Adopsjon vs. fosterbarn

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ja, men i de tilfellene hvor barna er i fosterhjem har gjerne foreldrene mer samvær, flyttingen skjer mer gradvis, og samarbeidet mellom foreldre/barnevern/fosterhjem er bedre. Da vil ikke plasseringen være traumatisk på sammen måte som en omsorgsovertakelse hvor foreldrene ikke forstår at de ikke har gikk barnet god nok omsorg. Og i tilfeller hvor foreldrene ikke samarbeider med verken bvtj eller fosterhjem. 

Anonymkode: a728d...2b3

Alle barnevernsbarn kommer med traumegaranti i og med at omsorgsovertakelse er eksepsjonelt traumatisk. Unntaket er hvis barnet er relativt lite (spedbarn) og egentlig ikke har blitt utsatt for omsorgssvikt. 

Anonymkode: ed0b2...02e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

Alle barnevernsbarn kommer med traumegaranti i og med at omsorgsovertakelse er eksepsjonelt traumatisk. Unntaket er hvis barnet er relativt lite (spedbarn) og egentlig ikke har blitt utsatt for omsorgssvikt. 

Anonymkode: ed0b2...02e

Men til og med da er det ikke uvanlig med skader, fordi det i slike tilfeller som regel dreier seg om rus. Ofte har mor da vært tvangsinnlagt siste del av svangerskapet og dessverre ruset seg første del. Man kan få alvorlige misdannelser og skader som følge av det. 
 

Man må være forberedte på at være fosterforeldre krever langt mer enn å være biologisk foreldre til friske barn.

Anonymkode: f89c2...041

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

Alle barnevernsbarn kommer med traumegaranti i og med at omsorgsovertakelse er eksepsjonelt traumatisk. Unntaket er hvis barnet er relativt lite (spedbarn) og egentlig ikke har blitt utsatt for omsorgssvikt. 

Anonymkode: ed0b2...02e

Så du kjenner alle barn som bor i fosterhjem? Og hvordan vet du at alle barn i fosterhjem har traumer? 

Jeg kjenner et barn som bor i fosterhjem og hvor barnet var i skolealder når det flyttet dit. Dette barnet har nå bodd der i over 3 år, og ikke barnet har ingen psykiske utfordringer eller tilpassningsforstyrrelser. Dette er et barn jeg kjenner veldig godt, som jeg ville sett hvis det hadde traumer. Men barnet har biologiske forelder som selv så at de kom i en livssituasjon som ikke var forenelig med å gi barnet god omsorg på en god stund. Hvor det har vært god kommunikasjon mellom alle parter. Hvor barnet vet at det er der fordi foreldrene skal få mulighet til å bli frisk samtidig som barnet har omsorgspersoner i hverdagen som har fysisk overskudd til å følge opp skole og fritid. Barnet har god kontakt med foreldrene og er med på ferieturer og har flere overnattinger i måneden hos sine biologiske foreldre. Men foreldrene klarte ikke å ha den daglige omsorgen pga fysisk helse som gjorde at de ikke har hatt overskudd utover å være gode samværsforelder. Men det er begynt planlegging av at barnet skal flytte hjem gradvis i løpet av våren, men barnet skal få ha kontakt med fosterhjemmet videre. 

Jeg kjenner også et annet barn som bor i fosterhjem fordi barnet har en muskelsykdom og moren (som var aleineforsørger) har skader fra en trafikkulykke som ikke gjør det umulig at moren har den daglige omsorgen. I denne situasjonen var det selvfølgelig en traumatisk opplevelse når moren ble skadet, som det ville vært for et hvert barn som opplever at foreldrene blir skadet. Men barnet har i dag ingen psykiske plager som følge av dette, og har god relasjon til biologisk mor og fosterforeldrene. Her er til og med familiene samlet i høytider og ferierer gjerne sammen om sommeren. 

Å si at alle fosterbarn har traumeskader er feil, det er helt klart en overvekt av barn som sliter psykisk i mange år eller en omsorgsovertakelse. Men det er barn som ikke gjør det også. 

Men hvis overtakelse skjer på en måte som gjør at alle involverte har samme forståelse for situasjonen, hvis barnet blir forklart situasjonen på en måte som er tilpasset barnet, hvis de biologiske foreldrene er stabil psykisk og ikke minst hvis barne kan ha kontakt med øvrige biologisk familie vil ikke en omsorgsovertakelse nødvendigvis være en traumatisk livshendelse for barnet. Ja, barnet vil  få en sorg reaksjon over å ikke kunne bo hos sine nærmeste, på samme måte som andre barn opplever f.eks når foreldre går fra hverandre. Men det betyr ikke at barnet automatisk får traumeskader. 

Det som ofte fører til at barn i fosterhjem sliter er hvis de har vært utsatt for omsorgssvikt over tid, har biologiske foreldre som ikke forstår at de har utsatt barn for omsorgssvikt. Hvor biologiske foreldre årlig prøver å få tilbake omsorgen ved å fremme sak om tilbakeføring til fylkesnemda og gir barnet falskt håp om at de skal få flytte hjem. Eller bibiologiske forelder som motarbeider og snakker negativt om fosterfamilie og bvtj til barnet, som da setter barnet i en lojalitetskonflikt. Men det er heldigvis ikke alle foreldre med barn i fosterhjem som har så lite innsikt i egne problemer og sykdom, men som ser at barnet har det bedre i fosterhjem, enten det er midlertidig mens foreldrene får komme seg på beina igjen eller til barnet blir voksen som tilfelle er  til barnet jeg kjenner som har en muskelsykdom. 

 

Anonymkode: a728d...2b3

[AnonymBruker]

Å bli fosterforeldre er en fin ordning , men du blir glad i barnet og denne ordningen kan  føre til at du mister det. Saker der foreldre blir fratatt omsorg kan foregå i mange år og en dag vinner foreldrene frem og barnet må tilbake. De kan også bli innvilget samvær et par timer i måneden. Dette samværet vil påvirke barnet mye pdykisk og få reaksjoner fordi barnet savner foreldrene eller misliker dem. Personlig syntes jeg det blir for belastende. Med adopsjon er det anerledes for der er belastningen i forkant. Prosessen med å søke, vente , kanskje hilse på og håpe for at det ikke blir noe likevel,mer venting, dyre reiser etc. 

Anonymkode: 4ece5...e50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Fosterforeldre er mye mer realsistisk enn adopsjon. 
Det skal mye mer til for å få adoptert enn å få stille opp som fosterforeldre pluss at lommeboka de kan fort bli et hinder om den ikke er tykk nok.

Alle barn fortjener noen som er glad i dem enten det er biologisk, stebarn, fosterbarn eller adoptivbarn. Så det burde vært hovedmålet at alle barn som mangler det skal kunne få et trygt hjem med trygge omgivelser og trygge omsorgspersoner.

Anonymkode: 00bd8...788

TS her. Takk for alle svarene! Har sitert litt tilfeldig og svarer under her.

Hvorfor er det mer realistisk å bli fosterforeldre enn en adopsjon? Skulle tro Bufdir og adopsjonsbyrårer stiller vel så strenge krav? Jeg vet ikke, derfor spør jeg

Til det siste du skriver om at barn som trenger et trygt hjem burde få det, er jeg helt enig og skulle ønske flere tenkte den tanken.

FrøkenMånestråle skrev (19 timer siden):

Det spørs, vil du ha egne barn så er jo adopsjon det sikreste alternativet. Er det fosterhjem så er det jo lite sannsynlig at det blir adopsjon, da er det jo ofte meningen at barnet skal ha samvær og tilbakeføres til sine foreldre.

Hadde gått for adopsjon først og så fosterbarn om jeg hadde kapasitet til det.

Dette er absolutt et viktig punkt. Jeg trodde det var litt mer avklart på forhånd om fosterbarn skulle bli boende hos fosterforeldre, men ut fra svarene her, kan det virke som at det ikke er like sikkert.

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Dette. Hater når folk fremstiller adopsjon/fosterhjem som en løsning for ufrivillig barnløse. "Dere kan bare adoptere!" Nei, det er ikke bare å gjøre det, man må vite hva man evner å gi.

Anonymkode: cc1e0...86e

Så bra at du nevner det! Jeg har også vært en av de som har sagt at "dere kan bare adoptere!", men har vel skjønt med årene at det ikke er bare-bare av flere årsaker. Jeg kan nok heller lene til at familier med store resurser som velger å få 3-4 barn, også kunne vært fosterfamilier -fordi det er så mange barn som trenger et trygt hjem en periode eller for alltid. Men så er det jo så individuelt hvordan folk har det, så ting er aldri enten eller eller bare-bare. 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Som nevnt må man være klar over at med både fosterbarn og adoptivbarn er det stor sannsynlighet for traumeskader. Mange er alvorlig traumatiserte og vil slite gjennom hele barndommen. Dette er ikke noe som lett kan fikses, selv i de mest omsorgsfulle hjem og ved mangeårig terapi strever mange av barna betydelig. Dette påvirker familien i veldig stor grad.   
 

Anonymkode: f89c2...041

Mm, absolutt! Jeg leste for en tid tilbake siden at de som adopterte, om det var en adpotivforening eller noe slikt, sa at adoptivforeldre burde få like god oppfølging som forsterforeldre, for de tar i mot andre lands traumatiserte barn. Og da skjønte jeg traumatisert som i vid forstand.

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Så du kjenner alle barn som bor i fosterhjem? Og hvordan vet du at alle barn i fosterhjem har traumer? 

Jeg kjenner et barn som bor i fosterhjem og hvor barnet var i skolealder når det flyttet dit. Dette barnet har nå bodd der i over 3 år, og ikke barnet har ingen psykiske utfordringer eller tilpassningsforstyrrelser. Dette er et barn jeg kjenner veldig godt, som jeg ville sett hvis det hadde traumer. Men barnet har biologiske forelder som selv så at de kom i en livssituasjon som ikke var forenelig med å gi barnet god omsorg på en god stund. Hvor det har vært god kommunikasjon mellom alle parter. Hvor barnet vet at det er der fordi foreldrene skal få mulighet til å bli frisk samtidig som barnet har omsorgspersoner i hverdagen som har fysisk overskudd til å følge opp skole og fritid. Barnet har god kontakt med foreldrene og er med på ferieturer og har flere overnattinger i måneden hos sine biologiske foreldre. Men foreldrene klarte ikke å ha den daglige omsorgen pga fysisk helse som gjorde at de ikke har hatt overskudd utover å være gode samværsforelder. Men det er begynt planlegging av at barnet skal flytte hjem gradvis i løpet av våren, men barnet skal få ha kontakt med fosterhjemmet videre. 

Jeg kjenner også et annet barn som bor i fosterhjem fordi barnet har en muskelsykdom og moren (som var aleineforsørger) har skader fra en trafikkulykke som ikke gjør det umulig at moren har den daglige omsorgen. I denne situasjonen var det selvfølgelig en traumatisk opplevelse når moren ble skadet, som det ville vært for et hvert barn som opplever at foreldrene blir skadet. Men barnet har i dag ingen psykiske plager som følge av dette, og har god relasjon til biologisk mor og fosterforeldrene. Her er til og med familiene samlet i høytider og ferierer gjerne sammen om sommeren. 

Å si at alle fosterbarn har traumeskader er feil, det er helt klart en overvekt av barn som sliter psykisk i mange år eller en omsorgsovertakelse. Men det er barn som ikke gjør det også. 

Men hvis overtakelse skjer på en måte som gjør at alle involverte har samme forståelse for situasjonen, hvis barnet blir forklart situasjonen på en måte som er tilpasset barnet, hvis de biologiske foreldrene er stabil psykisk og ikke minst hvis barne kan ha kontakt med øvrige biologisk familie vil ikke en omsorgsovertakelse nødvendigvis være en traumatisk livshendelse for barnet. Ja, barnet vil  få en sorg reaksjon over å ikke kunne bo hos sine nærmeste, på samme måte som andre barn opplever f.eks når foreldre går fra hverandre. Men det betyr ikke at barnet automatisk får traumeskader. 

Det som ofte fører til at barn i fosterhjem sliter er hvis de har vært utsatt for omsorgssvikt over tid, har biologiske foreldre som ikke forstår at de har utsatt barn for omsorgssvikt. Hvor biologiske foreldre årlig prøver å få tilbake omsorgen ved å fremme sak om tilbakeføring til fylkesnemda og gir barnet falskt håp om at de skal få flytte hjem. Eller bibiologiske forelder som motarbeider og snakker negativt om fosterfamilie og bvtj til barnet, som da setter barnet i en lojalitetskonflikt. Men det er heldigvis ikke alle foreldre med barn i fosterhjem som har så lite innsikt i egne problemer og sykdom, men som ser at barnet har det bedre i fosterhjem, enten det er midlertidig mens foreldrene får komme seg på beina igjen eller til barnet blir voksen som tilfelle er  til barnet jeg kjenner som har en muskelsykdom. 

 

Anonymkode: a728d...2b3

Takk for at fint og nyansert svar! Jeg kjenner også barn som har flyttet i fosterhjem fordi foreldre av helsemessige årsaker ikke har hatt mulighet til å ha dem boende hjemme. I ett av tilfellene vet jeg barna har ønsket seg hjem igjen og at det har blitt en stor påkjenning ved samvær. Det må være veldig hjerteskjærende for alle parter. 

Uansett vil jeg tro de som fordeler fosterbarn til fosterforeldre gjør det ut fra ei god kartlegging slik at rette barn kommer til rette fosterforeldre.

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Å bli fosterforeldre er en fin ordning , men du blir glad i barnet og denne ordningen kan  føre til at du mister det. Saker der foreldre blir fratatt omsorg kan foregå i mange år og en dag vinner foreldrene frem og barnet må tilbake. De kan også bli innvilget samvær et par timer i måneden. Dette samværet vil påvirke barnet mye pdykisk og få reaksjoner fordi barnet savner foreldrene eller misliker dem. Personlig syntes jeg det blir for belastende. Med adopsjon er det anerledes for der er belastningen i forkant. Prosessen med å søke, vente , kanskje hilse på og håpe for at det ikke blir noe likevel,mer venting, dyre reiser etc. 

Anonymkode: 4ece5...e50

Som jeg skrev øverst trodde jeg det var litt mer avklart på forhånd hvilke barn som skulle bli værende i fosterhjemmet eller ikke, men det kan virke som at det ikke stemmer? 

I en adopsjonsprosess, hvor ofte skjer det at det ikke blir noe av adopsjonen etter at kommende foreldre og barn har hilst på hverandre?

Når det gjelder det økonomiske, er vel adopsjon det dyreste alterantivet, også med tanke på prøverør, eggdonasjon osv.?

Anonymkode: 20746...b56

[Adriana74]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

TS her. Takk for alle svarene! Har sitert litt tilfeldig og svarer under her.

Hvorfor er det mer realistisk å bli fosterforeldre enn en adopsjon? Skulle tro Bufdir og adopsjonsbyrårer stiller vel så strenge krav? Jeg vet ikke, derfor spør jeg

Til det siste du skriver om at barn som trenger et trygt hjem burde få det, er jeg helt enig og skulle ønske flere tenkte den tanken.

Dette er absolutt et viktig punkt. Jeg trodde det var litt mer avklart på forhånd om fosterbarn skulle bli boende hos fosterforeldre, men ut fra svarene her, kan det virke som at det ikke er like sikkert.

Så bra at du nevner det! Jeg har også vært en av de som har sagt at "dere kan bare adoptere!", men har vel skjønt med årene at det ikke er bare-bare av flere årsaker. Jeg kan nok heller lene til at familier med store resurser som velger å få 3-4 barn, også kunne vært fosterfamilier -fordi det er så mange barn som trenger et trygt hjem en periode eller for alltid. Men så er det jo så individuelt hvordan folk har det, så ting er aldri enten eller eller bare-bare. 

Mm, absolutt! Jeg leste for en tid tilbake siden at de som adopterte, om det var en adpotivforening eller noe slikt, sa at adoptivforeldre burde få like god oppfølging som forsterforeldre, for de tar i mot andre lands traumatiserte barn. Og da skjønte jeg traumatisert som i vid forstand.

Takk for at fint og nyansert svar! Jeg kjenner også barn som har flyttet i fosterhjem fordi foreldre av helsemessige årsaker ikke har hatt mulighet til å ha dem boende hjemme. I ett av tilfellene vet jeg barna har ønsket seg hjem igjen og at det har blitt en stor påkjenning ved samvær. Det må være veldig hjerteskjærende for alle parter. 

Uansett vil jeg tro de som fordeler fosterbarn til fosterforeldre gjør det ut fra ei god kartlegging slik at rette barn kommer til rette fosterforeldre.

Som jeg skrev øverst trodde jeg det var litt mer avklart på forhånd hvilke barn som skulle bli værende i fosterhjemmet eller ikke, men det kan virke som at det ikke stemmer? 

 

Anonymkode: 20746...b56

I noen tilfeller så er det slik men i de aller fleste tilfeller så vil foreldre ofte kjempe så mye som mulig og så lenge som mulig for å få barnet sitt igjen. Og ting kan endre seg som da gjør at de blir sett på som ok i forhold til å få barna igjen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Som jeg skrev øverst trodde jeg det var litt mer avklart på forhånd hvilke barn som skulle bli værende i fosterhjemmet eller ikke, men det kan virke som at det ikke stemmer? 

I utgangspunktet er en omsorgsovertakelse midlertidig og barnevernet skal jobbe sammen med foreldrene for at barnet skal få flytte hjem igjen. Barnevernet kan tilby  veiledning av foreldre enten selv eller ved hjelp av eksterne aktører eller hjelpe foreldrene med å komme i kontakt med hjelpe instanser (psykolog, nav osv).

Men om de funger i praksis er jeg usikker på. Hvertfall i de tilfellene hvor foreldre ikke selv har innsikt i egne problemer. Besteforeldre og andre i barnets biologiske familie kan også bidra til at foreldrene ikke klarer å ta imot hjelpen som barnevernet kan tilby hvis de ikke ser at barnet har hatt mangler i omsorgen foreldrene har gitt, ved å omtale bvtj eller saksbehandleren i bvtj negativt i samtaler med foreldrene. 

Foreldrene har rett til å fremme sak om tilbakeføring 12 måneder etter forgje vedtak er vedtatt, så i teorien kan barnet måtte forholde seg til usikkerheten det vil medføre årlig. Dette er jo en del av foreldrenes rettsvern, da omsorgsovertakelse er en av de mest inngripende tiltak som gjennomføres mot personer bosatt i Norge. Men for barna som blir utsatt for en ny runde i fylkesnemnda om og om igjen vil det være retraumatiserende, så jeg skulle ønske at i de tilfellene at det hadde vært mulig å f.eks bare tatt opp saken hvert andre år etter et gitt antall runder i fylkesnemnda hvor foreldrene ikke fikk medhold. 

Men som oftest blir barna boende i fosterhjem til de er over 18 år. Og i noen tilfeller ofte hvis barna er veldig små når de kom i fosterhjem kan det være at hhelhetsvurderingen tilsier at det er til barnets beste at fosterforeldrene adopterer barnet. Men akkurat hva som skal til for at det åpnes for adopsjon er jeg usikker på. Jeg vet om et barn som ble adoptert av fosterforeldrene, i det tilfellet var mor rusavhengig og prostituert og slik jeg forsto det, og mor hadde ikke hatt kontakt med barnet eller bvtj på flere år. 

Dersom foreldrene kan vise til at de har gjort endringer i livet som gjør at de kan gi barnet forsvarlig omsorg så kan det være at barnet flytter hjem, og da kan ikke fosterforeldrene gjøre noe annet enn å akseptere at barnet de har blitt glad i og som har vært en del av familien i lengre tid flytter hjem til sine biologiske foreldre. Fosterforeldre er heller ikke en av partene i sak hos fylkesnemnda, men de er inne som vitner iforhold til barnets fungering, reaksjoner i forbindelse med samvær og generelt andre forhold om barnet.

Satt det litt på spissen så er forskjellen på fosterhjem og adopsjon at som fosterhjem er du ansatt av det offentlige til å gi et barn en trygg hverdag frem til foreldrene kan igjen gi barnet forsvarlig omsorg, mens når du adopterer har du som adoptivforeldre samme rettigheter og plikter som en biologisk foreldre har. 

Anonymkode: a728d...2b3

[GammelKaktus]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er absolutt et viktig punkt. Jeg trodde det var litt mer avklart på forhånd om fosterbarn skulle bli boende hos fosterforeldre, men ut fra svarene her, kan det virke som at det ikke er like sikkert.

Det er sjeldent avklart på forhånd, da skal du være "heldig", eventuelt samvær som er avklart på forhånd kan og endre seg osv. Problemet (hvis jeg kan kalle det det) med å være fosterforeldre er at foreldrene til barnet og deres familie som regel følger med barnet (og sånn må det jo være) , det er som regel en viss kontakt som skal opprettholdes og mye ansvar ligger da på fosterforeldrene, spesielt hvis de biologiske foreldrene er helt på tur.

Når det er sagt så trenger vi flere fosterforeldre og er ikke meningen å ikke oppfordre folk til å stille opp som fosterforeldre men man må vite hva man går til, man står ofte i en skvis mellom foreldre, barnet og barnevernet man må være voksen nok til å kunne håndtere det og ikke gi opp for da blir det et ennå større traume for barnet.

Det er mye man ikke for vite på forhånd så hvis du vil være fosterhjem så ville jeg tatt en prat med noen som har hatt fosterbarn i en mer utfordrende situasjon og ikke bare de som gnåler om hvor givende det er for det er jævla slitsomt selv når alt rundt fungerer og det er et godt samarbeid så tar det på store og små.

 

[Tatja]

Jeg hadde et barn i fosterhjem, som nå er adoptert. Vær obs på at når du adopterer, står du på bar bakke, hvis barnet har utfordringer. Og hjelpen kommer ikke seilende på et brett.

Mitt råd er å vente med adopsjon, til barnet kommer opp i skolealder. Det er ofte da evt. diagnoser oppdages. Og skulle barnet ha en diagnose, så kan det værr godt å ha Barnevernetj. i ryggen, og også muligheten til å jobbe litt redusert, hvis belastningen blir stor på familien. 

Endret 29. januar 2022 av Tatja

[AnonymBruker]

On 1/28/2022 at 10:14 PM, AnonymBruker said:

Da snakker du om frivillig plassering som har en maks tid på 2 år og som ofte er i slekt eller i nettverk 

Anonymkode: c5443...793

Nei, vi hadde en i klassen som bodde i fosterhjem i 8 år, kun pga kreftsyk forelder. 

Anonymkode: 4233c...c3d

[Tatja]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

 

Alle barnevernsbarn kommer med traumegaranti i og med at omsorgsovertakelse er eksepsjonelt traumatisk. Unntaket er hvis barnet er relativt lite (spedbarn) og egentlig ikke har blitt utsatt for omsorgssvikt. 

Anonymkode: ed0b2...02e

Veldig riktig. Og spedbarn kan fort ha vært utsatt for alkohol/rus, som merkes når barnet blir større. Gir mye av de samme symptomer som traumer.

[Akebrett]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2022 den 18.57):

Hvis noen ikke kan få biologiske barn, hva kan være «best» å velge mellom å adoptere eller bli fosterforeldre? Skriver best i anførselsestegn da jeg tenker at begge deler kan være like bra og at ikke noen er bedre enn den andre, men at det er individuelt og opp til hver enkelt. Skulle gjerne likt å hørt litt erfaringer og tanker rundt begge løsningene. 

Anonymkode: 20746...b56

Vil virkelig anbefale boken ‘’ det første såret’’

Den gir en pekepinn på hva du kan forvente deg ved adopsjon.. 

En annen ting er også at når du er fosterhjem får du mye oppfølging etter at barnet er kommet.. 
Ved adopsjon får du ingen ting…

Jeg vil også på det sterkeste anbefale at du virkelig bearbeider egen barndom før du gir deg løs på barneprosjektet… ❤️
 

Har ikke lest hele tråden, men boken Det første såret (ca 150 sider) er gull verdt og burde vært lest av alle…

Det er ingen lett oppgave, og uansett grunn til at ett barn blir skilt fra fødemor er ett traume❤️
UANSETT hvor ‘’grusomt’’ barnet har det med fødemor i utgangspunktet… Selvom barnet vet rasjonelt at det ikke hadde det bra med fødemor, så er det å bli fjernet/tatt/ overlevert til andre ett traume som overgår alt annet😢

 

Uansett, ønsker jeg deg lykke til❤️

 

 

 

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er fostermor ( på papiret) til to. I virkeligheten er jeg bare mamma. Begge to kom til oss direkte etter fødsel, kun snakk om minutter på ene og en time på andre barnet.  Dette fordi biologisk mor ( og far) ikke har under noen omstendighet evne til å ta seg av barna. De ville  at barna skulle i fosterhjem. Vil ikke utlevere noe mer enn det om omstendighetene rundt. Men her er det to samvær i året. Kun besøk av bv ved behov. De er bare en støtte å ha i ryggen om det skulle oppstå noe med barna. 
Ingen snakk om tilbakeføring , og vi lever som en helt normal familie. Jeg kjenner også tre andre familier som har opplevd akkurat det samme. 

Anonymkode: 76491...094

[AnonymBruker]

Akebrett skrev (1 time siden):

Vil virkelig anbefale boken ‘’ det første såret’’

Den gir en pekepinn på hva du kan forvente deg ved adopsjon.. 

En annen ting er også at når du er fosterhjem får du mye oppfølging etter at barnet er kommet.. 
Ved adopsjon får du ingen ting…

Jeg vil også på det sterkeste anbefale at du virkelig bearbeider egen barndom før du gir deg løs på barneprosjektet… ❤️
 

Har ikke lest hele tråden, men boken Det første såret (ca 150 sider) er gull verdt og burde vært lest av alle…

Det er ingen lett oppgave, og uansett grunn til at ett barn blir skilt fra fødemor er ett traume❤️
UANSETT hvor ‘’grusomt’’ barnet har det med fødemor i utgangspunktet… Selvom barnet vet rasjonelt at det ikke hadde det bra med fødemor, så er det å bli fjernet/tatt/ overlevert til andre ett traume som overgår alt annet😢

 

Uansett, ønsker jeg deg lykke til❤️

 

 

 

Støtter denne. Tror man fort er tilbøyelig til å tro at adopsjon gir minst "styr" med hensyn til fortid, traumer, oppfølging osv - men det kan gi minst like store utfordringer som med fosterbarn, og man får svært lite oppfølging etter en adopsjon. Etter hva jeg er kjent med, så er det tilnærmet ingenting.

Dersom man er forberedt og klar for å ta den oppgaven, så er det selvsagt kjempeflott! Men de fleste barn som adopteres bort har en mer eller mindre opprivende begynnelse på livet hvor mange flyttes rundt flere ganger bare de første månedene i livet. Man må være forberedt på at barnet man får har sår som muligens aldri vil leges - og man må gi masse av seg selv for at barnet skal finne trygghet i seg selv, de rundt og livet de skaper seg.

Anonymkode: 046ed...7c1

[Blod]

Folk som adopterer små barn gjør det som regel for sin egen del mer enn for barnets. Adopsjon gjør ofte at barnet mister tilgang til all bakgrunnshistorie, som arvelige sykdommer. Små barn kan heller ikke samtykke til dette. Er også verdt å tenke på at adopsjon i utlandet veldig ofte er en business med en agenda.

Barn er ikke eiendeler - man kan bli fosterhjem og låne barn og gi dem muligheten til å ha trygge rammer, uansett om de blir værende hos deg til de blir voksne eller om de er så heldige at de kan gjenforenes med biologisk familie. Det er jo det vi alle burde ønske for dem, at de kan leve gode liv sammen med dem de elsker?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei! Jeg er fostermor ( på papiret) til to. I virkeligheten er jeg bare mamma. Begge to kom til oss direkte etter fødsel, kun snakk om minutter på ene og en time på andre barnet.  Dette fordi biologisk mor ( og far) ikke har under noen omstendighet evne til å ta seg av barna. De ville  at barna skulle i fosterhjem. Vil ikke utlevere noe mer enn det om omstendighetene rundt. Men her er det to samvær i året. Kun besøk av bv ved behov. De er bare en støtte å ha i ryggen om det skulle oppstå noe med barna. 
Ingen snakk om tilbakeføring , og vi lever som en helt normal familie. Jeg kjenner også tre andre familier som har opplevd akkurat det samme. 

Anonymkode: 76491...094

Hei! Jeg er ikke TS, men dette er noe jeg tror kunne passet for oss. Hvordan gikk du fram for å stille deg disponibel for så unge barn? Kan du fortelle litt om prosessen?

Anonymkode: 3f9d2...f2a

[Forundret..]

Tatja skrev (På 29.1.2022 den 19.04):

Jeg hadde et barn i fosterhjem, som nå er adoptert. Vær obs på at når du adopterer, står du på bar bakke, hvis barnet har utfordringer. Og hjelpen kommer ikke seilende på et brett.

Mitt råd er å vente med adopsjon, til barnet kommer opp i skolealder. Det er ofte da evt. diagnoser oppdages. Og skulle barnet ha en diagnose, så kan det værr godt å ha Barnevernetj. i ryggen, og også muligheten til å jobbe litt redusert, hvis belastningen blir stor på familien. 

Hvordan skal det gi en muligheten til å jobbe redusert? 

[AnonymBruker]

Forundret.. skrev (1 minutt siden):

Hvordan skal det gi en muligheten til å jobbe redusert? 

Økonomisk kompensasjon. 

Anonymkode: ed0b2...02e

[Forundret..]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Økonomisk kompensasjon. 

Anonymkode: ed0b2...02e

På hvilken måte da? Etter hva jeg har lest så er det bare lønn på ca 8000 og av den må en betale skatt. Da har man ikke så mye igjen om det er en biinntekt. Må man jobbe redusert så vil en nok sitte igjen med mindre enn om en arbeidet i 100% stilling.. 

Eller har jeg missforstått? 

[AnonymBruker]

Min søster har et fosterbarn som kom til dem da hn var 6 mnd, for 12 år siden. Det har vært en dag (dagtid) samvær hver tredje måned hele veien, selv om det er helt åpenbart at barnet aldri skulle/kunne tilbakeføres. Akkurat det har vært en stor utfordring for både barnet og de voksne; det har vært besøk i fengsel, på institusjoner, til tider lang reisevei, tilsyn sammen med og uten diverse søsken, halvsøsken og stesøsken (de fleste i andre fosterhjem), det har vært samvær med og uten tilsyn og det har vært flere avlyst i siste minutt-samvær. Det å aldri kunne slå seg helt til ro, men stadig bli påmint hvor du egentlig hører til har vært opprivende å følge med på, og jeg tror det har forsterket en tilknytningsforstyrrelse. 
Kontakten med barnevernet har ikke gitt dem så mye, heller har de brukt mye ressurser på å faktisk få informasjon og hjelp.
Underveis har de hatt et annet fosterbarn også, som var der fra hn var 3 til 5 år ca, for så å bli tilbakeført. Det fungerte bedre med tanke på samvær de årene barnet var der, barnet hadde jevnlig samvær med en far det kjente godt i trygge gode omgivelser, en helg i måneden.
 

Kusinen min sto fire år i adopsjonskø før de fikk et sju år gammel barn. Barnet begynte i førsteklasse et år «for sent», noe senere ble dette litt vanskelig for barnet selv og i overgangen til mellomtrinnet byttet de skole til en med mer internasjonal profil og flyttet barnet til rett trinn. Faglig går det helt fint, og nå begynner det sosiale også å bli veldig bra. Det har vært noen utfordringer absolutt, men alt i alt mye lettere enn for søsteren min.

Nå skal det jo også nevnes at det å være fosterforeldre er en jobb, det er det ikke å adoptere. Søsteren min har vært helt frikjøpt fra sin faste jobb i perioder.
 

Anonymkode: 5c9ad...729