Flere som har samboer som sliter med angst/depresjon?

[Solstikk87]

Hei kvinner og kanskje menn

mann som har rotet seg inn på kvinneforum, men mye god hjelp og tips å få hos dere.

 

Situasjonen er at jeg har en samboer som sliter veldig. Sammen har vi en ganske fersk sønn..

etter fødsel skjedde ganske mye med min samboer med både angst og desperasjon. Hun har startet med hjelp, men har kommet frem at hun har hatt en del psykiske problemer gjennom årene som jeg ikke visste om før etter fødsel.

prøver og støtte så godt det går, å føler jeg klarer det ganske bra, men blir veldig sliten av dette til tider da mine behov blir satt til siden og blir til tider selv engstelig om dette vil være min nye hverdag. Redd for å ikke få leve det livet jeg syns selv jeg fortjener, men når jeg tenker det kan jeg få dårlig samvittighet for å tenke slik når hun ikke kan noe for det.

dette var veldig kortversjon, men om noen er i lignene Situasjon, å du har noen gode tips for å takle det skriv gjerne til meg om du vil utveksle erfaringer,råd og frustrasjon

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke snakke som samboer til, ettersom at i mitt forhold er det jeg som er psyk. Jeg tillater meg likevel å si noen ord. 

Det første er at du har rett til å ta vare på deg selv, og dine behov selv om din samboer er syk. Du er like viktig som henne, så husk å sette av tid til deg selv. Det kan være vanskelig med barn i bildet, men akkurat det gjelder for alle nybakte foreldre. I forhold til barnet, så teller dine behov minst. 

Ikke vær redd for å be om hjelp. Det er ingen skam i å si at du også har behov for avlastning eller å snakke med noen. Fortell deres nærmeste hva som skjer og hva dere står i og be om hjelp! Bli med på samtale med hennes terapeut, og sett deg inn i hva sykdommen gjør med henne, men også for å få hjelp til å avklare hva du kan kreve av henne og hun av deg. 

Også finnes det tilbud for deg som pårørende, legger ved link, så kan du utforske litt. https://www.helsenorge.no/parorende/tilbud-for-parorende-innen-psykisk-helse-og-rus/

Også vil jeg si dette. Det at din samboer har blitt syk, betyr ikke at det kommer til å være vanskelig for alltid. De fleste som sliter psykisk og som får hjelp, blir bedre! Jeg har selv bipolar lidelse type 2, men jeg har gode støtteordninger, familie og venner og oppfølging og klarer meg fint i livet. Jeg har barn, kan jobbe, dra på ferie, bidra hjemme og fungerer stort sett bra. Også hender det at jeg har perioder der jeg trenger litt mer hjelp for å få til disse tingene, hvor mannen min kanskje må gjøre litt mer hjemme for å avlaste. Han har likevel fått leve det livet han ønsker seg, med familie, barn, ferie og en jobb han elsker. 

Det siste jeg vil spørre deg om er - hadde du tenkt på denne måten dersom din samboer og mor til ditt barn hadde fått kreft i stedet for å ha noe psykisk? Begge deler er sykdom, som tapper en for energi og hvor pårørende må stille opp på en annen måte enn før. 

Anonymkode: 4a969...9c4

[AnonymBruker]

Hei du

Første 1-2 år etter en fødsel er unntakstilstand uansett. En barseldepresjon på toppen av omveltningen det er å bli foreldre gjør det mer utfordrende. Det er bra at hun får hjelp! Har du noen å prate med utenom? Er det andre rundt dere som kan avlaste noe?

Anonymkode: 1ef9e...ddb