Jeg tok fra barnet mitt etternamnet til sin far

[Gjest Gjest_petra_*]

Mitt barn var to mnd da faren forsvant ut av livet sitt. Det har vert sporadisk kontakt fra min side, da jeg vil unngå at h*n skal bruke "Tore på sporet" For å finne han.

Han er totalt uinteresert i barnet sitt og tar aldri kontakt eller på annen måte viser interesse for h*n.

Da gullungen ble født fikk h*n etternamnet til sin far. Da bruddet og sviket var et faktum, og barnet skulle døpes tok jeg bort farens etternamn og gav mitt i stedet, siden pappan ikke lenger ville ha noe mer med oss å gjøre. Han har skrevet under på alle papirer, så alt det der er i orden.

Min tanke bak dette var den gang at siden barnet ikke ville komme til å ha noe med sin far å gjøre og heller ikke kjenne han før i nesten voksen alder (kanskje) ville jeg gi mitt familienamn slik at h*n skulle kjenne tilhørlighet til familien som er rundt oss. Faren er utenlandsk, bor i utlandet og har ingen familie i nærheten.

Det er sikker mange som mener at jeg kunne gitt barnet begges etternamn, og det kunne jeg, men det hadde blitt så innmari langt og upraktisk fordi begge namnene er uvanlige. Særlig fars namn som er utenlandsk.

Det jeg lurer på nå er om jeg gjorde den rette tingen. Jeg vil gjøre alt jeg kan for at min lille skatt skal få treffe faren sin når h*n måtte ville. Jeg ser på det som min plikt å "holde styr på" hvor han befinner seg og ha en viss kontakt slik at det ikke blir noe vanskelig når det spm kommer. For det gjør det helt sikkert en dag.

Var det feil av meg og ta fra barnet mitt noe av identiteten?

[LilleBille]

Hvorfor i all verden skulle identiteten til barnet ha noe med farens etternavn å gjøre?

[Gjest Violetta]

Synes det høres helt greit ut jeg, spesielt siden du sier de hadde blitt så upraktisk. Barnet kan jo uansett ta farens etternavn som mellomnavn siden om han/hun vil det.

[Gjest Gjest_petra_*]

Ja, det var det jeg også tenkte, memn glemte og skrive det her. At h*n kan ta farens namn senere om h*n vil det.

Namnet tror jeg har noe med identiteten og gjøre fordi det sier noe om hvor/hvem du kommer fra.. men ikke sikkert mitt barn føler det slik.

Jeg blir så veldig usikker!!! Vil jo bare h*nnes beste...jaja..

[Far til 2]

Mitt barn var to mnd da faren forsvant ut av livet sitt. Det har vert sporadisk kontakt fra min side, da jeg vil unngå at h*n skal bruke "Tore på sporet" For å finne han.

←

Jeg skjønnte ikke helt dette.

Var du redd for at barnet skulle kontakte faren ? Hvorfor det i såfall ?

Han er totalt uinteresert i barnet sitt og tar aldri kontakt eller på annen måte viser interesse for h*n.

Da gullungen ble født fikk h*n etternamnet til sin far. Da bruddet og sviket var et faktum, og barnet skulle døpes tok jeg bort farens etternamn og gav mitt i stedet, siden pappan ikke lenger ville ha noe mer med oss å gjøre. Han har skrevet under på alle papirer, så alt det der er i orden.

Min tanke bak dette var den gang at siden barnet ikke ville komme til å ha noe med sin far å gjøre og heller ikke kjenne han før i nesten voksen alder (kanskje) ville jeg gi mitt familienamn slik at h*n skulle kjenne tilhørlighet til familien som er rundt oss. Faren er utenlandsk, bor i utlandet og har ingen familie i nærheten.

←

Hvordan visste du at barnet ikke ville ha noe med sin far å gjøre ? Du sier jo at du vil unngå at barnet bruker "Tore på sporet" for å kontakte sin far.

Videre sier du "at da bruddet og sviket var et faktum ..." tok du bort farens etternavn. Det jeg lurer på er om det du kaller "bruddet og sviket" egentlig er noe som er mellom deg og barnets far, mens din reaksjon er basert på et ønske om å straffe barn og far for fremtidig kontakt.

Det er sikker mange som mener at jeg kunne gitt barnet begges etternamn, og det kunne jeg, men det hadde blitt så innmari langt og upraktisk fordi begge namnene er uvanlige. Særlig fars namn som er utenlandsk.

Det jeg lurer på nå er om jeg gjorde den rette tingen. Jeg vil gjøre alt jeg kan for at min lille skatt skal få treffe faren sin når h*n måtte ville. Jeg ser på det som min plikt å "holde styr på" hvor han befinner seg og ha en viss kontakt slik at det ikke blir noe vanskelig når det spm kommer. For det gjør det helt sikkert en dag.

Var det feil av meg og ta fra barnet mitt noe av identiteten?

←

I dette avsnittet bryter du med det du begynte med. I første avsnitt sier du at du ønsker å forhindre at barnet kontakter sin far "ved å bruke Tore på sporet". I siste avsnitt sier du at "du vil gjøre alt du kan for at barnet skal få treffe sin far". Hva er det egentlig du har bestemt deg for ?

[Gjest Bøllefrøet]

Far til 2, jeg skjønte det slik at hun hadde sporadisk kontakt med han sånn at hun i alle fall visste hvor han bodde osv i stedet for å bare bryte kontakten helt og ikke vite hvor han befinner seg, for DA må barnet kanskje bruke "tore på sporet" for å finne han..

[Gjest Gjest]

Far til 2: Jeg tyder det slik at mor vil at barnet skal ha mulighet til å lett finne tak og ha kontakt med far når ønsket melder seg, og mor holder sporadisk kontakt med far for å ha informasjonen som trengs når barnet spør etter sin far. Slik at far ikke skal "fordufte" og barnet får problemer med å finne ham, og måtte bruke Tore på sporet/frelsesarméen e.l.

Når det gjelder navnet, tror jeg ikke at det har stor betydning. Barnet kan jo ta navnet til far dersom h*n ønsker det senere.

Min forlovede har så godt som ingen kontakt med sin far, og da vi diskuterte hvem som skulle ta hvilket navn etter bryllupet, nektet han plent å kvitte seg med etternavnet sitt (selv om han i prinsippet er for likestilling etc), fordi etternavnet er det eneste som knytter ham til farssiden, og han vil ikke gi slipp på det.

Men likevel mener jeg at du ikke trenger å bekymre deg for navnevalget.

[Gjest Kålungen]

Far til 2: hvorfor i all verden kverulerer du alltid?

Eller er det jeg som bare har slumpet til å lese de innleggene der du gjør det?

Syns alltid du hisser deg opp når det har med barn og foreldre som har gått fra hverandre å gjøre...

¨Hun sier jo at hun vil at hun vil at ungen skal ha mulighet til å treffe faren sin når den blir eldre, derfor holder hun sporadisk kontakt med han og holder rede på hvor han befinner seg, slik at ungen SLIPPER å bruke Tore på sporet.

Virker som du kverulerer og gjør deg dummere enn du er (får jeg håpe...) bare for å skape en "krangel".

[Far til 2]

Far til 2: hvorfor i all verden kverulerer du alltid?

Eller er det jeg som bare har slumpet til å lese de innleggene der du gjør det?

Syns alltid du hisser deg opp når det har med barn og foreldre som har gått fra hverandre å gjøre...

¨Hun sier jo at hun vil at hun vil at ungen skal ha mulighet til å treffe faren sin når den blir eldre, derfor holder hun sporadisk kontakt med han og holder rede på hvor han befinner seg, slik at ungen SLIPPER å bruke Tore på sporet.

Virker som du kverulerer og gjør deg dummere enn du er  (får jeg håpe...) bare for å skape en "krangel".

←

Jeg kverulerer ikke. Og jeg hisser meg ikke altid opp over situasjoner du nevner.

Men jeg misforstod faktisk denne saken. Kansje fordi jeg mistolket beskrivelsen.

Hun sier det er sporadisk kontakt mellom foreldrene og at far ikke er interesert. Hun sier hun "etter bruddet og sviket fjernet etternavnet til far", slik at barnet ikke fikk samme følelse for tilhørighet til faren som til moren og hennes familie. Og allerede før dåpen hadde mor bestemt seg for at barnet ikke kom til å ha kontakt med faren i tiden fremover.

Men samtidig holder hun helt klart døren åpen for at barnet skal få ny kontakt med faren.

Jeg misforstår nok noen av historiene som kommer frem. Leser dem kansje med litt andre øyne enn det enkelte jenter gjør. Men akkurat slike misforståelser tror jeg faktisk skjer begge veier. Det er nemlig mange jenter som misforstår, kansje i hovedsak i litt andre forum.

[aline]

det at hun ønsket at barnet skal føle tilhørighet til hennes familie fremfor en far som ikke er interessert i barnet er da ikke så uvanlig?

og at hun har bestemt seg for?

dersom han flytter ut av landet, ikke er det minste interessert i å holde kontakt, se bilder eller noe annet, og det kan jo faktisk hende at han til og med har sagt klart ifra om sin manglende interesse for alt vi vet.

og det moren vet med sikkerhet, er at barnet kommer til å vokse opp med hennes familie rundt seg, hennes familie er den eneste som engang bor i landet.

så at barnet har samme etternavnet som den eneste familie barnet har rundt seg og kjenner særlig til, synes jeg faktisk ikke er snakk om å STRAFFE barnet.

det er greit at du og mange menn har blitt stengt ute uten å ønske det selv, og har opplevd hvor urettferdig det kan være å være far, men her er det faktisk ikke snakk om en far som kjemper for å få del i sitt barns liv!

og da er det jo mer, skal man tenke på far som ikke interesserer seg? eller skal man tenke på barnet?

jeg mener barnet, og jeg mener at barnet får en større fellesskapsfølelse og stabilitet i å ha samme etternavn som alle i barnets kjente familie.

tror selv at dersom jeg hadde hett noe helt annet en noen andre i min familie, mens alle de andre hadde samme etternavn, så ville jeg kanskje følt det litt rart så lenge jeg ikke egentlig hadde noe særlig kjennskap eller kontakt med den etternavnet mitt kom fra. (ihvertfall siden den kjennskapen og kontakten var grunnet farens manglende interesse for meg)

[Gjest allium]

Hvis man skal velge navn, er det vel i utgangspunktet ikke noe verre å velge det ene enn det andre ? Hvorfor er det å gi barnet morens navn istedenfor farens noe man må forsvare ? Når man i tillegg snakker om en uinteressert far, skjønner jeg ikke problemet.

Jeg kjenner dessuten et barn i samme situasjon. Faren har sviktet totalt, og har ikke sett henne på mange år. Jeg vet at hun ønsker å bytte etternavn til det navnet alle i den familien som har vært der for henne har. Hun kommer til å gjøre det så snart hun blir 18, men håper på at faren skal gå med på det før (forgjeves, antagelig).

[Gjest Pjusk]

Jeg synes ikke du har gjort noe galt. Du er alenemor til et barn der far ikke er interessert i kontakt, men likevel holder du muligheten åpen for kontakt når han en sjelden gang ønsker det. Jeg ville heller også latt barnet få mitt navn.

Og det at du tydeligvis tenker på dette og reflekterer over hva som er best for barnet og tilhørighet, viser at dette er en gjennomtenkt beslutning. Og igjen: Jeg synes det er et riktig valg du har tatt!

[Far til 2]

det at hun ønsket at barnet skal føle tilhørighet til hennes familie fremfor en far som ikke er interessert i barnet er da ikke så uvanlig?

←

Enig. Men hun viste ingenting om barnet ønsket en form for tilhørighet med faren selv om faren på det tidspunktet ikke viste den interessen han burde.

og at hun har bestemt seg for?

dersom han flytter ut av landet, ikke er det minste interessert i å holde kontakt, se bilder eller noe annet, og det kan jo faktisk hende at han til og med har sagt klart ifra om sin manglende interesse for alt vi vet.

←

Nå finnes det vel skjelden beviser for at mennesker ikke kan ombestemme seg mht for. eks. flytting.

Men jeg er enig i at flytting over lengre avstander, enten det er til en annen kommune, et annet fylke eller et annet land, er noe av det værste du kan gjøre mot et barn om det medfører begrensninger i det samværet barnet i utgangspunktet ønsker. Det er et overgrep som burde ført til mer straff enn høyere bidrag, slik det er i dag. På samme må også bostedsforeldre som gjennomfører slik flytting bli fratatt bl.a. de økonomiske incentivene som myndighetene gir til bostedsforeldre som fjerner barn fra den andre forelderen.

Det at denne faren fratar barnet verdifullt samvær er utvilsomt det største overgrepet i denne saken.

Jeg vil ikke gå så langt som å kalle det et overgrep at barnet mistet tilhørigheten til faren når navnet ble fjernet før dåpen. Men jeg er usikker på om moren valgte riktig løsning i den saken

og det moren vet med sikkerhet, er at barnet kommer til å vokse opp med hennes familie rundt seg, hennes familie er den eneste som engang bor i landet.

så at barnet har samme etternavnet som den eneste familie barnet har rundt seg og kjenner særlig til, synes jeg faktisk ikke er snakk om å STRAFFE barnet.

←

Å fjerne ethvert spor fra den andre forelderen, enten det er navn eller andre ting, mener jeg er å straffe barnet fordi barn på et generelt grunnlag altid vil føle behov for å vite og treffe foreldrene. Så får vi heller være uenig i dette.

det er greit at du og mange menn har blitt stengt ute uten å ønske det selv, og har opplevd hvor urettferdig det kan være å være far, men her er det faktisk ikke snakk om en far som kjemper for å få del i sitt barns liv!

og da er det jo mer, skal man tenke på far som ikke interesserer seg? eller skal man tenke på barnet?

jeg mener barnet, og jeg mener at barnet får en større fellesskapsfølelse og stabilitet i å ha samme etternavn som alle i barnets kjente familie.

←

Vi er vel litt uenig på dette punktet. Det er ikke snakk om fars rolle i denne saken. Derimot er det snakk om å frata barnet en identitet det hadde med sin far ved samlivsbruddet. Hvis navnet var det eneste barnet har av tilknytning til sin far, tror jeg ikke barnet er fornøyd med dette.

tror selv at dersom jeg hadde hett noe helt annet en noen andre i min familie, mens alle de andre hadde samme etternavn, så ville jeg kanskje følt det litt rart så lenge jeg ikke egentlig hadde noe særlig kjennskap eller kontakt med den etternavnet mitt kom fra. (ihvertfall siden den kjennskapen og kontakten var grunnet farens manglende interesse for meg)

←

Nå var det vel ikke forbudt å bruke farens navn som mellomnavn. Da kunne barnet selv valgt løsning når det ble eldre.

I dag er navneloven endret og problemet er ikke det samme som det var for bare 2-3 år siden. Men tidligere kunne dette barnet ha blitt nektet å ta farens navn om det var få som brukte dette navnet.

Og det er da mange barn som opplever å ha et annet etternavn enn det de nærmeste i familien har. Ofte kan det være barn som har etternavn etter fedrene, men hvor fedrene er fraværende. Årsaken til at de er fraværende kan være at bodtesforelder har tatt barna med under en flytteprosess, eller at fedrene har stukket fra barna under en flytteprosess. Det kan desverre også være basert på dødsfall eller andre ting i nær familie.

Jeg er imidlertid enig med deg at det ikke er av det gode at faren har trukket seg ut av barnets liv og flyttet langt av gårde. Det er mulig det er noen som mener at dette rettferdiggjør navnendringen (du er tydligvis enig med det som skjedde ved samlivsbruddet). Jeg er imidlertid usikker.

[Mrs. K]

  Hun kommer til å gjøre det så snart hun blir 18, men håper på at faren skal gå med på det før (forgjeves, antagelig).

Hvis moren har foreldreretten er det vel nok at hun skriver under på papirene.

[Far til 2]

Hvis man skal velge navn, er det vel i utgangspunktet ikke noe verre å velge det ene enn det andre ?  Hvorfor er det å gi barnet morens navn istedenfor farens noe man må forsvare ?  Når man i tillegg snakker om en uinteressert far, skjønner jeg ikke problemet.

Jeg kjenner dessuten et barn i samme situasjon.  Faren har sviktet totalt, og har ikke sett henne på mange år.  Jeg vet at hun ønsker å bytte etternavn til det navnet alle i den familien som har vært der for henne har.  Hun kommer til å gjøre det så snart hun blir 18, men håper på at faren skal gå med på det før (forgjeves, antagelig).

←

Det er ikke noe galt ved å velge det ene fremfor det andre. Det som KAN VÆRE galt er å frata et barn et behov for å identifisere seg med en forelder det har altfor liten kontakt med.

Våre barn bærer heller ikke mitt etternavn. Årsaken til dette er litt komplisert, men har basis i en konflikt mellom mor og meg etter fødselen. Men de har mitt navn som mellomnavn.

Også våre barn har signalisert at de ønsker å skifte navn. Allerede i dag bruker de mitt etternavn på skolebøker, på skolen, i fritidsaktiviteter, etc, etc, hvor det ikke er så stivt mht å bruke "korrekte" navn.

Det er altså ikke navnevalget i seg selv som skal forsvares, men derimot en løsning som fratar barn muligheten til å identifisere seg med en fraværende forelder.

[Gjest Gjest]

Du er alenemor for et barn, og dere er nå en liten familie. Er det ikke naturlig at du gir barnet ditt etternavn?

Og hvorfor skal det forresten være så selvfølgelig at barn tar fars etternavn? Selv har jeg mors etternavn, nettopp fordi vi har my mer kontakt med min mors familie enn med min fars familie (og så var min mor feminist på 70-tallet). Min fars familie er nesten utdødt og bor i andre delen av landet, derfor var det en bedre løsning å få samme etternavn som den familien som bodde nærmest. Det ga meg den tilhørigheten jeg trengte, ikke tilhørighet til noen slektninger jeg ikke visste hvem var.

Spørsmålet om hvor far er vil uansett komme opp en gang, uavhengig av hvilket etternavn ungen har.

Du sier dessuten at fars etternavn er vanskeligere å uttale på norsk: da synes jeg i tillegg ikke det er et galt valg du har tatt ved å gi barnet et norsk etternavn.

[Gjest Pjusk]

Å fjerne ethvert spor fra den andre forelderen, enten det er navn eller andre ting, mener jeg er å straffe barnet fordi barn på et generelt grunnlag altid vil føle behov for å vite og treffe foreldrene. Så får vi heller være uenig i dette.

←

Noen ganger må jeg innrømme jeg blir irritert på deg....

Jeg skal være den første til å stå på barrikadene for både barn og voksne ved samlivsbrudd og er av den oppfatning at barnets ve og vel skal komme foran alt mulig annet. Jeg synes det er håreisende når barn blir brukt i kampen mellom mor og far. Og jeg synes det er fryktelig når barnet ikke har kontakt med en av foreeldrene om det skjer på den ene eller andre måten.

Men det er en annen situasjon enn her !!!

Hun straffer da ikke barnet, hun er jo tydelig opptatt av at barnet ikke skal lide av dette. Faren som voksen - og ansvarlig for egne handlinger - ønsker ikke kontakt med barnet og har dessuten flyttet til et annet land. Farens familie har ikke kontakt med barnet. Moren stiller seg åpen for samvær med far. Hun sier tilogmed at barnet kan ta navnet hans som mellomnavn hvis det føler for det.

På grunnlag av dette: Hva barnet heter til etternavn i denne saken har vel ingenting med barnets identitet å gjøre. Mine barn har min manns etternavn - betyr det at de mister en del av sin identitet om jeg flytter til indre bortvekkistan og ikke vil ha noe mer med dem å gjøre?

Æsj, jeg blir irritert av denne tråden.....

[aline]

hun fratar jo ikke barnet muligheten til å velge å ta til seg navnet til faren dersom barnet ønsker det selv, det kan vel fikses når barnet blir så stort at det evt skulle ønske det selv.

og hun fjerner jo ikke barnets mulighet til å kjenne sin far, i stor grad fjerner han den muligheten selv, mor opprettholder kontakt i den grad at barnet kan velge selv å kontakte når det blir stort nok til å evt ønske det selv.

om barnet hadde sittet som eneste i den familien barnet lever med, og hatt ett annet navn en alle de andre, ser du ikke at det kan gjøre at barnet føler seg annerledes eller utenfor?

så lenge hun holder mulighetene åpne for å kontakte far eller ta opp igjen hans navn om det skulle være ønsket, så skjønner jeg ikke hva galt det er å la barnet ha samme navn som resten av familien rundt det.

[lil]

Jeg endret selv mine barns etternavn.

Jeg gjorde det fordi farne døde, men jeg syntes ikke det var uproblematisk å gjøre det, og jeg ble møtt med flere reaksjoner.

I din situasjon så ville jeg også gjort det. Et alternativ er jo som du selv nevner å la barnet beholde begge, dvs ha farens som mellomnavn. Dette trenger jo ikke bli så mye brukt. Men litt oll er det jo.

[Gjest allium]

Det er ikke noe galt ved å velge det ene fremfor det andre. Det som KAN VÆRE galt er å frata et barn et behov for å identifisere seg med en forelder det har altfor liten kontakt med.

Våre barn bærer heller ikke mitt etternavn. Årsaken til dette er litt komplisert, men har basis i en konflikt mellom mor og meg etter fødselen. Men de har mitt navn som mellomnavn.

Også våre barn har signalisert at de ønsker å skifte navn. Allerede i dag bruker de mitt etternavn på skolebøker, på skolen, i fritidsaktiviteter, etc, etc, hvor det ikke er så stivt mht å bruke "korrekte" navn.

Det er altså ikke navnevalget i seg selv som skal forsvares, men derimot en løsning som fratar barn muligheten til å identifisere seg med en fraværende forelder.

←

Du tror ikke det er verre for barnet å gjennom navnet stadig bli minnet om sviket, da ?

Det er ihvertfall sånn min venninnes datter føler det. Hun er stor og selvstendig nok til at jeg stoler på at dette er hennes egen mening. Jeg kjenner dessuten min venninne godt nok til å vite at hun aldri har motarbeidet barnets forhold til faren.