Pappa kom hjem!

[Gjest tankevekkende]

Hele artikkelen leser dere her:

http://www.aftonbladet.se/vss/foraldrar/st...,647419,00.html

Er det sånn faktum er? Er fraværende pappa kilden til de fleste problemer? Og hva mener dere om tiltakslisten?

1. Kvotera föräldraledigheten nu! Inget annat kan i dagsläget få fler pappor att ta det ansvar de måste ta.

  2. Skruva upp förväntningarna och kraven på alla blivande pappor. Redan på mödravårdscentralen (som fö borde byta namn) ska attityden vara, ”jaha, du ska bli pappa, så du ska gå ner i tid nu då? etc.)

  3. Glöm pappagruppsledare av typen Dick Sundevall som bara förstärker gamla förlegade och destruktiva manlighetsideal och låt Stephan Mendel-Enk och hans gelikar leda grupperna istället!

  4. Pappor som missköter sitt föräldraskap måste värderas på samma sätt och efter samma måttstock som mammor som inte klarar av uppgiften. Förståelse för bakgrunden till problemen kan förklara men inte ursäkta att barnen kommer i kläm.

  5. Bra mammor behöver mer cred, det är inte okej att man öser beröm bara över de duktiga pappor som förtjänar det, mammorna behöver också uppmuntran, lika beröm för lika insatser, nu!”

[Far til 2]

At fraværende fedre skaper massevis av problemer er vel mer eller mindre opplest og vedtatt i stadig flere sammenhenger.. Det som diskuteres er vel hvilke problemer som oppstår og alvorligheten for de barn som berøres.

Jeg tror det er mange punkter som har nære relasjoner til virkligheten. Veldig mange barn (70.000 bare i Norge) savner sin pappa og samvær.

1.

Jeg er overbevist om at flere fedre må ta foreldreansvar etter et samlivsbrudd. Først da vil vi komme i en situasjon hvor vi ser at fedre ikke kan trekke seg bort, slik vi fra tid til annen ser.

I dag er det slik at flere 1000 fedre trekker seg fra daglig omsorg fordi det er uvanlig at fedre får slik mulighet. Altfor mange ser seg over skulderen og ser hvilken situasjon naboen kom i. Og loven fratar barn en oppegående samværsforelder (som oftest far) fordi

a) Politikerene/byråkratene har fratatt domstolene mulighet til felles omsorg.

b) Systemet gir økonomisk støtte til bostedsforeldre som trenerer samværet.

c) Samværsforeldre trekker seg bort fordi det ikke forventes noe av dem.

2.

På svært mange arbeidsplasser forventes det at nybakte fedre arbeider mindre. Desverre er det fortsatt en del arbeidsplasser innen tradisjonelle mannsdominerte yrker som fortsatt forventer at fedre skal ta del i samme arbeidsmengde som tidligere. Det må bort.

Dessuten er pappapermisjon med inntekt basert på egen inntekt viktig. Dermed blir det ikke slik at "den som tjener mest jobber ute".

3.

Jeg kjenner ikke de teoriene som blir beskrevet, men da jeg var på pappakurs ble det forventet at vi tok ansvar. Det var eneste måten å få samvær i tilfelle samlivsbrudd. Desverre viste det seg at dette er feil. Allverdens deltagelse i hjemmet gir ingen trygghet for samvær/omsorg på et senere tidspunkt.

4.

Det er klart at begge foreldrene og deres evner til omsorg må vurderes likt. Hvis ikke vil mange barn få det enda vanskeligere. Men en slik omsorgsevne må ikke bli vurdert av en av partene (som kansje er i konflikt), men av objektive 3.parter som ikke er preget av tradisjonelle tanker rundt omsorgsproblematikken.

5.

Om det blir likeverd mht omsorgsrollen er vi også nærmere en situasjon hvor foreldre får kreditt for sin funksjon uavhengig av kjønn. Men så lenge politikere og andre tviholder på løsninger hvor kun en er egnet til daglig omsorg (oftest basert på kjønn) vil vi komme i situasjoner hvor godt egnede mødre ikke blir verdsatt slik de bør.

[Gjest gotthard]

den ungen vi sliter mest med i barnehagen har både mor og far som bor sammen, far har med ungen i skogen/fiske/turer og bil mekking hele tiden.

du har der engasjerte foreldre som bryr seg om barnet, om ikke grensesetingen er helt ok bestandig så har han en far som er der..

så den teorien trur jeg lite på, og jeg ser faktisk att de fleste som jeg har arbeida ekstra med i bhg har begge foreldrene hoss seg.

hvordan ting er om de er eldre skal jeg ikke si noe om, men tviler sterkt på at det har så mye og si

[Helene]

Far til 2 har nok rett i mye her. Og alle barn trenger en far. Har tidligere etterlyst pappaer som engasjerer seg i barne sine. De fleste i samfunnet har sine synspunkter om alenemødre, men ingen spør HVORFOR de er alene...

Far stikker avgårde altfor fort uten å vite hvilken fantastisk glede det er å ha barn, uten å vite hva han går glipp av. Det er synd for han, men det er barna det faktisk går ut over.

Heldigvis finnes det unntak

Endret 14. oktober 2005 av Helene

[Gjest bitteliten]

Ja noe må man henge det på. Tror foreldre som bor sammen som har problemer, skaper mere problemer for barna.

nå er det mye fraværende foreldre, men at det er hovedgrunnen+ Nei. Hva med før i tiden. Hva var grunnen da? Barn som havnet på spesialskoler, bastøy? Hva var grunnen da?

I min generasjon var foreldre fraværende. far deltok aldri, mor skura hus. De viste ikke hvor unger var. Deltok aldri på fritid.

[Gjest gjest idag]

Far stikker avgårde altfor fort uten å vite hvilken fantastisk glede det er å ha barn, uten å vite hva han går glipp av. Det er synd for han, men det er barna det faktisk går ut over.

eller kvinnen stikker av, å far sitter der nesten uten rettighet og saver

barnet hver dag..

[Far til 2]

Jeg synes som om det er (og har vært ?) store endringer mht dette at fedre tar ansvar.

Som bitteliten antyder var det for noen år tilbake uvanlig at far tok ansvar hjemme. De senere årene har imdidlertid dette endret seg dramatisk.

Men ikke alle har endret seg. Fortsatt er det fedre som lever på samme måte som de gjorde på 50-tallet. Dette er fedre som skyr ansvar i hjemmet og stikker av så fort de har muligheten. Gjerne ved å flytte langt fra barna etter bruddet.

Så har vi den andre gruppen av mødre som tviholder på eneretten til å ha slikt omsorgsansvar. De nekter far enhver mulighet til å ta det ansvaret de i utgangspunktet ønsker å ta del i. Gjerne med å flytte langt med barna etter bruddet.

Disse to gruppene er omtrent like store.

Spørsmålet blir hvordan disse to ytterligående gruppene kan endre mening. Hvordan kan vi få barn til å oppleve begge foreldrene tiltross for samlivsbrudd ?

Antall samlivsbrudd har økt dramatisk de siste 20 årene. Tidligere skilte ikke foreldrene seg. Og far var i det minste tilgjengelig på kveldstid. Dermed ble det ikke det savnet mange barn føler i dag etter et samlivsbrudd.

De siste 5 ? årene er det oppnådd ytterligere sikkerhet for de barna som opplever samlivsbrudd ved at foreldre velger felles omsorg stadig oftere. Det går altså riktig vei. Men for et mindretall (gjetter på 30% av alle barn) er det fortsatt vanskelig å få det samværet de i utgangspunktet burde hatt rett til.

Trådstarter har referert til 5 punkter som noen mener vil endre på mange av dagens tragedier. Jeg er usikker på om det er nok for å få til et likeverd mellom foreldrene, men jeg er også av den formening at om vi kunne starte med dette vil det blitt dramatisk færre barn som mister kontakten med den ene forelderen.

Den forrige regjeringen (dagens regjering) var nærmest barnefiendtlig ved at de avviste enhver form for likeverd som kunne sikre barn samvær. La oss håpe at "de rød-grønne" kan endre dette. Jeg er ikke overbevist om at de vil gjøre noe før jeg får se det.

[Helene]

En venninne sa det veldig enkelt da hun ble skilt: Ved en skilsmisse burde barnet behandles som en forretningsavtale. Legg alle personlige følelser til side, og se hva som er best for at forretningen (se: barnet) skal blomstre og utvikle seg.

Kynisk, men sant. Tror ikke det er lett, men en kan jo alltids prøve.

Endret 14. oktober 2005 av Helene

[Gjest Gjest]

Bare en liten apropros: før man overhodet tenker på å få innført tvungen delt bosted bør man sørge for at kommuneledelse og andre i ledende stillinger har nok kompetanse. Det er nemlig noe helt annet å bo der det er begrenset kapasitet på dette, enn der kapasiteten er stor nok, selv om de begår samme feil!

[Gjest gjest]

Delt bosted er kanskje for mye tvang, men det burde vere en viss avgrensing over hvor langt en forelder kunne flytte med barnet bort fra den andre forelderen. Et minstekrav skulle vere at barnet lett kunne besøke den andre forelderen i løpet av alle helger f.eks.

Og da bør reisetiden ikke overskride mer enn ca 1-2 timer.

Personlig er jeg far til en 6-åring og barnet har en reisetid på ca 5 timer hver vei. Samvær blir pga dette begrenset til skoleferier. Og da går det gjerne 2-3 mnd mellom hver gang jeg ser ungen. Både ungen og jeg som far lider under dette.

Så konklusjon min er at det finst mange fedre som blir overkjørt i desse spørsmålene. De får rett og slett ikke delta i barnas oppvekst på lik linje med mødrene.

Det er også gjerne store konflikter mellom far og mor i mange av slike tilfeller.

[Far til 2]

Det er ingen som tenker på tvungen delt omsorg. Dette er et begrep som motstandere av barns rett til samvær har funnet på. Mødre eller fedre som tenker mest på seg selv og sine rettigheter beskriver en evt lovendring på den måten.

Derimot bør det legges til rette for at barn sikres samvær. I dag er det faktisk slik at om bostedsforeldre tar barna så langt bort at barnas samvær blir begrenset, ja da får disse bostedsforeldrene en økonomisk støtte for å frata barnet samvær. Slike ordninger må vi få fjernet.

Men dette er bare en liten del av samværsproblematikken. Det bør gis incentiver til BEGGE foreldrene om barn får mer samvær. Samtidig bør det oppfordres til mer samvær ved at barnas rettigheter blir sterkere enn foreldres rettigheter om det medfører til en tryggere oppvekst med begge foreldrene. I dag har barn reelt sett ingen rettigheter ettersom disse rettighetene utvannes på alle felt av foreldrene.

[Gjest Hilde K S]

Jeg synes at mange fedre må bli flinkere å ta ansvar før samlivsbruddet også. Mange ganger er samlivsbruddet forårsaket av en "fraværende" pappa.

[Gjest Gjest]

Det er ingen som tenker på tvungen delt omsorg. Dette er et begrep som motstandere av barns rett til samvær har funnet på. Mødre eller fedre som tenker mest på seg selv og sine rettigheter beskriver en evt lovendring på den måten.

Derimot bør det legges til rette for at barn sikres samvær. I dag er det faktisk slik at om bostedsforeldre tar barna så langt bort at barnas samvær blir begrenset, ja da får disse bostedsforeldrene en økonomisk støtte for å frata barnet samvær. Slike ordninger må vi få fjernet.

Men dette er bare en liten del av samværsproblematikken. Det bør gis incentiver til BEGGE foreldrene om barn får mer samvær. Samtidig bør det oppfordres til mer samvær ved at barnas rettigheter blir sterkere enn foreldres rettigheter om det medfører til en tryggere oppvekst med begge foreldrene. I dag har barn reelt sett ingen rettigheter ettersom disse rettighetene utvannes på alle felt av foreldrene.

←

Hva snakker du om? Bidragsordningene vare ikke i mer enn tre år.

[Far til 2]

Hva snakker du om? Bidragsordningene vare ikke i mer enn tre år.

←

Det jeg sier er at det ikke bør være økonomisk lønnsomt for bostedsforeldre å flytte så langt at samvær blir vanskelig å gjennomføre, f.eks. en dag pr uke + annenhver helg.

Dessuten varer bidragsordningene til barnet er 18 år (eller mer).

Gjest ovenfor deg antyder f.eks. at fedre bør ta større del i ansvaret FØR et evt samlivsbrudd. Dette kan f.eks. oppnås ved å forbeholde 3 ? mnd av barselspermisjonen for far. I andre debatter her inne har det kommet frem en del synspunkter på at barselspermisjonen bør være slik den i dag er, noe som medfører at mor får hele denne tiden. Når det nå blir slik at den økonomiske erstattningen ved å være hjemme baseres på inntekten til den som er hjemmeværende er det naturøigvis større sansynlighet at far blir hjemme større del av tiden. Men når vi ser motstanden mot at far tar større del av baselspermisjonen synes det som om slike virkemidler ikke er kraftige nok. Dette bekreftes også i de svenske forslagene til forbedringer som trådstarter referer til.

Problemet med barselspermisjonen slik forslage fremstår er at mødrene fratas retten til omsorg for barna. Kansje det burde vært mer fokus på barnas rett til omsorg fra pappan ?

[Gjest Gjest]

Jeg mente ordninger til aleneforeldre. Overgangsstøand varer f.eks kun i tre år. Og bidraget er da ikke alltid så høyt. I den nye bidragsordningen skal begge foreldre bidra, da bidraget fastsettes ut fra en felles sats på barnet som deles på begge foreldre. Denne delingen gir jo slettes ikke lik fordeling. Derfor blir det gjerne bodstedforelder som bidrar mest.

Og når det gjelder barselperm.Hvem skal sjekke at far faktisk har samvær med barnet, og ikke bare bruker permisjonen til eget formål? Det er vel ikke noe krav i dag om at mor må ut i jobb mens far har permisjon?

[Far til 2]

Jeg mente ordninger til aleneforeldre. Overgangsstøand varer f.eks kun i tre år. Og bidraget er da ikke alltid så høyt. I den nye bidragsordningen skal begge foreldre bidra, da bidraget fastsettes ut fra en felles sats på barnet som deles på begge foreldre. Denne delingen gir jo slettes ikke lik fordeling. Derfor blir det gjerne bodstedforelder som bidrar mest.

Og når det gjelder barselperm.Hvem skal sjekke at far faktisk har samvær med barnet, og ikke bare bruker permisjonen til eget formål? Det er vel ikke noe krav i dag om at mor må ut i jobb mens far har permisjon?

←

Nå er jeg ikke spesielt opptatt av det økonomiske. Men i de tilfeller der samvær kan brukes for å oppnå bedre økonomi mener jeg det bør gjøres noe. F.eks. ved at samværsforeldre betaler en større andel av utgiftene til barna om samværsforeldre flytter langt, og at bostedsforeldre mister deler av støtten om bostedsforelder flytter langt. Dermed gir det ikke fortjeneste slik som idag når bostedsforeldre flytter langt med barna. Overgangsstønaden har jeg ikke tatt noe standpunkt til.

Mht barselspermisjonen er det vel ingen som i dag sjekker om mor ikke bruker denne til eget formål heller. Det er heller ikke noe krav om at far må ut i jobb mens mor har permisjon. Det må altså bli større likhet mellom hva som forventes av foreldrene.

Hilde KS sier i sitt innlegg at fedre må bli flinkere til å ta ansvar FØR et evt samlivsbrudd. For å få til dette må de også få muligheter til å bygge de relasjoner til barnet som mor gjør i dag, f.eks. under barselspermisjon.

Forslaget som trådstarter referer til nevner bl.a. å kvotere inn fedre i omsorgsrollen. Fra tidligere har vi kvinner som kvoteres inn i arbeidslivet. Jeg ser ikke de store forskjellene. Det er bl.a. denne form for likeverd som ikke er tilstede i dag.

[Gjest Gjest]

Du skriver jo at man får øko.støtte ved å flytte langt unna. Man får da ingen fortjeneste av å flytte langt unna!

For de mødre som ammer er det nok ikke så lett å flykte unna sitt ansvar.

[Gjest Gjest]

Jeg er stemor og har strukket meg langt for at far skal ha samvær. Ved bruddet var det faktisk mor som mente vi burde flytte til en annen kommune, eller hun truet med å flytte med barna selv. Dette ut fra hennes håndtering av bruddet, hun mente vel det var ydmykende for henne at eksmannen ble boende i samme småbygd med sin nye kone.

Vel, vi snakket om det og på tross av at dette ville gjøre ting veldig vanskelig for oss insisterte jeg på at vi kjøpte hus i "nabolaget". Nå har det gått 5 år siden skilsmissen og 3 år siden vi kjøpte hus her. Det er fremdeles litt vanskelig for oss voksne, men barna har det veldig bra! Vi har ungene annenhver fredag til tirsdag (har kuttet ut den teite onsdagen midt i uka) + at vi har samvær når det ellers passer mor eller far. Barna kan gå mellom hjemmene og selv om mor fremdeles ikke kan nedverdige seg til å nevne stemors navn (barna gjør det heller ikke hjemme), er dette en ordning som setter barna i sentrum.

Jeg opplever altså at det er jeg som stemor - og antagelig en god del mer objektiv - som setter ned foten når foreldrene faller inn i gammelt og destruktivt mønster og begynner å krølle det til. Det er veldig vanskelig å sette egne følelser til side, men flere voksne burde gjøre nettopp det - være voksne.

Selvfølgelig er det graverende tilfeller der en av partene ikke burde ha samvær, men det er vel ikke det vi diskuterer her.

[Far til 2]

Du skriver jo at man får øko.støtte ved å flytte langt unna. Man får da ingen fortjeneste av å flytte langt unna!

For de mødre som ammer er det nok ikke så lett å flykte unna sitt ansvar.

←

En blir ikke økonomisk rik av å trener samvær ved å flytte så langt at samvær blir vanskelig, men bidraget blir høyere desto mindre samvær barna får.

Samtidig vet vi at det i dag er samværsforeldre som i praksis er eneansvarlig for samværsreiser. I TEORIEN skal reisekostnader deles, men i min omgangskrets ser jeg at det er samværsforelder som også påtar seg kostnadene relatert til bilkjøring fordi det skaper konflikt å be om økonomisk deltagelse til disse utgiftene. Det er da også samværsforelder som i en del tilfeller må avslutte jobben tidligere for å hente, og alene ta det økonomiske tapet som dette gir.

Men hvis vi ser bort fra de økonomiske sidene ved samværet finnes det altså likevel massevis av barn som savner samværsforeldre etter et samlivsbrudd. Noen ganger er det generert et høyt konfliktnivå som medfører at bostedsforelder eller samværsforeldre trekker seg bort på tross av barnas ønske. Andre ganger er det bostedsforelder eller samværsforelder som begrenser samværet av andre personlige årsaker

Dessuten velges barnas bostedsadresse med bakgrunn i tradisjon fremfor foreldrenes egenskaper. Dette gjøres fordi det i dag er veldig mange samlivsbrudd og at det ikke er ressurser til å vurdere foreldrenes egenskaper som omsorgsforelder.

Mange barn savner samværsforelder allerede mens foreldrene bor sammen. Dette skjer fordi foreldrene sammen velger en løsning med hjemmeværende/utearbeidende, oftest basert på økonomi. Etter et samlivsbrudd blir barnas savn enda større.

Problemet er altså at bostedsforelder ikke velges utifra egenskap eller barnas ønske. Dette fordi lovverket (barneloven, etc) prioriterer foreldrene og evt konflikt dem imellom. Helene er inne på en metode som burde vært brukt langt oftere. Men som hun sier er det vanskelig å gjennomføre fordi det er altfor mye følelser med i spillet fra de voksnes side. Barnas følelser blir imidlertid totalt oversett. Det er med andre ord noe som er fundamentalt galt når vi kan overse barn på den måten som lovverket legger opp til.

[Gjest allium]

En blir ikke økonomisk rik av å trener samvær ved å flytte så langt at samvær blir vanskelig, men bidraget blir høyere desto mindre samvær barna får.

Javel. Betyr det at du mener at bm har en fortjeneste her ? At samværsfradraget er høyere enn utgiftene man har til å ha barna de dagene ?

Jeg er forsåvidt enig, men trodde ikke du var det.