Noen som har vært usikre på navnevalget?

[AnonymBruker]

Med nr 1 var det så enkelt, navnet føltes helt rett. Jeg fant drømmenavnet og var fornøyd fra første dag. Et navn jeg hadde likt lenge og som oppfylte mine kriterier. Det var et navn jeg hadde lagt min elsk på lenge før jeg ble gravid, og heldigvis gikk mannen med på det. 
 

Nå er jeg gravid med nr 2, og sitter ikke med samme følelse! Det er ingen navn som føles «så rett», som det gjorde første gang.. Vi har funnet et navn som begge liker, og som vi har tenkt på lenge, men det er akkurat som om jeg ikke føler helt det samme som forrige gang.. Er ikke like «sikker» på valget. 

Mitt spørsmål er, vil navnet vokse på meg? Vil jeg like det like godt som førstemann sitt navn etterhvert? Det er jo helt sikkert andre som har vært i lignende situasjon, der første navet er et man bestemte seg for som ung, omtrent.. Blir man vant til navnet? Blir det andre følelser rundt det når babyen er kommet om man knytter navnet til den? 

Anonymkode: 622f1...f55

[Trolltunge]

Jeg likte ikke engang navnet ene barnet skulle få. Gikk i uker og sa det for meg selv, men ble liksom ikke venn med navnet. Likevel måtte det bli det, av kjærlighet til svigermor. Det betydde så mye for henne. 

Jeg liker det heldigvis nå. Gikk ganske fort da barnet ble født og het det. 😊

[AnonymBruker]

Med første hadde vi samme følelse som med din første, og jeg ble superglad da vi skulle få ei jente - så ingen kunne «ta» «navnet mitt». 
 

Men da lillebror skulle komme måtte vi lete mye lenger. Vi sto mellom to navn da lillebror ble født, og endte opp med å velge det navnet som min pappa har, mest fordi vi syntes det var koselig, og at pappa ville bli så overrasket og glad.
Men jeg ble veldig usikker da jeg hadde fortalt navnet og fikk mange spørsmål fra venner og familie om hva han skulle kalles. Det ble jo vanskelig å ha to like navn så nære, vel. Skulle han kalles «vesle-Vebjørn», «mini», «Lille-Vebjørn»? Syntes det var rart, han skulle jo bare kalles Vebjørn i mitt hode. Likte ikke at han skulle få en tilleggsbenevnelse. Så da brukte jeg en god stund på å være usikker på om valget var riktig. Nå er jeg kjempestolt av valget, og håper sønnen min vil få mange gode år med morfaren sin. De kan virkelig være stolte av å hete det samme - 2 enestående versjoner av Vebjørn 

En lang tekst for å komme til mitt poeng. Man kan være litt usikker, men samtidig som dine følelser for barnet bare vokser og vokser vil navnet falle på plass. 

 

Anonymkode: 6e1db...f39

[AnonymBruker]

Vi fant ikke navnet til datteren vår før ca. tre uker etter at hun var født. Hadde 4 alternativer og en favoritt for meg blant disse, men måtte lære henne å kjenne litt før vi tok den endelige beslutningen. Det ble navnet som var min favoritt hele tiden. mannen måtte venne seg mer til det men vi er begge så fornøyd med navnet nå. Og det var for oss riktig å vente til ei stund etter hun ble født for måtte jo se hvilket navn som passet. 

Anonymkode: df847...1b3

[AnonymBruker]

Takk for svar! Ikke verst Trollunge, å gi barnet et navn man ikke liker 🙉  Jeg er litt redd for å like det ene navnet bedre enn det andre, føles urettferdig ovenfor barna 😅 Men håper jo det «vokser» på meg når jeg møter den lille skatten..
 

Noen andre med erfaring? 

Anonymkode: 622f1...f55

[Gjest Anonymus Notarius]

Mitt eldste barn er oppkalt, og her var det litt som hos Trolltunga, at det viktigste var å oppkalle (selv om jeg likte navnet også). Det veldig rart å bruke navnet i starten, siden jeg jo forbandt det med den oppkalte og ikke denne ungen 😅 Men det gikk seg til etter hvert, barnet "ble" jo navnet sitt. Er veldig fornøyd med det.