Høytfungerende autist eller bare introvert?

[AnonymBruker]

Hva er poenget med utredning og diagnose når dere er voksne? 

Anonymkode: 4ceed...e79

[AnonymBruker]

Ingenting her som indikerer at du er autist. 

Tror du føler dette fordi du tror du må passe inn i en boks men det må vi heldigvis ikke. Det er ikke noe galt med oss fordet 

Anonymkode: bc265...817

[Cata]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, har bare behov for å få ut noen tanker. Er det andre voksne kvinner som har vært i en lignende situasjon?  

Anonymkode: 84c50...263

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Som barn var jeg sosialt klønete, men alle regnet det bare som sjenert. Jeg kunne hekte meg opp i en del rare ting og få angst av det, rett og slett fordi den ene tingen ble totalt overdimensjonert i mitt eget hode. Jeg var for så vidt fleksibel, men endring av planlagte hendelser fikk meg til å gå helt i spinn. Heldigvis var jeg klok nok til å innse at jeg overreagerte så jeg klarte stort sett å holde sinnet/panikken nede på et akseptabelt nivå. 

Selv som voksen kjenner jeg at jeg i blant kan få meltdowns, men jeg klarer å styre dem inn i situasjoner der jeg er alene slik at det går ikke ut over noen andre. 

Jeg får periodisk interesser som jeg er 110% fokusert på, men skifter mellom dem. I likhet med deg skjønner jeg at ikke alle har lyst til å høre på monologer om Interessen (stor forbokstav med hensikt akkurat her ) hver gang jeg snakker med dem, så selv om venner legger merke til det så tror jeg jeg klarer å holde meg unna å bli skikkelig plagsom for omgivelsene. 

Smalltalk er jeg katastrofal på, men det kan like gjerne være fordi jeg er introvert. 

Hvordan jeg var som barn vet jeg ikke, men jeg vet at i voksen alder så er både hørsel og luktesans bedre enn gjennomsnittet. Jeg legger ofte merke til lukter eller lyder som ingen andre får med seg, men blir det undersøkt videre så viser det seg at det faktisk ER en grunn til at jeg har merket lukten eller lyden så det er reelle årsaker og ikke innbilning.

Min mistanke om at jeg grenser inn på autismespekteret kom da jeg leste Donna Williams bok: "Fra ingen til en." Jo mer jeg leste, jo mer slo det meg at "det er meg selv jeg leser om". Jeg er nok mer velfungerende enn det hun beskriver - i allfall for dårlige perioder, men likevel kjente jeg igjen så mange reaksjoner at jeg straks begynte å tenke at det kan være en grunn til at jeg er litt "rar". Det  som fikk gjenkjennelse til å klikke inn for alvor var hennes beskrivelse av å bli overstimulert slik at alt rundt henne ble bare støy uten mening. 

Rett etter jeg hadde lest boken så luftet jeg tanken for en god  venninne og svaret hennes var meget konsist: "Det kan godt være det stemmer." Til tross for mitt brukbare skuespill så legger tydeligvis andre merke til at det er "noe" ved meg.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Er i samme situasjon som deg. Lagde min egen tråd nå fordi jeg ser flere andre kvinner bli utredet for autisme, men jeg har aldri turt å be om å bli utredet for det selv. Scoret 47 av 50 på ASQ testen og det er jo innmari høyt, men jeg vet ikke hva "normale" folk ligger på.

Jeg vil bli utredet for det nå, for jeg synes at det er for mye som rett og slett er i veien for meg i det daglige livet. Bruker som deg veldig mye energi når jeg er rundt mennesker, jeg må alltid forberede meg selv på nye situasjoner (f.eks når jeg skulle til nytt legekontor, måtte jeg gå dit noen dager før for å lære meg veien og regne ut hvor lang tid det ville ta å komme seg dit). I sosiale settinger, blant annet på jobb, henger jeg sjeldent med i samtaler. Føler alle andre snakker sammen om ting jeg ikke klarer å forstå. Samtaler med én annen person pleier å gå greit, men da bruker jeg mye tid på å formulere setninger i hodet før jeg svarer for å ikke virke dum. Faller ofte ut av samtalene, men små, unødvendige detaljer kan jeg legge godt merke til. Jeg misforstår ofte hva andre sier fordi jeg alltid overtenker. Bruker mye energi på å framstå som normal, men det glipper stort sett hver dag. Har lite reaksjoner på ting, jeg kopierer bare måten jeg ser andre reagerer på. Er helt elendig på å holde samtaler gående, men unødvendige ord som "oi, seriøst, haha, jaja..." bruker jeg mye. Klarer ikke å komme med oppfølgingsspørsmål. Får jeg en melding av noen jeg ikke kjenner godt fra før, må jeg alltid vise den til kjæresten min for å spørre han om hvordan han tolker den, f.eks om han har inntrykk av at personen er sur eller irritert. 

Lista er lang

Anonymkode: 4d8a2...720

Men du klarte å få deg kjæresten da. 

Anonymkode: 8fbeb...998

[AnonymBruker]

Hei :) Jeg synes du bør be om en utredning dersom du ønsker å få svar på om du kan være på autismespekteret. Selv har jeg ASD, og for meg var det på en måte en lettelse å få diagnosen fordi da følte jeg at jeg endelig kunne forstå meg selv litt bedre. Jeg tenker at det kan godt hende at du har en autismespekterforstyrrelse, men det kan så klart også være at du rett og slett bare er introvert. Jeg tror at folk ofte glemmer at det er et utrolig stort spekter. Har du møtt en person med autisme, ja, da har du bare møtt en person med autisme. Det er store individuelle forskjeller. 

Jeg har alltid hatt mange venner gjennom hele barndommen min, har en kjæreste, jeg er en 5-6 elev, har hele livet mitt gått i en ordinær klasse, og jeg går nå for tiden på barne- og ungdomsarbeiderlinja på videregående. Jeg elsker å jobbe med mennesker, og da særlig barn. Det er utrolig morsomt å kunne være en god rollemodell som hjelper barna med å ta gode valg, og bidra til at de får et godt grunnlag senere i livet. Ja, det sosiale kan ofte være utfordrende. Det tar ofte mye energi. Jeg er også en person som trenger mye alenetid, men jeg også avhengig av å være sammen med de menneskene i livet mitt som jeg er glad i. Jeg er en innadvendt person, og ikke den mest pratsomme i verden. Jeg sliter med å ta initiativ, men med en gang jeg føler meg komfortabel med menneskene rundt meg, kan jeg være utrolig pratsom. Jeg er glad i rutiner, og liker sjeldent endringer i planene mine, men jeg vil si at jeg har lært meg å tilpasse meg andre og å være fleksibel til en viss grad.  Jeg har noen spesialinteresser som f.eks. å tegne, se på anime/k-drama serier, trene og er opptatt av dyr. Dette er interesser jeg bruker mye tid på, men jeg prater sjeldent med de rundt meg om interessene mine. Helt ærlig, synes jeg selv at jeg er flink til å forstå andre mennesker, og se andres perspektiver. Min utfordring har egentlig aldri vært å forstå sosiale koder, men mer å kunne uttrykke meg selv. Jeg sliter mye med å kommunisere verbalt (med mennesker jeg ikke er trygg på), sette ord på ting, formulere meg og å forstå egne følelser - til tross for at jeg egentlig har et godt ordforråd. Jeg er sensitiv til spesielt lyder, og derfor ofte med hodetelefoner for å skjerme meg litt fra disse lydene. Har aldri fått et "meltdown" pga. dette problemet, men synes bare det er ubehagelig og irriterende. 

Så med dette innlegget vil jeg egentlig bare få fram at vi er ulike, og at du kan fungere i skole/jobb, ha en kjæreste, et sosialt nettverk rundt deg og være empatisk, men likevel være på autismespekteret. Folk er så raske med å stereotypisere oss med asf. Vi er ikke sånn som de fiktive autistiske karakterene på TV. 

Anonymkode: de4ed...b7a

[AnonymBruker]

Jeg tror også at jeg befinner meg innenfor autismespekteret, men har ikke sagt det til noen ennå.. Jeg prøver å psyke meg opp til å ta dette opp med en lege e.l. men det sitter litt langt inne.

Anonymkode: a3141...69d

[Cata]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg tror også at jeg befinner meg innenfor autismespekteret, men har ikke sagt det til noen ennå.. Jeg prøver å psyke meg opp til å ta dette opp med en lege e.l. men det sitter litt langt inne.

Anonymkode: a3141...69d

Jeg kjenner også på det. Jeg lurer dessuten på hvilken nytte jeg kunne ha av det? Jeg er nå over halvveis i livet og har nå greid meg sånn noenlunde bra mhm skole og jobb  så jeg ser liksom ikke for meg at det ville hjelpe for noe som helst å få fastslått at jeg er/ikke er  innenfor spekteret. Av ren nysgjerrighet ville jeg likt å vite det, men uansett diagnose eller ei, så ville jeg fremdeles være meg og det er ikke som om det ville være noen vits i "tilrettelegging" for meg siden jeg er ferdig med utdannelsesløpet og kommer stadig nærmere pensjonsalderen. 

[AnonymBruker]

Høres ut som noe mer enn introvert.

Anonymkode: 8e329...df2

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, alle sammen! Setter stor pris på å lese alle innspill og erfaringer. 

Jeg har nå tatt AQ-testen som flere av dere refererer til, min score ble 27. Ser at dette såvidt er over grensen for det de regner som mild autisme/asperger. Tar imidlertid resultatet med en liten klype salt, da jeg synes det er vanskelig å svare på denne typen spørsmål hvor man skal si hvor enig/uenig man er i diverse utsagn. 

Enkelte typiske tegn på autisme passer på meg, men det er også et par ting som ikke stemmer. Jeg tror f.eks. at jeg ikke har så vanskelig for å tolke ansiktsutrykk og forstå andres følelser. Det er nesten heller motsatt, enkelte ganger føles det som om jeg har en syvende sans når det gjelder å "ta inn" hvordan andre har det. Når det er sagt, så har jeg siden slutten av barndommen vært ekstremt opptatt av å prøve å forstå andre, så det kan jo hende at jeg har blitt god på det fordi jeg har øvd masse. Utfordringen min er heller hvordan jeg skal respondere, og ikke minst hvordan jeg skal uttrykke det jeg selv mener og føler. Ofte vet jeg ikke selv hva jeg føler, kanskje finner jeg det ut lenge etter at situasjonen er over. 

Samtaler en til en fungerer bedre enn om det er flere. I en større gruppe sliter jeg med å henge med på alt, og det er vanskelig å vite når jeg skal ta ordet. Paradoksalt nok er jeg en flink taler (har faktisk hatt flere jobber hvor jeg måtte snakke foran større forsamlinger), men da er det jo snakk om enveis-kommunikasjon som er nøye planlagt på forhånd. Klarer til en viss grad å komme meg gjennom smalltalk, men da er det som om jeg setter på et opptak og bare snakker om været/korona/hva enn som er på nyhetene for øyeblikket. Det å møte nye mennesker er særs utfordrende. Mennesker er skumle fordi jeg aldri vet hva de kommer til å si eller gjøre, og hvordan jeg bør reagere på det😅 

Jeg tror ikke at jeg stimmer eller har noen typiske bevegelser som jeg pleier å gjøre (i det minste ikke som jeg er klar over selv😆), men jeg har diverse "ritualer" som ikke har noen praktisk betydning, f.eks. å spise maten i en bestemt rekkefølge, sortere ting på en måte som ikke er logisk for andre, o.l. 

Jeg er usikker på om jeg ønsker å gå gjennom en utredning. Jeg har jo funnet en måte å leve på som fungerer på sett og vis, men vissheten om en diagnose kunne kanskje hjelpe meg til å forstå meg selv bedre. Samtidig er jeg helt enig med brukeren som skrev at overdiagnostiseringen som skjer i dag er problematisk, og at man ikke skal sykeliggjøre helt vanlige personlighetstrekk. Jeg har gått i terapi hos flere behandlere enn jeg kan telle på en hånd, og det er jo rart om ingen av dem oppdaget det hvis jeg faktisk befinner meg på spekteret. Jeg har alltid endt opp med diagnosene angst (både generalisert og panikk) og depresjon, men er ikke disse ofte symptomer på mer dyptgående problemer? Har liksom aldri greid å få klarhet i hvorfor jeg sliter med disse tingene. 

 Jeg synes det er vanskelig å avgjøre hvor grensen til det normale går, tror det var derfor jeg startet denne tråden.

Ser at dette ble litt langt og rotete, har tydeligvis mye på hjertet 😅

- TS  

Anonymkode: 84c50...263

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.12.2021 den 20.15):

Autister greier ikke å tolke andre mennesker, f.eks. greier de ikke å se om et menneske er sint eller glad.

Anonymkode: 9380d...20f

Det stemmer ikke. En av mine nærmeste venninner er autist og hun er et av de mest empatiske menneskene jeg vet om, i tillegg utdannelse innenfor pedagogikk og har jobbet i mange år med barn.

Anonymkode: 373fc...bdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tusen takk for svar, alle sammen! Setter stor pris på å lese alle innspill og erfaringer. 

Jeg har nå tatt AQ-testen som flere av dere refererer til, min score ble 27. Ser at dette såvidt er over grensen for det de regner som mild autisme/asperger. Tar imidlertid resultatet med en liten klype salt, da jeg synes det er vanskelig å svare på denne typen spørsmål hvor man skal si hvor enig/uenig man er i diverse utsagn. 

Enkelte typiske tegn på autisme passer på meg, men det er også et par ting som ikke stemmer. Jeg tror f.eks. at jeg ikke har så vanskelig for å tolke ansiktsutrykk og forstå andres følelser. Det er nesten heller motsatt, enkelte ganger føles det som om jeg har en syvende sans når det gjelder å "ta inn" hvordan andre har det. Når det er sagt, så har jeg siden slutten av barndommen vært ekstremt opptatt av å prøve å forstå andre, så det kan jo hende at jeg har blitt god på det fordi jeg har øvd masse. Utfordringen min er heller hvordan jeg skal respondere, og ikke minst hvordan jeg skal uttrykke det jeg selv mener og føler. Ofte vet jeg ikke selv hva jeg føler, kanskje finner jeg det ut lenge etter at situasjonen er over. 

Samtaler en til en fungerer bedre enn om det er flere. I en større gruppe sliter jeg med å henge med på alt, og det er vanskelig å vite når jeg skal ta ordet. Paradoksalt nok er jeg en flink taler (har faktisk hatt flere jobber hvor jeg måtte snakke foran større forsamlinger), men da er det jo snakk om enveis-kommunikasjon som er nøye planlagt på forhånd. Klarer til en viss grad å komme meg gjennom smalltalk, men da er det som om jeg setter på et opptak og bare snakker om været/korona/hva enn som er på nyhetene for øyeblikket. Det å møte nye mennesker er særs utfordrende. Mennesker er skumle fordi jeg aldri vet hva de kommer til å si eller gjøre, og hvordan jeg bør reagere på det😅 

Jeg tror ikke at jeg stimmer eller har noen typiske bevegelser som jeg pleier å gjøre (i det minste ikke som jeg er klar over selv😆), men jeg har diverse "ritualer" som ikke har noen praktisk betydning, f.eks. å spise maten i en bestemt rekkefølge, sortere ting på en måte som ikke er logisk for andre, o.l. 

Jeg er usikker på om jeg ønsker å gå gjennom en utredning. Jeg har jo funnet en måte å leve på som fungerer på sett og vis, men vissheten om en diagnose kunne kanskje hjelpe meg til å forstå meg selv bedre. Samtidig er jeg helt enig med brukeren som skrev at overdiagnostiseringen som skjer i dag er problematisk, og at man ikke skal sykeliggjøre helt vanlige personlighetstrekk. Jeg har gått i terapi hos flere behandlere enn jeg kan telle på en hånd, og det er jo rart om ingen av dem oppdaget det hvis jeg faktisk befinner meg på spekteret. Jeg har alltid endt opp med diagnosene angst (både generalisert og panikk) og depresjon, men er ikke disse ofte symptomer på mer dyptgående problemer? Har liksom aldri greid å få klarhet i hvorfor jeg sliter med disse tingene. 

 Jeg synes det er vanskelig å avgjøre hvor grensen til det normale går, tror det var derfor jeg startet denne tråden.

Ser at dette ble litt langt og rotete, har tydeligvis mye på hjertet 😅

- TS  

Anonymkode: 84c50...263

Husk at veldig mange mennesker har autismetrekk uten at de nødvendigvis er autister.

Anonymkode: 373fc...bdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Men du klarte å få deg kjæresten da. 

Anonymkode: 8fbeb...998

Mange med autisme har kjærester som er vanlige nevrotypikere.

Anonymkode: 373fc...bdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Er i samme situasjon som deg. Lagde min egen tråd nå fordi jeg ser flere andre kvinner bli utredet for autisme, men jeg har aldri turt å be om å bli utredet for det selv. Scoret 47 av 50 på ASQ testen og det er jo innmari høyt, men jeg vet ikke hva "normale" folk ligger på.

Jeg vil bli utredet for det nå, for jeg synes at det er for mye som rett og slett er i veien for meg i det daglige livet. Bruker som deg veldig mye energi når jeg er rundt mennesker, jeg må alltid forberede meg selv på nye situasjoner (f.eks når jeg skulle til nytt legekontor, måtte jeg gå dit noen dager før for å lære meg veien og regne ut hvor lang tid det ville ta å komme seg dit). I sosiale settinger, blant annet på jobb, henger jeg sjeldent med i samtaler. Føler alle andre snakker sammen om ting jeg ikke klarer å forstå. Samtaler med én annen person pleier å gå greit, men da bruker jeg mye tid på å formulere setninger i hodet før jeg svarer for å ikke virke dum. Faller ofte ut av samtalene, men små, unødvendige detaljer kan jeg legge godt merke til. Jeg misforstår ofte hva andre sier fordi jeg alltid overtenker. Bruker mye energi på å framstå som normal, men det glipper stort sett hver dag. Har lite reaksjoner på ting, jeg kopierer bare måten jeg ser andre reagerer på. Er helt elendig på å holde samtaler gående, men unødvendige ord som "oi, seriøst, haha, jaja..." bruker jeg mye. Klarer ikke å komme med oppfølgingsspørsmål. Får jeg en melding av noen jeg ikke kjenner godt fra før, må jeg alltid vise den til kjæresten min for å spørre han om hvordan han tolker den, f.eks om han har inntrykk av at personen er sur eller irritert. 

Lista er lang

Anonymkode: 4d8a2...720

Hei! 

Jeg så den andre tråden, 47 høres jo ekstremt høyt ut! Jeg tror nok at jeg ville bedt om en utredning når du opplever at dagliglivet er såpass utfordrende. Ville ellers bare si at jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du beskriver. Jeg kan også finne på å ta en ekstra tur i forveien hvis jeg skal til et nytt sted, bare for å sjekke hvordan man kommer seg dit. Syns også det er svært utfordrende å kjøre bil, da må jeg google jeg hele ruta (sjekker også street view slik at jeg vet noenlunde hvordan omgivelsene ser ut) og memorisere den i detalj slik at jeg vet nøyaktig hvor jeg skal kjøre. Bruker også veldig mye energi på å finne ut hva jeg ska svare i samtaler. Jeg har tenkt at alle sikkert har det sånn, men vi er kanskje i mindretall? 😅 Dette med overtolking kjenner jeg også igjen, både når det kommer til muntlige samtaler og meldinger. Du er ikke alene!  

-TS

Anonymkode: 84c50...263

[AnonymBruker]

Cata skrev (1 time siden):

Jeg kjenner også på det. Jeg lurer dessuten på hvilken nytte jeg kunne ha av det? Jeg er nå over halvveis i livet og har nå greid meg sånn noenlunde bra mhm skole og jobb  så jeg ser liksom ikke for meg at det ville hjelpe for noe som helst å få fastslått at jeg er/ikke er  innenfor spekteret. Av ren nysgjerrighet ville jeg likt å vite det, men uansett diagnose eller ei, så ville jeg fremdeles være meg og det er ikke som om det ville være noen vits i "tilrettelegging" for meg siden jeg er ferdig med utdannelsesløpet og kommer stadig nærmere pensjonsalderen. 

Jeg har også levd over halve livet, tror jeg. Jeg er 41 år nå.
Det kan jo hende at ting faller litt mer på plass om man får en slik diagnose. Man får en mulig forklaring på hvorfor man er som man er. Jeg er veldig lite vellykket, har ingen jobb og ikke eget bosted, så en mulig diagnose kunne kanskje hjelpet meg å kommet litt videre i livet.

Jeg har også tatt en sånn AQ-greie og scoret 35 av 50 på den, så i følge den er jeg autist.

Anonymkode: a3141...69d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei Jeg synes du bør be om en utredning dersom du ønsker å få svar på om du kan være på autismespekteret. Selv har jeg ASD, og for meg var det på en måte en lettelse å få diagnosen fordi da følte jeg at jeg endelig kunne forstå meg selv litt bedre. Jeg tenker at det kan godt hende at du har en autismespekterforstyrrelse, men det kan så klart også være at du rett og slett bare er introvert. Jeg tror at folk ofte glemmer at det er et utrolig stort spekter. Har du møtt en person med autisme, ja, da har du bare møtt en person med autisme. Det er store individuelle forskjeller. 

Jeg har alltid hatt mange venner gjennom hele barndommen min, har en kjæreste, jeg er en 5-6 elev, har hele livet mitt gått i en ordinær klasse, og jeg går nå for tiden på barne- og ungdomsarbeiderlinja på videregående. Jeg elsker å jobbe med mennesker, og da særlig barn. Det er utrolig morsomt å kunne være en god rollemodell som hjelper barna med å ta gode valg, og bidra til at de får et godt grunnlag senere i livet. Ja, det sosiale kan ofte være utfordrende. Det tar ofte mye energi. Jeg er også en person som trenger mye alenetid, men jeg også avhengig av å være sammen med de menneskene i livet mitt som jeg er glad i. Jeg er en innadvendt person, og ikke den mest pratsomme i verden. Jeg sliter med å ta initiativ, men med en gang jeg føler meg komfortabel med menneskene rundt meg, kan jeg være utrolig pratsom. Jeg er glad i rutiner, og liker sjeldent endringer i planene mine, men jeg vil si at jeg har lært meg å tilpasse meg andre og å være fleksibel til en viss grad.  Jeg har noen spesialinteresser som f.eks. å tegne, se på anime/k-drama serier, trene og er opptatt av dyr. Dette er interesser jeg bruker mye tid på, men jeg prater sjeldent med de rundt meg om interessene mine. Helt ærlig, synes jeg selv at jeg er flink til å forstå andre mennesker, og se andres perspektiver. Min utfordring har egentlig aldri vært å forstå sosiale koder, men mer å kunne uttrykke meg selv. Jeg sliter mye med å kommunisere verbalt (med mennesker jeg ikke er trygg på), sette ord på ting, formulere meg og å forstå egne følelser - til tross for at jeg egentlig har et godt ordforråd. Jeg er sensitiv til spesielt lyder, og derfor ofte med hodetelefoner for å skjerme meg litt fra disse lydene. Har aldri fått et "meltdown" pga. dette problemet, men synes bare det er ubehagelig og irriterende. 

Så med dette innlegget vil jeg egentlig bare få fram at vi er ulike, og at du kan fungere i skole/jobb, ha en kjæreste, et sosialt nettverk rundt deg og være empatisk, men likevel være på autismespekteret. Folk er så raske med å stereotypisere oss med asf. Vi er ikke sånn som de fiktive autistiske karakterene på TV. 

Anonymkode: de4ed...b7a

For et utrolig fint og reflektert innlegg! Det i fet skrift er for øvrig omtrent som om jeg skulle sagt det selv. Akkurat slik opplever jeg det også! 

Så fint å høre at du er i ferd med å utdanne deg til et omsorgsyrke! Du har helt rett i at det er mange stereotypiske oppfatninger ute og går når det gjelder autismespekteret.

-TS 

Anonymkode: 84c50...263

[Cata]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Enkelte typiske tegn på autisme passer på meg, men det er også et par ting som ikke stemmer. Jeg tror f.eks. at jeg ikke har så vanskelig for å tolke ansiktsutrykk og forstå andres følelser. Det er nesten heller motsatt, enkelte ganger føles det som om jeg har en syvende sans når det gjelder å "ta inn" hvordan andre har det.

Er du meg? Det er noe jeg husker fra barndommen  - jeg merket andres følelser nesten før de gjorde det selv, og jeg vet jeg felte mange tårer fordi andre var ulykkelige. Jeg har fremdeles ganske god "radar", men er blitt bedre til å skjerme den med årene. 

 

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg har også tatt en sånn AQ-greie og scoret 35 av 50 på den, så i følge den er jeg autist.

Hvis det var den samme som var linket til her for ikke så lenge siden så fikk jeg 29 av 50. Det stemmer brukbart med andre tester jeg har tatt - jeg ligger i grenseland, og det er vel det jeg føler selv også. 

[bib_84]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for svar, alle sammen! Setter stor pris på å lese alle innspill og erfaringer. 

Jeg har nå tatt AQ-testen som flere av dere refererer til, min score ble 27. Ser at dette såvidt er over grensen for det de regner som mild autisme/asperger. Tar imidlertid resultatet med en liten klype salt, da jeg synes det er vanskelig å svare på denne typen spørsmål hvor man skal si hvor enig/uenig man er i diverse utsagn. 

Enkelte typiske tegn på autisme passer på meg, men det er også et par ting som ikke stemmer. Jeg tror f.eks. at jeg ikke har så vanskelig for å tolke ansiktsutrykk og forstå andres følelser. Det er nesten heller motsatt, enkelte ganger føles det som om jeg har en syvende sans når det gjelder å "ta inn" hvordan andre har det. Når det er sagt, så har jeg siden slutten av barndommen vært ekstremt opptatt av å prøve å forstå andre, så det kan jo hende at jeg har blitt god på det fordi jeg har øvd masse. Utfordringen min er heller hvordan jeg skal respondere, og ikke minst hvordan jeg skal uttrykke det jeg selv mener og føler. Ofte vet jeg ikke selv hva jeg føler, kanskje finner jeg det ut lenge etter at situasjonen er over. 

Samtaler en til en fungerer bedre enn om det er flere. I en større gruppe sliter jeg med å henge med på alt, og det er vanskelig å vite når jeg skal ta ordet. Paradoksalt nok er jeg en flink taler (har faktisk hatt flere jobber hvor jeg måtte snakke foran større forsamlinger), men da er det jo snakk om enveis-kommunikasjon som er nøye planlagt på forhånd. Klarer til en viss grad å komme meg gjennom smalltalk, men da er det som om jeg setter på et opptak og bare snakker om været/korona/hva enn som er på nyhetene for øyeblikket. Det å møte nye mennesker er særs utfordrende. Mennesker er skumle fordi jeg aldri vet hva de kommer til å si eller gjøre, og hvordan jeg bør reagere på det😅 

Jeg tror ikke at jeg stimmer eller har noen typiske bevegelser som jeg pleier å gjøre (i det minste ikke som jeg er klar over selv😆), men jeg har diverse "ritualer" som ikke har noen praktisk betydning, f.eks. å spise maten i en bestemt rekkefølge, sortere ting på en måte som ikke er logisk for andre, o.l. 

Jeg er usikker på om jeg ønsker å gå gjennom en utredning. Jeg har jo funnet en måte å leve på som fungerer på sett og vis, men vissheten om en diagnose kunne kanskje hjelpe meg til å forstå meg selv bedre. Samtidig er jeg helt enig med brukeren som skrev at overdiagnostiseringen som skjer i dag er problematisk, og at man ikke skal sykeliggjøre helt vanlige personlighetstrekk. Jeg har gått i terapi hos flere behandlere enn jeg kan telle på en hånd, og det er jo rart om ingen av dem oppdaget det hvis jeg faktisk befinner meg på spekteret. Jeg har alltid endt opp med diagnosene angst (både generalisert og panikk) og depresjon, men er ikke disse ofte symptomer på mer dyptgående problemer? Har liksom aldri greid å få klarhet i hvorfor jeg sliter med disse tingene. 

 Jeg synes det er vanskelig å avgjøre hvor grensen til det normale går, tror det var derfor jeg startet denne tråden.

Ser at dette ble litt langt og rotete, har tydeligvis mye på hjertet 😅

- TS  

Anonymkode: 84c50...263

Jeg kjenner meg igjen i alt det du beskriver, TS (og flere andre her), kanskje spesielt det jeg har uthevet.

Jeg er nå 37 år og har hele livet slitt med «noe», uten at jeg noen gang har blitt klok på akkurat hva det er. Jeg har lurt på om jeg er bipolar, om jeg har angst, om jeg har ADHD/ADD og om jeg er på autismespekteret. Men de (få) gangene jeg har tatt opp problemene mine med lege oppfatter jeg at de blir litt oppgitte og jeg lar det bare ligge. Men så blir jeg usikker: ble de oppgitt, eller har jeg tolket det feil? Klarte jeg å formidle hvordan det egentlig er? Jeg sliter nemlig med å formulere meg og å huske relevante ting i slike settinger. En del av meg tenker at kanskje er jeg bare en introvert person med PMS og hypokonder-tendenser? Men så er det liksom så mye som er «off».

Jeg scoret 28 på den testen, men synes også det er vanskelig å ta stilling til noen av påstandene. Jeg ser at score 26-32 indikerer at man har noen autistiske trekk, men hva med de som har over 32?
 

 

Endret 4. desember 2021 av bib_84

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Hva er poenget med utredning og diagnose når dere er voksne? 

Anonymkode: 4ceed...e79

Jeg ble sendt til utredning pga jeg som 25-åring fikk et massivt sammenbrudd (massivt og alvorlig funksjonsfall ble skrevet i journal), og det var ikke noe jeg kom meg opp fra. Det utløste etter hvert en rekke innleggelser og det at jeg ikke responderte bra på behandling gjorde at min behandler mistenkte at det var noe mer ved meg, så hun henviste meg til nevropsykolog. Da fikk jeg asperger syndrom og jeg har gradvis også fått bordeline og nå også bipolar. Det er relevant for å gi meg riktig og tilpasset behandling og også i forhold til Nav da jeg ikke fungerer i jobb og det nå dessverre skal søkes uføretrygd. Så i tillegg til å få bedre forståelse for mitt liv, så er det for disse grunnene. 

Før sammenbruddet mitt visste jeg jo at det var "noe", at jeg ikke var normal. Men jeg bet tennene mine sammen, jobbet skikkelig hardt for å forstå og mestre det sosiale. Hadde aldri mange venner, men jeg hadde noen. Jeg var et mobbeoffer og min dårlige evne til å sile ut mennesker som ikke er bra for meg, da jeg er naiv og ikke ser de røde flaggene har satt meg inn i et skikkelig helvete. All energi jeg har brukt på å fungere sosialt og i samfunnet med alle krav som følger med har slitt meg ut og ført meg inn i den ene depresjonen etter den andre. Har aldri funnet min plass i livet og følt meg engstelig og utrygg omtrent hele livet. Men fordi jeg først hadde mamma som "stillas" rundt meg, og senere min ekssamboer, så klarte jeg å holde hodet over vannet. Da jeg endelig klarte å bryte min avhengighet til han og forlot et forhold med mishandling så brøt jeg helt sammen ut av dimensjoner. Å miste de vante rutinene og få livet snudd på hodet satt meg helt alvorlig ut av spill. Jeg har ikke tålt å bo alene spesielt bra. Har bodd alene i over fem år nå, og forsøker ennå å finne trygghet i meg selv, uten dette faste ankerpunktet. Nå er ankeret mitt psykiatrien og det er jo ikke akkurat bra. Trenger regelmessig innleggelser for å få hodet over vannet da all energi jeg bruker på å fungere hjemme alene gjør meg dårlig. Men dette er en suppe av flere diagnoser.

Jeg skårer 39 på testen. 

Endret 5. desember 2021 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.12.2021 den 20.15):

Autister greier ikke å tolke andre mennesker, f.eks. greier de ikke å se om et menneske er sint eller glad.

Anonymkode: 9380d...20f

Noen klarer å se forskjell på sint og glad, men jeg kan slite med å tolke ansiktsuttrykk når mennesker er alvorlige/vanlige, da tror jeg alltid at de er sinte, sure osv. 

Anonymkode: d6a0a...7fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.12.2021 den 19.33):

Jeg leste nylig om svenske Lina Liman, som har skrevet boken "Kunsten å feike arabisk" og ble diagnostisert med autisme da hun var over 30. Saken tok for seg autisme hos kvinner, og hvor ofte disse går under radaren.

Linas historie var svært gjenkjennelig. Jeg blir sliten av å være med folk, og har hele livet følt at jeg må spille skuespill i sosiale sammenhenger. I barndommen ble jeg mobbet, og som ung voksen gjorde jeg alt jeg kunne for å skape nye vennskap og vedlikeholde disse. Jeg brukte ekstremt mye energi på å forsøke å gi folk den responsen de ønsket, og ble en mester i jatting. Konsekvensene ble etter hvert flere identitetskriser, panikkangst, sykemeldinger og antidepressiva. Fagfolkene har klassifisert meg som en typisk flink pike, noe som for så vidt stemmer fordi jeg har forsøkt å kompensere for manglende suksess på det sosiale planet med i overkant høye prestasjoner innen skole og jobb. 

De siste årene har jeg innsett at jeg er introvert,  og at jeg i mange år har prøvd å etterstrebe et ekstrovert ideal. Etter å ha lest meg opp på kvinnelige høytfungerende autister begynner jeg imidlertid å lure på om det kan ligge noe mer bak utfordringene min, og om dette kan gjelde meg. Jeg har noen andre trekk ved min personlighet som kan stemme med diagnosen, f.eks. et stort behov for forutsigbarhet (kan selv nå i voksen alder få raseriutbrudd hvis en liten filleting ikke blir som jeg har tenkt). Videre har jeg enkelte ting som jeg er lidenskapelig opptatt av (særlig innen kunst og musikk), og som jeg virkelig kan fortape meg i. Kunne gjerne ha snakket non-stop om favorittkuntneren min, men forstår at folk vil synes at det er kjedelig. Har også fått høre at jeg allerede som baby fort ble overstimulert av lyder, farger, mennesker, osv. Dette opplever jeg fortsatt i dag, jeg får gråteanfall eller går i shutdown hvis jeg blir overveldet. Kanskje det er en grunn til at ting oppleves så slitsomme, at jeg må kjempe så mye? 

Samtidig tror jeg at folk bare ville ledd hvis jeg hadde sagt at jeg tror jeg er autist. Jeg tror at folk i dag oppfatter meg som sosialt kompetent, og en varm og empatisk person. Jeg viser mye omsorg for andre, og har fått høre at jeg er en god lytter. Fungerer per dags dato greit i jobb, og har samboer og et sosialt nettverk. Men jeg trenger MYE alenetid. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, har bare behov for å få ut noen tanker. Er det andre voksne kvinner som har vært i en lignende situasjon?  

Anonymkode: 84c50...263

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Har du tenkt be om utredning? Hva slags jobb har du? Trenger du mye alenetid etter jobb? 

Anonymkode: 89dc9...bd4