Prøverør 2022 ❤

[pop up bruker]

Frk.Pøls skrev (På 9.11.2022 den 9.26):

Trigger warning.. ikke les dette om du er stressa for uttak. Beskrivelsen jeg har sladdet er sterk og jeg har ikke skrevet dette for å trigge eller skremme noen. Dette er kun mitt eget behov for å få fortalt noen om dette da det er kun jeg og mannen som vet at vi holder på med forsøk.

Kort versjon under sladden 😌

 

  Skjul innhold

Jeg hadde uttak i går og sitter igjen helt knekt. Alt gikk fint lenge, vi kom til timen, fikk smertestillende, fikk da morfin i tillegg etter avtale. Kommer etter hvert inn på rommet der man hviler. Der var det 4 andre kvinner hvor to av de hadde voldsomme reaksjoner på medisinene de hadde fått. Vi måtte vente over en time ekstra og jeg merket jeg ble mer og mer stresset ettersom jeg ikke merket noe av medisinene jeg hadde fått, mens jeg samtidig så hvordan de andre reagerte. Forrige gang ble jeg nesten litt rusa, så stusset på det denne gangen at jeg ikke merket at jeg var trøtt en gang. Tok opp dette med sykepleier som mente at jeg hadde fått nok smertestillende til tross for at jeg er over 180 høy og naturlig nok har større kropp en "normalen". 

Vi kom endelig inn og jeg la meg ned. So far so good... Så skulle legen begynne, og hun er alt for hardhendt med proben. Jeg fikk umiddelbart enorme smerter og begynner å gråte og spenner hele kroppen. Hun fortsetter og tømmer den høyre siden mens jeg gråter. Så venter hun litt til jeg er klar og tar venstre siden. Her må jeg klemme på magen for å få folliklene lenger ned. Jeg rister hele tiden og fjerner hånden min og mannen må ta over. Igjen store smerter. Mannen sier i fra og får kjapt svar fra legen... " jeg må jo få stoppe blødningen!"

Og jeg blør. Mye. Skjelver og gråter og har det rett ikke bra. 
Jeg får ligge litt da jeg ikke klarer å reise meg opp og jeg blir vasket. Får til slutt hjelp og de kler på meg da jeg ikke klarer det selv. De kommer inn med senga jeg skal ligge i, og jeg skal reise meg opp fra gynekologsenga. Da ser jeg blodet på senga jeg lå på. Jeg begynner å gråte igjen og sier at det er så mye blod! Får da beskjed om at, "nei, da, det er ikke så mye". Jeg ble litt satt ut av den responsen fordi jeg hadde veldig tydelig ligget i mitt eget blod.
 
Jeg kommer meg opp på senga, får vite at de har fått ut 4 egg. Jeg sier til mannen at om dette ikke går denne gangen, blir det ikke flere barn. Tydelig påvirket at det som har skjedd. Jeg får enda mer morfin og ligger i fosterstilling i senga. Ingen har noe godt svar på hvorfor det var så smertefullt denne gangen. 
Jeg får en varmepose og ha på magen, saft, kvalmestillende og spypose og ligger i senga. Jeg spør sykepleieren om hvorfor det var så utrolig vondt denne gangen, og får beskjed om at legen mest sannsynlig traff noe hun ikke skulle treffe. Ergo mye blod. 

Dette skjer visst veldig sjeldent og jeg har vært veldig uheldig. Legen var alt for hardhendt og det ligger jeg nå og kjenner godt ett døgn etter på. Jeg tar paralgin forte og antibiotika og håper det går over snart.

Fikk telefon i sta om at kun ett av 4 egg ble befruktet. Det er som nok et slag i magen. Blir kvalm av tanken på å måtte gjøre dette igjen. Hater hele prosessen og skulle ønske at kroppen min var "normal". 

Dersom embryoet fortsetter å utvikle seg blir det innsett på fredag. Så jeg krysser fingrene for at dette går bra og at jeg nå er ferdig med alt. Om dette forsøket blir avbrutt og jeg må stimuleres på nytt, blir det ikke noe uttak om ikke jeg får narkose. Det er i alle fall det jeg føler på nå som alt fremdeles er sårt følelsesmessig og vondt fysisk. 

Vil bare understreke, til deg/dere som har lest alt... Takk for at du leste og husk at dette ikke er vanlig. Uttak går som regel veldig greit for de aller fleste ❤️ Jeg hadde bare et stor behov for å få ut det jeg opplevde som traumatisk og opprivende. 

Sammendrag;

Hadde uttak i går, gikk ikke helt som planlagt. 4 egg ut. Telefon fra Riksen i sta,  ett egg ble befruktet. Jeg føler meg litt lammet av tanken på å skulle gjøre dette igjen.  Krysser fingrene for at det utvikler seg videre som normalt og at det blir innsett på fredag. 

Herregud det her høres helt grusomt ut ♥️ Jeg hadde også et veldig smertefullt uttak, men det her høres ekstremt vondt, og høres jo ikke ut som det har gått riktig for seg, ref. at hun traff noe. Håper du kan få en forklaring på hva som skjedde. Det kan kanskje hjelpe å forstå hva som faktisk har skjedd med kroppen. 

Jeg har sett igjennom journalen min fra riksen og de har nesten ikke ført journal i det hele tatt, ingen av telefonsamtalene er journalført. Fra uttak var det sykepleieren som fulgte meg inn og ut fra uttak som skrev journal, ikke legen. Sykepleiren var ikke med på selve uttaket, var hun som gav medisiner og tok i mot bare. Det var ikke ført journal fra innsett. Det har ført til kluss for min del.

For at det forhindre at det skal skje igjen er det lurt å sjekke om det faktisk er journalført, og hvis ikke så purre på dem at de må gjøre det. 

Endret 16. november 2022 av pop up bruker

[pop up bruker]

Spunkys skrev (5 timer siden):

melder meg inn her da vi skal igang med fryseforsøk

etter å ha sittet i telefonkø til riksen i to og en halv time (ringte 12.14) lurer jeg på hva jeg skal gjøre. fikk mensen på mandag og rakk ikke ringe igår. Og altså har sittet i telefonkø i en evighet. Er ikke telefontiden ferdig kl 14? Hvis jeg legger på nå kan jeg jo ikke be om å bli oppringt igjen for da får man den telefontid svareren. Men tlf kø i to og en halv time er jo helt spinnvilt uten at man får opp alternativet om å bli oppringt igjen.... Skal jeg fortsette å holde linja?

Får ikke skrevet til de i helsenorge heller fordi jeg har ikke utvekslet noe med de og kan bare sende melding til faslege der. Hvis noen har tips om hvordan jeg kan komme i kontakt med riksen gjennom helsenorge blir jeg kjempeglad. Dette telefonopplegget er jo til å bli gal av.

 

 

Nå har jeg vært ute av det et par måneders tid på grunn av en MA, men slik jeg forstod det da jeg var inne på kontroll sist så har de sluttet med telefon for melde mens. Nå må du gjøre det digitalt. Jeg har ikke fått satt meg inn i det enda. Fordi jeg ikke hadde fått noe brev om det, fikk jeg tilsendt et brev etter sist kontroll hvor det står: 

"Velkommen til digital Dialog Reproduksjonsmedisinsk avdeling. Vi inviterer deg til en elektronisk dialog gjennom Helsenorge.no og ber om at du benytter svarknappen på denne dialoginvitasjon neste gang du har behov for å kontakte sykehuset. 

Har du noe på helsenorge som kan minne om hva jeg har skrevet ovenfor? 

Jeg trodde du skulle kunne nå dem på telefon for andre spørsmål, for det må jo være mulig å komme i kontakt med dem for medisinske henvendelser også? 

[AnonymBruker]

Det går an å svare på timebrevet man fikk ser jeg, men vet kkke om det er rett. Skal selv inn til fryseforsøk. Sånn samtaletime i desember 

Anonymkode: 754a9...27b

[AnonymBruker]

Man trenger ikke ringe sykepleierne for at de skal åpne digital kommunikasjon, det gjør de også om man velger å settes over til sekretær. Sekretærene tar telefonen med en gang.

Anonymkode: 8e1d5...0bf

[pop up bruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Man trenger ikke ringe sykepleierne for at de skal åpne digital kommunikasjon, det gjør de også om man velger å settes over til sekretær. Sekretærene tar telefonen med en gang.

Anonymkode: 8e1d5...0bf

Det er bra da! Vet du om man fortsatt kan ringe sykepleier ved medisinske spørsmål? Jeg skal igang med fryseforsøk etter jul. 

[AnonymBruker]

Ingen som har hatt menn som har vært skeptiske til IVF?

Anonymkode: 135b4...db9

[Spunkys]

Hmmm ja nei jeg har ikke fått noe digital svarknapp på mitt brev ei heller noe på helsenorge. Så får ikke kontakt med de. Så ergelig! Det er ikke noe problem for meg å ta det gjennom helsenorge, men når jeg ikke kan fordi det ikke er opprettet kontakt er det jo veldig irriterende. De har ikke åpnet linja enda selv om klokka er over 12 så ringer hvert minutt.

EDIT

lastet ned IVF appen til riksen og det virker som man må få digitalt innkallinsgsbrev for å kunne opprette kontakt. Så jeg får rett og slett ikke kontaktet de før jeg får tilgang. Har noen vært borti at de ikke tar telefonen på telefonetid. De opplyser selv nå kl 1240 at våre telefontider er mellom 12-14. så de har ikke åpnet linja. Jeg får rett og slett ikke meldt fra om menstruasjon da jeg ikke kom igjennom verken tirsdag eller onsdag. Nå begynner jeg å bli litt stressa....

Endret 17. november 2022 av Spunkys

[AnonymBruker]

Spunkys skrev (4 timer siden):

Hmmm ja nei jeg har ikke fått noe digital svarknapp på mitt brev ei heller noe på helsenorge. Så får ikke kontakt med de. Så ergelig! Det er ikke noe problem for meg å ta det gjennom helsenorge, men når jeg ikke kan fordi det ikke er opprettet kontakt er det jo veldig irriterende. De har ikke åpnet linja enda selv om klokka er over 12 så ringer hvert minutt.

EDIT

lastet ned IVF appen til riksen og det virker som man må få digitalt innkallinsgsbrev for å kunne opprette kontakt. Så jeg får rett og slett ikke kontaktet de før jeg får tilgang. Har noen vært borti at de ikke tar telefonen på telefonetid. De opplyser selv nå kl 1240 at våre telefontider er mellom 12-14. så de har ikke åpnet linja. Jeg får rett og slett ikke meldt fra om menstruasjon da jeg ikke kom igjennom verken tirsdag eller onsdag. Nå begynner jeg å bli litt stressa....

Som jeg skrev litt lenger opp her så velger du sekretærene i telefonen og så oppretter de digital kommunikasjon for deg. 

Du trenger ikke være stresset, dersom du har avtale med de denne syklusen så har de holdt av tid til deg.

Jeg vet hvor stressende det kan være, for man må vente uendelig lenge på telefon, opptil 6 dager. Men dette er det de har sagt til meg og er min erfaring, at man beholder sin plass for behandling dersom man har en avtale uansett om de bruker lang tid på å svare.

Anonymkode: 8e1d5...0bf

[Ellepelle]

Spunkys skrev (5 timer siden):

Hmmm ja nei jeg har ikke fått noe digital svarknapp på mitt brev ei heller noe på helsenorge. Så får ikke kontakt med de. Så ergelig! Det er ikke noe problem for meg å ta det gjennom helsenorge, men når jeg ikke kan fordi det ikke er opprettet kontakt er det jo veldig irriterende. De har ikke åpnet linja enda selv om klokka er over 12 så ringer hvert minutt.

EDIT

lastet ned IVF appen til riksen og det virker som man må få digitalt innkallinsgsbrev for å kunne opprette kontakt. Så jeg får rett og slett ikke kontaktet de før jeg får tilgang. Har noen vært borti at de ikke tar telefonen på telefonetid. De opplyser selv nå kl 1240 at våre telefontider er mellom 12-14. så de har ikke åpnet linja. Jeg får rett og slett ikke meldt fra om menstruasjon da jeg ikke kom igjennom verken tirsdag eller onsdag. Nå begynner jeg å bli litt stressa....

Jeg har ved et par fryseforsøk ikke fått tak i de før en uke etter første mensdag, men likevel begynt på medisiner som avtalt (de sier jo også at man skal begynne uansett om man feks får mens på helg). Det har gått helt fint. Skal du i gang med forsøk denne syklusen, fersk eller frys? Så de hadde lagt ut i appen i dag at de hadde tekniske problemer med telefonen.. Og ja, de må inn i systemet og åpne for digital dialog.

Edit: ser nå at du har skrevet at du skal i gang med fryseforsøk. Da ville jeg bare begynt med medisiner som avtalt, så setter de opp kontrolltime når du får tak i de. 

Endret 17. november 2022 av Ellepelle

[Helene90]

AnonymBruker skrev (På 15.11.2022 den 14.51):

Hei dere! Jeg har bare et lite spørsmål. Vi har fått time til ivf neste år, men mannen er ikke like gira som meg. Trolig fordi det kom litt brått på. Han trodde det var andre ting som skulle gjøres før IVF og at dette var "siste utvei"

Hvordan reagerte deres menn på oppstart av IVF?

Anonymkode: 135b4...db9

Det var litt sånn brå reaksjon her også hos mannen. Skrekkblandet fryd vil jeg kansje kalle det. Paff for at det vi har snakket om og ventet på plutselig skal skje, nerver og spenning for uvisshet. Han er en veldig avslappet mann, men dette satt han litt ut av spill. Samtidig er han også av den typen som gjerne skulle sett at vi gikk igjennom denne prosessen uten at noen viste noe. Han liker ikke mas og spørsmål fra familie. Men har latt meg velge hvem og hva jeg deler med hvem og når. Tror også at noen menn føler de seg nok veldig satt på sidelinjen igjenom alt. Det er vi damene som gjennomgår det fysiske med ivf.  

Når det endte i graviditet utenfor livmor her og lang tid på sykehus fikk jeg klar beskjed om at dette gikk ikke han igjennom en gang til! Aldri i livet. Men når den kritiske delen for meg var over, jeg var hjemme igjen og vi begge fikk bearbeidet alt så var han plutselig klar igjen. Nesten ett snev av skuffelse når jeg ville vente til nyåret med nytt forsøk. " skal vi vente såå lenge?" 

 

[Spunkys]

18 hours ago, AnonymBruker said:

Som jeg skrev litt lenger opp her så velger du sekretærene i telefonen og så oppretter de digital kommunikasjon for deg. 

Du trenger ikke være stresset, dersom du har avtale med de denne syklusen så har de holdt av tid til deg.

Jeg vet hvor stressende det kan være, for man må vente uendelig lenge på telefon, opptil 6 dager. Men dette er det de har sagt til meg og er min erfaring, at man beholder sin plass for behandling dersom man har en avtale uansett om de bruker lang tid på å svare.

Anonymkode: 8e1d5...0bf

Ah. Tusen takk. Det hjelper faktisk masse å vite! Jeg tar jo medisiner som jeg har blitt fortalt.

Takk for svar! Ble veldig mye roligere. La igjen nummeret i går og ringer uansett sekretær idag.

 

[Spunkys]

18 hours ago, Ellepelle said:

Jeg har ved et par fryseforsøk ikke fått tak i de før en uke etter første mensdag, men likevel begynt på medisiner som avtalt (de sier jo også at man skal begynne uansett om man feks får mens på helg). Det har gått helt fint. Skal du i gang med forsøk denne syklusen, fersk eller frys? Så de hadde lagt ut i appen i dag at de hadde tekniske problemer med telefonen.. Og ja, de må inn i systemet og åpne for digital dialog.

Edit: ser nå at du har skrevet at du skal i gang med fryseforsøk. Da ville jeg bare begynt med medisiner som avtalt, så setter de opp kontrolltime når du får tak i de. 

takk. Ja ser en annen også har denne erfaringen med lang tid før respons. HAr begynt på medisiner som avtalt. Ble mest urolig for at de ikke skulle ha plass til meg for innsett eller noe. Husker det var litt sånn ved inseminasjon. At man fikk plass når man ringte inn. Men fryseforsøk er jo sikkert noe annet. Det er første fryseforsøk så er så ute av gamet. Hadde helt glemt hvor stressende dette er, selv om egentlig ting "går etter planen"

 

[Frk.Pøls]

skal ta blodprøve på sykehuset på onsdag, testene hjemme er så langt veldig negative. Sliter med å tenke positivt nå og er bare drit lei hele prosessen, fikk ingen på frys denne gangen og må da starte helt på nytt igjen... Allikevel blir det jo naturlig nok en runde til, vi vil jo ha barn! 

Er det sånn at man må vente til 3. blødning etter fersk-forsøk før man kan stimuleres på nytt?

Endret 21. november 2022 av Frk.Pøls

[Neutral90]

Frk.Pøls skrev (29 minutter siden):

skal ta blodprøve på sykehuset på onsdag, testene hjemme er så langt veldig negative. Sliter med å tenke positivt nå og er bare drit lei hele prosessen, fikk ingen på frys denne gangen og må da starte helt på nytt igjen... Allikevel blir det jo naturlig nok en runde til, vi vil jo ha barn! 

Er det sånn at man må vente til 3. blødning etter fersk-forsøk før man kan stimuleres på nytt?

Æsj det er så tungt å skulle måtte begynne helt på nytt. Føler med deg 🌻 

Det er litt forskjellig hva klinikkene krever. Som oftest en mensen mellom, men fks på st Olavs fikk jeg ta back to back på de to siste uttakene der. Det er ingen medisinsk grunn til å vente, men heller snakk om kapasitet. 

[Frk.Pøls]

Neutral90 skrev (5 minutter siden):

Æsj det er så tungt å skulle måtte begynne helt på nytt. Føler med deg 🌻 

Det er litt forskjellig hva klinikkene krever. Som oftest en mensen mellom, men fks på st Olavs fikk jeg ta back to back på de to siste uttakene der. Det er ingen medisinsk grunn til å vente, men heller snakk om kapasitet. 

takk for det ❤️ trenger å bare kjenne på det kjipe er stund, rett og slett, og bare få det ut.  Mannen er veldig støttende og sier vi bare får vente og se, det er jo noen dager igjen. Men, jeg merker ingen verdens ting, ingen symptomer. ikke av crinonen lenger heller. Husker ikke om jeg merket noe sist jeg var gravid, det er så lenge siden, så hjelper ikke å tenke sånn heller. Prøver bare allerede nå forberede meg på å høre sykepleieren ringe og si at jeg ikke er gravid denne gangen heller.

Jeg valgte å ikke si det til noen hva vi går gjennom, fordi jeg har et stort ønske om å kunne fortelle om en graviditet på en fin/morsom måte. Men, det er jo tøft å ikke snakke med andre kjære om ting som er vanskelig. Samtidig angrer jeg ikke på at jeg ville det sånn i utgangspunktet.. føler meg bare surrete og lei, men det hjelper og skrive det ned her  og få en respons fra andre i samme båt🙃

[AnonymBruker]

Frk.Pøls skrev (3 minutter siden):

takk for det ❤️ trenger å bare kjenne på det kjipe er stund, rett og slett, og bare få det ut.  Mannen er veldig støttende og sier vi bare får vente og se, det er jo noen dager igjen. Men, jeg merker ingen verdens ting, ingen symptomer. ikke av crinonen lenger heller. Husker ikke om jeg merket noe sist jeg var gravid, det er så lenge siden, så hjelper ikke å tenke sånn heller. Prøver bare allerede nå forberede meg på å høre sykepleieren ringe og si at jeg ikke er gravid denne gangen heller.

Jeg valgte å ikke si det til noen hva vi går gjennom, fordi jeg har et stort ønske om å kunne fortelle om en graviditet på en fin/morsom måte. Men, det er jo tøft å ikke snakke med andre kjære om ting som er vanskelig. Samtidig angrer jeg ikke på at jeg ville det sånn i utgangspunktet.. føler meg bare surrete og lei, men det hjelper og skrive det ned her  og få en respons fra andre i samme båt🙃

Jeg føler virkelig med deg, det er beintøft å stå i dette. Og jo lenger tid som går jo verre blir det. Kan du si det til noen nå? Du må ikke fortsette å stå i det alene.

Av erfaring skulle jeg ønske at jeg ikke sa noe om det til flere av de som vet, for de klarer ikke sette seg inn i hvordan det er og noen har sagt ganske sårende ting. Det er deilig å dele, men så kan det også føre til noen mindre heldige situasjoner og kommentarer. Folk prøver jo ikke å såre, men jeg har følt selv at jeg har åpnet et minefelt ved å være åpen, hvor det er lett å bli såret. Og jeg blir sjeldent lei meg for ting...

Men ja, det er en vanskelig prosess!

Man starter jo gjerne med iver og spenning, men når det gjentatte ganger ikke går så forsvinner iveren og spenningen går over til å grue seg.

Alle medisinene man stresser med å ta til riktig tid. Man må skjule at man tar de for omverdenen, for de skal jo ikke vite hva man holder på med. Man må passe på tiden, ordne medisiner i lunsjen og rekke hjem etter jobb til riktig tid, ikke stå fast i kø. Sprøytene svir. Plastrene klør og huden blir sår. Så blir man påvirket av medisinene og må prøve å skjule at man er mer lei seg, skjule at man er trøtt og sliten.

Folk blir gravide rundt deg, du må bare gratulere og bite i deg den bitterheten som stakk litt i hjertet. Man får tilpassede reklamer på telefonen fordi man har Googlet temaet graviditet, babytøy, vogner, sengetøy for barn, leker.

Så skal man inn til alle mulige kontroller på sykehuset. Har medisinene fungert denne gangen? Hvor mange egg er utviklede? Ingen? Mange? Uttaket gjør hersens vondt og man kjenner det veldig fysisk på kroppen hva den gjennomgår. Man blør når man går på toalettet. Telefonen kan ringe når som helst med en dårlig beskjed "ingen egg klarte seg", eller "ingen embryoer overlevde dyrking".

Det gikk heldigvis bra og man får nytt håp når embryoet settes inn. Om 2 uker skal man ta blodprøve. Det går så sakte. Skikkelig sakte. Man begynner å teste lenge før man skal. Selvfølgelig. Man ønsker å forberede seg. Å se de første hvite testene er skuffende, men bak i bevisstheten vet man at det er altfor tidlig å teste, så håpet forsvinner ikke. Ikke helt hvertfall. Men etter noen dager mister man også håpet, det gikk ikke nå heller. Vil det noen gang gå?

Hvordan blir egentlig livet mitt? Med barn, uten barn? Hvordan blir det når barna til venner blir store og de får barnebarn? Hvordan blir det når man blir eldre og gjerne skulle hatt et eller flere barn å høre om livet fra? Å ha et ungt voksent menneske som forteller om alt det opplever, med iver og spenning. Og glede. Tenk å oppleve å få høre noen kalle deg for "mamma".

Man blir helt fortapt i det. Man skal bli helt fortapt i det. Å sette et liv til verden er ikke noe man burde ta lett på og det er et sunnhetstegn at det gjør så vondt. Men man skulle også ønske at det var litt mindre jævlig likevel, for hjertet knuses i prosessen.

Anonymkode: 8e1d5...0bf

[Neutral90]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg føler virkelig med deg, det er beintøft å stå i dette. Og jo lenger tid som går jo verre blir det. Kan du si det til noen nå? Du må ikke fortsette å stå i det alene.

Av erfaring skulle jeg ønske at jeg ikke sa noe om det til flere av de som vet, for de klarer ikke sette seg inn i hvordan det er og noen har sagt ganske sårende ting. Det er deilig å dele, men så kan det også føre til noen mindre heldige situasjoner og kommentarer. Folk prøver jo ikke å såre, men jeg har følt selv at jeg har åpnet et minefelt ved å være åpen, hvor det er lett å bli såret. Og jeg blir sjeldent lei meg for ting...

Men ja, det er en vanskelig prosess!

Man starter jo gjerne med iver og spenning, men når det gjentatte ganger ikke går så forsvinner iveren og spenningen går over til å grue seg.

Alle medisinene man stresser med å ta til riktig tid. Man må skjule at man tar de for omverdenen, for de skal jo ikke vite hva man holder på med. Man må passe på tiden, ordne medisiner i lunsjen og rekke hjem etter jobb til riktig tid, ikke stå fast i kø. Sprøytene svir. Plastrene klør og huden blir sår. Så blir man påvirket av medisinene og må prøve å skjule at man er mer lei seg, skjule at man er trøtt og sliten.

Folk blir gravide rundt deg, du må bare gratulere og bite i deg den bitterheten som stakk litt i hjertet. Man får tilpassede reklamer på telefonen fordi man har Googlet temaet graviditet, babytøy, vogner, sengetøy for barn, leker.

Så skal man inn til alle mulige kontroller på sykehuset. Har medisinene fungert denne gangen? Hvor mange egg er utviklede? Ingen? Mange? Uttaket gjør hersens vondt og man kjenner det veldig fysisk på kroppen hva den gjennomgår. Man blør når man går på toalettet. Telefonen kan ringe når som helst med en dårlig beskjed "ingen egg klarte seg", eller "ingen embryoer overlevde dyrking".

Det gikk heldigvis bra og man får nytt håp når embryoet settes inn. Om 2 uker skal man ta blodprøve. Det går så sakte. Skikkelig sakte. Man begynner å teste lenge før man skal. Selvfølgelig. Man ønsker å forberede seg. Å se de første hvite testene er skuffende, men bak i bevisstheten vet man at det er altfor tidlig å teste, så håpet forsvinner ikke. Ikke helt hvertfall. Men etter noen dager mister man også håpet, det gikk ikke nå heller. Vil det noen gang gå?

Hvordan blir egentlig livet mitt? Med barn, uten barn? Hvordan blir det når barna til venner blir store og de får barnebarn? Hvordan blir det når man blir eldre og gjerne skulle hatt et eller flere barn å høre om livet fra? Å ha et ungt voksent menneske som forteller om alt det opplever, med iver og spenning. Og glede. Tenk å oppleve å få høre noen kalle deg for "mamma".

Man blir helt fortapt i det. Man skal bli helt fortapt i det. Å sette et liv til verden er ikke noe man burde ta lett på og det er et sunnhetstegn at det gjør så vondt. Men man skulle også ønske at det var litt mindre jævlig likevel, for hjertet knuses i prosessen.

Anonymkode: 8e1d5...0bf

Der synes jeg du setter veldig fint ord på det ❤️ det er det limbo som er tøft. Fornyet håp hele tiden. At man ikke kan gå gjennom dette uten å tillate å føle håp fordi det er det som er bensin i motoren vår. Som gjør at vi orker å gjøre dette. 

Er også enig i det med at å være åpen er et minefelt. Det er langt fra alle som evner eller ønsker å forstå hvordan dette er en stor sorg. At infertilitet med behandling over tid faktisk er like stressende og mentalt belastende som en kreftdiagnose. Det greier mange faktisk ikke å forstå...

[Frk.Pøls]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg føler virkelig med deg, det er beintøft å stå i dette. Og jo lenger tid som går jo verre blir det. Kan du si det til noen nå? Du må ikke fortsette å stå i det alene.

Av erfaring skulle jeg ønske at jeg ikke sa noe om det til flere av de som vet, for de klarer ikke sette seg inn i hvordan det er og noen har sagt ganske sårende ting. Det er deilig å dele, men så kan det også føre til noen mindre heldige situasjoner og kommentarer. Folk prøver jo ikke å såre, men jeg har følt selv at jeg har åpnet et minefelt ved å være åpen, hvor det er lett å bli såret. Og jeg blir sjeldent lei meg for ting...

Men ja, det er en vanskelig prosess!

Man starter jo gjerne med iver og spenning, men når det gjentatte ganger ikke går så forsvinner iveren og spenningen går over til å grue seg.

Alle medisinene man stresser med å ta til riktig tid. Man må skjule at man tar de for omverdenen, for de skal jo ikke vite hva man holder på med. Man må passe på tiden, ordne medisiner i lunsjen og rekke hjem etter jobb til riktig tid, ikke stå fast i kø. Sprøytene svir. Plastrene klør og huden blir sår. Så blir man påvirket av medisinene og må prøve å skjule at man er mer lei seg, skjule at man er trøtt og sliten.

Folk blir gravide rundt deg, du må bare gratulere og bite i deg den bitterheten som stakk litt i hjertet. Man får tilpassede reklamer på telefonen fordi man har Googlet temaet graviditet, babytøy, vogner, sengetøy for barn, leker.

Så skal man inn til alle mulige kontroller på sykehuset. Har medisinene fungert denne gangen? Hvor mange egg er utviklede? Ingen? Mange? Uttaket gjør hersens vondt og man kjenner det veldig fysisk på kroppen hva den gjennomgår. Man blør når man går på toalettet. Telefonen kan ringe når som helst med en dårlig beskjed "ingen egg klarte seg", eller "ingen embryoer overlevde dyrking".

Det gikk heldigvis bra og man får nytt håp når embryoet settes inn. Om 2 uker skal man ta blodprøve. Det går så sakte. Skikkelig sakte. Man begynner å teste lenge før man skal. Selvfølgelig. Man ønsker å forberede seg. Å se de første hvite testene er skuffende, men bak i bevisstheten vet man at det er altfor tidlig å teste, så håpet forsvinner ikke. Ikke helt hvertfall. Men etter noen dager mister man også håpet, det gikk ikke nå heller. Vil det noen gang gå?

Hvordan blir egentlig livet mitt? Med barn, uten barn? Hvordan blir det når barna til venner blir store og de får barnebarn? Hvordan blir det når man blir eldre og gjerne skulle hatt et eller flere barn å høre om livet fra? Å ha et ungt voksent menneske som forteller om alt det opplever, med iver og spenning. Og glede. Tenk å oppleve å få høre noen kalle deg for "mamma".

Man blir helt fortapt i det. Man skal bli helt fortapt i det. Å sette et liv til verden er ikke noe man burde ta lett på og det er et sunnhetstegn at det gjør så vondt. Men man skulle også ønske at det var litt mindre jævlig likevel, for hjertet knuses i prosessen.

Anonymkode: 8e1d5...0bf

 

Neutral90 skrev (32 minutter siden):

Der synes jeg du setter veldig fint ord på det ❤️ det er det limbo som er tøft. Fornyet håp hele tiden. At man ikke kan gå gjennom dette uten å tillate å føle håp fordi det er det som er bensin i motoren vår. Som gjør at vi orker å gjøre dette. 

Er også enig i det med at å være åpen er et minefelt. Det er langt fra alle som evner eller ønsker å forstå hvordan dette er en stor sorg. At infertilitet med behandling over tid faktisk er like stressende og mentalt belastende som en kreftdiagnose. Det greier mange faktisk ikke å forstå...

Takk for at dere setter ord på dette når jeg ikke klarer det selv ❤️ 

[Kia83]

AnonymBruker skrev (På 17.11.2022 den 11.32):

Ingen som har hatt menn som har vært skeptiske til IVF?

Anonymkode: 135b4...db9

Mannen min ble litt skeptisk etter forundersøkelsen vi hadde på Riksen i juni. Legen forklarte alt veldig i detalj, om alt av medisiner, hormonsprøyter, potensielle bivirkninger osv for min del. Tror han ble litt satt ut av hvor kompleks hele IVF prosedyren var og opplevde det litt som å tukle med naturen. Ga tydelig beskjed om at han ville ha minst mulig av det og heller at vi skulle prøve videre på naturlig vis. Men han var ikke vanskelig å overtale, med litt fakta og statistikk  

håper det ordner deg for dere!

 

 

[Frk.Pøls]

Fått bekreftet negativt forsøk og i dag har jeg fullstendig akseptert det. Klarer til og med å glede meg over at oppstart med nytt forsøk kan starte allerede i januar! Eller, forhåpentligvis, er vel mer riktig 😛 Nå føler jeg meg bare glad for at hele runden er overstått for denne gang og både hodet og kroppen kan roe litt ned. Jeg står på venteliste for uttak i uke 4, så de ringer om det blir plass ang oppstart med lang protokoll. Ellers er jeg uansett garantert uttak i uke 8 🙂 Så da blir det oppstart rundt 2. uken i januar, eller rundt 2. uken i februar, og det er jeg veldig fornøyd med! Trodde vi måtte vente enda litt til, så synes det er fint at det ikke er like lang ventetid denne gangen 🙂

Hvordan går det med dere andre?  Hvor er dere i løypa? ❤️