]

mjaus skrev (3 minutter siden):

Hvor gammel er hun?

Hun fyller fem om et par uker. 

Anonymkode: 61b46...f98

[AnonymBruker]

mjaus skrev (3 minutter siden):

Hvor gammel er hun?

Lese første setning?

Anonymkode: 9a797...a27

[AnonymBruker]

Mitt beste råd er å aldri projisere dine følelser over på barnet ditt. 
 

Når barnet ditt blir tenåring risikerer du at hun roper at hun hater deg, at du ødelegger livet hennes, at hun skulle ønske hun hadde en annen familie osv osv. 
 

Som mor er det din jobb å vise at du er trygg. At din kjærlighet er betingelsesløs. At du er glad i henne uansett hva hun sier eller hva hun gjør. 
 

Og så må du hele tiden minne deg på at dette er noe alle foreldre opplever, i større eller mindre grad. Det er en del av mamma-jobben. Og det har selvsagt ingenting med hennes kjærlighet til deg å gjøre. 

Anonymkode: dafb3...3a4

[Gjest AthenaRavenLuna]

Selv om hun heller vil være med pappaen enn deg, betyr ikke det at hun ikke er glad i deg, forstår det er sårt. Ta en prat med mannen din om hvordan du opplever det, så kan dere prøve å finne en løsning sammen. 

[AnonymBruker]

Det bare dere to, eller mente du at dere to har hatt et spesielt godt forhold selv om hun ikke er en klemmer? Har dere kontakt med far? Kanskje hun begynner å savne å ha en pappa? Hjernen hennes begynner jo bli utviklet nok til at hun tenker på mye rart, og hvis hun føler seg avvist av far så kan det hende hun "generelt sett" føler seg avvist selv om det ikke er tilfelle.

Anonymkode: 9a797...a27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Mitt beste råd er å aldri projisere dine følelser over på barnet ditt. 
 

Når barnet ditt blir tenåring risikerer du at hun roper at hun hater deg, at du ødelegger livet hennes, at hun skulle ønske hun hadde en annen familie osv osv. 
 

Som mor er det din jobb å vise at du er trygg. At din kjærlighet er betingelsesløs. At du er glad i henne uansett hva hun sier eller hva hun gjør. 
 

Og så må du hele tiden minne deg på at dette er noe alle foreldre opplever, i større eller mindre grad. Det er en del av mamma-jobben. Og det har selvsagt ingenting med hennes kjærlighet til deg å gjøre. 

Anonymkode: dafb3...3a4

Takk for et fint råd 💕 jeg er enig med deg, og jeg later som om ingenting har skjedd, sier bare til henne "du må ikke sparke meg i magen, jeg får vondt. Heller si at du ikke vil ha klem, det er helt greit!", og pleier å ta på maska. Vanligvis trekker jeg bare på skuldrene og lar ting fare, men så sitter jeg nå og bare tolker alt.. For tenk om.. 

Faren hennes er kjempe gøyal, ettergivende, ekstremt upedagogisk og gjerne streng, og jeg er super flat og kjedelig, så kanskje mer spennende å være med han 😅

Anonymkode: 61b46...f98

[AnonymBruker]

Kan det hende at pappaen ikke prøver så hardt? 

Jeg tror cluet her er å være tilgjengelig men la henne komme til deg. Ikke spør (mase) om at dere skal finne på ting, kose eller leke. La henne få bittelitt space, men vær tilgjengelig om hun ønsker å være med deg.

Og for all del, ikke tvangskose henne eller bestikke henne for en klem eller lignende! Det kan føre til enda mer aversjon mot fysisk kontakt og er ikke bra.

Anonymkode: dad50...91f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det bare dere to, eller mente du at dere to har hatt et spesielt godt forhold selv om hun ikke er en klemmer? Har dere kontakt med far? Kanskje hun begynner å savne å ha en pappa? Hjernen hennes begynner jo bli utviklet nok til at hun tenker på mye rart, og hvis hun føler seg avvist av far så kan det hende hun "generelt sett" føler seg avvist selv om det ikke er tilfelle.

Anonymkode: 9a797...a27

Beklager, det ble litt upresist, jeg mente litt abstrakt, det har alltid vært meg og henne, pappaen hennes har vært hos oss hele veien, men han har jobbet mye. Jeg var hjemme med henne de første tre årene, og vi har alltid hatt et supergodt forhold. For et år siden fikk hun et søsken, og det tok vel et halvt år før det begynte å gå seg til for wbgge. Vi har hatt noen fine måneder nå, men så er det akkurat som om hun har gitt litt f i meg når pappaen er hjemme fra jobb.. 

Athena79 skrev (1 minutt siden):

Selv om hun heller vil være med pappaen enn deg, betyr ikke det at hun ikke er glad i deg, forstår det er sårt. Ta en prat med mannen din om hvordan du opplever det, så kan dere prøve å finne en løsning sammen. 

Jeg får kanskje gjøre det,, han sier jeg feks kan legge henne, være mer med henne og han backer unna, men når hun vet at han er tilgjengelig lager hun drama med meg. Jeg har aldri energi til det, så når hun sier hun vil til pappa, lar jeg henne. Eksorsistkveldstell med mamma eller kveldstell med superpappa activate. 

 

Anonymkode: 61b46...f98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det bare dere to, eller mente du at dere to har hatt et spesielt godt forhold selv om hun ikke er en klemmer? Har dere kontakt med far? Kanskje hun begynner å savne å ha en pappa? Hjernen hennes begynner jo bli utviklet nok til at hun tenker på mye rart, og hvis hun føler seg avvist av far så kan det hende hun "generelt sett" føler seg avvist selv om det ikke er tilfelle.

Anonymkode: 9a797...a27

Woops, nå var det jeg som leste heeelt feil, så klart dere har kontakt med far, han er jo i bildet.

Først klager jeg over noen andre, så ggjør jeg samme feil selv, har korona om det er noen unnskyldning, hodet er en dott!

Men det kan altså bare være en periode som går over mellom deg og datteren din. Skal ikek svare noe mer, jeg har ikke fornuftige tanker akkurat nå 😛

Anonymkode: 9a797...a27

[AnonymBruker]

Sånn kan begge mine være. Nå er de 6 og 8. begynte i femårsalderen. Tror det er en blanding av at de blir mer bevisst på egne følelser og grenser i den alderen, og at følelser og hvilken forelder som er favoritten avhenger av de ulike behovene deres. 

Anonymkode: ae034...e77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kan det hende at pappaen ikke prøver så hardt? 

Jeg tror cluet her er å være tilgjengelig men la henne komme til deg. Ikke spør (mase) om at dere skal finne på ting, kose eller leke. La henne få bittelitt space, men vær tilgjengelig om hun ønsker å være med deg.

Og for all del, ikke tvangskose henne eller bestikke henne for en klem eller lignende! Det kan føre til enda mer aversjon mot fysisk kontakt og er ikke bra.

Anonymkode: dad50...91f

Hehe trust me i know. Jeg har aldri vært en koser, og takler ikke fysisk kontakt med andre enn barna mine. Jupp, kun dem. 

Det er det, jeg har gitt henne space i to uker nå og fortsatt kommer hun ikke. Alle dagene nå har jeg lagt yngre søsken og hun har ikke villet si natta engang. 

Anonymkode: 61b46...f98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk for et fint råd 💕 jeg er enig med deg, og jeg later som om ingenting har skjedd, sier bare til henne "du må ikke sparke meg i magen, jeg får vondt. Heller si at du ikke vil ha klem, det er helt greit!", og pleier å ta på maska. Vanligvis trekker jeg bare på skuldrene og lar ting fare, men så sitter jeg nå og bare tolker alt.. For tenk om.. 

Faren hennes er kjempe gøyal, ettergivende, ekstremt upedagogisk og gjerne streng, og jeg er super flat og kjedelig, så kanskje mer spennende å være med han 😅

Anonymkode: 61b46...f98

Vår far var den som lekte med oss, som herjet og sørget for at vi hadde det gøy. Vår mor var den vi gikk til om vi trengte noe, hjelp eller råd. Hun var den som hadde kontroll på alt, og som man kunne snakke med om man hadde det vanskelig. 

Når vi ble tenåringer, så gikk lekingen selvsagt over, og da hadde ikke vår far lenger en "rolle" i familien, men mor, som var en "fikser", hadde fortsatt den rollen. Vi kunne regne med at hun hjalp oss om vi trengte hjelp, om det bare var hjelp til å finne vottene. Nå som vi er voksne, så tenker jeg på far som "den fyren som satt i godstolen" og mor som den som alltid har vært tilstedeværende og klar for å hjelpe og støtte.

Anonymkode: ad7a4...f9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 

Eksorsistkveldstell med mamma eller kveldstell med superpappa activate. 

 

Anonymkode: 61b46...f98

Akkurat det er nok ganske vanlig. Jeg er strengere og mindre gøyal enn mannen min. 
 

Barna mine like glad i meg allikevel. Det er nesten litt magisk 😄💫

Anonymkode: dafb3...3a4

[Gjest Warrior]

Nå er ikke jeg ekspert på barn men du må ikke tro hun ikke er glad i deg. Hun er jo bare et barn. Barn gjør og finner på mye rart. Er bare sånn det er. Noen ganger vil barn bare være med mammaen sin og noen ganger vil de bare være med pappaen sin. Noen er mammadalt og noen er pappadalt. Det betyr ikke at de ikke er glad i den andre forelderen. Bare slapp av og vis henne at du elsker henne uansett, så leker du med henne når hun vil. 

Det med kos og nærhet at hun ikke vil, betyr heller ikke at hun ikke er glad i deg. Jeg klemte nesten aldri foreldrene mine som barn. Det betydde ikke at jeg ikke elsket de. For det gjorde jeg.  Jeg bare likte ikke å klemme, kos og nærhet. Nå i voksen alder elsker jeg det😂

 

[AnonymBruker]

Jeg hadde heller prøvd litt ekstra, enn å tatt sjansen på at hun følte seg oversett og at forholdet blir mer skadet på sikt.

Kan hun være sjalu på yngre søsken? At hun føler seg oversett på noen måte? 
Det kan jo være at hun faktisk ønsker bekreftelse og reagerer med avvisning for hun lengter etter kontakt?

Er enig med kommentaren over her, prøv heller å prate med henne. 

Anonymkode: 8ea5d...597

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er så sannsynlig at jeg tør skrive at hun er glad i deg selv om jeg ikke kjenner dere. 

Akkurat hva det du opplever kommer av, er vanskeligere å si. Det kan til og med være et tegn på at hun er trygg på deg. Kanskje er det sånn at du er der alltid, forsvinner ikke, er forutsigbar og trygg, og dermed er det trygt å ta vanskelige følelser ut på deg. Jeg jobber i barnehage, og tenker noen ganger at det er fascinerende hvor sinte, leie og lite samarbeidsvillige noen barn blir når foreldrene har ankommet og overtatt ansvaret. Det kan være som å skru på en bryter etter en strålende dag med et smilende barn. Det er ikke fordi de ikke er glade for å se foreldrene, men fordi de er helt trygge på dem. De vanskelige følelsene slipper løs (i tillegg til at de utløses f.eks. av at de var mitt i en gøy lek og ikke vil hjem, eller ikke vil ta på seg akkurat den lua enda en gang i dag).

Ellers tenkte jeg også på søskensjalusi. Vår eldste var i perioder avvisende overfor meg og søkte til faren da lillesøster kom inn i familien. Selv om man gir masse oppmerksomhet og har alenetid med storesøskenet, er det veldig vanlig at det føles sårt. Og det kan vare lenge. 

Til sist, favorittforelder, at den ene skal gjøre alt og at den andre blir avvist, er veldig vanlig. Og noen barn er kosete, andre ikke. Jeg har en av hver selv. En som alltid vil klemme og sitte på fanget, og en som ikke vil det, men likevel blir sjalu når den andre sitter på fanget mitt. Sånt blir det litt komplikasjoner av. 

Anonymkode: 560a3...cbf

[Urwa]

Jeg har 1 jente og 2 gutter. Jenta og ene gutten ville aldri kose. De hadde lopper i blodet og var bare opptatt av andre ting. En gang møtte jeg min datter etter 7 dager på sykehuset. Hun var 3. Jeg holdt ut armene men hun løp rett forbi meg til godteriet😂 De andre to er helt motsatte. Ene ville kose til han var 3-4 år gammel. Mens han yngste på 8 koser fortsatt masse. Så alle barn er forskjellige. Ikke ta det så tungt😅