Ensom i forholdet

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har vært sammen i 8 år og har to barn. Vi er begge i 30- årene. 

Etter at barn nr. 2 kom har jeg følt mer og mer på at jeg tar mye av ansvaret hjemme, både for praktiske ting og ovenfor forholdet. Det jeg synes er tyngst er at jeg ikke føler god nok tilknytning til min partner. Har tatt opp temaet flere ganger. Jeg savner at han ser MEG, og setter av tid til å gjøre kjæreste ting innimellom. Feks. kjøpe noe godt til oss to en kveld, bli med å spille et spill etter ungene har lagt seg. Ikke bare sitte å glane i skjermen. Har dessverre få muligheter for barnepass utenom barnehagen. 

Jeg har også tatt opp det med sex, jeg føler behov for å ligge/ være nær oftere, og kunne vise nærhet i dagliglivet. Stort sett har vi sex annenhver måned. Han er ikke en person som er så kosete av seg. Heller ikke får jeg så mange komplimenter, bortsett fra kommentarer om at det er godt jobbet på slutten av dagen. 

Hvis jeg tar opp ting med samboer som jeg har tenkt på, fører det ofte til at han oppfatter det som kritikk og det blir krangling. Det kan det bli av de minste ting, så jeg gruer meg for å ta opp ting. Jeg er en person som liker å drøfte ting, forteller litt om hva jeg tenker på i løpet av en dag. Han kan ofte være stille og innelukket. Med mindre jeg drar ting ut av han. 

Jeg har forsøkt å oppfordre han til at vi setter av litt tid hver dag til å snakke sammen, om ting vi tenker på uten at det skal være kritikk mot den andre. Han har forsåvidt gått med på dette men følger ikke opp dette uten at jeg tar initiativ. 

Han er flink med barna, det er et stort pluss. Men det jeg lurer på hvis ikke tilknytningen blir bedre når barna blir mer selvstendig, hvor mye skal en faktisk jobbe for at forholdet skal fungere?

Mest jobb eller kos.. Slik som det er nå er det mest jobb slik som jeg ser det. 

Anonymkode: a7b80...73e

[AnonymBruker]

At man i småbarnsperioden blir mer AS Familien enn kjærester er helt normalt. Men enig med deg, det er viktig å dyrke kjæresteforholdet også. Jeg tror det viktigste er å innrømme at det spontane ofte forsvinner når man er småbarnsforeldre, og at man derfor må planlegge. Det er jo på en måte litt uromantisk å planlegge sex og nærhet, men det er nå bedre å planlegge enn at det aldri skjer noe. Det samme med spillkveld og lignende, kjedelig om det er du som må ordne og organisere hver gang. Men heller det enn ingen spillkvelder

Anonymkode: 71639...1cf

[AnonymBruker]

Viktig å "se" den andre. Gi små kjærtegn og bruke litt tid på hverandre.

Sliter han psykisk siden han ikke sier så mye. Dere har kommet i ett leit spor. Dere må prøve å få skikk på det, før det ender i katastrofe 

Anonymkode: 06209...59f

[AnonymBruker]

Kort fortalt:

Kjenner meg igjen i det du skriver og det tok alt for lang tid før eksen faktisk tok innover seg det jeg sa. Jeg foreslo familievernkontor og han ble til slutt med. Men, det å stadig oppleve å bli skuffet, nedprioritert og oversett hadde satt sine spor så mine følelser forsvant. Han gjorde ingenting for å bygge opp igjen og jeg så ingen annen utvei enn å gå, for det ødela meg som menneske å være slik. Det viktigste er relasjonen til barna og når det begynte å ødelegge den også var svaret mitt klart.

Verden ble mye bedre når jeg kunne være alene. 
Å være ensom alene er mye bedre enn å være ensom sammen, men jeg merket fort at jeg ikke var ensom da jeg fant livsgnisten igjen og fikk mange nye venner❤️

Anonymkode: 01dde...cb9

[AnonymBruker]

Ts. her. Tusen takk for svar ❤️

Jeg har fått han med på familievernkontoret, men det ble med et par samtaler fordi han ikke mener at vi trenger noe hjelp. Det er bedre å ordne det på egenhånd.

Jeg går og gnager mye på dette selv, føler ikke at mine strategier fungerer. Har sagt ifra hva jeg har behov for i forholdet, men ser ikke helt at han vil endre så mye. Jobben hans krever litt, og opplever da at han ikke har så mye tid/energi til oss etter endt arbeidsdag. 

Han sliter ikke psykisk ut fra det jeg vet, men han er en introvert person og holder mest følelsene for seg selv. 

Du som skrev sist : hvor lang tid tok det fra du begynte å føle det slik til du gjorde det slutt? 

 

 

Anonymkode: a7b80...73e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ts. her. Tusen takk for svar ❤️

Jeg har fått han med på familievernkontoret, men det ble med et par samtaler fordi han ikke mener at vi trenger noe hjelp. Det er bedre å ordne det på egenhånd.

Jeg går og gnager mye på dette selv, føler ikke at mine strategier fungerer. Har sagt ifra hva jeg har behov for i forholdet, men ser ikke helt at han vil endre så mye. Jobben hans krever litt, og opplever da at han ikke har så mye tid/energi til oss etter endt arbeidsdag. 

Han sliter ikke psykisk ut fra det jeg vet, men han er en introvert person og holder mest følelsene for seg selv. 

Du som skrev sist : hvor lang tid tok det fra du begynte å føle det slik til du gjorde det slutt? 

 

 

Anonymkode: a7b80...73e

Hmm, tror det tok nesten ett år fra følelsen begynte. Da jeg oppdaget at det ødela min relasjon/væremåte rundt barna ble jeg «desperat» etter å finne en løsning og da tok ikke mange mnd før jeg klarte å få ham til å forstå at vi to var ferdige…

Anonymkode: 01dde...cb9

[AnonymBruker]

det er bedre å våkne opp alene, og vite at man er alene.

i steden for å våkne opp ved siden av noen andre, men likevel føle seg veldig ensom. 

Anonymkode: df79f...100

[AnonymBruker]

Her er jo problemet det at han er mann og du er kvinne. Han har ikke disse samme behovene som du har. Og det kommer han aldri til å ha. Menn er ikke interesserte i å diskutere følelser, drøfte ting i det endeløse helt uten grunn eller ha samtaler sammen som egentlig bare er skjulte former for kritikk av forholdet. Dette er også grunnen til at vi blir lei av partner og heller ikke gidder å ha sex med vedkommende. Selv om det er noe vi blir lei av etter 1-3 år uansett. 

 

Menn vil ha ukompliserte forhold med livsglade, spontande og sprudlende jenter. Værre er det ikke. 

Anonymkode: 49e01...f92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.1.2022 den 13.15):

Ts. her. Tusen takk for svar ❤️

Jeg har fått han med på familievernkontoret, men det ble med et par samtaler fordi han ikke mener at vi trenger noe hjelp. Det er bedre å ordne det på egenhånd.

Jeg går og gnager mye på dette selv, føler ikke at mine strategier fungerer. Har sagt ifra hva jeg har behov for i forholdet, men ser ikke helt at han vil endre så mye. Jobben hans krever litt, og opplever da at han ikke har så mye tid/energi til oss etter endt arbeidsdag. 

Han sliter ikke psykisk ut fra det jeg vet, men han er en introvert person og holder mest følelsene for seg selv. 

Du som skrev sist : hvor lang tid tok det fra du begynte å føle det slik til du gjorde det slutt? 

 

 

Anonymkode: a7b80...73e

Bare fordi noen er introvert betyr ikke at man holder følelsene for seg selv. Slikt er veldig individuelt, og har ikke en dritt å gjøre meg om du er intro eller ekstrovert. Noen folk generelt er ikke flinke på å dele sine innerste følelser. Er så rart når folk har en slags stereotypisk tanke over hvordan introverte er og hvordan ekstroverte er. 

Anonymkode: 59227...13c

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Her er jo problemet det at han er mann og du er kvinne. Han har ikke disse samme behovene som du har. Og det kommer han aldri til å ha. Menn er ikke interesserte i å diskutere følelser, drøfte ting i det endeløse helt uten grunn eller ha samtaler sammen som egentlig bare er skjulte former for kritikk av forholdet. Dette er også grunnen til at vi blir lei av partner og heller ikke gidder å ha sex med vedkommende. Selv om det er noe vi blir lei av etter 1-3 år uansett. 

 

Menn vil ha ukompliserte forhold med livsglade, spontande og sprudlende jenter. Værre er det ikke. 

Anonymkode: 49e01...f92

Men livsglede, spontanitet og sprudlende humør skal de selv ikke bidra med eller til? Kvinner skal bare være slik, og bære ansvaret for at forholdet er godt alene?

Jeg er forøvrig drittlei av å høre at kvinner skal snakke så mye om følelser, og menn ikke. Slikt er individuelt, og jeg har ikke vært sammen med en eneste mann som ikke snakker MYE om sine tanker, behov og følelser. Det er å lytte andre veien menn ofte er dårlig på, selv om de forventer å bli lyttet til. Det er hva som ikke fungerer praktisk vi kvinner snakker mest om. At ting ikke fungerer bra går utover følelser ja, men hadde menn bare lært seg å lytte ville de skjønne at det følelsesmessige er sekundært. Lytt til hva kvinner formidler angående hva som  ikke fungerer i praksis, så kommer man ikke til samtaler om hvordan dette påvirker følelser.

Jeg kan dessuten banne på at menn snakker minst like mye om sine følelser som kvinner. Ofte mer. Jeg har alltid visst hvilke tanker, følelser og behov mine menn har hatt. Det har de ikke lagt skjul på. Dessverre har den ene etter den andre lyttet så dårlig andre veien at jeg til dags dato ikke har vært sammen med en eneste mann som virkelig kjenner mitt indre liv, selv om jeg nå har vært gift i 18 år, og har hatt to lange forhold før det også. Det er ikke det at jeg ikke forteller eller er uvillig til å fortelle, det er bare gjennomgående dårlige evner til å lytte. Men bli lyttet til, ja det er viktig det.

Takk og pris for venninner! Så også vi kvinner har noen som faktisk lytter, og gidder å kjenne oss. Virkelig, i bredden vi er som personer.

Kvinner mister livsglede, spontanitet og sprudlende humør om om det er bortkastet på guffen fyr. Det er ingen, kvinner som menn, som kan opprettholde å være det over tid, når partner ikke gir grunn til å være glad, til å ta initiativ eller til å sprudle. Alle mennesker visner angående slikt om det ikke opprettholdes gjensidig. Det er sabla mange menn som blir utrolig kjipe også. Har gjerne kvinne som prøver å holde humøret, stemning, smilet og motet oppe, mens han knapt mumler svar og sparer sine smil til alle andre enn dama han hevder å være glad i. Så går hun til slutt, og han forstår ingenting, selv om han burde forstått for lenge siden. Fått 1000 advarsler. Lyttet bare ikke til dem.

Til og med påstanden om at alle menn blir lei kvinner etter 2-3 år klarte du å henge på. Kanskje du skal dra hodet ut av alle disse klisjeer? Det er ikke akkurat livsvisdom å lene seg på alle mulige kvinner vs menn myter. 

Du er nok en rimelig guffen og kjip fyr å ha forhold til når du konsekvent tar smil, latter, initiativ og livsglede fra dine kvinner innen kort tid. Kanskje du bør begynne med å bidra til å ikke la slikt dø ut?

Endret 22. januar 2022 av Trolltunge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Menn vil ha ukompliserte forhold med livsglade, spontande og sprudlende jenter. Værre er det ikke. 

Anonymkode: 49e01...f92

Hvis en vil ha en ukomplisert, spennende partner, må en ha ukomplisert, spennende oppførsel selv. Partnere speiler hverandre. 

Anonymkode: 89dc5...9e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.1.2022 den 12.35):

Jeg og samboer har vært sammen i 8 år og har to barn. Vi er begge i 30- årene. 

Etter at barn nr. 2 kom har jeg følt mer og mer på at jeg tar mye av ansvaret hjemme, både for praktiske ting og ovenfor forholdet. Det jeg synes er tyngst er at jeg ikke føler god nok tilknytning til min partner. Har tatt opp temaet flere ganger. Jeg savner at han ser MEG, og setter av tid til å gjøre kjæreste ting innimellom. Feks. kjøpe noe godt til oss to en kveld, bli med å spille et spill etter ungene har lagt seg. Ikke bare sitte å glane i skjermen. Har dessverre få muligheter for barnepass utenom barnehagen. 

Jeg har også tatt opp det med sex, jeg føler behov for å ligge/ være nær oftere, og kunne vise nærhet i dagliglivet. Stort sett har vi sex annenhver måned. Han er ikke en person som er så kosete av seg. Heller ikke får jeg så mange komplimenter, bortsett fra kommentarer om at det er godt jobbet på slutten av dagen. 

Hvis jeg tar opp ting med samboer som jeg har tenkt på, fører det ofte til at han oppfatter det som kritikk og det blir krangling. Det kan det bli av de minste ting, så jeg gruer meg for å ta opp ting. Jeg er en person som liker å drøfte ting, forteller litt om hva jeg tenker på i løpet av en dag. Han kan ofte være stille og innelukket. Med mindre jeg drar ting ut av han. 

Jeg har forsøkt å oppfordre han til at vi setter av litt tid hver dag til å snakke sammen, om ting vi tenker på uten at det skal være kritikk mot den andre. Han har forsåvidt gått med på dette men følger ikke opp dette uten at jeg tar initiativ. 

Han er flink med barna, det er et stort pluss. Men det jeg lurer på hvis ikke tilknytningen blir bedre når barna blir mer selvstendig, hvor mye skal en faktisk jobbe for at forholdet skal fungere?

Mest jobb eller kos.. Slik som det er nå er det mest jobb slik som jeg ser det. 

Anonymkode: a7b80...73e

Å se deg og føle sterkt på nærhet er kanskje vanskelig om begge er slitne?

Men å gjøre enkle, konkrete ting sammen som å dele et måltid, se film, spille spill (erotisk spill?), bør da være overkommelig.

Eller motsatt, hvis dere gjør mye i lag, å sende hverandre ut av huset på trening eller for å være med venner, så dere får litt "voksen-input" hver for dere og har noe å snakke om.

Anonymkode: 89dc5...9e0

[AnonymBruker]

Problemet er vel det at vi har behov for ulike ting. Jeg får energi og føler glede dersom vi gjør hyggelige ting sammen. Føler meg ikke så sliten, men blir sliten av å gruble på om hvordan ting kan bli bedre eller om dette var alt liksom..

Det jeg mener med introvert er at han nok samler krefter ved å være mer for seg selv, han finner glede ved å gruble/ fundere på ting i eget selskap. 

Vi er ulik der ved at jeg som nevnt trives bedre ved å kunne dele mer med han av tanker, ønsker innspill på ting (som jeg tenker på, som ikke har med forholdet å gjøre). Resultatet blir innimellom at jeg holder ting for meg selv, da jeg ser at han egentlig ikke alltid har så stor interesse i å høre på meg. 

Mangel på initiativ fra hans side gjør at jeg stagnerer, slutter å ta initiativ til feks. en hyggelig film kveld eller spill. 

 

T. S

Anonymkode: a7b80...73e

[AnonymBruker]

9 hours ago, Trolltunge said:

Men livsglede, spontanitet og sprudlende humør skal de selv ikke bidra med eller til? Kvinner skal bare være slik, og bære ansvaret for at forholdet er godt alene?

Jeg er forøvrig drittlei av å høre at kvinner skal snakke så mye om følelser, og menn ikke. Slikt er individuelt, og jeg har ikke vært sammen med en eneste mann som ikke snakker MYE om sine tanker, behov og følelser. Det er å lytte andre veien menn ofte er dårlig på, selv om de forventer å bli lyttet til. Det er hva som ikke fungerer praktisk vi kvinner snakker mest om. At ting ikke fungerer bra går utover følelser ja, men hadde menn bare lært seg å lytte ville de skjønne at det følelsesmessige er sekundært. Lytt til hva kvinner formidler angående hva som  ikke fungerer i praksis, så kommer man ikke til samtaler om hvordan dette påvirker følelser.

Jeg kan dessuten banne på at menn snakker minst like mye om sine følelser som kvinner. Ofte mer. Jeg har alltid visst hvilke tanker, følelser og behov mine menn har hatt. Det har de ikke lagt skjul på. Dessverre har den ene etter den andre lyttet så dårlig andre veien at jeg til dags dato ikke har vært sammen med en eneste mann som virkelig kjenner mitt indre liv, selv om jeg nå har vært gift i 18 år, og har hatt to lange forhold før det også. Det er ikke det at jeg ikke forteller eller er uvillig til å fortelle, det er bare gjennomgående dårlige evner til å lytte. Men bli lyttet til, ja det er viktig det.

Takk og pris for venninner! Så også vi kvinner har noen som faktisk lytter, og gidder å kjenne oss. Virkelig, i bredden vi er som personer.

Kvinner mister livsglede, spontanitet og sprudlende humør om om det er bortkastet på guffen fyr. Det er ingen, kvinner som menn, som kan opprettholde å være det over tid, når partner ikke gir grunn til å være glad, til å ta initiativ eller til å sprudle. Alle mennesker visner angående slikt om det ikke opprettholdes gjensidig. Det er sabla mange menn som blir utrolig kjipe også. Har gjerne kvinne som prøver å holde humøret, stemning, smilet og motet oppe, mens han knapt mumler svar og sparer sine smil til alle andre enn dama han hevder å være glad i. Så går hun til slutt, og han forstår ingenting, selv om han burde forstått for lenge siden. Fått 1000 advarsler. Lyttet bare ikke til dem.

Til og med påstanden om at alle menn blir lei kvinner etter 2-3 år klarte du å henge på. Kanskje du skal dra hodet ut av alle disse klisjeer? Det er ikke akkurat livsvisdom å lene seg på alle mulige kvinner vs menn myter. 

Du er nok en rimelig guffen og kjip fyr å ha forhold til når du konsekvent tar smil, latter, initiativ og livsglede fra dine kvinner innen kort tid. Kanskje du bør begynne med å bidra til å ikke la slikt dø ut?

Du bekrefter bare mitt poeng med din følelsesladede vegg av tekst. 
 

Kvinner bruker for mye tid inne i eget hode. Det skaper problemer. Menn liker ting enkelt, og ønsker ikke dette mentale kaoset. Sånn er det! 

Anonymkode: 49e01...f92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Kvinner bruker for mye tid inne i eget hode. Det skaper problemer. Menn liker ting enkelt, og ønsker ikke dette mentale kaoset. Sånn er det! 

Anonymkode: 49e01...f92

Hva er ditt forslag til kvinner og menn kan date langvarig? Er du interessert i løsninger og å glede kvinnen i ditt liv? 

Anonymkode: 89dc5...9e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det jeg mener med introvert er at han nok samler krefter ved å være mer for seg selv, han finner glede ved å gruble/ fundere på ting i eget selskap. 

Vi er ulik der ved at jeg som nevnt trives bedre ved å kunne dele mer med han av tanker, ønsker innspill på ting (som jeg tenker på, som ikke har med forholdet å gjøre). Resultatet blir innimellom at jeg holder ting for meg selv, da jeg ser at han egentlig ikke alltid har så stor interesse i å høre på meg. 

Mangel på initiativ fra hans side gjør at jeg stagnerer, slutter å ta initiativ til feks. en hyggelig film kveld eller spill. 

T. S

Anonymkode: a7b80...73e

Er det noen dynamikk som fungerte for dere tidligere i forholdet? Hva gjorde dere ilag i begynnelsen? Merker du at han vil dele mer om han får mye alenetid?

Anonymkode: 89dc5...9e0

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du bekrefter bare mitt poeng med din følelsesladede vegg av tekst. 
 

Kvinner bruker for mye tid inne i eget hode. Det skaper problemer. Menn liker ting enkelt, og ønsker ikke dette mentale kaoset. Sånn er det! 

Anonymkode: 49e01...f92

Alle mennesker bruker mye tid i eget hode. Alle mennesker ønsker også å ha det bra. Ingen ønsker mentalt kaos. Så ulike er vi ikke. 

Ditt innlegg var i likhet med mitt en utøsning av vårt indre. Det var ikke mindre av dine tanker og følelser i ditt innlegg enn i mitt. 

Endret 22. januar 2022 av Trolltunge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Her er jo problemet det at han er mann og du er kvinne. Han har ikke disse samme behovene som du har. Og det kommer han aldri til å ha. Menn er ikke interesserte i å diskutere følelser, drøfte ting i det endeløse helt uten grunn eller ha samtaler sammen som egentlig bare er skjulte former for kritikk av forholdet. Dette er også grunnen til at vi blir lei av partner og heller ikke gidder å ha sex med vedkommende. Selv om det er noe vi blir lei av etter 1-3 år uansett. 

 

Menn vil ha ukompliserte forhold med livsglade, spontande og sprudlende jenter. Værre er det ikke. 

Anonymkode: 49e01...f92

Lykke til med det siste der, sier jeg bare....Hvis det er sånn menn mener kvinner skal være, bør de heller være single. Alt kan ikke være så ukomplisert, sånn er bare ikke livet hele tiden.

Anonymkode: 2a2ca...740

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hvis en vil ha en ukomplisert, spennende partner, må en ha ukomplisert, spennende oppførsel selv. Partnere speiler hverandre. 

Anonymkode: 89dc5...9e0

Spennende, men samtidig ukomplisert? Det tror jeg er en svært sjeldent kombinasjon. Det finnes masse spennende mennesker, men du får sjeldent det ene uten det andre. 

Anonymkode: 1e619...eb6

[Flintis]

AnonymBruker skrev (På 17.1.2022 den 12.35):

Jeg og samboer har vært sammen i 8 år og har to barn. Vi er begge i 30- årene. 

Etter at barn nr. 2 kom har jeg følt mer og mer på at jeg tar mye av ansvaret hjemme, både for praktiske ting og ovenfor forholdet. Det jeg synes er tyngst er at jeg ikke føler god nok tilknytning til min partner. Har tatt opp temaet flere ganger. Jeg savner at han ser MEG, og setter av tid til å gjøre kjæreste ting innimellom. Feks. kjøpe noe godt til oss to en kveld, bli med å spille et spill etter ungene har lagt seg. Ikke bare sitte å glane i skjermen. Har dessverre få muligheter for barnepass utenom barnehagen. 

Jeg har også tatt opp det med sex, jeg føler behov for å ligge/ være nær oftere, og kunne vise nærhet i dagliglivet. Stort sett har vi sex annenhver måned. Han er ikke en person som er så kosete av seg. Heller ikke får jeg så mange komplimenter, bortsett fra kommentarer om at det er godt jobbet på slutten av dagen. 

Hvis jeg tar opp ting med samboer som jeg har tenkt på, fører det ofte til at han oppfatter det som kritikk og det blir krangling. Det kan det bli av de minste ting, så jeg gruer meg for å ta opp ting. Jeg er en person som liker å drøfte ting, forteller litt om hva jeg tenker på i løpet av en dag. Han kan ofte være stille og innelukket. Med mindre jeg drar ting ut av han. 

Jeg har forsøkt å oppfordre han til at vi setter av litt tid hver dag til å snakke sammen, om ting vi tenker på uten at det skal være kritikk mot den andre. Han har forsåvidt gått med på dette men følger ikke opp dette uten at jeg tar initiativ. 

Han er flink med barna, det er et stort pluss. Men det jeg lurer på hvis ikke tilknytningen blir bedre når barna blir mer selvstendig, hvor mye skal en faktisk jobbe for at forholdet skal fungere?

Mest jobb eller kos.. Slik som det er nå er det mest jobb slik som jeg ser det. 

Anonymkode: a7b80...73e

Som mann må jeg si at det du prøver å få til her hadde passet meg veldig bra, (sexfrekvensen hadde nok økt mye mot det dere har). Men jeg må vel innrømme at jeg også kan være innelukket pga at jeg er kjedelig og ikke vil være til bry og derfor må spørres, men det er nå meg.

Hva ønsker mannen din seg i eller av forholdet?