Tråden for oss damer med ADHD

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Siste innlegg er fra mars, så det er ikke så lenge siden den var aktiv sist, i hvert fall. 
 

Jeg leser her inne fordi jeg mistenker at jeg har add. Men har ikke fått noe utredning enda. 

Anonymkode: b12b9...27d

Har du bedt om utredning/fått henvisning?

Anonymkode: 0b5af...edb

[AnonymBruker]

Dere med- eller har sterk mistanke om adhd diagnose. Hvilke funksjonsnedsettelser sliter dere mest med i hverdagen? 
 

Anonymkode: 0b5af...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Dere med- eller har sterk mistanke om adhd diagnose. Hvilke funksjonsnedsettelser sliter dere mest med i hverdagen? 
 

Anonymkode: 0b5af...edb

Funksjonsnedsettelse? Problemet mitt er at jeg ikke har noen. Man må ikke ha noen funksjonsnedsettelser for å ha adhd. Det eneste som ikke virker hos meg er normale bremser angående å bli sliten eller få vondt. Jeg går på til jeg bokstavelig talt stuper. 

Anonymkode: 431fc...3b4

[AnonymBruker]

Datteren min har ADHD, og hennes lege er overbevist om at jeg også har det, og jeg har innsett dette selv også. 

Men så kommer spørsmålet: 

Når jeg fungerer i jobben, fungerer i familien/forholdet til mannen min og klarer meg fint personlig, -hva er da fordelen med å få en diagnose???

-Jeg tenker sånn at jeg vet det innerst inne at jeg har ADHD, og jeg legger heller ikke skjul på dette til nære venner, men jeg føler liksom ikke behov for å få et "stempel" om en kan kalle det det. 

Jeg har jo ingen økonomisk gevinst av å få en diagnose, og får da vel ikke mer hjelp til depresjonene som river og sliter innimellom (det er veldig hormonelt relatert hos meg, PMS er grusomt)

Noen som kan si hva de selv tenker??

Anonymkode: d74f3...347

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Funksjonsnedsettelse? Problemet mitt er at jeg ikke har noen. Man må ikke ha noen funksjonsnedsettelser for å ha adhd. Det eneste som ikke virker hos meg er normale bremser angående å bli sliten eller få vondt. Jeg går på til jeg bokstavelig talt stuper. 

Anonymkode: 431fc...3b4

Å gå på som en duracel kanin til man stuper er jo absolutt en funksjon nedsettelse. Da fungerer du jo ikke når du stuper.

Anonymkode: 0b5af...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Datteren min har ADHD, og hennes lege er overbevist om at jeg også har det, og jeg har innsett dette selv også. 

Men så kommer spørsmålet: 

Når jeg fungerer i jobben, fungerer i familien/forholdet til mannen min og klarer meg fint personlig, -hva er da fordelen med å få en diagnose???

-Jeg tenker sånn at jeg vet det innerst inne at jeg har ADHD, og jeg legger heller ikke skjul på dette til nære venner, men jeg føler liksom ikke behov for å få et "stempel" om en kan kalle det det. 

Jeg har jo ingen økonomisk gevinst av å få en diagnose, og får da vel ikke mer hjelp til depresjonene som river og sliter innimellom (det er veldig hormonelt relatert hos meg, PMS er grusomt)

Noen som kan si hva de selv tenker??

Anonymkode: d74f3...347

Helt enig i at en diagnose ikke nødvendigvis er nødvendig om man fungerer på alle plan. Du kan slå deg til ro med at du har det og være stolt av at du mestrer det så godt. Og så er det jo greit å vite at det er værst ved pms og dermed være litt ekstra obs. Slik er jeg også. 
 

Anonymkode: 0b5af...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Helt enig i at en diagnose ikke nødvendigvis er nødvendig om man fungerer på alle plan. Du kan slå deg til ro med at du har det og være stolt av at du mestrer det så godt. Og så er det jo greit å vite at det er værst ved pms og dermed være litt ekstra obs. Slik er jeg også. 
 

Anonymkode: 0b5af...edb

Samtidig kan det jo være greit å ha diagnosen i bunn hvis noe skulle gå skeis i framtiden. Feks at du klikker totalt ifm i overgangsalderen eller noe sånn?😆😅 Da vil det være kortete til å få hjelp og tilrettelegging. Kanskje forsøke medisiner.

Jeg har fungert noenlunde greit i livet fram til jeg ble samboer og fikk barn i 30-årene. Nå sliter jeg virkelig med å mestre hverdagen og ser frem til å få hjelp♥️

Anonymkode: 0b5af...edb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.3.2022 den 4.41):

Jeg er også i startfasen av prosessen og har nettopp fått henvisning til DPS av fastlegen. 

Jeg sliter også med angst og får lett depresjonsfølelse. Særlig ifm PMS. Jeg tåler heller ikke alkohol fordi jeg får så sterk angst av det i ettertid. Har også prøvd amfetamin en gang for 15 år siden. Fikk ekstremt angst av det😣 Når man leser om medisinen advares det mot å ta den om man er sårbar for angst. Så her stusser jeg litt. Virker som de er lott ukritiske når det gjelder medisinering. Virker ikke alltid som de tar en individuell vurdering av den enkelte og ser helheten. Før ble jo medisinene nærmest sett på som bekreftelsen om man hadde diagnosen eller ei. Ritalin skulle gjøre en adhd pasient rolig. Punktum. Ved motsatt virkning var det ikke adhd likevel. I dag vet vi mer om hvor varierende virkningen av medisin er. Folk reagerer ulikt på medisiner og det er ofte uavhengig av hvilken diagnose man har. Hvor man er i syklusen kan også spille inn.

Jeg har en sterk magefølelse på at jeg ikke tåler typiske adhd medisiner. Men kan jo ikke vite det helt sikkert. Så tror jeg vil gi det en sjans om den dagen kommer😌

Nå du sier du har angst og depresjon i perioder. Har du sett på om det kan ha sammenheng hormonelt? Kan det feks være verre ifm pms (1-2 uker før mens)?

Anonymkode: 0b5af...edb

Jeg er i overgangsalderen og ferdig med mensen, men hadde sterk pms med stor angst og bekymringer for alt. Har prøvd ritalin, fikk en av en venn og har også prøvd amfetamin når jeg var ung. Ble rolig av det, men når effekten av amfetamin gikk ut kom sterk angst. 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dere med- eller har sterk mistanke om adhd diagnose. Hvilke funksjonsnedsettelser sliter dere mest med i hverdagen? 
 

Anonymkode: 0b5af...edb

Vet ikke om funksjonsnedsettelse er riktig beskrivelse, men multitasker, overtenker, mye angst og uro, depressive perioder, sitter mye foran pc-en, får ikke gjort noe i huset (deprimert akkurat nå), impulsiv i stor grad, problemer med søvn eller motsatt, krøller på papirhjørner, tar meg ofte til håret og snurrer på det. Det er så mye, og alt legger jeg ikke merke til selv. Glemmer viktige datoer, time hos legen m.fl. 

Nå er jeg ikke blitt utredet fordi legen sa nei, og på skolen hadde jeg  klisterhjerne og trengte ikke pugge, satt og tegnet i timene, var alltid ferdig med oppgavene før de andre. Fikk tilleggsoppgaver, men det var jo kjedelig for det var akkurat det samme stoffet. Skulket mye par år. 

Anne

Anonymkode: 6f343...46b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er i overgangsalderen og ferdig med mensen, men hadde sterk pms med stor angst og bekymringer for alt. Har prøvd ritalin, fikk en av en venn og har også prøvd amfetamin når jeg var ung. Ble rolig av det, men når effekten av amfetamin gikk ut kom sterk angst. 

Vet ikke om funksjonsnedsettelse er riktig beskrivelse, men multitasker, overtenker, mye angst og uro, depressive perioder, sitter mye foran pc-en, får ikke gjort noe i huset (deprimert akkurat nå), impulsiv i stor grad, problemer med søvn eller motsatt, krøller på papirhjørner, tar meg ofte til håret og snurrer på det. Det er så mye, og alt legger jeg ikke merke til selv. Glemmer viktige datoer, time hos legen m.fl. 

Nå er jeg ikke blitt utredet fordi legen sa nei, og på skolen hadde jeg  klisterhjerne og trengte ikke pugge, satt og tegnet i timene, var alltid ferdig med oppgavene før de andre. Fikk tilleggsoppgaver, men det var jo kjedelig for det var akkurat det samme stoffet. Skulket mye par år. 

Anne

Anonymkode: 6f343...46b

Men kjære Anne, -er du søsteren min??

-Som å lese om meg selv!! 

Jeg holder på å miste mensen nå, og kjenner at hele livet har jeg vært verdens dårligste mamma. Jeg har fått gjort alt for lite ut av livet mitt, og tror døden nærme seg fordi kroppen svikter (les: syn, svekket muskulatur, 7 kg for mye, rynker og sig) 

Ikke lyst på sex, ikke lyst på jobb, ikke lyst å lage mat. 

*L*

 

Anonymkode: d74f3...347

[Gjest QL2yBCGXlW]

Har ADHD, og er kvinne. Jeg har mastergrad i ingeniørfag. Det med hyperfokus er faktisk noe av det beste jeg har. Det er ekstremt behagelig, og det varer så lenge. Jeg fikk påvist ADHD som 19 åring, og har smakt litt på dating livet. Det er et herk! 😂

[n_97]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Dere med- eller har sterk mistanke om adhd diagnose. Hvilke funksjonsnedsettelser sliter dere mest med i hverdagen? 
 

Anonymkode: 0b5af...edb

Jeg er uoppmerksom type, så apati har vært problemet. Følte til tider at jeg ble kvalt av apatien. Heldigvis blitt en del bedre med medisiner. 

[AnonymBruker]

Jeg ble utredet våren 2020 i en alder av 28 år, og fastlegen var i utgangspunktet veldig negativ til at ADHD var aktuelt for meg. Jeg har nemlig gått jussen, og fått gode karakterer, var i jobb, hadde ordnet økonomi og en mann. Dermed kunne det jo ikke være snakk om ADHD, i følge ham. Så han sendte meg til Raskere tilbake, som kjapt internhenviste videre da de skjønte at det kunne være hensiktsmessig med en generell utredning, og at de ikke kunne tilby det jeg hadde behov for. 

Ingen av foreldrene mine kunne heller skjønne at ADHD passet på meg, fordi de tenker jo på ADHD bare som noe den meste bråkete og minst skoleflinke gutten på bakerste rad hadde. Under utredningen hadde psykiateren en samtale med mamma, som delte sitt perspektiv på min barndom og meg, ettersom de jo fokuserer på årene før tenårene for å sette diagnosen. Etter endt utredning var spesialistene ganske sikre på at det nettopp var ADHD, og selv om jeg sliter litt med imposter syndrome fortsatt  (kan det virkelig være det? er det ikke bare at jeg er litt... feil? at jeg bare ikke er helt... god nok?), så er det litt godt å tenke på at de kom til den konklusjonen selv om både fastlegen og mamma ikke var "enige". Hun har jo åpenbart fortalt ting som de mener passer inn i diagnosen, likevel. 

Uten at vi har pratet så mye om det siden, så har mamma heldigvis skjønt at ADHD nok er noe ganske annet enn det hun tenkte. Så jeg møter forståelse fra henne på det nå. Det er fint.  

Jeg har som flere andre her aldri hatt læringsvansker, gjort det bra på skolen faglig, og kjedet meg mye gjennom de første ti årene med skolegang. Men, jeg har tidvis hatt et trøblete forhold til lærere og autoriteter, og har vært en god del ganger hos rektor og inspektør opp igjennom. Det har vært mye beskjeder om å "skjerpe seg", uten at jeg har visst eller forstått hvordan jeg skulle få til det. 

Jeg har slitt med gjentatte depresjoner, noe som toppet seg i mye destruktiv adferd i begynnelsen av 20-årene, og selv om jeg alltid har og har hatt lett for å få venner og gode vennskap, så har jeg mistet mye venner også, i hvert fall frem til jeg tok grep for meg selv litt uti 20-årene, og jobbet med utfordringene mine. Nå har jeg heldigvis mange solid vennskap som har holdt seg godt. Jeg mistenker at flere av venninnene mine også har ADHD/ADD, og vet at de har tenkt samme tanker selv også, så det kan jo være til hjelp. 

For meg har det alltid vært den følelsesmessige siden som har vært vanskelig å takle. Sterke, store følelser og voldsomme utbrudd, som heldigvis har dempet seg mye med årene, og særlig etter at jeg ble gravid med mitt første barn. Da følte jeg på en helt annen ro enn jeg noen gang har kjent på tidligere. 

Jeg har foreløpig ikke fått prøvd ut medisiner, men har planer om å gjøre dette etter hvert. For meg var kanskje det viktigste med å få diagnosen at jeg fikk en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er, og hvorfor jeg har og har hatt de vanskene jeg har. Jeg gråt innmari mye i det møtet hvor psykiateren bekreftet diagnosen, og det var både tårer av lettelse, men jommen var det mange tårer for den lille jenta som har slitt så mye opp igjennom også. 

Det sagt, så er jeg usikker på om jeg egentlig ønsker at jeg skulle blitt diagnostisert tidligere i livet. Hvem vet hvordan det hadde påvirket meg, hvis jeg liksom skulle "være" en ADHD-diagnose, som mange barn tross alt ble behandlet som på slutten av nitti og starten av totusentallet. Jeg har jo faktisk klart meg kjempefint og fått til veldig mye, uansett hvilken skala man måler etter, om det er den neurotypiske eller ei. 

Dette ble en lang tekst, men kanskje noen av dere kjenner dere igjen i noe. 
/Julie 

Anonymkode: bd498...0fb

[AnonymBruker]

Laraa skrev (På 9.3.2022 den 17.55):

Jeg kjenner meg igjen i det meste på ADD. Flere av de som står meg nærmest har uavhengig av hverandre spurt meg om jeg kan ha ADD og da jeg leste om det,falt brikkene på plass, MEN legen min nekter å henvise meg videre til utredning. Argumenter med: hva skal du med en belastende diagnose? Du klarer deg så bra. Hva skal du med ENDA flere diagnoser ( jeg har en diagnose som statistisk ofte forekommer sammen med ADD hos kvinner) Du har førerkort,  jobb og samboer. Hvorfor skal samfunnet bruke ressurser på å diagnostisere noen som ikke er dysfunksjonell? Klarer du å fullføre en bok? Jeg: ja. Da svarer legen: da er det ikke sikkert at du har ADHD, for du hadde ikke klart å lese en bok med ADHD. Legen: det viktigste er at barn med spesielle behov blir prioritert og får riktig hjelp tidlig. Og om det er sånn at du har ADD, hva skal du bruke diagnosen til? Det vil bare bli et negativt vedheng og stigmatisering. Hvorfor skal samfunnet prioritere deg? 

Altså, kjære fastlege. Du har null peiling på hvordan en  dag i mitt liv og hode ser ut. Kaoset, prikking av rastløshet som spinner rundt i hodet og tankekjøret, angsten og uroen, Å være så distrahert at folk rundt deg legger merke til det, å mangle evnen til å holde hodet over vannet, mangle fokus, å ha 1000 prosjekter samtidig, og at du konstant blir forstyrret av egne tanker og andres meninger og uttrykk sånn at du ikke får fullført, at du glemmer ting og kompenserer, under kompenserer og overkompenserer, setter deg i situasjoner der plan B er brukt opp og alle energien jeg bruker på å framstå som normalt. At det i grunnen er et under at jeg klarer meg i en jobb ( som riktignok krever alt jeg har av overskudd og konsentrasjon). Kjipt at fastlegen er den som skal holde meg igjen fra en utredning

Dette er det dummeste jeg har lest, og jeg leser mye. Med en ADHD-diagnose. 

Anonymkode: bd498...0fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Datteren min har ADHD, og hennes lege er overbevist om at jeg også har det, og jeg har innsett dette selv også. 

Men så kommer spørsmålet: 

Når jeg fungerer i jobben, fungerer i familien/forholdet til mannen min og klarer meg fint personlig, -hva er da fordelen med å få en diagnose???

-Jeg tenker sånn at jeg vet det innerst inne at jeg har ADHD, og jeg legger heller ikke skjul på dette til nære venner, men jeg føler liksom ikke behov for å få et "stempel" om en kan kalle det det. 

Jeg har jo ingen økonomisk gevinst av å få en diagnose, og får da vel ikke mer hjelp til depresjonene som river og sliter innimellom (det er veldig hormonelt relatert hos meg, PMS er grusomt)

Noen som kan si hva de selv tenker??

Anonymkode: d74f3...347

Det må en jo nesten vurdere fra en helhet.

Jeg har hatt en kollega som jeg minutt 1 tenkte «hun mangler noe vesentlig/er på ekstrem høygir».

Jeg vil tro hun har kraftig adhd, muligens bipolar. 
 

Greia er at hun sliter ut ALLE, men i hennes hode er det verdens forventninger det er noe feil med. Og det kan man godt si, men samtidig…..

Om man selv plages, eller noe går utover omgivelser i svakere grad trenger man jo ikke å definere noe. Men når det preger hverdagen og omgivelsene må man jo ta et grep.

Jeg tenker kanskje for mange med diverse sykdommer - det være seg langvarig depresjon, adhd, angst eller whatever - lar sin egen aversjon mot medikamentell bistand trumfe at omgivelsene får konsekvenser relativt betydelige konsekvenser.

Så man må jo bare vurdere hvordan ens plager påvirker seg selv, familie, venner og jobb/studier. Og ta det derfra 🤷‍♀️

Anonymkode: caed6...88d

[AnonymBruker]

Denne tråden var veldig fin🥰 Blir oppriktig rørt av å lese deres historie, men også trist når jeg hører om disse inkompetente legene som ikke har trodd på dere. Er selv i starten av 30 årene. Utdannet psykolog og fikk ganske nylig adhd diagnosen. Har kjent på endel sorg over de valgene jeg har tatt i livet, både når det gjelder relasjoner, men også valg av yrke. Skulle gjerne blitt kjent med flere adhd kvinner.

Anonymkode: 1a75a...449

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men kjære Anne, -er du søsteren min??

-Som å lese om meg selv!! 

Jeg holder på å miste mensen nå, og kjenner at hele livet har jeg vært verdens dårligste mamma. Jeg har fått gjort alt for lite ut av livet mitt, og tror døden nærme seg fordi kroppen svikter (les: syn, svekket muskulatur, 7 kg for mye, rynker og sig) 

Ikke lyst på sex, ikke lyst på jobb, ikke lyst å lage mat. 

*L*

 

Anonymkode: d74f3...347

Er sikkert ikke søsteren din, men når jeg tenker tilbake stjal jeg i butikken allerede bare 7 år gammel. Jeg sluttet med det etter en stund for jeg ble redd for å bli tatt, og kjøpmannen kjente oss. Jeg rømte hjemmefra da jeg var 11, og gjorde det utført. Men jeg ringte hjem og fortalte hvor jeg var. 17 år gammel havnet jeg i et dårlig miljø og siden nesten alle pengene gikk til øl og par andre ting, begynte jeg å stjele igjen, denne gangen mat. Men bare en kort periode. 

Som mor feilet jeg mye, men tror jeg var en ok mamma likevel. Jeg var ikke typen som kjeftet hele tiden. Hadde lest mye om barneoppdragelse for egentlig var jeg livredd for å få ansvaret for et barn. 

Har heller ikke lyst på sex mer etter overgangsalderen, men har ikke møtt noen jeg har falt for de siste årene. Føler også jeg har gjort alt for lite ut av livet mitt, og følt at noe annerledes har hengt ved meg. Kan også som en skriver, føle på apati. Føler det er så mye med meg, pstd, angst, tidvise lange depresjoner, uro, dårlig søvn, ukonsentrert, men det trenger jo ikke være add eller adhd. 

Anne

Anonymkode: 6f343...46b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Dere med- eller har sterk mistanke om adhd diagnose. Hvilke funksjonsnedsettelser sliter dere mest med i hverdagen? 
 

Anonymkode: 0b5af...edb

Jeg har ikke diagnosen, men er til utredning. Vet ikke om jeg vil kalle det funksjonsnedsettelse, men dette er det jeg kommer på at jeg sliter med. Skal igjen sies at jeg ikke har diagnosen, så det er ikke sikkert dette er knytta til ADHD selv om det er det jeg utredes for. 

- kan lese samme siden i en bok hundre ganger, men aner ikke hva som står der.

- jeg har hele kjelleren full av ulike prosjekter. Jeg skulle strikke, så ble det kjedelig. Da begynte jeg med scrapbooking, så ble det kjedelig. Osv osv osv.

- jeg rører ikke på foten, sånn som veldig mange ADHD folk gjør, men jeg tvinner håret, klikker på kulepenner, tegner i margen på bøker, tygger på blyanter og mye mer.

- jeg sliter med å komme å gang. Jeg er for tiden student og lekser har jeg gitt opp. Jeg klarer utrolig nok å gjøre arbeidskravene som trengs og jeg får faktisk A i de fleste fag, men jeg aner ikke hvordan jeg får det til. 

- jeg glemmer ting hele tiden. Det kan være avtaler, ring jeg akkurat har hørt i en forelesning, navnet til en jeg akkurat har møtt, hvilken ukedag det er, å ta medisiner (har P-stav fordi P-piller var umulig).  Kompenserer mye ved å skrive alt i kalenderen på mobilen og har masse varsler.

- jeg prater veldig mye og oversharer til de grader. Dette gjør at jeg sliter mye med angst og fylla (fylleangst) er et helvete. 
 

- jeg prater i munnen på folk, rekker aldri opp hånda i timen når jeg skal si noe og jeg har blitt sendt på gangen senest for noen uker siden… minner om at jeg er en voksen dame som går på universitet, så ja… det er ganske pinlig. Dette er ikke noe jeg gjør med vilje, men jeg føler jeg bare MÅ si det jeg tenker på, helst med en gang. 
 

- jeg er ikke typen som kommer for sent til viktige ting. Jeg er motsatt. Kommer alltid en halvtime for tidlig til skole og jobb. Kanskje mest fordi jeg er livredd for å komme for sent og jeg vet jeg er dårlig på tid. Skal jeg derimot noe mindre viktig (på fest osv) kommer jeg alltid for sent.

- kan ikke bare se på tv, må gjøre noe annet samtidig. Enten surfer jeg på mobilen, strikker osv. 

- humørsvingninger! Omg, det er ille til tider. Verst for de rundt meg tror jeg, men jeg klarer bare ikke å styre det. Har prøvd å bytte prevensjonsmiddel, men det hjelper ikke når det er jeg som er problemet 

 

- tar alt veldig personlig og har et stort behov for at alle skal like meg. 
 

- jeg er veldig enten eller. Alt eller ingenting. For eks hvis jeg skal slanke meg, så er det enten fullt fokus på mat og trening eller ingenting. Jeg klarer liksom ikke å gjøre en mellomting. 

- jeg har veldig sterke følelser. Er jeg glad, så er jeg KJEMPEGLAD. Er jeg sint, så er jeg KJEMPESINT osv

- jeg får nesten panikk i stressende situajsoner og takler generelt stress veldig dårlig. 
 

- veldig impulsiv. Jeg kan for eksempel tenke på at jeg kanskje burde hatt meg ny bil, og dagen etter har jeg kjøpt ny.

- stort behov for at det alltid skal skje noe nytt. Nytt bosted, ny jobb, ny utdanning, ny bil osv. Jeg klarer liksom ikke å roe meg med det jeg har. Har derfor aldri hatt en jobb i mer enn 1 år. 
 

- imposter syndrom. Hver gang jeg starter i en ny jobb, så føler jeg at jeg har lurt meg til den og at jeg egentlig kan mye mindre enn de tror. Noe som er veldig slitsomt.

 

- hvis samtalen ikke er interresant, så følger jeg ikke med. Bare nikker og sier «ja» og «nei» litt sånn når jeg føler at det passer. 
 

- overtenker/katastrofetenker ofte. 
- sliter med å holde på venner.

- veldig utålmodig. Alt skal skje med en gang og helst i går. 
 

- for veldig ofte beskjed om at jeg er «for mye». Selv om jeg selv ikke ser det og prøver å være som de andre. Jeg legger ofte dempere på meg selv for å passe inn. 

Dette ble veldig langt og det er sikkert mye mer jeg også sliter med, men hukommelsen min er ikke så god 😅

 

Anonymkode: eb766...2fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har ikke diagnosen, men er til utredning. Vet ikke om jeg vil kalle det funksjonsnedsettelse, men dette er det jeg kommer på at jeg sliter med. Skal igjen sies at jeg ikke har diagnosen, så det er ikke sikkert dette er knytta til ADHD selv om det er det jeg utredes for. 

Anonymkode: eb766...2fa

Og når jeg skrev dette innlegget, så glemte at jeg kokte grønnsaker samtidig… så de kokte så lenge at vannet ble borte og grønnsakene ble svidd 

Det skal ikke være lett 

Anonymkode: eb766...2fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har ikke diagnosen, men er til utredning. Vet ikke om jeg vil kalle det funksjonsnedsettelse, men dette er det jeg kommer på at jeg sliter med. Skal igjen sies at jeg ikke har diagnosen, så det er ikke sikkert dette er knytta til ADHD selv om det er det jeg utredes for. 

- kan lese samme siden i en bok hundre ganger, men aner ikke hva som står der.

- jeg har hele kjelleren full av ulike prosjekter. Jeg skulle strikke, så ble det kjedelig. Da begynte jeg med scrapbooking, så ble det kjedelig. Osv osv osv.

- jeg rører ikke på foten, sånn som veldig mange ADHD folk gjør, men jeg tvinner håret, klikker på kulepenner, tegner i margen på bøker, tygger på blyanter og mye mer.

- jeg sliter med å komme å gang. Jeg er for tiden student og lekser har jeg gitt opp. Jeg klarer utrolig nok å gjøre arbeidskravene som trengs og jeg får faktisk A i de fleste fag, men jeg aner ikke hvordan jeg får det til. 

- jeg glemmer ting hele tiden. Det kan være avtaler, ring jeg akkurat har hørt i en forelesning, navnet til en jeg akkurat har møtt, hvilken ukedag det er, å ta medisiner (har P-stav fordi P-piller var umulig).  Kompenserer mye ved å skrive alt i kalenderen på mobilen og har masse varsler.

- jeg prater veldig mye og oversharer til de grader. Dette gjør at jeg sliter mye med angst og fylla (fylleangst) er et helvete. 
 

- jeg prater i munnen på folk, rekker aldri opp hånda i timen når jeg skal si noe og jeg har blitt sendt på gangen senest for noen uker siden… minner om at jeg er en voksen dame som går på universitet, så ja… det er ganske pinlig. Dette er ikke noe jeg gjør med vilje, men jeg føler jeg bare MÅ si det jeg tenker på, helst med en gang. 
 

- jeg er ikke typen som kommer for sent til viktige ting. Jeg er motsatt. Kommer alltid en halvtime for tidlig til skole og jobb. Kanskje mest fordi jeg er livredd for å komme for sent og jeg vet jeg er dårlig på tid. Skal jeg derimot noe mindre viktig (på fest osv) kommer jeg alltid for sent.

- kan ikke bare se på tv, må gjøre noe annet samtidig. Enten surfer jeg på mobilen, strikker osv. 

- humørsvingninger! Omg, det er ille til tider. Verst for de rundt meg tror jeg, men jeg klarer bare ikke å styre det. Har prøvd å bytte prevensjonsmiddel, men det hjelper ikke når det er jeg som er problemet 

 

- tar alt veldig personlig og har et stort behov for at alle skal like meg. 
 

- jeg er veldig enten eller. Alt eller ingenting. For eks hvis jeg skal slanke meg, så er det enten fullt fokus på mat og trening eller ingenting. Jeg klarer liksom ikke å gjøre en mellomting. 

- jeg har veldig sterke følelser. Er jeg glad, så er jeg KJEMPEGLAD. Er jeg sint, så er jeg KJEMPESINT osv

- jeg får nesten panikk i stressende situajsoner og takler generelt stress veldig dårlig. 
 

- veldig impulsiv. Jeg kan for eksempel tenke på at jeg kanskje burde hatt meg ny bil, og dagen etter har jeg kjøpt ny.

- stort behov for at det alltid skal skje noe nytt. Nytt bosted, ny jobb, ny utdanning, ny bil osv. Jeg klarer liksom ikke å roe meg med det jeg har. Har derfor aldri hatt en jobb i mer enn 1 år. 
 

- imposter syndrom. Hver gang jeg starter i en ny jobb, så føler jeg at jeg har lurt meg til den og at jeg egentlig kan mye mindre enn de tror. Noe som er veldig slitsomt.

 

- hvis samtalen ikke er interresant, så følger jeg ikke med. Bare nikker og sier «ja» og «nei» litt sånn når jeg føler at det passer. 
 

- overtenker/katastrofetenker ofte. 
- sliter med å holde på venner.

- veldig utålmodig. Alt skal skje med en gang og helst i går. 
 

- for veldig ofte beskjed om at jeg er «for mye». Selv om jeg selv ikke ser det og prøver å være som de andre. Jeg legger ofte dempere på meg selv for å passe inn. 

Dette ble veldig langt og det er sikkert mye mer jeg også sliter med, men hukommelsen min er ikke så god 😅

 

Anonymkode: eb766...2fa

Så fint innlegg! Hvor gammel er du ? Jeg er 32 år men kjente meg igjen i hele innlegget ditt. Skulle tro det var meg selv som hadde skrevet det😜

Anonymkode: e913c...f56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Og når jeg skrev dette innlegget, så glemte at jeg kokte grønnsaker samtidig… så de kokte så lenge at vannet ble borte og grønnsakene ble svidd 

Det skal ikke være lett 

Anonymkode: eb766...2fa

Haha😂❤️❤️❤️

Anonymkode: e913c...f56