Bør jeg skille meg - ustabil far

[AnonymBruker]

Jeh vurderer å gå fra barnefar grunnet uutholdelig forhold.

Vi har 2 felles barn under 6 år og vært sammen i 8 år. Dette er en kjempevanskelig avgjørelse å ta. Det siste jeg vil er at mine barn skal bli skillsmissebarn.

Jeg har prøvd alt for å få forholdet til å fungere men jeg begynner å bli deprimert og har fått angst, alt grunnet måten barnefaren er på mot meg og barna. 
Han er svært ustabil, krenkende, følger ikke opp, hissig og temperamentsfull. Små ting som at han ikke finner en sokk kan ødelegge alt. Da snakker vi om 2-3 dager med uutholdelig stemning hjemme.
De som kjenner han godt har opplevd mye av dette selv. Jeg tror han sliter veldig psykisk (ocd pluss bipolar ut fra det jeg ser men han har ikke blitt utredet) men nekter for det og nekter å søke hjelp. For «han tror ikke på psykologer» osv. 
I tillegg til dette så gjør jeg så å si alt hjemme, husarbeid, kjører barna til og fra skole og bhg, går alene på foreldresamtaler, treninger, betaler regninger osv. Det er krevende hverdag i seg selv men jeg gjør det gledelig for mine barn. 

Far er 90% av tiden negativt innstilt, alt fra hvem barna har som venner til hva jeg lager til middag. Han hakker på meg HELE tiden. Angsten kommer av at jeg er nå så redd for å «gjøre feil» hele tiden. Sette koppene feil vei, ikke parkere bilen riktig, ikke holde huset rent nok osv. 

Jeg har prøvd mange ganger å snakke med han om de tingene. Men han blir så provosert at jeg nesten ikke får fullført en setning. Han blir så defansiv og vi kommer ingen vei. Det har skjedd to ganger i det siste at han skviste ansiktet mitt med nevene sine. 
Jeg er redd for at han en dag bare klikker.

I tillegg så holder jeg ut med mye av dette for å ikke krangle/si noe mot han foran barna. Prøver å skåne dem der jeg kan. Jeg og barna puster alltid lettet ut når han ikke er hjemme. Da koser vi oss. 

Det vondeste er at barna, spesielt h*n på 6 år får høre mye nedlatende kommentarer fra sin far. H*n er så følsom og blitt så utrygg på sin far og hans humørsvinginger. Men begge barna er glad i sin far og lever for de småe periodene han er i godt humør. 

Jeg er så fortvilet. Hvor går grensen for å skille seg? Jeg har en trygg jobb og stabil økonomi så barna og jeg ville klart oss fint økonomisk sett. Jeg eier også 75% av boligen vi har kjøpt sammen og jeg og barna kunne fortsette å bo der.

Men - er det håp for oss..? For det jeg egentlig ønsker meg er å forbli sammen for barna i det minste. Samtidig ser jeg behandlingen barna får - det er bare ikke greit.

Og om vi skiller oss - jeg er bekymret for at far vil (av prinsipp) ha 50% av omsorgen. Da kan jeg i hverfall ikke skåne barna fra hans kommentarer og oppførsel. 

Jeg ville aldri krevd at barnefar ikke får se, møte og ha barna hos seg, de bør ha en far men 50% ville bare vært for skadelig og ustabilt for dem. De er så varsome om å ikke hisse opp far at det er ikke normalt. Det hindrer dem i å utvikle seg slik barna skal gjøre. 
 

Kunne jeg ha krevd hovedomsorg men at barnefar får se dem og ha de hos seg i avtalte perioder?

Tusen takk for de som leser alt dette og kommer med råd. Jeg trenger det.

ps. Som sagt - far vil ikke ha noe hjelp utenfra, vil ikke i parterapi osv. Da jeg sa at det var eneste utvei, enten det eller skillsmisse så fikk jeg til svar at trussler kommer jeg ikke langt med. 

 

Anonymkode: 21bae...a10

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Det vondeste er at barna, spesielt h*n på 6 år får høre mye nedlatende kommentarer fra sin far. H*n er så følsom og blitt så utrygg på sin far og hans humørsvinginger. Men begge barna er glad i sin far og lever for de småe periodene han er i godt humør. 

Dette her. Herregud. Dette er så ille som det kan bli. Psykisk terror hvor de prøver for harde livet å tilpasse seg han for å få kjærlighet. 

Nei altså, dette her er veldig skadelig for dem. Og deg, men særlig barna som vokser opp og lærer hvordan mennesker skal behandle hverandre. 

Anonymkode: 0162c...fda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Dette her. Herregud. Dette er så ille som det kan bli. Psykisk terror hvor de prøver for harde livet å tilpasse seg han for å få kjærlighet. 

Nei altså, dette her er veldig skadelig for dem. Og deg, men særlig barna som vokser opp og lærer hvordan mennesker skal behandle hverandre. 

Anonymkode: 0162c...fda

Ts her. Du har helt rett. Jeg fikk tårer i øynene i det jeg leste svarer ditt. Du har så rett.

Takk. 

Anonymkode: 21bae...a10

[AnonymBruker]

Kjære deg, om dette var noen du er glad i, hva ville du rådet dem til? 

Du lever bare en gang, det gjør barna dine og. Om han ikke engang vil ta imot hjelp, sier det sitt. Du sitter også fint i det med økonomi og alt. 

Hadde jeg vært deg, hadde jeg ikke nølt engang, du vil få det mye bedre med deg selv, og barna dine vil også få det mye bedre. De har mye å si på hvem de vil være hos. 

 

Anonymkode: fea74...3e6

[AnonymBruker]

Ja du har mange gode grunner her til å gå og trenger ikke flere! Vær så snill å gjør det beste for deg og barnet!!! Og det er IKKE å ha en ustabil pappa! 

Anonymkode: 7bc78...984

[AnonymBruker]

Barna dine trenger en trygg og ressurssterk mor som har overskudd til å pleie seg sjøl også . 
Du vil få det bedre aleine sammen med barna. Jeg lover… 

Vi er flere som tråkka den veien før deg, og jeg er overbevist om at du klarer det du og.  
Barna merker utrygghet , og vil kjenne forskjellen 

Anonymkode: 0434d...2e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette her. Herregud. Dette er så ille som det kan bli. Psykisk terror hvor de prøver for harde livet å tilpasse seg han for å få kjærlighet. 

Nei altså, dette her er veldig skadelig for dem. Og deg, men særlig barna som vokser opp og lærer hvordan mennesker skal behandle hverandre. 

Anonymkode: 0162c...fda

Her kan jeg skrive under på. Jeg vokste opp med en slik stefar og har blitt helt ødelagt av det. Man tilpasser seg de samme forsvarsmekanismene i voksen alder, lærer ikke bli trygg på seg selv, sin identitet, lever for å gjøre andre til lags osv. Til slutt havner man i en endeløs spiral med alt mulig av symptomer og en lang vei ut av dette. Beskytt barna dine 🙂

Anonymkode: ea8f1...0b7

[Meridian]

Alle dere har det bra når han er borte? 

Enten må han ta imot hjelp, eller så må han ut. Og du må ha 100% foreldreretten, og han kan se barna sine under oppsyn. 

Endret 29. desember 2021 av Bølle

[Meridian]

Hvorfor skal du ødelegges for at barna dine skal ødelegges av denne faren? 

Ta steget, idag. 

[AnonymBruker]

Det han gjør er omsorgssvikt. Og du bedriver også omsorgssvikt, så lenge du blir og lar barna bli utsatt for den idioten av en far. 

Du forlater ham, helst i går! 

Anonymkode: dc2df...e66

[AnonymBruker]

Du går fra han. 

Klem til deg ❤️

Anonymkode: 7ddaa...a20

[Gjest Mikhail]

Dette er ikke bra. Høres ut som min barndom. Bare å kaste ut barnefar. Er snakk om hårstrå før han blir fysisk.

Du risikerer at barnevernet blander seg inn fordi du bor med barnefar.

Hvis han blir voldelig hvis du sier til han at han skal flytte så kontakter du meg :)...

 

Masse klemmer og lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Det han holder på med er barnemishandling og lone mishandling. Her tror jeg at jeg ville ha tatt kontakt med bv. Og sagt at du har funnet ut av at dere må ut av huset. Men at du er redd for konsekvenser og hvordan barnas samvær blir med han etterpå. For her trenger du et sikkerhetsnett. 

Jeg har vært en av barna dine. En far som har oppført seg sånn dårlig. Og jeg tryglet mor om å reise. Men hun gjorde det aldri. Ikke gi barna dine samme sår og arr som meg. 

Og mamma var fantastisk person. Men det er akkurat det jeg sitter igjen med nå som voksen. Hvorfor i all verden dro hun ikke, slik han behandlet oss. Og jeg lover, det hadde vært mye bedre å ha litt samvær alene med han, enn å bo i et giftig miljø hele tiden. Det verste blir jo egentlig når han er glad blid og hyggelig. For da sitter man jo bare å lurer på når helvete begynner. Når han er sur, så har man mer kontroll. 

Anonymkode: 541fd...7b8

[AnonymBruker]

Du går, og du tar kampen for å nekte 50/50. Det er ingen automatisk rettighet, og her er det verdt det å kjempe for barna dine. Søk råd hos krisesenter og advokat.

Anonymkode: ed79f...532

[AnonymBruker]

Dette er psykisk vold. Min eks oppførte seg på samme vis bare at pappaen ikke sa nedlatende ting til barnet - bare meg - og jeg dro da barnet var to år. Det var helt uaktuelt å la sønnen vår vokse opp sånn. 

Barna dine trenger én god, frisk og stabil forelder, så kom deg ut så fort som mulig. Grensa for skilsmisse har gått for lenge siden ❤️ 

Anonymkode: 6ffe7...3c0

[AnonymBruker]

https://www.volinjen.no/

Snakk med noen. Lykke til ❤️🦾

Anonymkode: bf22b...424

[Gjest Blondie65]

Jeg tror du skal begynne med å stille krav, jeg. Sett deg inn i hva slags hjelp en med hans lidelser trenger og krev at han oppsøker det. I tiden frem til han har søkt og fått hjelp er dere separert.

Det at han trenger utredning og hjelp er også et godt argument mot at han har barna alene og så mye som 50 % anser jeg som helt håpløst all den tid han ikke deltar i barnas omsorg i det daglige samt at han er verbal og negativ mot dem.

[AnonymBruker]

Prøv å dokumentere så mange hendelser som mulig. Skriv ned hva som har skjedd konkret, med dato. Kanskje du får til å ta lydopptak? 
det kan kanskje kunne hjelpe til 100% foreldrerett. 
 

Dette klarer du å komme deg ut av, både for deg selv og barnas skyld. lykke til❤️

Anonymkode: b8ae1...f6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeh vurderer å gå fra barnefar grunnet uutholdelig forhold.

Vi har 2 felles barn under 6 år og vært sammen i 8 år. Dette er en kjempevanskelig avgjørelse å ta. Det siste jeg vil er at mine barn skal bli skillsmissebarn.

Jeg har prøvd alt for å få forholdet til å fungere men jeg begynner å bli deprimert og har fått angst, alt grunnet måten barnefaren er på mot meg og barna. 
Han er svært ustabil, krenkende, følger ikke opp, hissig og temperamentsfull. Små ting som at han ikke finner en sokk kan ødelegge alt. Da snakker vi om 2-3 dager med uutholdelig stemning hjemme.
De som kjenner han godt har opplevd mye av dette selv. Jeg tror han sliter veldig psykisk (ocd pluss bipolar ut fra det jeg ser men han har ikke blitt utredet) men nekter for det og nekter å søke hjelp. For «han tror ikke på psykologer» osv. 
I tillegg til dette så gjør jeg så å si alt hjemme, husarbeid, kjører barna til og fra skole og bhg, går alene på foreldresamtaler, treninger, betaler regninger osv. Det er krevende hverdag i seg selv men jeg gjør det gledelig for mine barn. 

Far er 90% av tiden negativt innstilt, alt fra hvem barna har som venner til hva jeg lager til middag. Han hakker på meg HELE tiden. Angsten kommer av at jeg er nå så redd for å «gjøre feil» hele tiden. Sette koppene feil vei, ikke parkere bilen riktig, ikke holde huset rent nok osv. 

Jeg har prøvd mange ganger å snakke med han om de tingene. Men han blir så provosert at jeg nesten ikke får fullført en setning. Han blir så defansiv og vi kommer ingen vei. Det har skjedd to ganger i det siste at han skviste ansiktet mitt med nevene sine. 
Jeg er redd for at han en dag bare klikker.

I tillegg så holder jeg ut med mye av dette for å ikke krangle/si noe mot han foran barna. Prøver å skåne dem der jeg kan. Jeg og barna puster alltid lettet ut når han ikke er hjemme. Da koser vi oss. 

Det vondeste er at barna, spesielt h*n på 6 år får høre mye nedlatende kommentarer fra sin far. H*n er så følsom og blitt så utrygg på sin far og hans humørsvinginger. Men begge barna er glad i sin far og lever for de småe periodene han er i godt humør. 

Jeg er så fortvilet. Hvor går grensen for å skille seg? Jeg har en trygg jobb og stabil økonomi så barna og jeg ville klart oss fint økonomisk sett. Jeg eier også 75% av boligen vi har kjøpt sammen og jeg og barna kunne fortsette å bo der.

Men - er det håp for oss..? For det jeg egentlig ønsker meg er å forbli sammen for barna i det minste. Samtidig ser jeg behandlingen barna får - det er bare ikke greit.

Og om vi skiller oss - jeg er bekymret for at far vil (av prinsipp) ha 50% av omsorgen. Da kan jeg i hverfall ikke skåne barna fra hans kommentarer og oppførsel. 

Jeg ville aldri krevd at barnefar ikke får se, møte og ha barna hos seg, de bør ha en far men 50% ville bare vært for skadelig og ustabilt for dem. De er så varsome om å ikke hisse opp far at det er ikke normalt. Det hindrer dem i å utvikle seg slik barna skal gjøre. 
 

Kunne jeg ha krevd hovedomsorg men at barnefar får se dem og ha de hos seg i avtalte perioder?

Tusen takk for de som leser alt dette og kommer med råd. Jeg trenger det.

ps. Som sagt - far vil ikke ha noe hjelp utenfra, vil ikke i parterapi osv. Da jeg sa at det var eneste utvei, enten det eller skillsmisse så fikk jeg til svar at trussler kommer jeg ikke langt med. 

 

Anonymkode: 21bae...a10

Hei.

Det er vanskelig å gi deg noe godt svar på deg. Er selv skilt og det er ikke noe lett avgjørelse når det er barn til stede. 

Så lenge han ikke har noen diagnose så tror jeg med 99% at det blir 50/50.

Vet også at tar du ut separasjon så må dere til familievernkontoret på noen samtaler. Ser de at han er ustabil så kan de nekte han 50/50 for barnas beste.

Det kan også skje at barnevernkontoret blir innkoplet når de ser/hører at barnefaren er ustabil.

Vet du kan ha alenesamraler med familievernkontoret. Da MÅ du ta opp dine bekymringer. 

Tror det beste for deg og barna ta ut skilsmisse. Blir noe tøffe tak i starten og regner med at barnefaren vil prøve både med det gode og det onde for å prøve å stoppet separasjon 

 

Anonymkode: 09b41...9fb

[AnonymBruker]

Altså… «han skviser ansiktet ditt med nevene sine»? Dette er vold. Reinspikka fysisk vold. Og han kommer ikke til å endre seg. Ta med barna til krisesenter idag. De hjelper deg videre.

Det siste du vil er ikke at barna blir skilsmissebarn. Men at de får varige helseplager av en oppvekst med ustabil og voldelig  far.

Anonymkode: 05380...df5