Samvær med far - dilemma

[AnonymBruker]

Barnet mitt, 10 år, skal i utgangspunktet være med far annenhver helg, men nå har det vært null samvær siden juni. Grunnen til det, er at far ble sint på barnet og ba hen om å ikke ta kontakt "på en stund", og det ble bare stille fra den kanten. Han hadde barnet de 2 første ukene av sommerferien i juni, og tilbragte ingen tid med barnet, og barnet ville bare hjem til meg. Vi har en lang historikk med problemer, barnevern, politi, advokater osv, så det har alltid vært turbulent med han.

Barnet hadde en dag i november hvor hen ble lei seg og savnet far, og ville ringe han. Jeg prøvde å påminne barnet om hvorfor det ikke er samvær og at dette har skjedd før, og at det ikke er "bare" å ringe far. Jeg kan ikke bare sende hen tilbake til han, når han har gitt faen i sitt eget i barn i et halvt år!

Barnet er hos besteforeldre denne helgen, og har nå tatt kontakt med far på egen hånd.. Jeg vet ikke alt enda, annet enn at far har tilbudt seg å hente barnet å "finne på noe koselig" en dag før jul. Hva gjør jeg nå?? Det er jo helt uaktuelt, men barnet forstår ikke hvorfor. Vi har vært gjennom dette en gang i fjor også, hvor det ikke var samvær på et par mnd'er, barnet tok kontakt og etter første samværshelg, ville barnet hjem til meg igjen. Dette går jo ikke! Hvem kontakter jeg og hvordan går jeg frem nå?

Anonymkode: 08700...834

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvorfor far ikke kan få finne på noe hyggelig med barnet en dag før jul? Det trenger jo ikke bety en hel helg. Barnet møter far, kommer hjem til kvelds, sover hjemme. Hvis det går bra, så kan man mer senere.

Bra du vil skjerme barnet, men barnet må få prøve seg frem litt også. Du må sette en fornuftig ramme, så det kan gå bra/barnet ikke føler det gikk dårlig.

Anonymkode: 78bf9...9f5

[AnonymBruker]

Jeg synes én dag høres helt greit ut. Det betyr tydeligvis mye for barnet ditt og jeg synes ikke det høres ok ut at du nekter barnet å ha kontakt når barnet selv ønsker det. 

 

Anonymkode: 26131...742

[AnonymBruker]

Du kan virkelig ikke nekte barnet å finne på noe koselig med far en dag. At far er en tufs er en ting, men ikke la det ødelegge mer enn nødvendig.

Anonymkode: 2db46...f34

[GammelKaktus]

Kan du ikke være med på samvær da og holde deg litt i bakgrunnen, eventuelt at en onkel/tante eller venn er med? Uansett så tenker jeg at en tiåring må få velge litt selv og går det til helvete så er du der og trøster. Hvis du viser at du er negativt innstilt til dette så vil dette gå mer utover deg enn far. Barnet komme tidsnok til å forstå at far ikke er en god nok far men det er best at han finner det ut selv og ikke hører det fra andre.

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du kan virkelig ikke nekte barnet å finne på noe koselig med far en dag. At far er en tufs er en ting, men ikke la det ødelegge mer enn nødvendig.

Anonymkode: 2db46...f34

Grunnen er jo at vi har vært gjennom dette et par ganger før, og barnet har vært så skuffet over far. Han bryr seg bare om seg selv, og man kan ikke bare komme og gå som forelder. Jeg synes han må være far og ta hele det ansvaret, ikke bare komme inn å være tivolipappa når det passer han. En dag her og der, blir til helgesamvær igjen, og jeg vet at det ikke kommer til å gå, og jeg må atter en gang koble inn andre instanser for å stanse samvær. Dette går på bekostning av barnets mentale helse, og barnet går til samtaler med helsesøster pga alt far har gjort mot hen. Barnet har vært gjennom mye..

TS

Anonymkode: 08700...834

[Festlig]

Du bør i allefall ikke nekte barnet å ta kontakt med far . Unntaket er om det er fysiske og psykiske avstraffelser fra far. 
Barnet trenger å gjøre sine egne erfaringer med far , og du kan ikke gjøre annet enn å prøve å være støttende om det skjærer seg igjen.  Rett og slett fordi barnet trenger noen det kan stole på. 
Du vinner ingenting på å motarbeide og svartmale far. 
Om faren er håpløs og ikke tiilitsverdig så vil barnet forstå det etterhvert desverre, men om du er der og hindrer barnet så gjør du barnet mere oppsatt på å ta kontakt og vil ha samvær. 
Og for all del….  ikke kom med den frasen: «Hva var det jeg sa? «  Det ville gjøre alt verre 
 

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg synes han må være far og ta hele det ansvaret, ikke bare komme inn å være tivolipappa når det passer han.

Men du vet jo at det aldri kommer til å skje. Betyr det da at barnet ikke skal ha kontakt i det hele tatt? Som du allerede har erfart har barnet begynt å ta kontakt selv.

Det enkleste du kan gjøre er å la dette utspille seg av seg selv. Hva er egentlig alternativet?

[AnonymBruker]

Festlig skrev (1 time siden):

Du bør i allefall ikke nekte barnet å ta kontakt med far . Unntaket er om det er fysiske og psykiske avstraffelser fra far.
 

Begge deler har blitt brukt. Så jeg unngår ikke samvær fordi "far er en tufs" bare, som noen andre skrev. Det har skjedd litt av hvert, som gjør at jeg mener at barnet tar skade av samværet.

TS

Anonymkode: 08700...834

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Begge deler har blitt brukt. Så jeg unngår ikke samvær fordi "far er en tufs" bare, som noen andre skrev. Det har skjedd litt av hvert, som gjør at jeg mener at barnet tar skade av samværet.

TS

Anonymkode: 08700...834

Da bør du jo søke råd gjennom helsevesenet evt FVK hvis dette handler om helseskadelige samvær? 
Om far manipulerer barnet for så å bryte avtaler er jo ikke bra, men for at du ikke skal bli den evige syndebukken så bør du søke hjelp for barnet sin del 
 

Anonymkode: d8f69...7a7

[AnonymBruker]

Du kan faktisk ikke nekte barnet samvær med sin far så lenge det ikke er noen dom involvert! Om det ikke er sunt for barnet må du gå gjennom de rette instansene, for hvis ikke kan du faktisk bli straffet for samværsabotasje...

Anonymkode: 4cb02...837

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Barnet mitt, 10 år, skal i utgangspunktet være med far annenhver helg, men nå har det vært null samvær siden juni. Grunnen til det, er at far ble sint på barnet og ba hen om å ikke ta kontakt "på en stund", og det ble bare stille fra den kanten. Han hadde barnet de 2 første ukene av sommerferien i juni, og tilbragte ingen tid med barnet, og barnet ville bare hjem til meg. Vi har en lang historikk med problemer, barnevern, politi, advokater osv, så det har alltid vært turbulent med han.

Barnet hadde en dag i november hvor hen ble lei seg og savnet far, og ville ringe han. Jeg prøvde å påminne barnet om hvorfor det ikke er samvær og at dette har skjedd før, og at det ikke er "bare" å ringe far. Jeg kan ikke bare sende hen tilbake til han, når han har gitt faen i sitt eget i barn i et halvt år!

Barnet er hos besteforeldre denne helgen, og har nå tatt kontakt med far på egen hånd.. Jeg vet ikke alt enda, annet enn at far har tilbudt seg å hente barnet å "finne på noe koselig" en dag før jul. Hva gjør jeg nå?? Det er jo helt uaktuelt, men barnet forstår ikke hvorfor. Vi har vært gjennom dette en gang i fjor også, hvor det ikke var samvær på et par mnd'er, barnet tok kontakt og etter første samværshelg, ville barnet hjem til meg igjen. Dette går jo ikke! Hvem kontakter jeg og hvordan går jeg frem nå?

Anonymkode: 08700...834

det bør jo være greit, hvorfor holder du unna barnet?

Anonymkode: d067b...e73

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme situasjon som deg og vet hvor frustrerende det er. Men her var det rus innblandet, så ingen samvær uten tilsyn. 

Men vi hadde en litt annen tilnærming på det som har kommet oss alle til gode når ting roet seg ned og far ble rusfri. For det første, ALDRI nekt barnet å ta kontakt med far. 

Jeg har måtte svelge ufattelig mange kameler, men alltid satt barnet først. Aldri kjeftet på far eller vært ufin, men vist forståelse og rekt frem en hånd, uansett hvor mye kjeft jeg fikk tilbake og lite forståelse. Far klarte ikke å se barnet, men det klarte jeg. Jeg fikk også mye kjeft av slektninger begge veier for hele situasjonen og ikke minst fra barnet. 

Jeg strakk meg langt for å få til samvær, omså det bare var noen timer. Det viktigste for hele situasjonen var å skjerme barnet for det vonde, samtidig som han hadde kontakt med far og få kontakten så positiv som mulig. 

Jeg har rivd meg i håret, ønsket at far bare forsvant ut av livene våres etc. Nå er far rusfri, veldig grei å ha med å gjøre og gitt meg en ordentlig unnskylding. Det viktigste av alt, barnet og far har utrolig godt forhold. 

Anonymkode: 55dcb...30b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

 

Grunnen er jo at vi har vært gjennom dette et par ganger før, og barnet har vært så skuffet over far. Han bryr seg bare om seg selv, og man kan ikke bare komme og gå som forelder. Jeg synes han må være far og ta hele det ansvaret, ikke bare komme inn å være tivolipappa når det passer han. En dag her og der, blir til helgesamvær igjen, og jeg vet at det ikke kommer til å gå, og jeg må atter en gang koble inn andre instanser for å stanse samvær. Dette går på bekostning av barnets mentale helse, og barnet går til samtaler med helsesøster pga alt far har gjort mot hen. Barnet har vært gjennom mye..

TS

Anonymkode: 08700...834

Barnet ditt er faktisk så gammelt at han kan omtrent velge samvær og slikt selv. Du kan ikke beskytte han mot skuffelsene som han får pga far. Om du nekter samværet, vil barnet kunne  bruke dette mot deg og dermed løpe enda mer i fars retning. Har selv en bf som ikke vet å oppføre seg, og det snakker vi om her hjemme. Både om hvorfor far gjør det, men også at det ikke unnskylder fars oppførsel. Selv om man forstår en persons oppførsel, betyr det ikke at man skal akseptere den. 
 

Du kan heller ta en samtale med helsesøster selv, og der forklare hvordan du ser på saken og spørre om råd. 

Anonymkode: 10544...900

[AnonymBruker]

Hva er verst for barnet? Å måtte treffe faren sin en sjelden gang i blant eller bli en fremmed med sin far. Barnet kan jo gi deg skylden for det når "hen" blir voksen.

Anonymkode: 64e30...d89

[AnonymBruker]

Har selv en barnefar som har samvær når det passer han. Dessverre MÅ ikke far ha samvær med sitt barn, da det ikke er lovpålagt. Men jeg lar barnet ringe faren sin når hen har lyst, jeg inviterer far til jul/bursdag, vi tar bilder og sender til far, og jeg snakker aldri stygt om far foran barnet. Barnet må selv få gjøre egne erfaringer. Det jeg har sett er at barnet lengter etter sin far og blir skuffet når far ikke kommer, og noen ganger vil han rett og slett ikke snakke med faren sin i det hele tatt. De har ikke samme tilknytning som jeg og barnet har, da han har alltid bodd hos meg og føler seg trygg her. Jeg oppmuntrer far til mer samvær for å bygge tilknytning, og ville aldri sagt nei til samvær om det ikke er til skade for barnet. God kontakt med begge foreldrene er viktig, selv om far en dust til tider som ikke setter barnet først. Men barnet merker jo dette selv også, så er ikke rart de ikke har sterk tilknytning. 

Er det ikke mulig å ha samvær hos deg i julen eller sammen med familien din? Eller kanskje de kan være ute og leke sammen noen timer?

Anonymkode: a499a...e65

[AnonymBruker]

Det virker jo som om du også er litt av problemet. Veldig dårlig at barnet ikke får ringe far, eller treffe ham en dag innimellom. Det burde du støtte. Barnet har to foreldre, og selv om han har oppført seg dumt før bør barnet få treffe ham.

Særlig når barnet er så stort og kan snakkes til. 
Og som andre sier, litt er jo bedre enn ingenting.

Å holde ham borte fra ham kommer du til å tape på i lengden. Det er det han kommer til å hate for å ha hindret samvær. Før du vet ordet av det vil han flytte til far, uten at du får stoppet det.

 

Anonymkode: c0b78...349

[AnonymBruker]

Og hvorfor er det ikke «bare» å ringe far. Hvis han ikke er fysisk tilstede burde de i hvert fall ha samtaler på telefon. Veldig mye bedre enn ingenting.

Jeg synes du er egoistisk.

Anonymkode: c0b78...349

[SoWhat?]

Jeg syns så utrolig synd på mange barn. Hvorfor nekter du han å ringe faren om han vil?? Og så må han ringe bak ryggen din, og så vil du nekte han å treffe faren? 

Helt greit at faren ikke er den beste her, men du skal la barnet treffe han om han vil. Historikken deres er helt sikkert ikke bare fars skyld, og det er faktisk på tide å sette sønnen deres foran dere selv.

Er så utrolig kjipt å lese sånt som dette. 

[AnonymBruker]

må si jeg synes det er rart, at far alltid er skurken

Anonymkode: d067b...e73