AnonymBruker Skrevet 12. november 2021 #1 Skrevet 12. november 2021 Min kjæreste får cellegift og er i grei form, men han er forandret mentalt synes jeg. Han bryr seg lite om hvordan jeg har det, og hadde jeg slått opp for godt i mrg, hadde han muligens syntes det var ok. Det virker som han har blitt følelsesmessig avstumpet i forhold til oss. Han er like kjærlig til barna sine, men de er ikke så store enda da. Skjønner jo at det er tøft både psykisk/fysisk for han, men ser en radikal forandring på han fra første dag med cellegiftbehandling. Ikke er det mulig å snakke med han om dette heller. Han lyser opp og smiler og spøker til andre folk/venner, men jeg går snart i ett med veggen for han føler jeg. Har snakket med konene til to andre som også får cellegift, men de sier at deres menn ikke har forandret seg på det følelsesmessige planet, kun fysisk. Kan cellegift også virke inn på det mentale/følelseslivet til sin partner? Anonymkode: 5f11c...a53
AnonymBruker Skrevet 13. november 2021 #2 Skrevet 13. november 2021 Har han vanligvis vært helt komfortabel med å åpne seg opp om sitt indre følelsesliv? For min første tanke er at han synes det er vanskelig å forholde seg til det følelsesmessige ved dette, og at han ubevisst har slått av, for å slippe å føle på det. Han kan føle på frykten for å etterlate deg alene, og det kan medføre skyldfølelse. Han kan kanskje føle på at han har sviktet deg som partner. Eller kanskje det bare er hans egen frykt for å dø, at han sliter med å ta det innover seg nå som det er blitt virkelig, etter cellegiftbehandling har begynt. Veldig lei meg på deres vegne. Jeg ønsker dere lykke til og sender dere mange varme klemmer ❤️ Anonymkode: 3568b...dae 3
AnonymBruker Skrevet 13. november 2021 #3 Skrevet 13. november 2021 AnonymBruker skrev (11 minutter siden): Har han vanligvis vært helt komfortabel med å åpne seg opp om sitt indre følelsesliv? For min første tanke er at han synes det er vanskelig å forholde seg til det følelsesmessige ved dette, og at han ubevisst har slått av, for å slippe å føle på det. Han kan føle på frykten for å etterlate deg alene, og det kan medføre skyldfølelse. Han kan kanskje føle på at han har sviktet deg som partner. Eller kanskje det bare er hans egen frykt for å dø, at han sliter med å ta det innover seg nå som det er blitt virkelig, etter cellegiftbehandling har begynt. Veldig lei meg på deres vegne. Jeg ønsker dere lykke til og sender dere mange varme klemmer ❤️ Anonymkode: 3568b...dae I begynnelsen av forholdet for 11 år siden var han veldig åpen og delte følelsene for meg daglig, men da var vi stormforelsket. Det har blitt mindre av det med årene, men etter at kreftbehandlingen begynte er det akkurat som om jeg ikke er viktig i livet hans lengre. Jeg støtter han på alle mulige måter og forteller han at jeg er glad i han og er bekymret for han, men får lite respons. Han er i sin egen verden når det bare er oss to, men når barna er hos han på samvær er han lystig og glad. Spør jeg om jeg og han skal finne på noe på hans gode dager, vil han gjøre det alene. Før den aller første dagen med cellegift, spurte han meg hvordan hans kreftdiagnose var for meg, men etter at han begynte med behandling har han ikke spurt meg noe mer. Det virker som han har trukket seg bort fra meg😔 Ts Anonymkode: 5f11c...a53
AnonymBruker Skrevet 13. november 2021 #4 Skrevet 13. november 2021 Jeg skjønner godt reaksjonen hans, jeg, antakeligvis ville jeg reagert på omtrent samme måte. Man blir jo redd for å dø og blir deprimert og likegyldig til livet, samtidig som man ønsker at barna skal få et langt og godt liv og ønsker ikke å være noen byrde for dem. Det blir viktig å opprettholde en fasade for barna, for at det skal oppleves minst mulig skummelt og fælt for dem. Det er også naturlig å late som om man er ved godt mot og har det bra rundt andre folk i kortere perioder, for det er både privat, vanskelig, og i noen tilfeller upassende, å dele for mye om hva man sliter med til andre voksne. Derfor er det naturlig at han setter på et falskt smil rundt f.eks venner og familiemedlemmer dere ikke bor sammen med. Med deg trenger han ikke late som, du ville merket at noe var galt uansett. Å være med deg er et fristed hvor han kan få lov til å slippe ut alle de depressive tankene. Han kan være likegyldig, distansert, irritert, deprimert, redd, sint osv. Han må også få lov til å være egoistisk nå. Kanskje du syns dette er vanskelig, men det er jo ingenting imot det han går gjennom, det er gan som kanskje skal dø. Du skal antageligvis leve lenge. Å vite at man kan dø snart og vite at man skal gå glipp av så mye med barna sine, er jo helt forferdelig. Anonymkode: e84b3...383 7
AnonymBruker Skrevet 13. november 2021 #5 Skrevet 13. november 2021 https://kreftforeningen.no/rad-og-rettigheter/til-parorende-og-etterlatte/parorende-hva-na/ Anbefaler deg å ta en telefon, hvis dette blir vanskelig. Anonymkode: 907f4...f23 5
AnonymBruker Skrevet 13. november 2021 #6 Skrevet 13. november 2021 AnonymBruker skrev (8 timer siden): Før den aller første dagen med cellegift, spurte han meg hvordan hans kreftdiagnose var for meg, men etter at han begynte med behandling har han ikke spurt meg noe mer. Kan svaret du ga han her ha påvirket hvordan han ser deg nå? Siden det skiftet fra denne dagen til den neste tenker jeg.. høres uansett tøft ut, håper dere finner ut av det for begges del💛 Anonymkode: 333ab...e0c 2
AnonymBruker Skrevet 13. november 2021 #7 Skrevet 13. november 2021 1 hour ago, AnonymBruker said: Kan svaret du ga han her ha påvirket hvordan han ser deg nå? Anonymkode: 333ab...e0c Denne tanken hadde jeg også, hva svarte du han ts? 1 hour ago, AnonymBruker said: Jeg skjønner godt reaksjonen hans, jeg, antakeligvis ville jeg reagert på omtrent samme måte. Man blir jo redd for å dø og blir deprimert og likegyldig til livet, samtidig som man ønsker at barna skal få et langt og godt liv og ønsker ikke å være noen byrde for dem. Det blir viktig å opprettholde en fasade for barna, for at det skal oppleves minst mulig skummelt og fælt for dem. Det er også naturlig å late som om man er ved godt mot og har det bra rundt andre folk i kortere perioder, for det er både privat, vanskelig, og i noen tilfeller upassende, å dele for mye om hva man sliter med til andre voksne. Derfor er det naturlig at han setter på et falskt smil rundt f.eks venner og familiemedlemmer dere ikke bor sammen med. Med deg trenger han ikke late som, du ville merket at noe var galt uansett. Å være med deg er et fristed hvor han kan få lov til å slippe ut alle de depressive tankene. Han kan være likegyldig, distansert, irritert, deprimert, redd, sint osv. Han må også få lov til å være egoistisk nå. Kanskje du syns dette er vanskelig, men det er jo ingenting imot det han går gjennom, det er gan som kanskje skal dø. Du skal antageligvis leve lenge. Å vite at man kan dø snart og vite at man skal gå glipp av så mye med barna sine, er jo helt forferdelig. Anonymkode: e84b3...383 Ellers var dette et helt fantastisk godt innlegg, med mange gode poenger og gode refleksjoner. Dette tror jeg kan være verdt å lese gjennom flere ganger TS, og alle andre som står i lignende stormer. Ellers vil jeg også påpeke at hvis det kun var i begynnelsen av forelskelsen at han virkelig har vært åpen og lagt ut om sitt indre følelsesliv, og ikke spesielt mye de resterende 11 årene, så er det ikke så rart at han ikke deler så mye enda. Han har nok behov for å tenke gjennom og reflektere en hel haug på egenhånd først, før han er klar til å snakke med deg om alt som foregår i hodet. Det er nok også slik at han gjerne distanserer seg fra tankene han egentlig må tenke gjennom, fordi det er for vanskelig. Da vil hele prosessen selvsagt ta lengre tid, men hvis det er hans måte å sørge over frykten som henger over han, så er det dessverre noe du må gi ham plass til å gjøre. Jeg støtter forslaget om å ringe støttetelefonen for pårørende! Der kan du få luftet alle tankene og følelsene som du aller helst ønsker å dele med han, fram til han kanskje en dag, forhåpentligvis, blir klar til å være sårbar med deg. Anonymkode: 3568b...dae 2
AnonymBruker Skrevet 13. november 2021 #8 Skrevet 13. november 2021 AnonymBruker skrev (10 timer siden): Har han vanligvis vært helt komfortabel med å åpne seg opp om sitt indre følelsesliv? For min første tanke er at han synes det er vanskelig å forholde seg til det følelsesmessige ved dette, og at han ubevisst har slått av, for å slippe å føle på det. Han kan føle på frykten for å etterlate deg alene, og det kan medføre skyldfølelse. Han kan kanskje føle på at han har sviktet deg som partner. Eller kanskje det bare er hans egen frykt for å dø, at han sliter med å ta det innover seg nå som det er blitt virkelig, etter cellegiftbehandling har begynt. Veldig lei meg på deres vegne. Jeg ønsker dere lykke til og sender dere mange varme klemmer ❤️ Anonymkode: 3568b...dae Jeg synes ikke at mannen min endret seg mens han gikk gjennom cellegiftbehandling, når han hadde kreft. Jeg var sammen med han hver nesten dag og natt. Han ble utrolig dårlig av cellegiften. Det er riktig nok noen år siden nå, og cellegift var noe annet enn det er i dag, i følge kreft legen til pappaen min.. Anonymkode: d74e4...71a
AnonymBruker Skrevet 13. november 2021 #9 Skrevet 13. november 2021 Høres ut som en naturlig forsvars respons. Jeg er syk selv, og har slitt med relasjonen til mannen min. Og det handler kun om min egen stolthet og sårbarhet ( noen av de vanskeligste følelsene å forholde seg til) Jeg skyver han vekk både bevisst og ubevisst, fordi jeg bare ikke føler meg bra nok for han lenger. Og sorgen over det som er tapt er så utrolig stor. Jeg vil jo være og gjøre som jeg var. Og å føle på dette har vært så vondt at jeg lenge nesten fortrengte realiteten. Tenker at for en mann er nok dette enda verre. Alle syke burde fått automatisk støtte til terapi, da ble det kanskje ikke så vanskelig å skulle innrømme at man sliter, noe man opplagt gjør ved sykdom. Følelser må forstås og bli sett, alt som kan bidra til det vil hjelpe. Meg og mannen har det mye bedre nå, etter jeg fikk hjelp og etter mye egeninnsats ( for terapi stopper ikke ved slutten av terapi timen) det er en daglig konstant jobb, men det blir lettere jo mer man blir bevisst og øver. Anonymkode: 23c2e...c67 1
AnonymBruker Skrevet 13. november 2021 #10 Skrevet 13. november 2021 AnonymBruker skrev (1 time siden): Jeg skjønner godt reaksjonen hans, jeg, antakeligvis ville jeg reagert på omtrent samme måte. Man blir jo redd for å dø og blir deprimert og likegyldig til livet, samtidig som man ønsker at barna skal få et langt og godt liv og ønsker ikke å være noen byrde for dem. Det blir viktig å opprettholde en fasade for barna, for at det skal oppleves minst mulig skummelt og fælt for dem. Det er også naturlig å late som om man er ved godt mot og har det bra rundt andre folk i kortere perioder, for det er både privat, vanskelig, og i noen tilfeller upassende, å dele for mye om hva man sliter med til andre voksne. Derfor er det naturlig at han setter på et falskt smil rundt f.eks venner og familiemedlemmer dere ikke bor sammen med. Med deg trenger han ikke late som, du ville merket at noe var galt uansett. Å være med deg er et fristed hvor han kan få lov til å slippe ut alle de depressive tankene. Han kan være likegyldig, distansert, irritert, deprimert, redd, sint osv. Han må også få lov til å være egoistisk nå. Kanskje du syns dette er vanskelig, men det er jo ingenting imot det han går gjennom, det er gan som kanskje skal dø. Du skal antageligvis leve lenge. Å vite at man kan dø snart og vite at man skal gå glipp av så mye med barna sine, er jo helt forferdelig. Anonymkode: e84b3...383 Jeg har gjennomgått kreftbehandling med operasjoner, cellegift og stråling selv og signerer dette innlegget 100%. Det er imponerende innsiktsfullt. Mannen din har en alvorlig sykdom, og det skaper en hel haug av vanskelige tanker og følelser på innsiden. Hvert nye steg i behandlingsprosessen kan vekke nye tanker, følelser og erkjennelser. Det kan gi endringer i måten han opptrer på. Slik var det i alle fall for meg. Hver gang jeg gjorde noe "nytt", hadde en undersøkelse jeg ikke hadde gått gjennom før, skulle til en legetime og da jeg skulle begynne med cellegift var jeg veldig preget av stundens alvor. For min del ble akkurat det lettere etterhvert som jeg ble vant til det. Da ble det mer normalt for meg. Jeg håper det blir slik for mannen din også. Det er mye jeg synes er flott ved norsk helsevesen, men akkurat når det gjelder det psykiske tilbudet omkring kreftbehandling mener jeg at systemet er utrolig svakt. Både pasienter og pårørende skulle fått mye mer på dette området, og det burde kommet av seg selv både gjennom informasjon om rettigheter og lett tilgjengelige tilbud. Kreft rammer psyken til både pasienten og pårørende helt fra man mistenker sykdom og til lenge etter at behandlingen er ferdig. Anonymkode: 55b7f...81a 3
AnonymBruker Skrevet 13. november 2021 #11 Skrevet 13. november 2021 Meg over her: en ting jeg glemte å si om cellegift er at det er ganske tøft i seg selv. Folk reagerer ulikt, får ulike bivirkninger og livskvaliteten til de som går på cellegift kan variere, men uansett hvordan man reagerer er det jo faktisk gift man får i blodårene. Det foregår altså en kjemisk krigføring i kroppen med våpen som er så sterke at man skal unngå å få dem på huden, og hvor vi fikk strenge råd om behandling av kluter hvis jeg måtte tørke vekk oppkast, at jeg måtte trekke ned to ganger på do de første dagene etter cellegiften osv. Både tanken på akkurat dette, pluss de kroppslige reaksjonene man kan få, venter å få, eller frykter å få kan absolutt gjøre sitt. Anonymkode: 55b7f...81a 2
Frisk Skrevet 13. november 2021 #12 Skrevet 13. november 2021 (endret) AnonymBruker skrev (2 timer siden): https://kreftforeningen.no/rad-og-rettigheter/til-parorende-og-etterlatte/parorende-hva-na/ Anbefaler deg å ta en telefon, hvis dette blir vanskelig. Anonymkode: 907f4...f23 Støtter denne..... Jeg har selv erfaring med kreft og cellegiftbehandling. Det oppleves ganske nifst å ikke vite utfallet, han har nok mange tanker som tynger og som han ikke vil lempe over på deg. Man blir også veldig trøtt av cellegiftbehandling (hvertfall jeg), og at han rett og slett ikke har ork.. Det jeg er sikker på, er at han setter pris på deg. Fortsett å være der for han, nå er det han som gjelder. Gi han tid, så tror jeg nok han åpner seg etterhvert og at du får tilbake mannen din som du kjenner han. Endret 13. november 2021 av Frisk 1
AnonymBruker Skrevet 13. november 2021 #13 Skrevet 13. november 2021 AnonymBruker skrev (2 timer siden): Kan svaret du ga han her ha påvirket hvordan han ser deg nå? Siden det skiftet fra denne dagen til den neste tenker jeg.. høres uansett tøft ut, håper dere finner ut av det for begges del💛 Anonymkode: 333ab...e0c Jeg svarte han at jeg var i sjokk og selvfølgelig syntes det var grusomt at han hadde fått kreft. Siden det har jeg sagt flere ganger at jeg vet ikke hva godt jeg skal gjøre for han, og at han må be meg om hjelp hvis det er noe han ikke orker selv. Jeg har hjulpet han mye men i gode perioder vil han gjøre det meste selv av handling, matlaging osv. Når han snakker om fremtiden snakker han ikke om "oss to " men om han og barna. Ts Anonymkode: 5f11c...a53
AnonymBruker Skrevet 13. november 2021 #14 Skrevet 13. november 2021 AnonymBruker skrev (11 timer siden): Min kjæreste får cellegift og er i grei form, men han er forandret mentalt synes jeg. Han bryr seg lite om hvordan jeg har det, og hadde jeg slått opp for godt i mrg, hadde han muligens syntes det var ok. Det virker som han har blitt følelsesmessig avstumpet i forhold til oss. Han er like kjærlig til barna sine, men de er ikke så store enda da. Skjønner jo at det er tøft både psykisk/fysisk for han, men ser en radikal forandring på han fra første dag med cellegiftbehandling. Ikke er det mulig å snakke med han om dette heller. Han lyser opp og smiler og spøker til andre folk/venner, men jeg går snart i ett med veggen for han føler jeg. Har snakket med konene til to andre som også får cellegift, men de sier at deres menn ikke har forandret seg på det følelsesmessige planet, kun fysisk. Kan cellegift også virke inn på det mentale/følelseslivet til sin partner? Anonymkode: 5f11c...a53 Ja, selvfølgelig. Det har sikkert påvirket deg også selv om du ikke merker det. 😜😜 Anonymkode: b8c62...4dd
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå