Barn med skolevegring

[AnonymBruker]

Sønnen min på 10 år vegrer seg ekstremt for å gå på skolen. Han er deprimert (ikke diagnose enda), har fysiske plager (vondt i magen og hodet), vanskelig for å sove i ukedagene osv. han kan gråte om morgenen fordi han ikke vil dra. Dette begynte i 5. klasse. Han er høysensitiv så han kjenner ekstra på vondter og er følsom for støy osv. Han har blitt mobbet i lang tid av noen i klassen. Skolen har tatt tak i dette og mobberen har faktisk gitt seg. Sønnen min anerkjenner at det han ikke blir ertet lengre men er naturlig nok veldig var.
 

Helsesøster har jevnlige samtaler med ham og han er henvist til BUP pga de mørke tankene hans. Fastlege har testet for alt mulig og finner ikke grunn til de fysiske plagene. Skolen er veldig samarbeidsvillige og vil hjelpe. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre - han kommer kon til å få hjelp av psykolog men det tar jo tid. Og i mellomtiden står jeg der med en gutt som ikke vil dra på skolen hver dag.

Noen som har erfaring og har konkrete tips? 

 

Anonymkode: b047c...047

[AnonymBruker]

Uff. Dette hørtes litt ut som min sønn da han gikk i 6 klasse. Ingen mobbing heldigvis. Men var for lyd og lys og berøring. Sliter med å føle at han passer inn selv om han har venner. 

Var mye fravær fra 5 klasse av.

Og i 7 klasse ble det kortere dager for å føle mestring. 

Mye utmattelse. Legene finner ingen grunn til dette. Han har blitt sjekket grundig med mr, ultralyd, blodprøver, urinprøve og avføringsprøver. 

I 8 klasse går han nesten ikke på skolen. Noen timer hver dag og borte stort sett en dag i uka. Veldig veldig tungt for alle involverte. 

Anonymkode: 6c9f7...f35

[AnonymBruker]

Jeg er så redd for at det er den veien det går! Vurderte du noengang å bytte skole?

Anonymkode: b047c...047

[AnonymBruker]

Fastlegen deres vet visst ikke at psykiske plager kan gi fysiske plager. Det er bekymringsverdig og dere bør vurdere å bytte, legen leter på feil sted. Vondt i magen er typisk for blant annet angst, jeg har selv hatt det siden jeg var barn. SNL om psykosomatiske plager

Anonymkode: 7e84e...010

[GammelKaktus]

Stakkars, hva sier skolen de kan hjelpe til med da? De har vel noen konkrete forslag for det kan jo ikke være første gang de opplever et barn med skolevegring etter mobbing. Skjønner godt at han sliter for man blir overfølsom når man har gått rundt og blitt mobbet over lengre tid.

Her i kommunen så finnes det "skoler/senter" med ansatte som hjelper elever og ansatte i skolen med utfordringer, har dere noe slikt der hvor dere bor? Vet de i kommunen her har hjulpet mange barn som har hatt et dårlig klassemiljø.

Jeg tenker jo at hovedproblemet her er at han sliter med mørke tanker, om han ikke alltid går på skolen er ikke så farlig hvis han har veldig mørke tanker, det er mer bekymringsverdig. Har dere pratet om å bytte skole, at det kan være noe han kan se fram til? Eventuelt at han begynner i terapi og et skolebytte, kan det hjelpe eller sitter det dypere? Hva sier han selv når dere prater om dette?

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Sønnen min på 10 år vegrer seg ekstremt for å gå på skolen. Han er deprimert (ikke diagnose enda), har fysiske plager (vondt i magen og hodet), vanskelig for å sove i ukedagene osv. han kan gråte om morgenen fordi han ikke vil dra. Dette begynte i 5. klasse. Han er høysensitiv så han kjenner ekstra på vondter og er følsom for støy osv. Han har blitt mobbet i lang tid av noen i klassen. Skolen har tatt tak i dette og mobberen har faktisk gitt seg. Sønnen min anerkjenner at det han ikke blir ertet lengre men er naturlig nok veldig var.
 

Helsesøster har jevnlige samtaler med ham og han er henvist til BUP pga de mørke tankene hans. Fastlege har testet for alt mulig og finner ikke grunn til de fysiske plagene. Skolen er veldig samarbeidsvillige og vil hjelpe. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre - han kommer kon til å få hjelp av psykolog men det tar jo tid. Og i mellomtiden står jeg der med en gutt som ikke vil dra på skolen hver dag.

Noen som har erfaring og har konkrete tips? 

 

Anonymkode: b047c...047

Når et barn blir mobbet og psyket ned over tid så forsvinner ikke konsekvensene av dette over natten selv om mobberen har roet seg. Hans tilstedeværelse er nok til å føle seg utrygg. Det er en lang vei å gå for å få tilbake tryggheten. Dårlig søvn, vondt i magen og hodet er helt vanlige psykosomatiske plager som nevnt tidligere i tråden. De eneste tingene som hjelper er å bytte skole og å fokusere på å gi han mest mulig ro, og mest mulige gode opplevelser. At du bruker tid på at han blir, sett, forstått og tatt på alvor. At du gir han rom selv om han blir mutt, tverr og avvisende. 

At mobberen sier han har sluttet har ofte liten verdi. Skoler har lite tilsyn og får ikke fulgt med på alt. Det gir ikke tilstrekkelig trygghet. Gutten får helseplager fordi skolesituasjonen er for belastende. Da er eneste reparasjon å ta den bort, og sette krav til han til et minimum. 

[AnonymBruker]

Føler meg deg, TS, og andre i samme situasjon.

Vi er muligens på vei dit dere er... En 11-åring som ikke har venner og heller ikke vil bli kjent med andre, er sint og mutt hjemme, og sensitiv for mye rart som er helt uforståelig for resten av familien. Vi har endelig fått komme inn under BUP sin paraply nå, mistanke om aspergers. Går siste året på barneskolen nå, jeg gruer meg til ungdomsskolen, og vet ikke hva vi som foreldre kan gjøre. Det er tunge morgener, jeg må bruke alle triks jeg klarer for å få barnet opp og på skolen, det er veldig slitsomt. Det er så frustrerende, for NÅ er vi i fasen der skolevegringen kun viser seg i ny og ne. Er det mulig å snu dette før det er for sent? Men hvordan? Og ungdomsskolen til neste år er en helt ny skole med andre barn og lærere.....

Ønsker dere alt godt, det er en forferdelig vanskelig situasjon.

Anonymkode: 85b06...144

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg er så redd for at det er den veien det går! Vurderte du noengang å bytte skole?

Anonymkode: b047c...047

Nei. Sønnen min har angst og depresjon i tillegg til skolevegringen. Og han har venner som aksepterer han. Så bytte av skole hadde nok gjort alt mye verre. Overgangen til ungdomskole ble veldig vanskelig. Mye hardere enn vi begge forutså.

Vi lurer på om det kan være autisme i bildet. Men er usikker siden han egentlig skjønner seg godt på det sosiale. Fylte ikke ut den diagnosen hos bup.

Anonymkode: 6c9f7...f35

[AnonymBruker]

Har disse barna noen hobbyer? Skigåing, speider…. Noe som får de ut. Mistenker at mange av disse barna mangler litt frisk luft og aktivitet. Lite aktivitet gjør noe med psyken.

Anonymkode: ccaef...9d0

[AnonymBruker]

Er det noen dager det er lettere for han å gå på skolen, altså hvor han ikke gruer seg og gråter? Hvis det er tilfellet, er det noen likhetstrekk de dagene? Fag han liker eller annet innhold i skolehverdagen som påvirker den ene eller andre veien. Eksempelvis prøver, presentasjoner eller det å jobbe i mindre grupper.

Hvordan gjør han det faglig, og hvilke forventninger har han til seg selv faglig?

Hvilke forventninger føler han at dere har til han?

Hvordan er kontaktlærers holdning til at sønnen din har skolevegring, og hvordan er holdningen når han har fravær?

Du trenger ikke svare på disse spørsmålene, men tenk litt på om noe av dette kan føles så uhåndterlig for han at han ikke greier å gå på skolen.

Jeg hadde nok selv skolevegring som barn, allerede fra 1. klasse, og hadde stort fravær på grunn av magevondt. Men man visste ikke om skolevegring den gangen, og det var heller ikke særlig fokus på barn med psykiske plager. Jeg har tenkt mye på hva som burde ha blitt gjort for meg, og hva som kunne ha hjulpet. Men det er ordentlig vanskelig å vite. Det var ingen som prøvde å finne ut hvordan jeg egentlig hadde det. Det får dere forhåpentlig hjelp med hos BUP etter hvert.

Jeg har sosial angst, men jeg vet ikke om jeg hadde det da. Det kan være at årene med mobbing og skolevegring ga meg sosial angst. Eller det kan være at sosial angst gjorde at jeg fikk skolevegring, og også at jeg ble mobbet.

Jeg slet, og sliter fortsatt, mye med dårlig samvittighet fordi jeg følte at jeg ikke levde opp til forventningene til foreldrene mine, og til læreren. Så det er viktig at barnet ikke oppfatter læreren eller dere foreldre som irriterte/sinte/oppgitte for at han har skolevegring. Dere bør gjøre hva dere kan for å få han til å forstå at dette ikke betyr at det er noe feil ned han. Det er noe skamfullt over det å ikke greie å håndtere det som «alle andre barn» greier, og iallfall når det er noe så enkelt som å møte opp på skolen. Og når han da i tillegg ikke får den psykologbehandlingen han trenger så er det ikke rart at han ikke greier å takle hverdagen.

Anonymkode: d75a1...925

[AnonymBruker]

Jeg blir alltid litt skeptisk av slike historier. Den første skolen til sønnen min var alltid veldig fornøyd med egen innsats, og mente at han hadde det veldig bra på skolen. Han bare nektet å gå dit. Så snakket jeg så vidt med noen andre barn jeg kjenner, som kunne fortelle om både mobbing og daglig gråt.

Vi byttet, og har aldri sett oss tilbake. 

 

Anonymkode: 1085f...65e

[AnonymBruker]

Hvordan forholder du deg til dette som mor? Er du ettergivende? Setter du krav? Inngår avtaler? Pusher han? Du må faktisk få han til å forstå at han må på skolen, og be skolen opprette 9a sak. Der er de pliktig til å følge opp. Jo lengre tid dette drar seg ut jo vanskeligere blir det for han. Han må bare stå i det. Samtidig som han må få hjelp. Å dulle med han hjemme gjør vondt verre. Han trenger å føle på mestring. Øv dere på å gjøre han mer robust 

Anonymkode: e6ef3...095

[Kittykat]

Datteren vår slet med skolevegring i en periode. Hun kunne gå på skolen, så kom hun hjem igjen etter 1-2 skoletimer. Hun klagde på at hun var kvalm. Men hun ble 100% bedre på et mirakuløst vis med en gang hun kom hjem. Det ble en del timer hos legen, som konkluderte med at det var ingen fysisk årsak til dette. Vi fikk erklæring fra legen på dette og leverte til skolen, sånn at de også hadde den infoen. Hun var også kvalm hver kveld ved leggetid og måtte se på tv inne på rommet sitt til hun sovnet. Gjorde hun ikke det, så fikk hun ikke sove, for da tenkte hun bare på kvalmen.

Så alt dette var psykisk (datteren vår sliter litt med angst den dag i dag). Hun ble ikke mobbet på skolen, så det var ingen spesiell årsak. Vi og skolen løste det med at en fra skolen kom og hentet datteren vår om morgningen og fulgte henne til skolen. Og det funket, heldigvis. Kom ikke denne personen og hentet henne, så gikk hun ikke på skolen. Og fulgte vi henne, så ville hun hjem igjen med en gang. Å dra datteren vår etter oss for å "tvinge" henne på skolen hadde ikke vært lett heller. Hun snakket også med helsesøsteren på skolen. 

Heldigvis så ga dette seg etter en stund og hun kunne til slutt gå på skolen igjen uten problemer.

Endret 26. februar 2022 av Kittykat

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11/25/2021 den 11.15):

Har disse barna noen hobbyer? Skigåing, speider…. Noe som får de ut. Mistenker at mange av disse barna mangler litt frisk luft og aktivitet. Lite aktivitet gjør noe med psyken.

Anonymkode: ccaef...9d0

Å herlighet! Here we go again! Virkelig??

Du har aldri vært i dette selv? Eller har barn som har hatt det sånn? Eller har du vært den ene moren som sender barna på ting HVER dag selv om de ikke vil i det hele tatt. Alle vennene vet det og foreldrene vet det. Alle syns synd på barnet/barna som ikke får ha ned venner hjem eller leke som andre barn. Skal tvinges på fritidsaktivitet ene etter den andre..Alt de vil er å være ett barn som kan gå ut å leke med andre eller være med andre.Men nei de får ikke det! 

At lite aktivitet ikke er bra og at det hjelper med aktivitet er sant. Men når barnet har det som dette så hjelper det lite å begynne der. Psykolog og det fort før det blir verre. 

Anonymkode: f72fe...35b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Å herlighet! Here we go again! Virkelig??

Du har aldri vært i dette selv? Eller har barn som har hatt det sånn? Eller har du vært den ene moren som sender barna på ting HVER dag selv om de ikke vil i det hele tatt. Alle vennene vet det og foreldrene vet det. Alle syns synd på barnet/barna som ikke får ha ned venner hjem eller leke som andre barn. Skal tvinges på fritidsaktivitet ene etter den andre..Alt de vil er å være ett barn som kan gå ut å leke med andre eller være med andre.Men nei de får ikke det! 

At lite aktivitet ikke er bra og at det hjelper med aktivitet er sant. Men når barnet har det som dette så hjelper det lite å begynne der. Psykolog og det fort før det blir verre. 

Anonymkode: f72fe...35b

Tror vedkommende kanskje mener at barnet kanskje ikke hadde aktiviteter eller var ute FØR skolevegringen.   Det er generelt mye ettergivende foreldre som stiller null krav og har null forventninger til barn så alt blir vanskelig.   Merker man når barna er små at det er noe sosialt barna ikke mestrer så er det kanskje tegn på at det er lurt å trene på det.    

Anonymkode: d5c56...774

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Tror vedkommende kanskje mener at barnet kanskje ikke hadde aktiviteter eller var ute FØR skolevegringen.   Det er generelt mye ettergivende foreldre som stiller null krav og har null forventninger til barn så alt blir vanskelig.   Merker man når barna er små at det er noe sosialt barna ikke mestrer så er det kanskje tegn på at det er lurt å trene på det.    

Anonymkode: d5c56...774

Ja, alt for mange barn burer seg inne og spiller playstation og andre spill. De er kun sosiale over internett, og glemmer helt hvordan ekte sosiale relasjoner fungerer. I tillegg blir det mangel på blant annet d vitamin. Ikke godta at barnet ditt sitter inne. Det er en bjørnetjeneste.

Anonymkode: ccaef...9d0

[AnonymBruker]

har dere henvist til PPT? 

PPT kan være med å anbefale tiltak,tilrettelegging og evt spesialundervisning i skolen. utrede om det er andre lærevansker eller faktorer som påvirker ytterligere. 

Anonymkode: 1448a...992

[AnonymBruker]

Blir oppgitt over en del svar her. Men det minner dessverre om en del tilbakemeldinger og velmenende råd vi har fått hele veien opp gjennom årene. 

Det er utrolig tungt å høre andre folk mene veldig mye om eget barn. Man må bare gjøre sånn og sånn så blir alt bra. Får følelsen av at mange, og spesielt friluftsfolk, mener at hvis de bare hadde vært den som oppdro ungen så ville han ikke vært i den situasjonen han er i nå med skolevegring og utmattelse. Mange mener nok at jeg ikke er streng nok og bare burde sette hardt mot hardt. 

Men tro meg! Vi har prøvd det meste!  Å tvinge barnet førte til selvskading og selvmordsforsøk og innleggelse. Det unner jeg ikke min verste fiende! 

Bare barnet ser skolen eller må snakke om skolen blir han sint eller nesten på gråten. 

Han greier noen timer per dag og mer enn det går dessverre ikke. 

Jeg trodde også man bare måtte fysisk tvinge barnet sitt på skolen  og sette hardt mot hardt før jeg fikk oppleve selv at det ikke er så svart/hvitt.

Tror ikke man skal snakke så høyt dersom man ikke har vært i situasjonen og kjent på kroppen selv hvordan det er. 

Anonymkode: 6c9f7...f35

[AnonymBruker]

Enkel sak, bytt skole og send han på skolen.

Anonymkode: 8d63c...d01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Enkel sak, bytt skole og send han på skolen.

Anonymkode: 8d63c...d01

Det er ikke alltid løsningen å rømme fra problemene sine. Ofte er slike ting sammensatt. 

Anonymkode: e6ef3...095