Sosiale sammenkomster med andre foreldre

[AnonymBruker]

Har nettopp kommet hjem etter å tilbrakt hele ettermiddagen/kvelden med en gruppe andre foreldre fra klassen til barnet mitt i forbindelse med Halloween (4 klasse). Jeg HATER smalltalk, er helt elendig på det og takler dårlig sosiale settinger med folk jeg egentlig ikke kjenner. Er jeg i en setting hvor det serveres alkohol går det greit, for da får jeg litt drahjelp av alkoholen (blir aldri drita), men det er jo ikke akkurat passende når man er sammen med andre foreldre og barna. Det går bra er det maks 1-2 andre, men blir det en hel svær gjeng, "drukner" jeg i de andre og forsvinner inn i meg selv. 

Føler på det samme hver gang, at jeg er "hun litt rare", "veldig stille", som ingen egentlig kjenner eller er interessert i å bli kjent med. Jeg skiller meg ut fra de andre, er singel og alenemor (mens de andre er gift og har vært gift i årevis), leier (mens de selvfølgelig eier), er 10 år yngre enn dem,  har bare ett barn (mens de selvfølgelig har 2 eller 3), jobber i butikk (mens de selvfølgelig har mastergrader og jobber i store konsern).. Føler meg såååå mislykka og dum, og vet at jeg aldri hadde blitt invitert hadde det ikke vært for at barnet mitt er venner med deres barn. Setter pris på at de prøver å inkludere meg, men føler jeg blir totalt ignorert når vi er sammen - ingen henvender seg til meg og jeg blir alltid sittende utenfor..

Jeg elsker å være mamma, men akkurat denne biten av foreldrerollen syntes jeg er helt forferdelig  Kan bruke dagevis på å stresse og grue meg på forhånd før disse sammenkomstene. 

Finnes det noen andre som meg?? Noen tips til hvordan jeg skal holde ut dette de neste årene? Er helt på gråten

 

Anonymkode: 9ca50...5fb

[AnonymBruker]

Hei du😊

Jeg er en av de eldre mødrene, med hus, jobb og mann. Føler meg akkurat like dum som deg. Gjør alt jeg kan for å sosialisere, men syns det er kjempevanskelig! Føler og jeg ikke har noe til felles med de andre, og at det blir litt sånn påtvunget. Forstår deg 100% 😅

Anonymkode: 37233...eb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei du😊

Jeg er en av de eldre mødrene, med hus, jobb og mann. Føler meg akkurat like dum som deg. Gjør alt jeg kan for å sosialisere, men syns det er kjempevanskelig! Føler og jeg ikke har noe til felles med de andre, og at det blir litt sånn påtvunget. Forstår deg 100% 😅

Anonymkode: 37233...eb4

Samme her og jeg føler meg så utenfor 🙈 Snakket akkurat med min venninne som er «ekstremt vellykket» som var på en Halloween-samling i dag og hadde tatt en hvit løgn og skylt på babyen sin for å dra hjem igjen. Tror noen mennesker elsker sånne ting og vi andre hater det. 

Anonymkode: 69ef4...622

[AnonymBruker]

Jeg er også gift, har hus og er gammel, men hater som deg disse settingene! Må bare gjennom det. Det avtar utover barneskolen, og på ungdomsskolen er det i alle fall over 😅 Kanskje du kan bestemme deg for et pr tre spørsmål/tema du kan bringe på banen? Så har du i alle fall bidratt litt med noe smalltalk

Anonymkode: c6708...563

[AnonymBruker]

Jeg er odså sånn. Føler meg som en alien og at alle andre er normale👽

Anonymkode: 2f830...217

[AnonymBruker]

De der tilstelningene er så kleine! Ingen som blir kjent med noen nye der, alle snakker med de en kjenner fra før. Det er altfor mange der på en gang til at det er en fin arena for å bli kjent med de andre foreldrene. Skjønner ikke hvorfor de tviholder på disse når det er kun et fåtall som faktisk liker det?!? 
 

Da er det bedre da barna var mindre og det var ‘lekegrupper’ på 4-5 barn. Da får man mer kontakt med de andre foreldrene. Det er der jeg har kommet i kontakt med ett par andre foreldre. Men som aleneforsørger så stiller man sinnsykt dårlig. Det virker som de gifte tror vi er smittsomme eller noe! 
 

Nå er ungen min på 6. trinn, og enda skal de ha minst to tilstelninger i året hvor foreldre og barn er der sammen. Men vi dropper det i år! Etter så mange år vet jeg at det ikke er verdt tiden og innsatsen. 

Anonymkode: fb96a...d9f

[AnonymBruker]

Godt vi er flere 😅 Se etter andre som du ser sliter litt, så kan dere prate om hvor kleint det er 😄

Anonymkode: 37233...eb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

De der tilstelningene er så kleine! Ingen som blir kjent med noen nye der, alle snakker med de en kjenner fra før. Det er altfor mange der på en gang til at det er en fin arena for å bli kjent med de andre foreldrene. Skjønner ikke hvorfor de tviholder på disse når det er kun et fåtall som faktisk liker det?!? 
 

Da er det bedre da barna var mindre og det var ‘lekegrupper’ på 4-5 barn. Da får man mer kontakt med de andre foreldrene. Det er der jeg har kommet i kontakt med ett par andre foreldre. Men som aleneforsørger så stiller man sinnsykt dårlig. Det virker som de gifte tror vi er smittsomme eller noe! 
 

Nå er ungen min på 6. trinn, og enda skal de ha minst to tilstelninger i året hvor foreldre og barn er der sammen. Men vi dropper det i år! Etter så mange år vet jeg at det ikke er verdt tiden og innsatsen. 

Anonymkode: fb96a...d9f

Jeg har aldri tenkt over hvem som er i forhold/ alene. Har nok med meg sjøl jeg, prøve å overleve 😅

Anonymkode: 37233...eb4

[AnonymBruker]

«Du» var akkurat på Halloween fest hjemme hos meg, i min fine villa som jeg eier med min mann og tre barn.  Og vet du hva, jeg gjør mitt beste for å inkludere, inviterer alle. Jeg kan bare gjøre SÅ mye. Jeg skjønner at det er vanskeligere for deg og jeg prøver å være hyggelig, men jeg feiler. Jeg inviterer og inkluderer, og prøver å snakke med «deg» (mennesker som du beskriver) men når jeg får 0 i retur fordi du er sjenert og føler deg malplassert, da vet ikke jeg heller hva jeg skal gjøre🤷🏼‍♀️ Jeg er ingen «social butterfly” jeg heller, så jeg prøver mitt beste, men du må også prøve. Du må gi noe tilbake. Jeg enker absolutt ingenting negativt om deg, men jeg vet ikke om andre eller bedre måter å inkludere deg på enn å invitere og tørrprate litt og se hvordan det går…

Anonymkode: a6451...a3d

[AnonymBruker]

Vi er flere ja! Kom akkurat hjem selv hva noe lignende.. helt grusomt og jeg har mange år igjen! 😔

Anonymkode: 56d86...0cb

[AnonymBruker]

Jeg er liksom litt lik mange av de du snakker om.. Men orker ikke å forholde meg til dem likevel.

Så jeg blir som du, stille og innadvendt. Og det er ubehagelig å kjenne på at andre kanskje synes jeg er litt rar, men så vet jeg at kidsa mine synes jeg er god nok 😊 Ja, og så mannen min da. 

Anonymkode: 9e4da...ddc

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

«Du» var akkurat på Halloween fest hjemme hos meg, i min fine villa som jeg eier med min mann og tre barn.  Og vet du hva, jeg gjør mitt beste for å inkludere, inviterer alle. Jeg kan bare gjøre SÅ mye. Jeg skjønner at det er vanskeligere for deg og jeg prøver å være hyggelig, men jeg feiler. Jeg inviterer og inkluderer, og prøver å snakke med «deg» (mennesker som du beskriver) men når jeg får 0 i retur fordi du er sjenert og føler deg malplassert, da vet ikke jeg heller hva jeg skal gjøre🤷🏼‍♀️ Jeg er ingen «social butterfly” jeg heller, så jeg prøver mitt beste, men du må også prøve. Du må gi noe tilbake. Jeg enker absolutt ingenting negativt om deg, men jeg vet ikke om andre eller bedre måter å inkludere deg på enn å invitere og tørrprate litt og se hvordan det går…

Anonymkode: a6451...a3d

Uff da. Starkas deg! 
Vi har også villa,tre barn og er sosiale. Men jeg klarer likevel å føle empati og gi respons på det TS uttrykker. 
TS, jeg tenker at dette er kjempetøft. Jeg var der selv da jeg var alene med mitt eldste barn. Det opplevdes som ensomt og jeg følte meg annerledes. Jeg prøvde derfor å minne meg på at dette ikke var mine ekte venner. Prøv å bruke minst mulig energi på å tenke over sitasjonen før, under og etter sammenkomstene. Kom deg gjennom det. Og jobb så med nettverket av gode venner, kanskje noen i lik/mer lik situasjon som deg. Uansett sender jeg deg en kjempestor stor klem! Heier på deg!!! 

Anonymkode: 0b986...6c3

[Måneklokke]

Du spør hvordan du skal komme deg igjennom de neste årene, og jeg anbefaler virkelig å øve på smalltalk! Jeg var dritdårlig på det før, men nå smalltalker jeg som bare det. 
 

For meg er trikset å gå tilbake til velkjente temaer. For eksempel nærmeste høytid (hvordan skal dere feire jul da?), en serie som alle ser på (hva synes du om Nytt på nytt denne uken?) eller noe så enkelt som å kommentere hva ungene driver med. 
Du kommer utrolig langt med å vise interesse for samtalepartneren og stille spørsmål, folk elsker virkelig å prate om seg selv! 

Du kan også google «how to small talk» og få noen tips og triks, men stort sett er det øvelse som gjør mester. 

Det verste er at disse sammenkomstene faktisk blir gøyere av smalltalk. Det blir aldri «shit det var sykt gøy å gå på halloweenfest, dæven så mange kule folk jeg møtte!», men det blir i alle fall overlevbart.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

«Du» var akkurat på Halloween fest hjemme hos meg, i min fine villa som jeg eier med min mann og tre barn.  Og vet du hva, jeg gjør mitt beste for å inkludere, inviterer alle. Jeg kan bare gjøre SÅ mye. Jeg skjønner at det er vanskeligere for deg og jeg prøver å være hyggelig, men jeg feiler. Jeg inviterer og inkluderer, og prøver å snakke med «deg» (mennesker som du beskriver) men når jeg får 0 i retur fordi du er sjenert og føler deg malplassert, da vet ikke jeg heller hva jeg skal gjøre🤷🏼‍♀️ Jeg er ingen «social butterfly” jeg heller, så jeg prøver mitt beste, men du må også prøve. Du må gi noe tilbake. Jeg enker absolutt ingenting negativt om deg, men jeg vet ikke om andre eller bedre måter å inkludere deg på enn å invitere og tørrprate litt og se hvordan det går…

Anonymkode: a6451...a3d

Jeg føler du misforstod innlegget mitt, vet ikke om du følte deg truffet på en eller annen måte, men innlegget mitt var ikke ment som et angrep på de som bor i hus, har flere barn og er gift. Veldig synd at du tolket det sånn, kanskje jeg formulerte meg dårlig. 

TS

Anonymkode: 9ca50...5fb

[AnonymBruker]

Måneklokke skrev (4 minutter siden):

Du spør hvordan du skal komme deg igjennom de neste årene, og jeg anbefaler virkelig å øve på smalltalk! Jeg var dritdårlig på det før, men nå smalltalker jeg som bare det. 
 

For meg er trikset å gå tilbake til velkjente temaer. For eksempel nærmeste høytid (hvordan skal dere feire jul da?), en serie som alle ser på (hva synes du om Nytt på nytt denne uken?) eller noe så enkelt som å kommentere hva ungene driver med. 
Du kommer utrolig langt med å vise interesse for samtalepartneren og stille spørsmål, folk elsker virkelig å prate om seg selv! 

Du kan også google «how to small talk» og få noen tips og triks, men stort sett er det øvelse som gjør mester. 

Det verste er at disse sammenkomstene faktisk blir gøyere av smalltalk. Det blir aldri «shit det var sykt gøy å gå på halloweenfest, dæven så mange kule folk jeg møtte!», men det blir i alle fall overlevbart.

Det var en god ide, må øve meg på det jeg og. Youtube har jeg ikke tenkt på, finnes sikkert masse der! Og bøker om tema 👍

Anonymkode: 37233...eb4

[AnonymBruker]

For det første må du komme deg ut av selvmedlidenheten. Det er ikke mer synd på deg enn på andre. Så må du slutte å se på andre mennesker som en eneste masse. De er individer de også! (For nei. ALLE foreldrene i klassen har ikke «selvsagt»  mastergrad, jobber i svære konsern og eier stor villa).

Så må du rett og slett ta deg selv i nakken. Du må bidra i sosiale sammenhenger. Du må yte. Interessere deg for andre. Tenk at du skal være en rollemodell for barnet ditt slik at barnet blir sosialt kompetent. Øv. Prøv. Invester.

Anonymkode: 88841...652

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Uff da. Starkas deg! 
Vi har også villa,tre barn og er sosiale. Men jeg klarer likevel å føle empati og gi respons på det TS uttrykker. 
TS, jeg tenker at dette er kjempetøft. Jeg var der selv da jeg var alene med mitt eldste barn. Det opplevdes som ensomt og jeg følte meg annerledes. Jeg prøvde derfor å minne meg på at dette ikke var mine ekte venner. Prøv å bruke minst mulig energi på å tenke over sitasjonen før, under og etter sammenkomstene. Kom deg gjennom det. Og jobb så med nettverket av gode venner, kanskje noen i lik/mer lik situasjon som deg. Uansett sender jeg deg en kjempestor stor klem! Heier på deg!!! 

Anonymkode: 0b986...6c3

Jeg er ikke «sosial» jeg heller, jeg har en Halloween fest fordi det er viktig for barna mine. Jeg utrykte sympati, og har full forståelse for at det er vanskelig for TS, jeg sier bare at det er vanskelig å vite hva man skal gjøre. Skal jeg overdrive det fordi jeg vet «TS» er i en annen situasjon enn oss andre? Føles det ok for ts? Jeg er redd for å gjøre noe feil, jeger redd for å gjøre gir mye og jeg er redd for å gjøre for lite. jeg er ikke superflink på det sosiale selv. Jeg ser at en som TS skiller seg ut, men vet ikke helt hva som er riktig å gjøre. Hun må gjøre noe selv også, for mange rundt er usikre. 

Anonymkode: a6451...a3d

[AnonymBruker]

Jeg hater å sosialisere med andre småbarnsforeldre. Det går stort sett i intetsigende og kjedelig barnepjatt. Jeg driter da langveis i ungene deres, og har ingen interesse av å snakke om matserveringen i barnehagen eller lignende vås.

Anonymkode: 3255c...b16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg føler du misforstod innlegget mitt, vet ikke om du følte deg truffet på en eller annen måte, men innlegget mitt var ikke ment som et angrep på de som bor i hus, har flere barn og er gift. Veldig synd at du tolket det sånn, kanskje jeg formulerte meg dårlig. 

TS

Anonymkode: 9ca50...5fb

På en måte, for jeg hadde «en som deg» på besøk i kveld. Jeg tenkte skikkelig på det da hun gikk. Vil veldig gjerne at hun skal trives, men det er vanskelig å vite hva som er rett å gjøre. Er hun stille fordi hun føler seg utenfor, eller fordi hun helst ikke ønsker så mye kontakt? Skal jeg gjøre noe ekstra for å inkludere henne(jeg kan godt det) men hun er så stille at jeg vet ikke om hun ville tolket det som frekt? Jeg vil ikke være hun overbærende dama som skal «forbarme seg» over den stakkars alenemoren. Det er rett og slett vanskelig å vite hva som er riktig å gjøre. Jeg vet ikke, jeg prøver, og så blir det sikkert feil🤷🏼‍♀️

Anonymkode: a6451...a3d

[AnonymBruker]

Når min datter gikk på barneskolen hadde vi slike sammenkomster flere ganger i året. Jeg sliter veldig i sosiale settinger, faktisk såpass at jeg ikke klarer å stå I jobb. Det som holdt meg oppe gjennom slike arrangementer var at jeg visste at det var bra for barnet mitt og for de andre barna. For hver gang det var julegrøt, ballspill på en søndag etc ble klassen mer og mer sammensveiset. I dag er gjengen ferdig utdannet, noen er samboere og har barn. De holder sammen den dag i dag. Gjennom tenårene  var det enkelt å vite om overnatting hos Guro var hos Guro og ikke ett skalkesjul for å ruse seg, ingen av ungene hadde noe å tjene på å lyve fordi de visste hvor lett vi voksne snakket sammen. Om ikke vi ringte hverandre vi voksne, så møttes vi på butikken og vekslet noen ord og løgner ble fort avslørt. 

Se fremover, fokuser på hva som gir barna en trygg og god oppvekst. Takk til de ildsjelene som har orket å dra i gang år etter år. Familien som hvert eneste år stilte opp med åpne dører.

Anonymkode: 992a2...b98