Gå til innhold

Hjelp, hva feiler det min samboer?


Fremhevede innlegg

Skrevet

Tenker at hun går igjennom en personlig krise. Og hun klarer ikke snakke med deg om det.

Eller så har hun funnet en annen.....

Å legge seg med klærne på, låse døra på badet, etc. er virkelig ikke normalt..... 

  • Liker 2
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg må innrømme at jeg kan kjenne meg igjen i dette. Før hadde jeg og sambo MYE sex, jeg synes det var kjempegøy og vi hadde et godt sexliv. Vi utforske mye, og hadde stor variasjon. Så ble jeg gravid og la på meg skammelig mye (syntes jeg selv). Jeg slet med å akseptere den snarlige utviklingen, og følte meg bare styggere og styggere. Fra å kunne dusje foran han, begynte jeg sakte med sikkert å stenge han ute. Jeg gikk alltid i store klær, sov i nattpysj og sokker, begynte å sove med egen dyne (hadde dobbeldyne) og avviste han hvis han prøvde røre enkelte kroppsdeler eller ta initiativ til sex. Dette fordi jeg begynte å hate kroppen min. Dette førte også til mindre- og tilslutt ingen sex. Etter barnet var født gikk jeg ned i vekt, men huden var mer hengete, puppene var slappere og ingenting var "som før". Jeg hadde da store problemer med å akseptere min nye kropp, og enda vanskeligere ble det da å bare skulle "åpne opp" for mannen igjen. Jeg bygde nok en mur mellom oss, som jeg ikke klarte bryte. 

Jeg opplevde aldri at han presset meg til å ha sex, han tok det sjeldent opp. Derimot hadde vi likevel mye nærhet. Lå inntil han i sofaen, ga klem og kyss hver dag, krøyp inn i armkroken hans om kveldene før vi la oss osv. 

JEG ble tilslutt deprimert og utrolig lei meg- og hadde selv behov for å ta det opp med han. Det var utrolig vanskelig og utfordrende, for jeg var helt sikker på at han skulle forlate meg. Jeg skjønte selv ikke hvordan jeg skulle klare å bryte den vonde sirkelen som sakte med sikkert hadde bygd seg opp inni hodet mitt. Kun fordi kroppen min hadde endret seg i forbindelse med et svangerskap. 
 

Vi snakket mye om det, og det startet med at jeg kledde av meg i mørket på soverommet. Han kunne få lov til å ta litt på meg, men jeg var ofte snar med å stoppe når jeg følte det ble for mye. Jeg måtte på en måte lære meg på nytt å la han elske meg og kroppen min.  Det var utfordrende å skulle la han akseptere det når jeg ikke klarte det selv. Vi (eller jeg?) brukte lang tid på å klare å slappe av og stole på at han likte meg fremdeles- med de endringene kroppen min hadde. Jeg var helt sikker på at han skulle forlate meg gjentatte ganger. 

Per nå skjønner jeg ikke hvordan han holdt ut, og at han orket. Men nå har vi det heldigvis mye bedre, og ting har virkelig gått seg til :)  Alt startet inni hodet mitt, og jeg stengte han sakte men sikkert ute. 


Det kan såklart ligge andre årsaker bak, men kan du snakke med henne uten å få henne til å føle seg presset til å ha sex med en gang? Start med en klem og et kyss? En armkrok? Vis nærhet og kjærlighet? Gjør ting som får henne til å føle seg vel og sett? 

Men for all del... Jeg lærte også at man kommer så mye lengre med god kommunikasjon! Klarer dere ikke kommunisere om hvordan dere kan løse dette, så blir det nok vanskelig.

Masse lykke til!

Anonymkode: f9243...bf3

  • Liker 3
Skrevet
AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Rart denne årsaken ikke har kommet opp tidligere i tråden. Slett ikke usannsynlig. Kan også være pga dårlig samvittighet etter tidligere sidesprang ( for 4 år siden).

Anonymkode: 365be...642

Jeg brukte å levere inn resept på P pille for henne og flere esker lå ubrukt på badet, så viste det seg at hun brukte en ny resept og hentet selv.

Anonymkode: 94cf2...419

Skrevet
11 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg må innrømme at jeg kan kjenne meg igjen i dette. Før hadde jeg og sambo MYE sex, jeg synes det var kjempegøy og vi hadde et godt sexliv. Vi utforske mye, og hadde stor variasjon. Så ble jeg gravid og la på meg skammelig mye (syntes jeg selv). Jeg slet med å akseptere den snarlige utviklingen, og følte meg bare styggere og styggere. Fra å kunne dusje foran han, begynte jeg sakte med sikkert å stenge han ute. Jeg gikk alltid i store klær, sov i nattpysj og sokker, begynte å sove med egen dyne (hadde dobbeldyne) og avviste han hvis han prøvde røre enkelte kroppsdeler eller ta initiativ til sex. Dette fordi jeg begynte å hate kroppen min. Dette førte også til mindre- og tilslutt ingen sex. Etter barnet var født gikk jeg ned i vekt, men huden var mer hengete, puppene var slappere og ingenting var "som før". Jeg hadde da store problemer med å akseptere min nye kropp, og enda vanskeligere ble det da å bare skulle "åpne opp" for mannen igjen. Jeg bygde nok en mur mellom oss, som jeg ikke klarte bryte. 

Jeg opplevde aldri at han presset meg til å ha sex, han tok det sjeldent opp. Derimot hadde vi likevel mye nærhet. Lå inntil han i sofaen, ga klem og kyss hver dag, krøyp inn i armkroken hans om kveldene før vi la oss osv. 

JEG ble tilslutt deprimert og utrolig lei meg- og hadde selv behov for å ta det opp med han. Det var utrolig vanskelig og utfordrende, for jeg var helt sikker på at han skulle forlate meg. Jeg skjønte selv ikke hvordan jeg skulle klare å bryte den vonde sirkelen som sakte med sikkert hadde bygd seg opp inni hodet mitt. Kun fordi kroppen min hadde endret seg i forbindelse med et svangerskap. 
 

Vi snakket mye om det, og det startet med at jeg kledde av meg i mørket på soverommet. Han kunne få lov til å ta litt på meg, men jeg var ofte snar med å stoppe når jeg følte det ble for mye. Jeg måtte på en måte lære meg på nytt å la han elske meg og kroppen min.  Det var utfordrende å skulle la han akseptere det når jeg ikke klarte det selv. Vi (eller jeg?) brukte lang tid på å klare å slappe av og stole på at han likte meg fremdeles- med de endringene kroppen min hadde. Jeg var helt sikker på at han skulle forlate meg gjentatte ganger. 

Per nå skjønner jeg ikke hvordan han holdt ut, og at han orket. Men nå har vi det heldigvis mye bedre, og ting har virkelig gått seg til :)  Alt startet inni hodet mitt, og jeg stengte han sakte men sikkert ute. 


Det kan såklart ligge andre årsaker bak, men kan du snakke med henne uten å få henne til å føle seg presset til å ha sex med en gang? Start med en klem og et kyss? En armkrok? Vis nærhet og kjærlighet? Gjør ting som får henne til å føle seg vel og sett? 

Men for all del... Jeg lærte også at man kommer så mye lengre med god kommunikasjon! Klarer dere ikke kommunisere om hvordan dere kan løse dette, så blir det nok vanskelig.

Masse lykke til!

Anonymkode: f9243...bf3

Fint av deg å dele dette! Hadde nok ikke vært lett da du sto midt oppi det. Og godt at det snudde etterhvert.

Det var jeg som foreslå at det TS opplever kunne være noe i retning av det du beskriver. Det tenker jeg det kanskje kan være, men vi vet jo ikke sikkert.

Vet ikke om mannens rolle i et sånt tilfelle nødvendigvis har mye å si, mener i tiden etter et svangerskap. Om positive signaler fra ham kan være nok til å få henne fra å tenke for mye negativt om egen kropp. Kanskje ikke?

Når jeg tenker tilbake (10 år siden siste barn) vet jeg jo at vi gjenopptok sex omtrent så tidlig som det er forsvarlig, siden jeg har en lyst som er temmelig konstant på plass, og at jeg ga henne mye positiv bekreftelse på at jeg hadde akkurat like mye lyst på henne som før. Og det har jeg også gjort i alle år siden, selv om hun slett ikke har fått tilbake den kroppen hun hadde før svangerskapene, og neppe vil få det heller. Nå kan jeg ikke tenke meg noe deiligere enn hennes store mammakropp. Men sånn er det klart ikke for alle menn heller.

Enten det er hun eller han som kan gjøre hennes kropp til et problem, blir det fort vanskelig i begge tilfeller, vil jeg tro.

Anonymkode: 5d53a...16b

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...