Noen som har blitt ufør grunnet borderline?

[AnonymBruker]

Hvis det hvordan vil du beskrive symptomene og intensiteten og hvorfor klarer du ikke å jobbe? Eventuelt andre som ikke er ufør, hvordan påvirker forstyrrelsen funksjonsnivået ditt? På jobb, i forhold, barn, øvrig familie? 

Anonymkode: 906d4...416

[AnonymBruker]

Klarer ikke å jobbe med all ustabiliteten. Har det så mye vondt og gråt hver eneste gang jeg var i arbeidstrening og symptomene forverret seg. Det hele utløste moderat depresjon, og jeg har svært sjeldent depresjoner, typ hvert femte år.

Anonymkode: bbfd4...353

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært i studie eller jobb. 

Anonymkode: 3b25e...889

[AnonymBruker]

Var i 100% jobb. Ble ufør. grunnet annen sykdom og bivirkninger. Ingen ønsker å bli ufør. Jeg håper å kunne jobb i fremtiden. 30% i hvert fall. 

Anonymkode: 57e06...d12

[AnonymBruker]

Jeg har ingen venner. Aldri hatt og vil aldri ha kjæreste (tåler ikke fysisk kontakt grunnet overgrep). Ingen barn, fordi man trenger en mann. Jeg er ute 1 dag i uken for å handle mat, og det tar jeg samtidig som psykologtime. Fester ikke. Reiser ikke. Drar ikke på opplevelser som konserter, kino, teater og hva pokker folk gjør. Aldri i mitt 30+ år lange liv noen gang opplevd så mye som å sitte på en kafé. 

Jeg er kronisk depressiv og hverdagen består av spiseforstyrrelse og ocd tvangshandlinger og relaterte problemer, selvdestruktive handlinger (SH) og å grine og fantasere, ønske og lengte etter å dø.   

Jeg lever ikke, har aldri levd og det å påstå at jeg "bare eksisterer" er å dra det jævlig langt og en overdrivelse, for jeg eksisterer kun på papiret. Jeg er alt for ustabil til å jobbe, sliter med utmattelse på grunn av spiseforstyrrelsen, jeg sliter med panikkangst og alt som kommer med PTSD. Jeg har ikke engang evne eller overskudd til å ha et eller opprettholde et normalt vennskap og alle de forventningene og problemene det bringer med. Mitt problem med folk, om det så er familie, venner eller kollegaer er at jeg stoler på ingen, slipper ingen inn og de få jeg har forsøkt har vært et gedigent problem. Fordi det trigger så mye dritt inni meg at halvparten hadde vært nok, en intens frykt og forventet om å bli forlatt og skuffet, sinneutbrudd og panikk over små filleting og alt som kommer med diagnosen. Jeg har ikke utagert slik siden ungdomskolen, jeg skjuler det for alt og alle for jeg er fullstendig klar over hvor patetisk jeg er, og min tankegang er at det er min diagnose, mitt problem. 

Det er bare familien min som får se den klengete, usikre, humørsvingende og svake drittmennesket jeg er. Men de får ikke se en brøkdel av hvem jeg er og hvordan jeg er sånn egentlig, for det lille de ser er mer enn nok byrde for dem rundt meg. Har ikke samvittighet til å vise dem mer og være en enda mer byrde, for da vil de kaste meg utav livene sine. For jeg er ikke verdt bryet og strevet. 

Anonymkode: 28845...658

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har ingen venner. Aldri hatt og vil aldri ha kjæreste (tåler ikke fysisk kontakt grunnet overgrep). Ingen barn, fordi man trenger en mann. Jeg er ute 1 dag i uken for å handle mat, og det tar jeg samtidig som psykologtime. Fester ikke. Reiser ikke. Drar ikke på opplevelser som konserter, kino, teater og hva pokker folk gjør. Aldri i mitt 30+ år lange liv noen gang opplevd så mye som å sitte på en kafé. 

Jeg er kronisk depressiv og hverdagen består av spiseforstyrrelse og ocd tvangshandlinger og relaterte problemer, selvdestruktive handlinger (SH) og å grine og fantasere, ønske og lengte etter å dø.   

Jeg lever ikke, har aldri levd og det å påstå at jeg "bare eksisterer" er å dra det jævlig langt og en overdrivelse, for jeg eksisterer kun på papiret. Jeg er alt for ustabil til å jobbe, sliter med utmattelse på grunn av spiseforstyrrelsen, jeg sliter med panikkangst og alt som kommer med PTSD. Jeg har ikke engang evne eller overskudd til å ha et eller opprettholde et normalt vennskap og alle de forventningene og problemene det bringer med. Mitt problem med folk, om det så er familie, venner eller kollegaer er at jeg stoler på ingen, slipper ingen inn og de få jeg har forsøkt har vært et gedigent problem. Fordi det trigger så mye dritt inni meg at halvparten hadde vært nok, en intens frykt og forventet om å bli forlatt og skuffet, sinneutbrudd og panikk over små filleting og alt som kommer med diagnosen. Jeg har ikke utagert slik siden ungdomskolen, jeg skjuler det for alt og alle for jeg er fullstendig klar over hvor patetisk jeg er, og min tankegang er at det er min diagnose, mitt problem. 

Det er bare familien min som får se den klengete, usikre, humørsvingende og svake drittmennesket jeg er. Men de får ikke se en brøkdel av hvem jeg er og hvordan jeg er sånn egentlig, for det lille de ser er mer enn nok byrde for dem rundt meg. Har ikke samvittighet til å vise dem mer og være en enda mer byrde, for da vil de kaste meg utav livene sine. For jeg er ikke verdt bryet og strevet. 

Anonymkode: 28845...658

Kanskje på tide å komme ut og offerrollen, og gjøre en liten endring? For at du skal bli bedre må du utsette deg for ting som trigger deg og gjør deg dårlig. Hjelper ikke å stenge seg inne, og håpe at det blir bedre med årene. Du virker ikke motivert for å bli frisk. 

Anonymkode: 40e7c...a64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kanskje på tide å komme ut og offerrollen, og gjøre en liten endring? For at du skal bli bedre må du utsette deg for ting som trigger deg og gjør deg dårlig. Hjelper ikke å stenge seg inne, og håpe at det blir bedre med årene. Du virker ikke motivert for å bli frisk. 

Anonymkode: 40e7c...a64

Gi deg!!! 

Anonymkode: 451ec...a6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Kanskje på tide å komme ut og offerrollen, og gjøre en liten endring? For at du skal bli bedre må du utsette deg for ting som trigger deg og gjør deg dårlig. Hjelper ikke å stenge seg inne, og håpe at det blir bedre med årene. Du virker ikke motivert for å bli frisk. 

Anonymkode: 40e7c...a64

For å bli bedre, så må jeg kunne å håndtere det som blir trigget. Jeg går i traumebehandling, noe som tar år. Først etter det så kan jeg begynne med mestringsterapi og å lære meg å håndtere alt som skjer når jeg er i relasjoner med andre. 
Jeg er heller ikke i nå offerrolle. Jeg har et ekstremt selvhat for den jeg er og hvordan jeg er, nok til å henge meg for det daglig. Har jeg noen gang sagt at det er synd på meg? At jeg forventer at andre skal tåle den jeg er, fordi jeg er skapt slik av de rundt meg? Nei. Har jeg sagt at jeg skal være som jeg er, uten å forandre meg? Nei. 

Jeg er et produkt av min barndom stappfull av traumer. Jeg ER et offer. Er det min skyld at jeg ble voldtatt fra jeg var 3 år? Nei, er det rettferdig at jeg må bruke flere tiår av livet mitt på å fikse det andre voksne mennesker har ødelagt? Nei! Skylder jeg på andre? Ikke enda, så langt i terapi har jeg ikke kommet enda. 

Folk må forstå at boderline/eupf er en konsekvens av en for jævlig barndom og traumer friske folk ikke kan forestille seg. Det er ingen som ønsker å ha det så jævlig som vi med denne diagnosen har det. Det er ikke å være et offer å synes synd på seg selv, det er objektiv fakta. Ingen ønsker å gjøre alle rundt seg vondt hver dag, å være en byrde for alle rundt seg, en byrde for helsevesenet, ødelegge kroppen sin og fremtiden sin. Ingen lider mer enn de med diagnosen selv gjør og man velger ikke å ha kontroll eller å mangle kontroll. Jeg har ingen kontroll med andre, derfor har jeg valgt å ikke utsette andre for meg, fordi de fortjener bedre. Men en ting er sikkert, jeg har ikke valgt dette livet og de utfordringene jeg har i hverdagen! Ingen av oss har. 

Hadde jeg ikke vært motivert for å bli frisk, så hadde jeg ikke orket å gå i terapi 3 dager i uken, 7 timer i uken, pluss gruppe av og på. Du får ikke gå  9 år på DPS uten motivasjon. Jeg blir jævlig provosert av svaret ditt, for jeg er motivert til terapi og går all inn, til tross for en bekmørkt fremtid! Jeg er heldig og har en fantastisk psykolog som bærer håpet for meg, for hos meg så er det 0 håp for en bedre fremtid, allikevel så møter jeg opp og gjør det jeg kan for å bli frisk. 

Denne tråden spør hvordan diagnosen påvirker hverdagen osv, og jeg svarer. Jeg svarer aldri så ærlig og detaljert, på grunn av sånne som deg. 

Anonymkode: 28845...658

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ingen venner. Aldri hatt og vil aldri ha kjæreste (tåler ikke fysisk kontakt grunnet overgrep). Ingen barn, fordi man trenger en mann. Jeg er ute 1 dag i uken for å handle mat, og det tar jeg samtidig som psykologtime. Fester ikke. Reiser ikke. Drar ikke på opplevelser som konserter, kino, teater og hva pokker folk gjør. Aldri i mitt 30+ år lange liv noen gang opplevd så mye som å sitte på en kafé. 

Jeg er kronisk depressiv og hverdagen består av spiseforstyrrelse og ocd tvangshandlinger og relaterte problemer, selvdestruktive handlinger (SH) og å grine og fantasere, ønske og lengte etter å dø.   

Jeg lever ikke, har aldri levd og det å påstå at jeg "bare eksisterer" er å dra det jævlig langt og en overdrivelse, for jeg eksisterer kun på papiret. Jeg er alt for ustabil til å jobbe, sliter med utmattelse på grunn av spiseforstyrrelsen, jeg sliter med panikkangst og alt som kommer med PTSD. Jeg har ikke engang evne eller overskudd til å ha et eller opprettholde et normalt vennskap og alle de forventningene og problemene det bringer med. Mitt problem med folk, om det så er familie, venner eller kollegaer er at jeg stoler på ingen, slipper ingen inn og de få jeg har forsøkt har vært et gedigent problem. Fordi det trigger så mye dritt inni meg at halvparten hadde vært nok, en intens frykt og forventet om å bli forlatt og skuffet, sinneutbrudd og panikk over små filleting og alt som kommer med diagnosen. Jeg har ikke utagert slik siden ungdomskolen, jeg skjuler det for alt og alle for jeg er fullstendig klar over hvor patetisk jeg er, og min tankegang er at det er min diagnose, mitt problem. 

Det er bare familien min som får se den klengete, usikre, humørsvingende og svake drittmennesket jeg er. Men de får ikke se en brøkdel av hvem jeg er og hvordan jeg er sånn egentlig, for det lille de ser er mer enn nok byrde for dem rundt meg. Har ikke samvittighet til å vise dem mer og være en enda mer byrde, for da vil de kaste meg utav livene sine. For jeg er ikke verdt bryet og strevet. 

Anonymkode: 28845...658

Dette var sterkt. Det høres ut som du ikke lever ut ditt fulle potensial nå. Hvilke ønsker har du? Selv om du sier at du ikke lever, så lever du fortsatt allikevel. Livet kan fortsatt rekke å bli spennende, når du er klar

Anonymkode: 4e014...087

[17.11]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Kanskje på tide å komme ut og offerrollen, og gjøre en liten endring? For at du skal bli bedre må du utsette deg for ting som trigger deg og gjør deg dårlig. Hjelper ikke å stenge seg inne, og håpe at det blir bedre med årene. Du virker ikke motivert for å bli frisk. 

Anonymkode: 40e7c...a64

Kanskje på tide å finne noe annet å gjøre enn å leke psykolog på internett?