Jeg forskjellsbehandler barna mine

[AnonymBruker]

Hallo. 

Om man har vanskelige tanker om en selv som mor, hvor bør man gå? 

Jeg merker at jeg har blitt så streng, sur og sint mot mitt eldste barn etter babyen kom. Jeg liker det ikke, og er redd hva det kan gjøre med barnet mitt. Jeg klarer ikke være rolig, tålmodig, og positiv og inkluderende i stell, fordi det ender bare i at jeg må sende henne ut av rommet fordi hun gjør noe som faktisk ikke er greit. 

Dette er ikke hele tiden. Vi pleier å ha en del tid sammen bare oss to, hvor vi virkelig koser oss.. Men sånn i hverdagen, om vi bare er hjemme og baby sover, har jeg ikke tålmodighet til å gå rett på rollelek med eldste, da vil jeg heller rydde eller drikke kaffe.. Jeg prøver likevel å finne andre aktiviteter enn rollespill og herje, og det går som regel, men hun liker jo best litt morsommere ting. 

Synes skikkelig synd på min eldste, hun har bestandig vært min lille prinsesse, og nå føler hun seg sikkert forlatt.. 

Det har blitt ekstra vanskelig den siste tiden. Jeg innser at jeg praktisk talt elsker å leke med babyen, og ligge på gulvet med ham, prate og kose. Med mitt eldste barn var det litt krevende og kjedelig og jeg bare ventet til duppen, kanskje fordi jeg ikke helt visste hva vi kunne gjøre sammen. Det ble mye bedre da hun begynte å prate og interessere seg for omverdenen i ettårs alderen, fra da av har vi hatt det fint og kost oss masse på turer og utflukter.. 

Tips til hvor jeg bør gå for hjelp? Hva kan jeg gjøre for å endre tankesettet mitt? Jeg er redd jeg ikke innser hvor alvorlig dette er.. 

 

Anonymkode: c2741...2ca

[AnonymBruker]

Snakk med helsesøster

Anonymkode: 530b3...c97

[AnonymBruker]

Du trenger ikke hjelp, du trenger tid. Det er en stor endring med nytt barn, prøv ditt beste  få vil det g å seg til etterhvert som babyen blir større.

Anonymkode: f76ae...2fc

[AnonymBruker]

Huff, så vondt å lese, men godt du ser det selv. Prøv å snakke med helsesøster, kanskje hun kan henvise deg videre om ikke det er helt hennes bord? 

Til deg over som sier det bare vil gå seg til; ærlig talt. 

Masse lykke til ts 

Anonymkode: cc396...281

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Snakk med helsesøster

Anonymkode: 530b3...c97

Utdyp hva helsesøster kan bidra med

Anonymkode: 76e8a...f78

[AnonymBruker]

Jeg er livredd for å forskjellsbehandle barna mine. Kan aldri huske å ha gjort det da de var barn. Men da de ble voksne så ble den ene velfungerende mens den andre sliter. Derfor får jeg dårlig samvittighet ovenfor den som er velfungerende. Fordi jeg bruker mye tid på den som sliter. 

Tror mange foreldre med 2 eller flere barn opplever den dårlige samvittigheten. 

Anonymkode: 953cd...1eb

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar ❤️

Anonymkode: c2741...2ca

[AnonymBruker]

Går din eldste i barnehagen? 
Det er krevende å ha to barn, og som forelder så trenger man et pust i bakken når babyen sover. Men om du føler at dette går utover barnet ditt så snakk med helsesykepleier om følelsene dine.

Anonymkode: 43fe7...f04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Går din eldste i barnehagen? 
Det er krevende å ha to barn, og som forelder så trenger man et pust i bakken når babyen sover. Men om du føler at dette går utover barnet ditt så snakk med helsesykepleier om følelsene dine.

Anonymkode: 43fe7...f04

Ja hun går i bhg, men har kanskje vært der til sammen to uker på to mnd. Hun er i fin form, og det er bra, men har noen ganger feber på natten (som resulterer i én feberfri dag) og halsvondt etc..

Anonymkode: c2741...2ca

[AnonymBruker]

Jeg har det litt sånn med mine. 3 ungdommer. Har en med adhd, en med aspergers og et barn uten diagnoser.

Merker at jeg forventer så mye mer av det barnet uten diagnose. Selv om de er ca på samme alder alle 3. Så blir jeg mer irritert på barnet uten diagnose når hen er vimsete, glemsom, ikke hører etter osv. 

Skulle ønske det ikke var sånn. Og jeg må ta meg i å ikke bli provosert eller irritert over ting hen gjør som jeg ikke reagerer like sterkt på med de andre to.

Tror løsningen er å være obs på det og "fake it till you make it". Snakk med deg selv og korrigere deg selv når du er urimelig.

Anonymkode: 87320...ab3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg er livredd for å forskjellsbehandle barna mine. Kan aldri huske å ha gjort det da de var barn. Men da de ble voksne så ble den ene velfungerende mens den andre sliter. Derfor får jeg dårlig samvittighet ovenfor den som er velfungerende. Fordi jeg bruker mye tid på den som sliter. 

Anonymkode: 953cd...1eb

Og jo du, det merkes.

Jeg er den som fungerer, min søster fungerer ikke. Mine foreldre har ALLTID prioritert min søster som sliter, med all mulig hjelp til absolutt alt. Mens jeg har alltid følt at jeg må holde mine problemer og følelser skjult for mine foreldre for de har mer enn nok med min søster. 

De behandler henne med silkehansker, meg som den som får til alt og trenger ikke hjelp.

Slik har det vært hele barndommen, og jeg har alltid følt meg mindreverdig, mindre elsket, mindre brydd om, fått mindre oppmerksomhet enn min søster fordi mine foreldre alltid har brukt tid på henne, og ikke mer.

Alltid blitt behandlet forskjellig, jeg tåler liksom alt fordi jeg er så ressurssterk, mens min søster er ikke det. Men jeg har nok av problemer selv, men jeg kan bare ikke dele dem med noen.

Så hvis man tror man ikke forskjellsbehandler, men allikevel bruker mye tid på den som sliter, jeg skal garantere deg, DET MERKES.

Anonymkode: 13cb5...63a

[AnonymBruker]

Dette følte jeg også, han var to og et halvt år når lillesøster kom, han var så sjalu, beit barn i barnehagen, i dag er de 5 og snart 3, jeg skulle ønske jeg klarte å gå litt mer fra babyen(med far) så jeg og han hadde hatt mer tid sammen, han har oftere fridager fra barnehagen enn lillesøster, for han trenger det enda❤️
så det er mitt råd, for jeg bommet og ble sur og streng

Anonymkode: 0881b...4ef

[AnonymBruker]

Fint at du ser det selv! Ser mange foreldre som bare utsletter selvfølelsen til eldstebarnet når minste kommer, som hakker og kritiserer, forventer for mye. 

Anonymkode: 5941c...071

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og jo du, det merkes.

Jeg er den som fungerer, min søster fungerer ikke. Mine foreldre har ALLTID prioritert min søster som sliter, med all mulig hjelp til absolutt alt. Mens jeg har alltid følt at jeg må holde mine problemer og følelser skjult for mine foreldre for de har mer enn nok med min søster. 

De behandler henne med silkehansker, meg som den som får til alt og trenger ikke hjelp.

Slik har det vært hele barndommen, og jeg har alltid følt meg mindreverdig, mindre elsket, mindre brydd om, fått mindre oppmerksomhet enn min søster fordi mine foreldre alltid har brukt tid på henne, og ikke mer.

Alltid blitt behandlet forskjellig, jeg tåler liksom alt fordi jeg er så ressurssterk, mens min søster er ikke det. Men jeg har nok av problemer selv, men jeg kan bare ikke dele dem med noen.

Så hvis man tror man ikke forskjellsbehandler, men allikevel bruker mye tid på den som sliter, jeg skal garantere deg, DET MERKES.

Anonymkode: 13cb5...63a

Men seriøst - vil du helst være den som fungerer, men får mindre oppmerksomhet, eller den som ikke fungerer, men får mer oppmerksomhet? Tror "alle" ville valgt å være førstnevnte, og dermed er det noe usjarmerende å sutre over at ikke alt i livet er helt jevnt fordelt og "rettferdig" (?) når man egentlig er ganske heldig alt i alt. 

Om man forskjellsbehandler fordi man ikke bryr seg er det nå én ting, men det er noe annet om foreldrene mangler litt kapasitet pga et veldig krevende søsken. Synd for så vidt, men forståelig (er ikke bare noe jeg sier heller, har selv vokst opp med søsken med rusproblematikk og selvsagt blitt nedprioritert noe når det har stått på som verst der). 

Anonymkode: 66abd...796

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og jo du, det merkes.

Jeg er den som fungerer, min søster fungerer ikke. Mine foreldre har ALLTID prioritert min søster som sliter, med all mulig hjelp til absolutt alt. Mens jeg har alltid følt at jeg må holde mine problemer og følelser skjult for mine foreldre for de har mer enn nok med min søster. 

De behandler henne med silkehansker, meg som den som får til alt og trenger ikke hjelp.

Slik har det vært hele barndommen, og jeg har alltid følt meg mindreverdig, mindre elsket, mindre brydd om, fått mindre oppmerksomhet enn min søster fordi mine foreldre alltid har brukt tid på henne, og ikke mer.

Alltid blitt behandlet forskjellig, jeg tåler liksom alt fordi jeg er så ressurssterk, mens min søster er ikke det. Men jeg har nok av problemer selv, men jeg kan bare ikke dele dem med noen.

Så hvis man tror man ikke forskjellsbehandler, men allikevel bruker mye tid på den som sliter, jeg skal garantere deg, DET MERKES.

Anonymkode: 13cb5...63a

❤️

Anonymkode: 7269f...5f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og jo du, det merkes.

Jeg er den som fungerer, min søster fungerer ikke. Mine foreldre har ALLTID prioritert min søster som sliter, med all mulig hjelp til absolutt alt. Mens jeg har alltid følt at jeg må holde mine problemer og følelser skjult for mine foreldre for de har mer enn nok med min søster. 

De behandler henne med silkehansker, meg som den som får til alt og trenger ikke hjelp.

Slik har det vært hele barndommen, og jeg har alltid følt meg mindreverdig, mindre elsket, mindre brydd om, fått mindre oppmerksomhet enn min søster fordi mine foreldre alltid har brukt tid på henne, og ikke mer.

Alltid blitt behandlet forskjellig, jeg tåler liksom alt fordi jeg er så ressurssterk, mens min søster er ikke det. Men jeg har nok av problemer selv, men jeg kan bare ikke dele dem med noen.

Så hvis man tror man ikke forskjellsbehandler, men allikevel bruker mye tid på den som sliter, jeg skal garantere deg, DET MERKES.

Anonymkode: 13cb5...63a

Men den sim sliter og ikke fungerer trenger det jo mer!

Anonymkode: c4b08...d0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Men den sim sliter og ikke fungerer trenger det jo mer!

Anonymkode: c4b08...d0d

Om det starter så tidlig som i barndommen, kan det ødelegge den mest velfungerende.. Kan umulig være en god følelse. 

Anonymkode: c2741...2ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Fint at du ser det selv! Ser mange foreldre som bare utsletter selvfølelsen til eldstebarnet når minste kommer, som hakker og kritiserer, forventer for mye. 

Anonymkode: 5941c...071

Jeg er livredd for at det har skjedd noen skade. De få månedene han har levd er jo likevel en stund for eldstejenta mi. Føler jeg har forventet alt for mye til tider, og derfor vært unødvendig streng og hakket for mye.. Jeg har snakket med henne, sagt unnskyld, mamma er sliten fordi jeg ikke helt veit hvordan å få til alt enda, ingenting er hennes feil, mamma sier dumme ting når hun er sliten, og det er ikke greit. Også er hun så søt og sier det går bra, vi koser oss med en kopp te.. Men tenk om det ikke går bra da.. Tenk om det er bare noe hun sier.. 

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Dette følte jeg også, han var to og et halvt år når lillesøster kom, han var så sjalu, beit barn i barnehagen, i dag er de 5 og snart 3, jeg skulle ønske jeg klarte å gå litt mer fra babyen(med far) så jeg og han hadde hatt mer tid sammen, han har oftere fridager fra barnehagen enn lillesøster, for han trenger det enda❤️
så det er mitt råd, for jeg bommet og ble sur og streng

Anonymkode: 0881b...4ef

Tusen takk for råd💕Vi prøver så ofte vi kan å få til tid sammen, hun trenger meg, og jeg ser så stor forandring når vi bruker tid sammen. Det er akkurat som at vi lader opp sammen. 

Jeg synes dog det er veldig vanskelig å overlate baby til pappaen sin. Altså, misforstå meg rett, han er kjempeflink med babyen vår, men nå er gutten min i en fase hvor han er ekstra sår og kanskje litt separasjonsangst? Idag hadde han ikke klart å sovne ordentlig i pappaens fang, og da jeg kom hjem bare falt han sammen i armene mine 😭 han er en sånn liten klump som tviholder rundt halsen hvis det har gått for lang tid siden sist. Men det er kanskje slik eldste også føler det noen ganger. Skulle ønske jeg kunne klone meg sjøl. 

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg har det litt sånn med mine. 3 ungdommer. Har en med adhd, en med aspergers og et barn uten diagnoser.

Merker at jeg forventer så mye mer av det barnet uten diagnose. Selv om de er ca på samme alder alle 3. Så blir jeg mer irritert på barnet uten diagnose når hen er vimsete, glemsom, ikke hører etter osv. 

Skulle ønske det ikke var sånn. Og jeg må ta meg i å ikke bli provosert eller irritert over ting hen gjør som jeg ikke reagerer like sterkt på med de andre to.

Tror løsningen er å være obs på det og "fake it till you make it". Snakk med deg selv og korrigere deg selv når du er urimelig.

Anonymkode: 87320...ab3

Det er jo egentlig ganske logisk.. Man vil jo at barna skal være selvstendige, og når de viser små trekk av ting de klarer, legger vi også terskelen høyere for å gjøre ting for dem. Babyer, barn med diagnoser som har utfordringer.. Vi er inneforstått med at de er mer avhengige av oss. Vi har satt en slags grense for oss selv hva de kan klare og alt utenfor den grensen kan vi ikke bli irritert for. Men med feks fireåringer som virker så mye større enn de egentlig er, blir det vanskelig for oss å definere denne grensen. Det gjør oss usikre og dermed mye lettere irritert. 

Det er kanskje litt av det som skjer her også. Høres ut som en fin ting å bare fake it til i make it, plutselig blir det en vane å bare stoppe opp for et øyeblikk 😊

Anonymkode: c2741...2ca

[AnonymBruker]

Du må snu, tenke motsatt. 95% av hverdagslivet må være på eldstes premisser. Skryt, ros, og enda mer skryt og ros. Inkluder og snakk om hvor stor og flink. 

Baby må ha mat, smil, blikkontakt, fysisk kontakt, og selvsagt stell, bad, vask, bleier etc. Da må eldste vente. Da er det ingen bønn. 

Kjøp deg slinger, og seler, og snakk høyt og klart positivt om begge to, så eldste hører du skryter av henne til baby, og samtidig lærer henne at baby er flott også. 

Det er annerledes med nummer to, du kan ikke ha samme ene fokus, og baby prioriteringer. Da vil eldste bli i veien. Fokuser på eldste, baby er med. 

Anonymkode: a95f6...174

[AnonymBruker]

Lurer litt på hva du legger i rollelek? Barn har først og fremst behov for å bli sett. Dagens foreldre inntar mer og mer rollen som lekekamerat for barna sine. Det er jo krevende og skaper forventninger hos barnet at du alltid skal fylle hverdagen deres med lek og morro. 
Hva er feil med å drikke en kopp kaffe, slappe av litt mellom øktene? Feilen blir at du har vendt barnet ditt til at det er du som står for lek og underholdning. 
Dette blir mye mer merkbart når man får flere barn og tiden skal fordeles på flere. 
Barn har helt klart godt av å lære seg å leke selv og være i sitt eget selskap. Ikke helt tiden selvsagt.

Det som gjør det vanskelig nå, er at dette skjer når et nytt barn kommer inn i familien. Og det kan nok føles ekstra sårt for eldste. 
 

Anonymkode: ef9e7...f9b