Dere som er uføre grunnet psykisk diagnose

[AnonymBruker]

Sa det bare stopp en dag eller ble dere gradvis verre?

Hva skjedde i overgangen fra å være funksjonell til å ikke klare arbeid? 

Var det dere eller legen/behandleren som foreslo ufør? 

Hvor lenge måtte dere prøve ut behandling før dere følte det ikke gikk å jobbe lenger til dere faktisk fikk innvilget ufør? 

Jeg har slitt i 15 år med psyken og den blir bare verre. EUPF og sliter etter voldtekt. Jeg er på et punkt hvor jeg har slitt meg gjennom arbeid i mange år for å prøve å fungere, men det tærer enormt på meg og jeg føler ikke jeg fungerer. Klarer ikke å være den moren jeg burde være. Arbeidet tar alt det jeg har av energi og når jeg kommer hjem har jeg ingenting. Er veldig trøtt og verker i hode og nakke hver dag. Må sove i pausen på jobben og legge meg kjempetidlig hver dag. Går i behandling på dps, men har ikke hjulpet noe. Jeg har lyst til å bli ufør så jeg ikke har det så vondt hele tida. Det går ikke bort, men da kan jeg hvertfall være en bedre mor og jeg kan få en litt bedre livskvalitet. Jeg stresser enormt over jobb og gråter på jobb og tenker bare at jeg vil dø. Tankekjør hele tida. Som et åpent sår inni brystet som river meg opp. Men er så redd at legen ikke mener jeg kan bli ufør. De vet jo ikke hvor ille man har det inni seg siden det ikke er så synlig fra utsiden. Skal jeg stå på mitt å si at jeg ikke klarer lenger? Si at jeg ønsker ufør? Hva gjorde dere? Hvordan gikk dere frem? 

Anonymkode: dae35...5a6

[AnonymBruker]

Synes det er litt spesielt at du ønsker å bli ufør, istedenfor å prøve å bli frisk. Det finnes gode behandlingsmuligheter for emosjonell ustabil pf, både dialektisk atferdsterapi (DBT) og mentaliseringsbasert terapi (MBT). Disse behandlingene har gode utsikter. Så du burde forhøre deg om det før du tenker på uføre. Du får ikke automatisk bedre livskvalitet av å bli ufør. Prøv heller å kartlegge HVA som gjør deg sliten. Og jobb med det.

Å bli ufør er en lang prosess (tar gjerne flere år) så du MÅ ha prøvd ut behandling først. NAV vil heller at du skal være i jobb så lenge som mulig, omplassering kan også være noe de vurderer. 

Ikke si at du ønsker ufør, men at du ønsker behandling for EUPF. Kom med forslag til behandler om hva og hvordan dere kan jobbe. 

Anonymkode: fcc8c...a4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Sa det bare stopp en dag eller ble dere gradvis verre?

Hva skjedde i overgangen fra å være funksjonell til å ikke klare arbeid? 

Var det dere eller legen/behandleren som foreslo ufør? 

Hvor lenge måtte dere prøve ut behandling før dere følte det ikke gikk å jobbe lenger til dere faktisk fikk innvilget ufør? 

Jeg har slitt i 15 år med psyken og den blir bare verre. EUPF og sliter etter voldtekt. Jeg er på et punkt hvor jeg har slitt meg gjennom arbeid i mange år for å prøve å fungere, men det tærer enormt på meg og jeg føler ikke jeg fungerer. Klarer ikke å være den moren jeg burde være. Arbeidet tar alt det jeg har av energi og når jeg kommer hjem har jeg ingenting. Er veldig trøtt og verker i hode og nakke hver dag. Må sove i pausen på jobben og legge meg kjempetidlig hver dag. Går i behandling på dps, men har ikke hjulpet noe. Jeg har lyst til å bli ufør så jeg ikke har det så vondt hele tida. Det går ikke bort, men da kan jeg hvertfall være en bedre mor og jeg kan få en litt bedre livskvalitet. Jeg stresser enormt over jobb og gråter på jobb og tenker bare at jeg vil dø. Tankekjør hele tida. Som et åpent sår inni brystet som river meg opp. Men er så redd at legen ikke mener jeg kan bli ufør. De vet jo ikke hvor ille man har det inni seg siden det ikke er så synlig fra utsiden. Skal jeg stå på mitt å si at jeg ikke klarer lenger? Si at jeg ønsker ufør? Hva gjorde dere? Hvordan gikk dere frem? 

Anonymkode: dae35...5a6

Hva med å fokusere på å bli frisk. Arbidslivet er krevende med tankekjlr og angst for oss andre også. Vi har også barn vi skulle ønske vi kunne ta oss bedre av, men pga økonomi må vi stå i det dag etter dag i 100 prosent stilling. Vi har foreldre som dør . Vi som har levd et liv har med også traumer ( mange av oss) men vi står på likevel. Benytt deg av sykedager og sykemeldinger og få tanken om ufør ut av hodet..

Anonymkode: a187b...894

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Sa det bare stopp en dag eller ble dere gradvis verre?

Hva skjedde i overgangen fra å være funksjonell til å ikke klare arbeid? 

Var det dere eller legen/behandleren som foreslo ufør? 

Hvor lenge måtte dere prøve ut behandling før dere følte det ikke gikk å jobbe lenger til dere faktisk fikk innvilget ufør? 

Jeg har slitt i 15 år med psyken og den blir bare verre. EUPF og sliter etter voldtekt. Jeg er på et punkt hvor jeg har slitt meg gjennom arbeid i mange år for å prøve å fungere, men det tærer enormt på meg og jeg føler ikke jeg fungerer. Klarer ikke å være den moren jeg burde være. Arbeidet tar alt det jeg har av energi og når jeg kommer hjem har jeg ingenting. Er veldig trøtt og verker i hode og nakke hver dag. Må sove i pausen på jobben og legge meg kjempetidlig hver dag. Går i behandling på dps, men har ikke hjulpet noe. Jeg har lyst til å bli ufør så jeg ikke har det så vondt hele tida. Det går ikke bort, men da kan jeg hvertfall være en bedre mor og jeg kan få en litt bedre livskvalitet. Jeg stresser enormt over jobb og gråter på jobb og tenker bare at jeg vil dø. Tankekjør hele tida. Som et åpent sår inni brystet som river meg opp. Men er så redd at legen ikke mener jeg kan bli ufør. De vet jo ikke hvor ille man har det inni seg siden det ikke er så synlig fra utsiden. Skal jeg stå på mitt å si at jeg ikke klarer lenger? Si at jeg ønsker ufør? Hva gjorde dere? Hvordan gikk dere frem? 

Anonymkode: dae35...5a6

Du får det jo ikke bedre med psyken bare av å bli ufør da får du jo bare mer tid til å tenke på den voldtekten som skjedde for 15år siden.. 

Klarer du å ha sex med kjæresten etter det som skjedde? 

Anonymkode: d5c65...6e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hva med å fokusere på å bli frisk. Arbidslivet er krevende med tankekjlr og angst for oss andre også. Vi har også barn vi skulle ønske vi kunne ta oss bedre av, men pga økonomi må vi stå i det dag etter dag i 100 prosent stilling. Vi har foreldre som dør . Vi som har levd et liv har med også traumer ( mange av oss) men vi står på likevel. Benytt deg av sykedager og sykemeldinger og få tanken om ufør ut av hodet..

Anonymkode: a187b...894

Jeg skjønner forsåvidt hvor du vil og er enig i at man ikke skal ønske seg et liv som ufør, men dette ble i overkant fordomsfullt. Å sammenligne psykiske diagnoser og traumatiske opplevelser med hverdagens problemer og utfordringer som folk flest opplever er totalt feil. Det er som å si til en alvorlig deprimert person at "vi er alle triste og nedfor av og til".

At TS sier at hun ønsker å bli ufør, handler ikke om å velge letteste utvei eller å ønske å leve som syk og ufør, det handler nok om at hun er såpass sliten og oppgitt etter så mange år med behandling uten å bli bedre. Hvor ille det er, vet bare TS og legen(e) hennes. At folk svarer flåsete at "vi alle sliter med vårt, men klarer nå å stå i det likevel", er som å slå en person som allerede ligger nede. Hadde TS vært like frisk som folk flest, hadde hun ikke trengt å sove i pausen på jobb. Det er faktisk ikke normalt. Det er forskjell på å være litt trøtt og sliten i hverdagen, og å være helt ødelagt og kjenne at man rett og slett ikke takler mer.

Jeg tenker at TS må ta dette opp med legen og jobben sin, og prøve å finne en løsning. Kanskje kan delvis ufør være et alternativ, at Ts enten jobber færre dager eller kortere dager. Det er kanskje også mulig å få tilrettelagt mer på jobb så TS blir mindre sliten. Å bli ufør betyr ikke automatisk 100% borte fra jobb og bli sittende hjemme og glo. Det finnes mange muligheter. Bare TS, lege, terapeut og jobben hennes kan finne ut hvilke muligheter som finnes.
Legen bør jo selvsagt også ta tak i saken og prøve å finne annen behandling, eller finne ut om det er noe annet galt fatt som gir smerter og trøtthet.

Jeg har heldigvis ikke vært så dårlig at jeg har måttet vurdere ufør, men har erfart hvordan det er å være delvis sykemeldt i en periode grunnet depresjon. Det kan ikke sammenlignes med TS sin situasjon, men jeg vet i hvert fall forskjellen på å være deprimert og å være nedfor/trist/oppleve utfordringer i hverdagen. Man forventer ikke at alle skal forstå hvordan man har det, men man burde kunne forvente respekt og aksept for at det er forskjell på en diagnose/sykdom og hverdagens utfordringer for folk flest.

Anonymkode: d738a...f24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Synes det er litt spesielt at du ønsker å bli ufør, istedenfor å prøve å bli frisk. Det finnes gode behandlingsmuligheter for emosjonell ustabil pf, både dialektisk atferdsterapi (DBT) og mentaliseringsbasert terapi (MBT). Disse behandlingene har gode utsikter. Så du burde forhøre deg om det før du tenker på uføre. Du får ikke automatisk bedre livskvalitet av å bli ufør. Prøv heller å kartlegge HVA som gjør deg sliten. Og jobb med det.

Å bli ufør er en lang prosess (tar gjerne flere år) så du MÅ ha prøvd ut behandling først. NAV vil heller at du skal være i jobb så lenge som mulig, omplassering kan også være noe de vurderer. 

Ikke si at du ønsker ufør, men at du ønsker behandling for EUPF. Kom med forslag til behandler om hva og hvordan dere kan jobbe. 

Anonymkode: fcc8c...a4a

Man blir ikke frisk fra personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: b4159...a44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Man blir ikke frisk fra personlighetsforstyrrelse.

Anonymkode: b4159...a44

Jo de aller fleste med eupf blir friske. Er blant annet derfor det blir så prioritert i helsesystemet. 

Anonymkode: d5c65...6e3

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jo de aller fleste med eupf blir friske. Er blant annet derfor det blir så prioritert i helsesystemet. 

Anonymkode: d5c65...6e3

Pluss at så mye som 10% dør i selvmord, samt at mange får livet ødelagt på mange andre måter også. 

Min behandler sa for øvrig at noen går fra å ha feks borderline til uspesifisert PF. Altså at sånn som meg som fortsatt har PF, muligens etter hvert vil ende opp med en uspesifisert en fordi de mer tydelige borderline-trekkene mine (og alle med EUPF er jo ulike) gradvis demper seg, men at det fortsatt er utfordringer som går på PF. Det tror jeg nok ikke at jeg selv vil kunne bli kvitt.

Uansett er det jo ikke en diagnose som avgjør om en person blir ufør. Det er jo funksjonsnivået. TS sliter jo åpenbart med å få endene til å møtes. Men kanskje kunne hun klart 50% ? Jeg vet ikke, men det må nok testes ut før det er aktuelt med å søke ufør. Og gjennom prosessen med å søke ufør skal Nav si seg fornøyd med utprøving av behandling og dokumentasjon fra helsevesenet.

 

Endret 5. januar 2022 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Hvis du er i arbeid nå, så er det altfor tidlig å tenke på uføretrygd. Du må sykmeldes først, så over på AAP hvis du ikke er bedre etter et år. Du må gjennom hensiktsmessig behandling, og du må trolig i tiltak for å finne ut hva slags arbeid du evt kan gjøre og hvor mange prosent. Uføretrygd for psykiske lidelser er som regel en lang prosess.

Anonymkode: 32019...3ca

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (1 time siden):

Pluss at så mye som 10% dør i selvmord, samt at mange får livet ødelagt på mange andre måter også. 

Min behandler sa for øvrig at noen går fra å ha feks borderline til uspesifisert PF. Altså at sånn som meg som fortsatt har PF, muligens etter hvert vil ende opp med en uspesifisert en fordi de mer tydelige borderline-trekkene mine (og alle med EUPF er jo ulike) gradvis demper seg, men at det fortsatt er utfordringer som går på PF. Det tror jeg nok ikke at jeg selv vil kunne bli kvitt.

Uansett er det jo ikke en diagnose som avgjør om en person blir ufør. Det er jo funksjonsnivået. TS sliter jo åpenbart med å få endene til å møtes. Men kanskje kunne hun klart 50% ? Jeg vet ikke, men det må nok testes ut før det er aktuelt med å søke ufør. Og gjennom prosessen med å søke ufør skal Nav si seg fornøyd med utprøving av behandling og dokumentasjon fra helsevesenet.

 

Hvilke PF-trekk sitter igjen etter at den spesifiserte varianten av PF er borte? Hva er trekkene på udefinert PF? Visste ikke at dette eksisterer, trodde PF var de distinkte variantene og om disse forsvinner så var det ingen PF igjen?

Anonymkode: 91d3a...3aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jo de aller fleste med eupf blir friske. Er blant annet derfor det blir så prioritert i helsesystemet. 

Anonymkode: d5c65...6e3

De aller fleste blir ikke friske, men trekkene brenner noe ut. Ikke så mye drama lengre.

Anonymkode: 91d3a...3aa

[AnonymBruker]

Det å ønske uføretrygd høres ekstremt sært ut. Du aner ikke hvor tungt det er å være ufør. Du mister all mål og mening i livet. Du har dårlig økonomi og må prioritere mellom behandling, mat, medisiner og alt som kommer med livet. 

Du kan gå ned til 80%, mange som må det. Ikke alle klarer 100%, selv når de er tilsynelatende frisk. 

Anonymkode: 8455f...802

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvilke PF-trekk sitter igjen etter at den spesifiserte varianten av PF er borte? Hva er trekkene på udefinert PF? Visste ikke at dette eksisterer, trodde PF var de distinkte variantene og om disse forsvinner så var det ingen PF igjen?

Anonymkode: 91d3a...3aa

For å få PF må man først oppfylle en rekke generelle kriterier for personlighetsforstyrrelse. Deretter vil de utrede akkurat hva slags. Hvis man ikke har nok symptomer på hovedkriteriene på feks borderline, så kan man få en uspesifisert en. Altså jeg oppfyller kriteriene for både borderline, avhengig og unnvikende PF. Men noen av symptomene viskes gradvis ut/faller i intensitet slik at jeg har trekk fra de typene jeg har, men ikke nok til spesifikk diagnose, men likevel nok til å faktisk ha personlighetsforstyrrelse. 

Akkurat hva som sitter igjen varierer nok fra person til person. Det får jo tiden vise for min del.