Er jeg bare lat?

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente i slutten av 20-årene som studerer i en annen by enn familien min. Pga korona har jeg ikke vært her så mye, og da ikke knyttet noen bånd eller fått venner. Jeg er veldig mye alene, og tilbringer mye tid i sengen eller på sofaen. Jeg har enda ikke stått skikkelig opp i dag liksom. 

Jeg savner familien min, og føler på litt angst her. Har så lyst å være produktiv, bruke byen, og få venner, men jeg ender alltid opp med å ikke gjøre så mye. 

Jeg har vært deprimert en gang for mange år siden, men dette føles ikke likt. Jeg har mye glede i livet, og jeg er ikke lei meg. Jeg bare føler meg veldig ensom, og savner alt det trygge hjemme. Dette gjør at jeg ikke kommer meg ut nok. 

Vet ikke helt hva jeg ønsker med denne posten, fikk bare et innfall om å dele. 

Anonymkode: 5c108...2e1

[AnonymBruker]

du er ikke nødvendigvis lat, men vi mennesker har en tendens til å like det kjente og like rutiner/vaner. Du må selv gå inn for å bryte dksse rutinene og tvinge deg ut. Hva med å begynne å gå en tur daglig? 

Anonymkode: 55f39...436

[gjestvest]

Hei TS

Vi pleier som oftest å vite best selv hvordan vi har det, og du sier det innledningsvis: Pga Corona. Isolasjon i forbindelse med Corona har i seg selv bidratt til ensomhet for mange. Spesielt hva gjelder studenter. Så har du i tillegg det faktum å ha flyttet til en annen by som har endret dine vanlige rutiner. Når man faller ut av sine vanlige rutiner, det være å tilbringe tid sammen med venner, familie, å ha en jobb mm, kan det kjennes forvirrende. I en forvirret tilstand bruker vi energi og krefter for å forstå. Dette er utmattende. Det etterlater lite igjen for å få til, og få gjort det vi skulle ønske. 

Forsøk å ikke tenke så mye. Gjør det enkelt. Hva er det ene, det aller viktigste som ville gjort deg glad akkurat nå som du kan få til. Få det til.