En så arvelig sykdom,

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med Arkana. Dessuten virker jo dette som en sykdom det går an å leve med - og da er det jo ikke rart man tenker, selv om man er syk selv, at man gjerne kan føde barn. Man kan fint ha et fullverdig liv med en slik sykdom.

Når det gjelder svært alvorlige, dødelige sykdommer synes jeg det er viktig at man blir skikkelig informert om risikoen og om alternativer (adopsjon eller kunstig befruktning med donasjon o.l). Jeg kjenner flere med alvorlig/mindre alvorlig arvelig sykdom i familien, og jeg vet at de tenker forskjellig på ting. Har du parkinson i nærmeste familie er det sannsynlig at du velger å ikke få barn i våre dager, feks, fordi du vet hvor arvelig det er. Evt kan du finne ut om du er bærer før du får barn, men da kan du samtidig få en ganske kjip beskjed om egen framtid. De JEG vet om som kan være bærere av svært arvelige dødelige sykdommer har valgt å ikke få barn. Samtidig har jeg ei venninne med flere "småplager" som nok er arvelige ( og bunner i dårlig immunforsvar), som seriøst vurderer å ikke få barn pga dette. For meg virker det som hennes plager er mer av psykisk/bekymringsmessig art og at det fysiske faktisk ikke ville være avgjørende for en annen person med annen psyke. Jeg vet om mange som takler alvorlige, kroniske fysiske plager bedre enn jeg selv takler en liten influensa. Hvem av oss har "livets rett"?

Dette er uansett en diskusjon med mange avskygninger. Det er mange som "aldri skulle hatt barn" av mange grunner, men det er etter min mening umulig og ganske ondt å sette en klar grense ved hvem som får lov og ikke får lov. Så lange man satser på å gi ordentlig informasjon til de som ER syke eller bærere mener jeg at "vår" jobb er gjort.

[Gjest Gjest]

Dette er en veldig interessant problemstilling som jeg selv har tumlet og tumler litt med. Har selv en del plager som jeg tidvis finner aldeles uutholdelige, og om det virkelig er riktig av meg hvis jeg en dag går inn for å forplante meg. (Man må jo i det minste være enig med seg selv.)

På den annen side vet jeg at jeg i mange henseender er veldig frisk og velfungerende - en person som mange misunner. Ikke at DET skal være en grunn til å få barn, seff - poenget mitt er at det er at det er så utrolig mye et barn KAN få av plager, at den eneste måten å unngå at barna får det vanskelig på, er å unngå å få det. Kanskje litt flåsete sagt, men alvorlig ment. Selv om jeg hadde hatt helt tipp-topp-perfekt helse (hallo, hvor mange har det da?), kunne jeg godt fått et barn som fikk en sykdom, eller for den saks skyld bli utsatt for en ulykke. (Barnet må jo ferdes i trafikken mer eller mindre - er dere klar over hvor mange som blir trafikkskadde hvert år?!). Barnet kan bli slått ned, misbrukt, bli rusmisbruker, etc.. (fyll inn selv..). Skal jeg da la være å sette et barn til verden, på grunn av min "lille sykdom"?

Selvsagt slår jo ikke dette poenget beina under problemet med at man virkelig må vurdere å ta sjansen på å påføre andre mennesker sin egen arvelige sykdom. Og særlig ikke når den er alvorlig.

Tror kanskje det koker litt ned til hvorvidt man selv er glad for at man er født eller ikke, tross at livet er vanskelig mange ganger. Er livet verdt å leve? Er gaven med å få muligheten til å oppleve livet, større enn prisen man betaler? I så fall er det vel "riktig" - ikke bare selvisk, men til og med "snilt" å la et nytt liv få oppleve det samme. I motsatt fall heller det til å være mer selvisk.

Har to venninner som en gang røyk skikkelig sammen i en diskusjon om det der. Den ene hadde store psykiske problemer og syns livet rett og slett er fryktelig vanskelig, hun hevdet hardnakket at det kun er egoistisk å få barn. Den andre ser stort sett veldig lyst på livet, og tenker på det å føde et nytt liv som en gave man gir barnet (i tillegg til at hun selvsagt ønsker barn for sin egen del - hun elsker unger).

Hva syns DU - er du glad eller lei deg for at foreldrene dine lagde deg og du ble født? Er livet verdt å leve??

[Gjest Fruktfat]

jeg sier bare; 50% sjans er ganske mye, og det er ganske mange barn som trenger foreldre = adopsjon er en fin ting.

[Plym]

Bør vi ikke være like "strenge" med menneskelige linjer som med f.eks. hunder? Vi ville aldri ha avlet på hunder med denne sykdommen?

Eller katter eller hester for den saks skyld.

Disse tankene er det jo mange som har tenkt før deg. En liten mann med rar bart i Tyskland på 30 tallet, for eksempel. Du kan jo sjekke ut boka hans

[Gjest Gjest]

jeg sier bare; 50% sjans er ganske mye, og det er ganske mange barn som trenger foreldre = adopsjon er en fin ting.

←

Fin ting, javel, men vil du dermed fordømme folk som får egne barn? (For ordens skyld, så påstår jeg ikke at du vil det, men vet det fins de som gjør det, derfor spør jeg).

[Gjest fruktfat i.i]

hadde jeg hatt denne sykdommen hadde jeg adoptert.

[aline]

hadde jeg hatt denne sykdommen hadde jeg adoptert.

←

hadde du hatt den sykdommen så hadde du visst hvordan det var å leve med den, de som har den sykdommen og vet hvordan det er å leve med den velger å få egne barn... tror du de vil barna sine vondt?

hva vet du om hvordan det er å leve med den sykdommen og at det ikke er verd å sette barn til live som risikerer å få den?

[Gjest gjest1]

jeg sier bare; 50% sjans er ganske mye, og det er ganske mange barn som trenger foreldre = adopsjon er en fin ting.

←

50% er et vanskelig tall.

Det er blitt gjort utallige eksperiment hvor de har spurt mennesker om de vil anbefale en operasjon til en person.

- De som fikk vite at det var 50% sjanse for at det gikk dårlig anbefalte den sjeldent, men de som fikk vite at det var 50% sjanse for at det gikk bra mente som regel at personen burde ta operasjonen..

[meta2]

Min morfar har en arvelig hudsykdom. Det som skjer er at en mister ikke hudceller. En må bade i oljer og smørre seg flere ganger for dagen. Huden blir tørr, sprekker og ser skitten ut.

Min mor far ført arven videre, men får ikke sykdommen. Min søster sin gutt har fått den. Han lever et lykkeli liv med fotball som den største interessen. Han har vært åpen om sykdommen og nå er det ingen som spør hvorfor han ser slik ut. Han er nå tenåring. Jeg har fått en gutt med sykdommen og en som ikke har fått den. Det er ikke lett å måtte bade i salt og smøre seg hver dag, men det går fint. Sol og bading er topp for huden.

At noen skal bestemme hvem som skal få barn eller ikke er helt på tryne. Har en en dødelig sykdom er det litt anderledes. Mange arvelige sykdommer går det fint an å leve et fullverdig liv. Sammenligne mennesker med hunder og katter er vel å dra det litt ut. For min del kunne alle huder og spesielt katter blitt fjernet fra jorden. - førerhunder og lavinehunder. (hater katter og hunder)

Endret 14. oktober 2005 av meta2

[Saeria]

Denne familien klarer fint å leve aktive, gode, fullverdige liv, og det ser ikke ut til at livskvaliteten deres hemmes noe særlig av sykdommen.

Denne sykdommen er bare en mye mildere undervariant av den langt mer alvorlige, og dødelige sykdommen EB. Hadde det vært EB det var snakk om at foreldrene hadde gitt videre til barna sine, hadde jeg stilt meg kritisk til hvorfor de valgte å få mange barn. Å ha EB innebærer et liv med store smerter, andre sykdommer som følge av EB og en tidlig død.

I dette tilfellet var sjansen for å få denne sykdommen 50%, og selv om statistikken og virkeligheten for familien er to helt forskjellige ting, så ser det ut til at alle har det godt og er livsglade. Det er det viktigste.

[Gjest Gjest]

Eh mr\ms trådstarter er du dum? Det er et INSTINKT som sier at man skal reprodusere seg! INSTINKTER har ikke med sunn fornuft eller følelser å gjøre! Du kan si de er egoistiske som sprer genene sine, men å spørre hvorfor de ønsker å få barn synes jeg er et idiotisk spørsmål

[Usikker]

En bør uansett, sykdom eller ikke, tenke seg om før man setter barn til verden. Og DET er det dessverre ikke alle som gjør da.

Selv er (har vært) jeg i den situasjonen at jeg har avstått fra å få egne barn. Jeg har vurdert min sykdom/min helse til å ikke være forenelig med det å ha ansvar for et barn. Det er mitt valg. Andre i min situasjon velger annerledes.

[Gjest Gjest]

Denne familien på Jæren har en arvelig sykdom som gjør at de får sår og blemmer og huden sprekker.

Denne familien er bare et eksempel på at folk som har arvelige sykdommer likevel får barn.

Det jeg ikke skjønner, er at hvis denne sykdommen så lett lar seg føre ned gjennom generasjonene, hvorfor reproduserer de?

Bør vi ikke være like "strenge" med menneskelige linjer som med f.eks. hunder? Vi ville aldri ha avlet på hunder med denne sykdommen?

Eller katter eller hester for den saks skyld.

Det finnes mange sykdommer som dette, som gjør livet til en større prøvelse enn nødvendig, og likevel får folk unger. Vel vitende om at de KAN gi ungene sine e samme plagene.

Dette fatter jeg ikke.

Noen som kan forklare?

←

Jøss, det var litt av noen tanker du...er det pga sykdommen synes? du synes at det er rart at de får barn,men tenk deg om da. Hvor mange familier i Norge er det ikke som har masse arvelige sykdommer da?

La oss begynne.....Noen er veldig allergiske og har det virkelig ille...

i noen familier er det arvelig med astma...

mange fam. har de hjerteproblemer som går i arv.....

Noen har lungeproblemer...

Noen fam har diabetes......

Hos noen fam er fedme et stort problem....

Noen er blødere...

Noen fam så er det psoriasis som går i arv.....(en sykdom som vises godt)

Hos noen er dumskap veldig synlig.....

[Gjest Gjest]

Slettet, Mie (mod)

Endret 16. oktober 2005 av Mie

[Gjest gjest1]

En ting er virkelig alvorlige sykdommer,- sykdommer som er smertefulle, alvorlige handikap, stor risiko for svært tidlig død og/eller ellers generelt fører til svært nedsatt livskvalitet så er jeg nok enig i at en bør tenke seg om flere ganger før en setter barn til verden.

Men denne sykdommen virker da mer plagsom enn farlig. Det virker som hele familien lever ett godt liv, og selv om de gjerne må ta litt flere hensyn enn "friske" så lever de da ganske så normale liv. Det må da være mange ganske så vanlige sykdommer som kommer i noenlunde samme kategori - f.eks. diabetes, psoriasis og sterk asma. Eller hva med hjerteproblemer? Det er jo noe som gjerne ligger i familien.

Må si jeg blir ganske oppgitt over hvor intolerant det går ann å bli...

[Gjest Gjest]

Denne familien på Jæren har en arvelig sykdom som gjør at de får sår og blemmer og huden sprekker.

Denne familien er bare et eksempel på at folk som har arvelige sykdommer likevel får barn.

Det jeg ikke skjønner, er at hvis denne sykdommen så lett lar seg føre ned gjennom generasjonene, hvorfor reproduserer de?

Bør vi ikke være like "strenge" med menneskelige linjer som med f.eks. hunder? Vi ville aldri ha avlet på hunder med denne sykdommen?

Eller katter eller hester for den saks skyld.

Det finnes mange sykdommer som dette, som gjør livet til en større prøvelse enn nødvendig, og likevel får folk unger. Vel vitende om at de KAN gi ungene sine e samme plagene.

Dette fatter jeg ikke.

Noen som kan forklare?

←

Sist noen tenkte som deg endte det i drap på over 10millioner mennesker.

[nallemaja]

sosialdarwinistisk tankegang... den sterkeste overlever. Det er uheldig at svake grupper i befolkningen formerer seg...

Hvem skal bestemme hvem som bør få formere seg eller ikke?

Skjønner godt at de ville ha barn jeg!

[Gjest Milah]

Jeg sier ikke hva jeg synes andre burde gjøre, jeg sier det jeg ville ha gjort!

Endret 17. oktober 2005 av Milah

[aline]

Jeg sier ikke hva jeg synes andre burde gjøre, jeg sier det jeg ville ha gjort!

←

skjønner det, men det du da sier er at du vet hvordan det er å leve med denne sykdommen, og siden du vet hvor ille det er så ville du valgt å ikke fått egne barn.

vet du hvordan det er å leve med den sykdommen?

[Gjest Milah]

På hvilken måte sier jeg det Aline, det skjønner jeg ikke.. Jeg har ikke denne sykdommen, og heller ingen lignende. Dessuten snakker jeg ikke om denne sykdommen spesielt, jeg snakker på generelt grunnlag!