Sliten og bekymret (pårørende til alkohol)

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen pårørende, med en mor som sliter med alkohol, psykiatri, fysiske plager og (etter min mening) overmedisinering. 
 

Vi har egentlig alltid hatt et turbulent forhold, men det har allikevel vært henne og jeg, et sterkt bånd til tross alle utfordringer. 
 

Etter mange runder og flere år med overforbruk av alkohol er vi der igjen hvor hun har blitt «tatt», og nå vært uten alkohol i over en uke. Så vidt vi vet. Hun gikk fra å drikke vin noen ganger i uka, til nå å drikke ren sprit hver dag. Stefaren min fant tomme spritflasker i alle veskene hennes. Hun har ikke vært gjenkjennbar på veldig lenge, og jeg sliter så med savn etter mammaen min. 
 

Nå bekymrer jeg meg veldig for veien videre, for dette er siste sjansen hun får av min stefar, han orker ikke mer. Forstår selvsagt dette veldig godt, for hun sitter bare hjemme, spiser tabletter, sover i tide og utide, drikker så fort han er ute av døra og er generelt helt fjern. Venner og et sosialt liv har hun heller ikke. 
 

Jeg vil så gjerne være der for henne, hjelpe henne. Vet bare ikke hvordan, jeg har min egen familie å ta vare på, i tillegg til andre bekymringer som krever mye oppmerksomhet om dagen. Dette setter seg som fysiske smerter hos meg, og dette med mamma topper liksom alt nå, jeg er så sliten. 
 

Midt oppi alt dette planlegger jeg også mitt eget bryllup, men mye av gleden det skulle ført med seg forsvinner i dragsuget av alle bekymringene, da i hovedsak mamma. 
Hun har tidligere forsøkt å ta sitt eget liv, og dersom hun ikke får til å snu om på ting nå så er det over og ut med ekteskapet hennes. Da er jeg nesten overbevist om at alt er over for hennes del, hun klarer seg ikke alene.

Hvordan i all verden skal jeg få til å ikke bære så voldsomt på dette, slik at jeg selv får problemer? 
 

Ble mye dette, men håper det er andre pårørende der ute med gode råd❤️
 

 

Anonymkode: 577cd...263

[AnonymBruker]

God klem ❤️føler med deg❤️du er mer enn god nok.sorg er vondt og slike bekymringer,jeg vet.Kansje du skulle hatt noen å snakke med.

Anonymkode: 675a0...f7c

[Jullen]

Det er utrolig umenneskelig  vondt det du står oppi nå. Det er nok derimot lite du kan gjøre som nær pårørende til en rusmisbruker i så alvorlig grad. Jeg kjenner noen pårørende til narkomane. De har alle fått beskjed fra pårørendesenter o.l om  å verne og beskytte SEG SELV. Det er nok det som er best å gjøre i en slik situasjon, hvis ikke er det lett å bli dratt med i gjørma, som du også såvidt er inne på selv.

Det er egentlig ingen råd og støtte du kan gi din mor her nå (utenom det du sikkert har fortalt henne fra før). 
Hun trenger rehabilitering. Og er hun ikke åpen for det, kan ingen redde henne. Det er uansett ingen som kan redde henne utenom henne selv.

Jeg ville startet med å søke hjelp og råd hos et pårørendesenter om jeg var deg. De vil kunne hjelpe deg videre til hvordan ta best mulig vare på deg selv og videre gi deg råd/tips til hvordan du bør forholde deg til din mor❤️

[AnonymBruker]

Når hun nå er tatt, som du skriver, har voksne barn så hun ikke føler hun må skjule det fra barnevernet (som ikke burde bli gjort uansett, men kjenner flere som skjuler missbruk av frykt for å miste barna sine(. Da er det hjelp å få hos fastlegen. Tidligere var det vel kun antabus, men tror nå ting har utviklet seg og at det er andre medisiner som vil gjøre henne dårlig om hun drikker. Det beste er vel at dette blir satt av lege, dersom hun får tabletter hun skal ta selv, kan hun jo bare lå være å ta dem. Du som pårørende kan også legge inn en bekymringsmelding til fastlegen dersom han eller hun er ",raus" med å gi ut medisiner som kan gi rus. Dette er jo bare det fysiske aspekteret rundt det, hun trenger nok også psykisk hjelp..

Men hvordan hjelpe noen som ikke vil ha hjelp? Tror din stefar gjør rett, setter klare krav. Hun må innse hva hun har å miste.

 

Anonymkode: 7d236...7d7