Venn som tolker alt i verste mening

[AnonymBruker]

Jeg står litt fast. Jeg har en god venninne som jeg trives godt med å tilbringe tid med. Vi er begge i 30-årene og har travle liv med jobb og familie. Barna våre trives godt sammen.
 

Tross alderen hennes føler jeg av og til at jeg er venn med en tenåring. Hun kan snu på flisa i løpet av en setning og plutselig være sint på meg. Når jeg spør henne hvorfor hun er sint, nekter hun å svare. Bare fortsetter å fortelle meg at jeg har vært stygg med henne. 
 

Jeg betviler ikke hennes opplevelse av situasjonen, men jeg syntes det er vanskelig å forholde seg til at noen er sint på meg når jeg ikke aner hvorfor.
 

Hun kan eksempelvis fly i taket mens vi snakker om hva vi skal lage til middag den kommende ettermiddagen fordi jeg burde forstått noe jeg ikke forstår. 
 

Jeg har snakket med henne flere ganger de siste årene og sagt at hvis det er noe som plager henne med meg, så må hun forklare meg hva det er slik at jeg kan endre det. Responsen er oftest at det ikke er noe jeg sier meg måten jeg sier det på. For eksempel mente hun tonefallet mitt da jeg sa jeg skulle lage potetmos til middag var bedrevitende.

Jeg er vanligvis godt likt og jeg har aldri fått tilbakemelding om at jeg fremstår slik før. Snarere at jeg fremstår selvutslettende og burde ta mer plass og være mer selvsikker. 
 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, for jeg er veldig glad i henne og når hun har en god dag så har vi det veldig kjekt sammen. Det er bare forferdelig slitsomt å skulle gjette seg frem til hva hun vil reagere på. Ingen tema er trygge og jeg føler at nesten uansett hva jeg sier og hvordan jeg sier det så er det feil. 
 

I dag ringte hun meg og spurte meg hvorfor jeg ikke har tatt kontakt på flere uker. Jeg sa som sant var at jeg var redd for å si noe feil. Da ble hun dypt såret og mente jeg ikke skulle tenke så nøye over hva jeg sa. Jeg føler jeg må veie ordene mine. 
Jeg har begynt å tvile på meg selv når jeg prater med andre fordi jeg blir redd for at det jeg sier blir misforstått. Men vennene jeg tar dette opp med sier at hun overreagerer og at med mindre jeg har to personligheter, så virker det som om hun nærmest leter etter feil, og hvis hun ikke finner noen, så blir hun sint på meg for det også.

Hvordan håndterer man dette? Jeg vil gjerne beholde henne som venn, men akkurat nå har jeg bare lyst til å be henne slutte å ta kontakt. Vi er svært gode venner som sagt og jeg føler alt blir feil.

Regner med alle vil si at jeg bare skal droppe henne. Det er sikkert rett, men jeg syntes det er forferdelig synd for ungene som trives godt sammen og ofte treffes. Vi bor såpass langt fra hverandre at det vil være unaturlig å sende ungene alene.
 

Hva gjør jeg?

Anonymkode: c6819...e18

[AnonymBruker]

Ingen som har opplevd noe lignende?

Anonymkode: c6819...e18

[AnonymBruker]

Jo, jeg har opplevd det i forhold med psykisk voldelige menn. Beklager, altså, jeg har ikke så mye oppmuntrende å si. Relasjonen deres høres helt jævlig ut. Jeg hadde ikke orket å være venninne med en som behandlet meg sånn.

 

Anonymkode: 54bf8...6b5

[AnonymBruker]

Ha sympati med mannen hennes. Han må leve med den kvinnen 24/7.

 

Anonymkode: e07e2...78c

[AnonymBruker]

Jeg tror det beste rådet jeg kan gi er å sette grenser for hva du tålererer uavhengig av hvordan hun reagerer. Hennes reaksjon er ikke ditt ansvar.  Dersom du kan være litt selvutslettende, så øv deg på å kjenne etter hvor DINE grenser er for hvordan det er ok å bli behandlet.

Selv om du er glad i henne så er det bare du og ditt barn som er ditt ansvar.

Barnet ditt har ikke godt av å ha en mamma som blir nervevrak etter hvert. 

Anonymkode: 4d3ef...803

[Hippogriff]

Høres slitsomt ut. Hvis du orker å fortsette relasjonen kan du kanskje vurdere å distansere deg mer? Kun ufarlige tema, alltid smørblid i stemmen og kun overfladiske utsagn, ikke gi uttrykk for meningene dine men være verden største diplomat. Men det betyr jo å gå på nåler, så man må vel spørre seg selv om det er verd det. 

[Balian d'Ibelin]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ha sympati med mannen hennes. Han må leve med den kvinnen 24/7.

 

Anonymkode: e07e2...78c

Jeg har opplevd det, jeg kuttet bare personen ut, og har ikke kontakt med personen lenger.

[AnonymBruker]

Jeg har en sånn venninne, hun er egentlig veldig klok og omtenksom men er så vannvittig "sår" på sjefen, moren og svigermoren. Hun tolker absolutt alt i verste mening, blir sint på ting som er velmenende eller bagateller. Før så jattet jeg bare med, nå har jeg begynt å forsvare mor/svigermor og sier på en pen måte at det var garantert ikke ment sånn. Det har faktisk fungert. 

Anonymkode: 12e83...dca

[AnonymBruker]

Begynner hun på T og jobber i HR?

Anonymkode: 11b0d...2b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Begynner hun på T og jobber i HR?

Anonymkode: 11b0d...2b5

Nei, men godt å vite det er flere av dem 😂

Anonymkode: c6819...e18

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Nei, men godt å vite det er flere av dem 😂

Anonymkode: c6819...e18

Min ble så mye drama at jeg måtte blokkere henne overalt. Orka ikke å ene øyeblikket være på godfit, og neste et eller annet jeg gjorde galt. Om jeg ikke gjorde som hun sa så klikka hun. Nei, uff, Godt å være fri fra henne, men skremmende at hun jobber med mennesker. Lykke til med din. Virkelig!

Anonymkode: 11b0d...2b5

[Silva Pluvialis]

Hvordan har oppveksten hennes vært? Har hun blitt mobbet? Erfaringsbasert at mennesker som har opplevd mobbing kan ha alle piggene ute til enhver tid. Veldig slitsomt for de rundt, men personen selv er som et lite såret barn.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Gjenferdet said:

Hvordan har oppveksten hennes vært? Har hun blitt mobbet? Erfaringsbasert at mennesker som har opplevd mobbing kan ha alle piggene ute til enhver tid. Veldig slitsomt for de rundt, men personen selv er som et lite såret barn.

Jeg har opplevd det fra folk som aldri har bitt mobbet, og som har hatt verdens beste barndom. Er som om de er så priviligerte og må få ting på sin måte og deres mening skal telle mest. For de har aldri opplevd motgang i livet, så når motgangen først kommer så klikker det for dem.

Anonymkode: 11b0d...2b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

• Hun kan snu på flisa i løpet av en setning og plutselig være sint på meg. Når jeg spør henne hvorfor hun er sint, nekter hun å svare. Bare fortsetter å fortelle meg at jeg har vært stygg med henne. 
• Hun kan eksempelvis fly i taket mens vi snakker om hva vi skal lage til middag den kommende ettermiddagen fordi jeg burde forstått noe jeg ikke forstår. 
• Responsen er oftest at det ikke er noe jeg sier meg måten jeg sier det på. For eksempel mente hun tonefallet mitt da jeg sa jeg skulle lage potetmos til middag var bedrevitende.
• Det er bare forferdelig slitsomt å skulle gjette seg frem til hva hun vil reagere på. Ingen tema er trygge og jeg føler at nesten uansett hva jeg sier og hvordan jeg sier det så er det feil. 
• Jeg sa som sant var at jeg var redd for å si noe feil.
• Jeg føler jeg må veie ordene mine. 
• Jeg har begynt å tvile på meg selv når jeg prater med andre fordi jeg blir redd for at det jeg sier blir misforstått. 

Anonymkode: c6819...e18

Hva er det som er så bra med henne at det er verdt å miste deg selv for?

Anonymkode: 4c16c...b7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hva er det som er så bra med henne at det er verdt å miste deg selv for?

Anonymkode: 4c16c...b7b

Godt spørsmål. Jeg har ikke noe godt svar egentlig. Vi har det veldig kjekt når hun er i rett humør. Da er hun også den rauseste og mest omtenksomme personen jeg noensinne har møtt. Og ungene har det fantastisk sammen. Jeg føler jeg svikter dem hvis jeg skal kutte kontakten med henne. Hun er aldri på denne måten mot barna.

Anonymkode: c6819...e18

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg står litt fast. Jeg har en god venninne som jeg trives godt med å tilbringe tid med. Vi er begge i 30-årene og har travle liv med jobb og familie. Barna våre trives godt sammen.
 

Tross alderen hennes føler jeg av og til at jeg er venn med en tenåring. Hun kan snu på flisa i løpet av en setning og plutselig være sint på meg. Når jeg spør henne hvorfor hun er sint, nekter hun å svare. Bare fortsetter å fortelle meg at jeg har vært stygg med henne. 
 

Jeg betviler ikke hennes opplevelse av situasjonen, men jeg syntes det er vanskelig å forholde seg til at noen er sint på meg når jeg ikke aner hvorfor.
 

Hun kan eksempelvis fly i taket mens vi snakker om hva vi skal lage til middag den kommende ettermiddagen fordi jeg burde forstått noe jeg ikke forstår. 
 

Jeg har snakket med henne flere ganger de siste årene og sagt at hvis det er noe som plager henne med meg, så må hun forklare meg hva det er slik at jeg kan endre det. Responsen er oftest at det ikke er noe jeg sier meg måten jeg sier det på. For eksempel mente hun tonefallet mitt da jeg sa jeg skulle lage potetmos til middag var bedrevitende.

Jeg er vanligvis godt likt og jeg har aldri fått tilbakemelding om at jeg fremstår slik før. Snarere at jeg fremstår selvutslettende og burde ta mer plass og være mer selvsikker. 
 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, for jeg er veldig glad i henne og når hun har en god dag så har vi det veldig kjekt sammen. Det er bare forferdelig slitsomt å skulle gjette seg frem til hva hun vil reagere på. Ingen tema er trygge og jeg føler at nesten uansett hva jeg sier og hvordan jeg sier det så er det feil. 
 

I dag ringte hun meg og spurte meg hvorfor jeg ikke har tatt kontakt på flere uker. Jeg sa som sant var at jeg var redd for å si noe feil. Da ble hun dypt såret og mente jeg ikke skulle tenke så nøye over hva jeg sa. Jeg føler jeg må veie ordene mine. 
Jeg har begynt å tvile på meg selv når jeg prater med andre fordi jeg blir redd for at det jeg sier blir misforstått. Men vennene jeg tar dette opp med sier at hun overreagerer og at med mindre jeg har to personligheter, så virker det som om hun nærmest leter etter feil, og hvis hun ikke finner noen, så blir hun sint på meg for det også.

Hvordan håndterer man dette? Jeg vil gjerne beholde henne som venn, men akkurat nå har jeg bare lyst til å be henne slutte å ta kontakt. Vi er svært gode venner som sagt og jeg føler alt blir feil.

Regner med alle vil si at jeg bare skal droppe henne. Det er sikkert rett, men jeg syntes det er forferdelig synd for ungene som trives godt sammen og ofte treffes. Vi bor såpass langt fra hverandre at det vil være unaturlig å sende ungene alene.
 

Hva gjør jeg?

Anonymkode: c6819...e18

Huff høres utrolig vanskelig ut det der. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Godt spørsmål. Jeg har ikke noe godt svar egentlig. Vi har det veldig kjekt når hun er i rett humør. Da er hun også den rauseste og mest omtenksomme personen jeg noensinne har møtt. Og ungene har det fantastisk sammen. Jeg føler jeg svikter dem hvis jeg skal kutte kontakten med henne. Hun er aldri på denne måten mot barna.

Anonymkode: c6819...e18

Om du skal fortsette å ha kontakt med henne tror jeg du må stoppe henne hver gang hun blir sint eller sur på deg og si at du ikke aksepterer en slik oppførsel i stedet for at prøver å endre deg og og blir usikker på deg selv for å tekkes henne. Det er krevende å sette grenser for en slik person.

Anonymkode: 4c16c...b7b

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Om du skal fortsette å ha kontakt med henne tror jeg du må stoppe henne hver gang hun blir sint eller sur på deg og si at du ikke aksepterer en slik oppførsel i stedet for at prøver å endre deg og og blir usikker på deg selv for å tekkes henne. Det er krevende å sette grenser for en slik person.

Anonymkode: 4c16c...b7b

Enig. Tenker du må bli litt sint tilbake og spørre hvorfor i all verden hun blir så sint og kreve å få et ordentlig svar på det, for dette her er ikke greit.

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg står litt fast. Jeg har en god venninne som jeg trives godt med å tilbringe tid med. Vi er begge i 30-årene og har travle liv med jobb og familie. Barna våre trives godt sammen.
 

Tross alderen hennes føler jeg av og til at jeg er venn med en tenåring. Hun kan snu på flisa i løpet av en setning og plutselig være sint på meg. Når jeg spør henne hvorfor hun er sint, nekter hun å svare. Bare fortsetter å fortelle meg at jeg har vært stygg med henne. 
 

Jeg betviler ikke hennes opplevelse av situasjonen, men jeg syntes det er vanskelig å forholde seg til at noen er sint på meg når jeg ikke aner hvorfor.
 

Hun kan eksempelvis fly i taket mens vi snakker om hva vi skal lage til middag den kommende ettermiddagen fordi jeg burde forstått noe jeg ikke forstår. 
 

Jeg har snakket med henne flere ganger de siste årene og sagt at hvis det er noe som plager henne med meg, så må hun forklare meg hva det er slik at jeg kan endre det. Responsen er oftest at det ikke er noe jeg sier meg måten jeg sier det på. For eksempel mente hun tonefallet mitt da jeg sa jeg skulle lage potetmos til middag var bedrevitende.

Jeg er vanligvis godt likt og jeg har aldri fått tilbakemelding om at jeg fremstår slik før. Snarere at jeg fremstår selvutslettende og burde ta mer plass og være mer selvsikker. 
 

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, for jeg er veldig glad i henne og når hun har en god dag så har vi det veldig kjekt sammen. Det er bare forferdelig slitsomt å skulle gjette seg frem til hva hun vil reagere på. Ingen tema er trygge og jeg føler at nesten uansett hva jeg sier og hvordan jeg sier det så er det feil. 
 

I dag ringte hun meg og spurte meg hvorfor jeg ikke har tatt kontakt på flere uker. Jeg sa som sant var at jeg var redd for å si noe feil. Da ble hun dypt såret og mente jeg ikke skulle tenke så nøye over hva jeg sa. Jeg føler jeg må veie ordene mine. 
Jeg har begynt å tvile på meg selv når jeg prater med andre fordi jeg blir redd for at det jeg sier blir misforstått. Men vennene jeg tar dette opp med sier at hun overreagerer og at med mindre jeg har to personligheter, så virker det som om hun nærmest leter etter feil, og hvis hun ikke finner noen, så blir hun sint på meg for det også.

Hvordan håndterer man dette? Jeg vil gjerne beholde henne som venn, men akkurat nå har jeg bare lyst til å be henne slutte å ta kontakt. Vi er svært gode venner som sagt og jeg føler alt blir feil.

Regner med alle vil si at jeg bare skal droppe henne. Det er sikkert rett, men jeg syntes det er forferdelig synd for ungene som trives godt sammen og ofte treffes. Vi bor såpass langt fra hverandre at det vil være unaturlig å sende ungene alene.
 

Hva gjør jeg?

Anonymkode: c6819...e18

Når hun fortsetter å beskylde deg, er du da en myk pusekatt som beklager og blir unnvikende? Eller sier du tydelig fra at dersom hun ikke kan fortelle konkret hva som er galt så blir hun nødt til å dra/du nødt til å dra så lenge hun oppfører seg slik?

Det virker som det blir mye konsekvenser for deg for hvordan "tonefallet" ditt oppleves av henne. Men at hun blir sint og direkte ufin blir kanskje møtt med beklagelse? Jeg vil anbefale at dersom du skal fortsette relasjonen må du sette deg i respekt og ha noen tydelige grenser. Dårlig oppførsel skal ikke møtes med at du legger deg flat. 

Du kan eventuelt begynne som henne. Bli sur og såra for "tonefallet" hennes. Så kan du se responsen hennes.

Anonymkode: dfdb1...6d5

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (1 time siden):

Hvordan har oppveksten hennes vært? Har hun blitt mobbet? Erfaringsbasert at mennesker som har opplevd mobbing kan ha alle piggene ute til enhver tid. Veldig slitsomt for de rundt, men personen selv er som et lite såret barn.

Helt riktig. 

TS, jeg synes IKKE du skal droppe henne. Det ville jeg ikke gjort. Jeg ville prøvd å hjelpe henne. 

Anonymkode: 50203...9b4