Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet
Walterwhite skrev (Akkurat nå):

Altså det er jo ingen hemmelighet at kontaktpersoner i barneverntjenesten ser og opplever mye tøft. Å beskrive en situasjon konkret vil jeg ikke, men det kan være alt fra foreldre som truer deg, hjem som ikke ser ut, barn som kommer med små drypp om seksuelle overgrep som en ikke helt finner ut av, psykisk syke foreldre, barn med store smerteuttrykk, familier hvor det er *noe* men det er vanskelig å få helt grep på hva, osv osv. Det er selvfølgelig veldig vondt og forferdelig med konkrete hendelser om vold eller overgrep, men det er også forferdelig vanskelig å jobbe med saker som ikke er svart/hvite. Er en unge utsatt for seksuelle overgrep i sitt hjem, skal barnet selvfølgelig ikke bo der. Men det er få av sakene som er disse, og der er det mye variasjoner, nyanser, frustrasjon og maktesløshet. 

 

Takk for svar og for den utrolig gode jobben dere gjør.🌸

Anonymkode: 25aa0...6a1

Videoannonse
Annonse
Skrevet
Walterwhite skrev (24 minutter siden):

Det skader ikke å søke, men sjansen for at du blir ansatt, vikariat eller fast, som 23åring er lav. Jeg tenker det er best å jobbe andre steder først. Det er tøft å jobbe i barneverntjenesten, og for å være helt ærlig er jeg usikker på om 23år gamle meg ville taklet noen av de situasjonene jeg havner i på jobb. :)

Jeg, og flere av mine nåværende og tidligere kolleger, har gått rett fra studiet og i jobb i bvtj 22-23 år gamle. Det har vært uproblematisk. Flere av oss jobber forsatt i bvtj. Jeg er på mitt 13 år. Det avhenger selvsagt også litt av personlighet og støtten man får fra de mer erfarne.

Anonymkode: 219c2...880

  • Liker 1
Skrevet
Walterwhite skrev (3 minutter siden):

Det hørtes lurt ut! Og flott at du kan være ærlig og se egne begrensninger også! 

Håper og tror jo ikke at løpet er kjørt likevel da!! er fortsatt ung så er ingen hast, men veldig kjekt å få snakka med noen med erfaring 😀

Anonymkode: 9af34...3df

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg, og flere av mine nåværende og tidligere kolleger, har gått rett fra studiet og i jobb i bvtj 22-23 år gamle. Det har vært uproblematisk. Flere av oss jobber forsatt i bvtj. Jeg er på mitt 13 år. Det avhenger selvsagt også litt av personlighet og støtten man får fra de mer erfarne.

Anonymkode: 219c2...880

Kan være det varierer fra kommune til kommune også. :) 23åringer blir normalt ikke ansatt i kommunen jeg jobber i, ei heller i forrige kommune.

Det er jo ikke umulig, selvsagt. 

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg, og flere av mine nåværende og tidligere kolleger, har gått rett fra studiet og i jobb i bvtj 22-23 år gamle. Det har vært uproblematisk. Flere av oss jobber forsatt i bvtj. Jeg er på mitt 13 år. Det avhenger selvsagt også litt av personlighet og støtten man får fra de mer erfarne.

Anonymkode: 219c2...880

Så spennende da!:-) Hvordan var dere da dere startet, personlighetsmessig? Var dere alle veldig trygge og sikre eller har noen av dere blitt mer sikre etter å ha fått erfaring og støtte fra de andre dere jobbet med? 

Har hørt at noen jeg har jobbet med på institusjon har vært mer stille og forsiktige da de startet, men har blitt mye tøffere etter å ha jobbet feks et år 😀

Anonymkode: 9af34...3df

Skrevet

Jeg er 25 og ble ferdig utdannet sosionom i vår. Jeg har søkt på flere stillinger i barneverntjenesten, både vikariat og fast. I den byen jeg bor i har jeg ikke fått napp. Min 24 år gamle venninne fra studiet begynte rett i vikariat i barneverntjenesten i en annen by. Det er nok litt ulikt rundt om. Hun ble litt kastet inn i det og følte seg veldig usikker. Hun fikk ikke engang møtt sin "mentor" før hun måtte ha samtale med barn alene.. Hun trives nå i alle fall, men det var bratt læringskurve ja. 

Anonymkode: c15ab...53a

  • Liker 1
Skrevet
Walterwhite skrev (1 time siden):

Altså det er jo ingen hemmelighet at kontaktpersoner i barneverntjenesten ser og opplever mye tøft. Å beskrive en situasjon konkret vil jeg ikke, men det kan være alt fra foreldre som truer deg, hjem som ikke ser ut, barn som kommer med små drypp om seksuelle overgrep som en ikke helt finner ut av, psykisk syke foreldre, barn med store smerteuttrykk, familier hvor det er *noe* men det er vanskelig å få helt grep på hva, osv osv. Det er selvfølgelig veldig vondt og forferdelig med konkrete hendelser om vold eller overgrep, men det er også forferdelig vanskelig å jobbe med saker som ikke er svart/hvite. Er en unge utsatt for seksuelle overgrep i sitt hjem, skal barnet selvfølgelig ikke bo der. Men det er få av sakene som er disse, og der er det mye variasjoner, nyanser, frustrasjon og maktesløshet. 

 

Det må være ekstremt tungt å jobbe med slike saker. Jeg hadde så lyst en periode å selv jobbe i barnevernet, studere det osv, men måtte gå i meg selv. Jeg er en mamma som ikke tåler at andre barn har det vondt.. Slike fæle historier som faktisk er helt ekte.. Om jeg hadde begynt i barnevernet i midten av tjueåra, det hadde ikke gått,tenker jeg tilbake på meg sjøl. Man er umoden. Man skal være rimelig sterk mentalt for å klare et slikt yrke over lengre tid. Dere er noen utrolige mennesker 💕❤️

Anonymkode: f8c6d...71b

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er 25 og ble ferdig utdannet sosionom i vår. Jeg har søkt på flere stillinger i barneverntjenesten, både vikariat og fast. I den byen jeg bor i har jeg ikke fått napp. Min 24 år gamle venninne fra studiet begynte rett i vikariat i barneverntjenesten i en annen by. Det er nok litt ulikt rundt om. Hun ble litt kastet inn i det og følte seg veldig usikker. Hun fikk ikke engang møtt sin "mentor" før hun måtte ha samtale med barn alene.. Hun trives nå i alle fall, men det var bratt læringskurve ja. 

Anonymkode: c15ab...53a

Oi, hehe, føles jo sikkert veldig godt å komme over den usikker-kneika!

Anonymkode: 9af34...3df

Skrevet

I tillegg til det andre som er nevnt ovrr her så er det en stor fordel å faktisk ha barn selv når en jobber i bvtj (og med barn generelt). Det er enormt stor forskjell på barns natuelige utvikling og adferdsmønster, i tillegg så er det også noe med å kunne sette seg inn i foreldrenes sted. Det å ha kjent på hva null søvn over lang lang tid kan gjøre med deg, hvordan det oppleves å ha en trassen tre-åring og at det i noen situasjoner ikke er mulig å "holde seg pegagogisk". Så er det den uendelige kjærligheten som de aller fleste kjenner til barna sine, hvordan du vil kjempe med nebb og klør for at barnet ditt skal ha det beste av det beste. Dette er ikke kunnskap en lærer på skolebenken, men denne kunnskapen og erfaringen er med på å danne en felles forståelse mellom familien med behov og den barnevernsansatte, i tillegg vil erfaring som dette kunne hjelpe en til å forstå faglig skjønn bedre og en vil kunne reflektere over situasjoner en kommer opp i. 

Jeg jobbet først i psykiatri, deretter institusjon, før jeg deretter gikk videre til bvtj. Anbefaler også å jobbe litt om miljøterapeut eller liknende først, da jobber en tettere med kollegaer,  mens i bvtj blir en kastet rett ut i samtaler og vanskelige avgjørelser. I din utdanning ligger en forventning om at du skal ta riktige beslutninger, men i virkeligheten kan det være veldig vanskelig, en kan fort bli rigid på regler (pga usikkerhet) og da glemmer man helt ut handlingsrommet en har og å bruke skjønn. Det er vertfall min erfaring. 

Anonymkode: c7ae1...825

  • Liker 2

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...