Fosterbarns ytring

[AnonymBruker]

https://www.nrk.no/ytring/avslag-til-mor-og-far-1.15775311

Anonymkode: 9c6fa...c88

[AnonymBruker]

Det står ingenting om hvordan foreldrene reagerte når de ikke fikk sett datteren sin mer.

Anonymkode: c9714...34a

[AnonymBruker]

Veldig bra av den unge damen og si fra hvordan det var for henne å bli tvunget til et samvær hun ikke vil ha, og som ikke gjorde henne godt. Det er ofte fokus på foreldrenes rettigheter, men det er barnet som bør være i første rekke. 

Anonymkode: 96ed3...e44

[skreppamedleppa]

Veldig viktig synspunkt; barnets. Som jo er det viktigste. Tror mange mener og synser mye og er snare med å konkludere med at biologi er viktigst og skal alltid komme først og "stakkar" foreldre, men flott å høre stemmen fra en av de som er viktigst: nemlig barnet selv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Veldig bra av den unge damen og si fra hvordan det var for henne å bli tvunget til et samvær hun ikke vil ha, og som ikke gjorde henne godt. Det er ofte fokus på foreldrenes rettigheter, men det er barnet som bør være i første rekke. 

Anonymkode: 96ed3...e44

Problemet er at det er så utrolig vanskelig å vite hva barnet faktisk ønsker! Er det preget av fosterforeldres meninger? Av barnevernet? Av foreldrene?

Jeg har en helt annen historie enn dette fosterbarnet. Var også snakk om en midlertidig plassering da jeg var 7 år. Jeg ble utsatt for omsorgssvikt av foreldrene mine og levde med rus. Men ble aldri lagt hånd på og fikk masse kjærlighet. Kom i fosterhjem der jeg ble mishandlet psykisk og fysisk. Etter hvert visste jeg ikke lenger hva jeg selv mente. Jeg fikk hele tiden høre at min mor var prostituert, at de var narkomane, psykotiske osv. Da jeg var 12, skulle jeg høres. For da var jeg blitt såpass stor. Jeg hadde fått høre masse skrekkhistorier om hvor galt det kunne gå om jeg kom tilbake til biologiske foreldre, og jeg sa selvsagt at jeg ville bo i fosterhjemmet. Var også livredd for å havne på barnehjem, for det hadde jeg også hørt skrekkhistorier om.

Da jeg ble voksen leste jeg alle sakspapirene mine. Alle brevene fra min mor til barnevernet der hun iherdig forsøkte å få tilbake omsorgen for meg. Hun hadde vært rusfri i 5 år da jeg var 12, men fikk ikke muligheten til å være forelder fordi faren min fortsatt ruset seg. Jeg tok opp kontakten med henne i voksen alder, og fikk muligheten til å bli litt kjent med henne, men hun døde ung. Jeg håper barnevernet har blitt bedre siden den gang. For barnets beste ble ikke akkurat ivaretatt i min sak heller.

Anonymkode: 94131...65e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Problemet er at det er så utrolig vanskelig å vite hva barnet faktisk ønsker! Er det preget av fosterforeldres meninger? Av barnevernet? Av foreldrene?

Jeg har en helt annen historie enn dette fosterbarnet. Var også snakk om en midlertidig plassering da jeg var 7 år. Jeg ble utsatt for omsorgssvikt av foreldrene mine og levde med rus. Men ble aldri lagt hånd på og fikk masse kjærlighet. Kom i fosterhjem der jeg ble mishandlet psykisk og fysisk. Etter hvert visste jeg ikke lenger hva jeg selv mente. Jeg fikk hele tiden høre at min mor var prostituert, at de var narkomane, psykotiske osv. Da jeg var 12, skulle jeg høres. For da var jeg blitt såpass stor. Jeg hadde fått høre masse skrekkhistorier om hvor galt det kunne gå om jeg kom tilbake til biologiske foreldre, og jeg sa selvsagt at jeg ville bo i fosterhjemmet. Var også livredd for å havne på barnehjem, for det hadde jeg også hørt skrekkhistorier om.

Da jeg ble voksen leste jeg alle sakspapirene mine. Alle brevene fra min mor til barnevernet der hun iherdig forsøkte å få tilbake omsorgen for meg. Hun hadde vært rusfri i 5 år da jeg var 12, men fikk ikke muligheten til å være forelder fordi faren min fortsatt ruset seg. Jeg tok opp kontakten med henne i voksen alder, og fikk muligheten til å bli litt kjent med henne, men hun døde ung. Jeg håper barnevernet har blitt bedre siden den gang. For barnets beste ble ikke akkurat ivaretatt i min sak heller.

Anonymkode: 94131...65e

❤

Anonymkode: c9714...34a

[fru Alving]

Har venner som er fosterforeldre og de forteller om det samme. Barnet blir urolig og stresset av samvær, der er det ikke snakk om tilbakeføring for barnet skal vokse opp i fosterhjemmet.

Veldig vanskelige saker og selvsagt er det flere sider av enhver sak.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det står ingenting om hvordan foreldrene reagerte når de ikke fikk sett datteren sin mer.

Anonymkode: c9714...34a

Det er jo litt av poenget. Foreldrene blir hørt hele tiden av systemet, barna ikke så mye.

Anonymkode: 51156...11f

[AnonymBruker]

Vokst opp hos fosterforeldre. Jeg fikk også avkortet besøk til biologiske foreldre. Jeg var ca 8 år da jeg begynte å ytre meg. Avtaler ble omgjort, så da jeg var 9 år hadde jeg kun det ene hjemmet - hos fosterforeldre. Dette var i 1987.

Handler ikke om å kjede seg, men om pliktbesøk, og man blir "gjest" hos sine foreldre, spesielt om det blir besøk sammen med representant fra BV eller fosterforeldre. Da er det bedre å ta en pause, få stabile år, og heller gjennoppta kontakt når man er klar.

Anonymkode: f99cf...70e

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (5 timer siden):

Har venner som er fosterforeldre og de forteller om det samme. Barnet blir urolig og stresset av samvær, der er det ikke snakk om tilbakeføring for barnet skal vokse opp i fosterhjemmet.

Veldig vanskelige saker og selvsagt er det flere sider av enhver sak.

Såg et program på tv en gang for lenge siden, husker ikke hva det var. Der hadde barnet blitt satt i fosterhjem. Bv hadde lovet fosterhjemmet at barnet skulle få bli der. Når den biologiske faren kom inn i bildet og barnet skulle gradvis overføres til han (dette var en oppegående far) ville ikke fosterforeldrene det og hadde stor sorg. De blir glad i barnet og det blir like vondt for de å miste et fosterbarn som for biologiske foreldre å miste ett barn. Så det ble mye kniving. 
fosterforeldrene mente barnet var urolig når bio far var tilstede, dette for å fremme sin egen sak om å få beholde barnet. 
Det er ikke alltid barnets beste som settes i fokus. Mange fosterforeldre (naturlig nok) blir veldig knyttet til barnet og klarer ikke tanken på å miste det. 
Har bio foreldrene kommet seg og er i en bedre situasjon skal barna hjem igjen. Hvis det er det bese for barna. For barn som har bodd 10 år i samme fosterhjem siden fødselen er det selvfølgelig uaktuelt og rive det opp, det blir en stor inngripen som gir barnet relasjonstraumer. 
 

Anonymkode: 82515...e34

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (10 timer siden):

Har venner som er fosterforeldre og de forteller om det samme. Barnet blir urolig og stresset av samvær, der er det ikke snakk om tilbakeføring for barnet skal vokse opp i fosterhjemmet.

Veldig vanskelige saker og selvsagt er det flere sider av enhver sak.

Men er det fordi de savner foreldrene sine, ser di for sjeldent eller noe annet? 

Den reaksjonen etter samvær er alltid negativt for foreldrene uansett.

Hadde det hvert skilsmissebarn ville det hvert naturlig 🤷‍♀️ 

Tenker at bv og fosterforeldre får åpne øynene sine å tenke at barn regarer selv om det er positivt også.

Anonymkode: 09ebd...d69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

https://www.nrk.no/ytring/avslag-til-mor-og-far-1.15775311

Anonymkode: 9c6fa...c88

Vel at hun opplevde det som en belastning å måtte være på samvær er fordi hun ble tatt ut av hjemmet som ett- åring. Hun husker ikke noe annet liv enn det hun har hatt i fosterhjemmet og husker ikke andre omsorgspersoner enn fosterforeldrene. 

Da er det helt naturlig at samvær med biologiske foreldre oppleves som en belastning. Hun kjenner jo ikke sine egne foreldre og har aldri hatt en tilknytning til sitt biologiske opphav.

Denne saken er svært ensidig og er i liten grad overførbar til barn som er vokst opp med sine biologiske foreldre. 

Barn som har en sterk tilknytning til sine foreldre skal som hovedregel beholde denne med mål om tilbakeføring.

For en 1 åring stiller det seg helt annerledes.

Anonymkode: 380d8...d25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Vel at hun opplevde det som en belastning å måtte være på samvær er fordi hun ble tatt ut av hjemmet som ett- åring. Hun husker ikke noe annet liv enn det hun har hatt i fosterhjemmet og husker ikke andre omsorgspersoner enn fosterforeldrene. 

Da er det helt naturlig at samvær med biologiske foreldre oppleves som en belastning. Hun kjenner jo ikke sine egne foreldre og har aldri hatt en tilknytning til sitt biologiske opphav.

Denne saken er svært ensidig og er i liten grad overførbar til barn som er vokst opp med sine biologiske foreldre. 

Barn som har en sterk tilknytning til sine foreldre skal som hovedregel beholde denne med mål om tilbakeføring.

For en 1 åring stiller det seg helt annerledes.

Anonymkode: 380d8...d25

Selv om man blir tatt ut tidlig betyr ikke det at samvær oppleves som belastning 

Anonymkode: 23ea8...945

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Såg et program på tv en gang for lenge siden, husker ikke hva det var. Der hadde barnet blitt satt i fosterhjem. Bv hadde lovet fosterhjemmet at barnet skulle få bli der. Når den biologiske faren kom inn i bildet og barnet skulle gradvis overføres til han (dette var en oppegående far) ville ikke fosterforeldrene det og hadde stor sorg. De blir glad i barnet og det blir like vondt for de å miste et fosterbarn som for biologiske foreldre å miste ett barn. Så det ble mye kniving. 
fosterforeldrene mente barnet var urolig når bio far var tilstede, dette for å fremme sin egen sak om å få beholde barnet. 
Det er ikke alltid barnets beste som settes i fokus. Mange fosterforeldre (naturlig nok) blir veldig knyttet til barnet og klarer ikke tanken på å miste det. 
Har bio foreldrene kommet seg og er i en bedre situasjon skal barna hjem igjen. Hvis det er det bese for barna. For barn som har bodd 10 år i samme fosterhjem siden fødselen er det selvfølgelig uaktuelt og rive det opp, det blir en stor inngripen som gir barnet relasjonstraumer. 
 

Anonymkode: 82515...e34

Husker også denne dokuserien, tenker at den aldri kunne blitt sendt i dag. Barn ble utlevert på det groveste. Husker spesielt reaksjonen til dette lille barnet som fikk beskjed av saksbehandler om at han skulle flytte til biologisk far. Husker også at saksbehandler i saken var svært usikker, men ikke fikk støtte fra leder. Hun sto svært alene i saken. 

Anonymkode: f1658...306

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men er det fordi de savner foreldrene sine, ser di for sjeldent eller noe annet? 

Den reaksjonen etter samvær er alltid negativt for foreldrene uansett.

Hadde det hvert skilsmissebarn ville det hvert naturlig 🤷‍♀️ 

Tenker at bv og fosterforeldre får åpne øynene sine å tenke at barn regarer selv om det er positivt også.

Anonymkode: 09ebd...d69

De savnet ikke foreldrene nei, det er fosterfamilien som er deres "foreldre" de hadde ingen minner om de biologiske. Det var bare styr og stress med de besøkene.

Det var heller aldri på tale med tilbakeføring, det ene barnet er nå adoptert av fosterforeldrene og det andre blir det når hun er stor nok (og ønsker det selv)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Problemet er at det er så utrolig vanskelig å vite hva barnet faktisk ønsker! Er det preget av fosterforeldres meninger? Av barnevernet? Av foreldrene?

Jeg har en helt annen historie enn dette fosterbarnet. Var også snakk om en midlertidig plassering da jeg var 7 år. Jeg ble utsatt for omsorgssvikt av foreldrene mine og levde med rus. Men ble aldri lagt hånd på og fikk masse kjærlighet. Kom i fosterhjem der jeg ble mishandlet psykisk og fysisk. Etter hvert visste jeg ikke lenger hva jeg selv mente. Jeg fikk hele tiden høre at min mor var prostituert, at de var narkomane, psykotiske osv. Da jeg var 12, skulle jeg høres. For da var jeg blitt såpass stor. Jeg hadde fått høre masse skrekkhistorier om hvor galt det kunne gå om jeg kom tilbake til biologiske foreldre, og jeg sa selvsagt at jeg ville bo i fosterhjemmet. Var også livredd for å havne på barnehjem, for det hadde jeg også hørt skrekkhistorier om.

Da jeg ble voksen leste jeg alle sakspapirene mine. Alle brevene fra min mor til barnevernet der hun iherdig forsøkte å få tilbake omsorgen for meg. Hun hadde vært rusfri i 5 år da jeg var 12, men fikk ikke muligheten til å være forelder fordi faren min fortsatt ruset seg. Jeg tok opp kontakten med henne i voksen alder, og fikk muligheten til å bli litt kjent med henne, men hun døde ung. Jeg håper barnevernet har blitt bedre siden den gang. For barnets beste ble ikke akkurat ivaretatt i min sak heller.

Anonymkode: 94131...65e

❤

Mens jeg har hatt en helt ulik opplevelse enn deg igjen, som egentlig bare forteller at fosterbarn er ulike men at de bør lyttes til. Jeg skulle ønske at det var enklere for fosterforeldre å kunne adoptere om de ønsket, og har bare posetive ting å si om min fosterfamilie kontra mine biologiske. Jeg ble fosterbarn i en alder av 13, og hadde lite samvær med bio foreldrene da barnevernet heldigvis lyttet til mine ønsker istedenfor min bio familie.

Anonymkode: 7e108...c9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vel at hun opplevde det som en belastning å måtte være på samvær er fordi hun ble tatt ut av hjemmet som ett- åring. Hun husker ikke noe annet liv enn det hun har hatt i fosterhjemmet og husker ikke andre omsorgspersoner enn fosterforeldrene. 

Da er det helt naturlig at samvær med biologiske foreldre oppleves som en belastning. Hun kjenner jo ikke sine egne foreldre og har aldri hatt en tilknytning til sitt biologiske opphav.

Denne saken er svært ensidig og er i liten grad overførbar til barn som er vokst opp med sine biologiske foreldre. 

Barn som har en sterk tilknytning til sine foreldre skal som hovedregel beholde denne med mål om tilbakeføring.

For en 1 åring stiller det seg helt annerledes.

Anonymkode: 380d8...d25

Min sønn har en kompis som bor i fosterhjem (de er 13). Han sier at han ikke vil treffe biologisk mor for sin egen del, men syns synd på moren. Han orker heller ikke snakk om å skulle tilbakeføres, fordi da blir det vanskelig å knytte seg i fosterforeldrene, hjemmet, skolen, fritidsaktiviteter og venner. 

Jeg skjønner han godt, han lever jo med en stor usikkerhet når hele barndommen kan være "midlertidig". 

Anonymkode: 5c2cd...979

[jabx]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det står ingenting om hvordan foreldrene reagerte når de ikke fikk sett datteren sin mer.

Anonymkode: c9714...34a

Det er irrelevant. Foreldrene burde ha null rettigheter. Barnets rettigheter skal stå suverent over alt annet.

[jabx]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Problemet er at det er så utrolig vanskelig å vite hva barnet faktisk ønsker! Er det preget av fosterforeldres meninger? Av barnevernet? Av foreldrene?

Jeg har en helt annen historie enn dette fosterbarnet. Var også snakk om en midlertidig plassering da jeg var 7 år. Jeg ble utsatt for omsorgssvikt av foreldrene mine og levde med rus. Men ble aldri lagt hånd på og fikk masse kjærlighet. Kom i fosterhjem der jeg ble mishandlet psykisk og fysisk. Etter hvert visste jeg ikke lenger hva jeg selv mente. Jeg fikk hele tiden høre at min mor var prostituert, at de var narkomane, psykotiske osv. Da jeg var 12, skulle jeg høres. For da var jeg blitt såpass stor. Jeg hadde fått høre masse skrekkhistorier om hvor galt det kunne gå om jeg kom tilbake til biologiske foreldre, og jeg sa selvsagt at jeg ville bo i fosterhjemmet. Var også livredd for å havne på barnehjem, for det hadde jeg også hørt skrekkhistorier om.

Da jeg ble voksen leste jeg alle sakspapirene mine. Alle brevene fra min mor til barnevernet der hun iherdig forsøkte å få tilbake omsorgen for meg. Hun hadde vært rusfri i 5 år da jeg var 12, men fikk ikke muligheten til å være forelder fordi faren min fortsatt ruset seg. Jeg tok opp kontakten med henne i voksen alder, og fikk muligheten til å bli litt kjent med henne, men hun døde ung. Jeg håper barnevernet har blitt bedre siden den gang. For barnets beste ble ikke akkurat ivaretatt i min sak heller.

Anonymkode: 94131...65e

Vi vet at hovedproblemet er at barn blir tvunget til for mye samvær. Dette kommer fra barnevernsbarnas egen interesseorganisasjon.

[jabx]

fru Alving skrev (12 timer siden):

Har venner som er fosterforeldre og de forteller om det samme. Barnet blir urolig og stresset av samvær, der er det ikke snakk om tilbakeføring for barnet skal vokse opp i fosterhjemmet.

Veldig vanskelige saker og selvsagt er det flere sider av enhver sak.

Disse "flere sidene" er bare tull. Det som teller er barnet side. Det er overgrep og mishandling å tvinge barn til samvær når det gjør at de får det dårlig.

De som har fordømt barna til denne mishandlingen bør stilles strafferettslig ansvarlig for det. En dommer som idømmer samvær selv om barnet tar skade av det bør dømmes til fengselsstraff. Hvorfor skal det være greit å mishandle et barn bare fordi man er dommer?