Slitsom mor - andre som har det sånn?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Det hjelper nok ikke å lese "ti på topp"-lister for å finne ut av dette med narsissisme, det er nemlig store variasjoner innenfor diagnosen, og de aller fleste er heller ikke "full blown" da hadde du ikke tvilt. Men selvsagt, jeg kjenner heller ikke din mor og kan ikke si noe. Min mor har trekk av narsissisme og er samtidig omsorgsfull, men det er på hennes premisser, til syvende og sist handler det om hva henne eller hva hun vil. Hun kunne gjøre mange ting som hun mente "var for meg", eller "til mitt beste" selv om jeg hadde helt motsatt mening. 

Anonymkode: 710c6...e23

Ja, det er en del trekk med narsissime jeg føler overhodet ikke passer. F.eks så er hun i stand til å føle sympati/empati, hun bryr seg oppriktig om andre og er glad i dem. Hun har ikke noe grandiost bilde av seg selv.

Det eneste som stemmer på en prikk er hennes evne til å manipulere andre slik at ingenting noen gang er hennes feil. Jeg var i tyveårene før jeg oppdaget det og det var ganske skremmende. Det virker ikke som om det er bevisst, men en forsvarsmekanisme fordi hun ikke takler å ha feil. Selv om den minste ting. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger fra jeg var liten av jeg har fått høre at jeg misforsto, hørte feil, at det var det hun EGENTLIG mente, at jeg misforsto med vilje, var vanskelig, var melodramatisk osv. Alt var alltid min feil og slik er det enda.

Ellers vil jeg si at jeg takker for alle svarene og leser dem alle. Spesielt også de som har kommet med gode tips og innspill, jeg får bare ikke svart på alt. 

TS

Anonymkode: 0ff24...cfa

[Gjest ti10]

Høres ut som flere eldre jeg kjenner, men det er jo ikke alle som gjør alle tingene som moren din gjør.

Eldre kan være ganske masete, det er vel fordi de er ensomme. Så det er nok grunnen til at hun ringer så ofte. Det er som oftest enslige eldre som er på den måten du beskriver.

Eldre blir gjerne mer selvopptatte, de kan dure i vei med egne ting uten å spørre hvordan du har det. Detaljerte beskrivelser av hva de har hatt til middag den siste uken, men ikke spørre om hvordan det gikk på jobbintervjuet, gratulere med ny jobb eller hus, eksamen osv.

Gjentakelser er vel gjerne litt fordi hun ikke fikk svar på det første gang hun sa det, eller at hun fremdeles er irritert på det hun fortalte, og vil tømme seg.

Men jeg tror ikke du får gjort så mye med det, med mindre hun plutselig får utvidet omgangskretsen dramatisk ...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

 Jeg er delvis enig med deg. Samtidig er jeg lei av å ha dårlig samvittighet. Jeg er lei av at det alltid er jeg som må endre meg, tilpasse meg og "ha feil". Slik har det vært gjennom hele barndommen. Min mor har alltid vært overkjørende, aldri innrømmet noen feil og alt har alltid ligget på meg.

Det gjør at jeg automatisk får dårlig samvittighet for at jeg blir sliten og lei. Som trekker meg enda mer ned og gjør meg enda mer sliten etter å ha pratet med henne.

TS

Anonymkode: 0ff24...cfa

Min samboers mor er på samme måte.

Men han er enebarn - og må ta alt alene. Hun har vært singel lenge, og er nå veldig syk. Veldig like samtaler som dere har - en monolog uten like. Veldig hyppige samtaler, kan ringe om og om igjen. 

I sine friskere dager var hun også i overkant, men på INGEN måte slik. 

Selvsagt kommer samboeren min til å savne sin mor den dagen hun dør - men det er ikke dagens versjon og den belastningen det er han kommer til å savne. Nå bare gruer han seg til besøk osv - det er rimelig intenst. 

Anonymkode: fc8da...3ee

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Selvsagt kommer samboeren min til å savne sin mor den dagen hun dør - men det er ikke dagens versjon og den belastningen det er han kommer til å savne. Nå bare gruer han seg til besøk osv - det er rimelig intenst. 

Anonymkode: fc8da...3ee

Dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg kommer også til å savne min mor når hun dør, jeg er ekstremt glad i henne. Men på en måte føler jeg at jeg allerede har mistet henne. I hvert fall delvis. Det som er nå i dag er nærmest en karikatur av hvordan hun var.

TS

Anonymkode: 0ff24...cfa

[AnonymBruker]

lillevill skrev (25 minutter siden):

ikke meningen å kaste rundt med diagnoser men kanskje hun har ADHD ?

Næ, høres mer ut som begynnende kognitiv svikt. Trenger ikke å være så alvorlig som Alzheimer, men dette ligner nesten på en prikk på sånn mora mi var. Begynte straks før hun ble 80. 
Dvs hun hadde alltid vært spesiell, egne meninger og veldig sta. De sosiale antennene var et eget kapittel. Samtidig kunne hun være veldig fin med folk, fungerte i mange år som «psykolog» over telefon for flere i familien, bla ei som mistet mannen sin ung i en ulykke. 

Disse trekkene forsterket seg, inntil hun fikk en alzheimerdiagnose. Hun ble aldri kjempepreget av sykdommen, kjente oss igjen og de siste årene var mye av «skarpheten» borte, hun fikk (tro det eller ei) en mykere personlighet. Men da bodde hun ikke lenger hjemme. 

Hvertfall, hun kunne være et mareritt på telefonen. Når vi pratet, måtte hun ha fullt fokus. Hvis fex en av de små barna mine skrek, sloss osv. fikk jeg høre det. Da skrek de unormalt mye osv 😂

Hun ringte oftere og oftere, teknologi ble vanskeligere enn før, inntil det ble umulig. 
 

En dag var det opplyst på radio at det kunne være glatt på veien. (I indre strøk).

Kjørte på jobb, var travelt så sjekka ikke telefonen før kl 10-11. Det var da 17(!) anrop fra henne, ringte henne og da var det det at hun var livredd fordi hun visste jeg måtte kjøre på jobb. Jeg har 6 min med bil til jobb og bor i ytre strøk, var ikke glatt på veien i hele tatt. 
 

Har ingen råd, annet enn å være obs på begynnende kognitiv svikt. 
Så kan det være nyttig å tenke på at en dag forstummer telefonen, for alltid. Har flere ganger tatt meg i å ønske å ringe til henne, det tok et par år etter at hun døde før jeg sletta nr hennes….

Anonymkode: 830b2...426

[Bacteria]

Carrot skrev (46 minutter siden):

Så i bunn og grunn er du lei av din mor og det at hun blir eldre? Jeg blir litt sånn selv og tar meg i det, jeg tenker at jeg selv en dag skal bli så gammel og at jeg håper mine unger ikke føler slik overfor meg.. Og det gir meg også evnen til å være "snillere" mot mine egne foreldre tross all historikk og ballast.. For jeg kommer nok til å savne de når de ikke lengre er her uansett hvor irritert jeg til tider måtte bli fordi deres liv ikke er helt kompatibelt med mitt.. De er foreldrene mine, jeg bør i utgangspunktet være like vennlig mot dem som jeg ønsker mine egne barn skal være mot meg i grunnen, som andre slektninger og venner osv osv osv.. som jeg ønsker være som person.. 
bare en tanke.. 

Syns den kommentaren var litt unødvendig. Som sagt, mamma var akkurat lik og det må være lov å si at man er sliten. 
Jeg hadde også småbarn og jobb i tillegg. 
 

(Jeg er anonym over her 😅 med mor som ringte 17 ganger, forresten)

Endret 27. oktober 2021 av Bacteria

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg har faktisk tenkt på det, men når jeg leser kjennetegnene til narsissime så er det veldig få av dem som faktisk stemmer.

Men hun er selvopptatt til det ekstreme. De fleste samtaler ender opp med å dreie seg om henne og hennes sykdom. Nå har jeg selv hatt en del helsemessige utfordringer i det siste og tilbrakt en del tid hos lege/sykehus. Hun tenker mye på meg og ringer meg jevnlig for å høre hvordan det går. Men alle samtalene er like - etter jeg har sagt hvordan det går, så forteller hun de samme anekdotene fra da jeg var syk som liten og så hvordan hun kan relatere min erfaring til hennes eget sykdomsbilde. Hver gang.

Hennes selvopptatthet er noen ganger så ekstrem at det blir pinlig. Som da vi traff en gammel nabo av henne som fortalte at hans sønn var diagnostisert med kreft og hadde store smerter hver dag. 

"Åh, jeg har ikke vondt, jeg. Med min sykdom så har jeg heller bla-bla-bla-bla..." begynte min mor med en gang, uten å overhodet kommentere den stakkars sønnen og hans far. Jeg hadde lyst å synke gjennom gulvet av skam. 

TS

Anonymkode: 0ff24...cfa

Sånn ble moren min etter masse kraftige cellegift kurer..hjernen gik tilbake til et slags barnestadiet hvor det bare var meg meg meg. Vet ikke om hun har vært syk og fått noen slike type behandlinger?  

Anonymkode: 26552...b16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

 Dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg kommer også til å savne min mor når hun dør, jeg er ekstremt glad i henne. Men på en måte føler jeg at jeg allerede har mistet henne. I hvert fall delvis. Det som er nå i dag er nærmest en karikatur av hvordan hun var.

TS

Anonymkode: 0ff24...cfa

Ja, der sier du det.

Min samboer har tatt flere seriøse alvorsprater med henne. Sagt ifra at han er sliten - og at hun må be fastlegen henvise til psykolog.

Hennes svar etterhvert: «blablabla monolog om sykdom og dagens detaljer - fastlegen min spurte om jeg ikke skulle snakke med psykolog, men jeg sa nei - hvorfor skal jeg det? Jeg har da ingenting å snakke med en psykolog om?».

Sånn fem minutter etter at ens voksne barn har sagt «jeg klarer ikke å bli brukt som søppelbøtte, du MÅ snakke med psykolog». 

Asså. Det er bare så egoistisk og trangt i forståelsen. 

Men vi så jo dette mange år i mildere grad i yngre og langt friskere alder, så det er nok en blanding av ulike faktorer. 

Mine foreldre er like gamle - dog mye friskere (som har mye å si), men det kognitive blir SÅ åpenbart når man sammenlikner. Enorm forskjell. 

Anonymkode: fc8da...3ee

[AnonymBruker]

Mye av det du beskriver tror jeg er ganske typisk for eldre. Jeg har en mor som nærmer seg 80 og det blir ganske mye detaljerte utredninger om trivialiteter og gjentagelser av disse. Mye av grunnen tror jeg er at når man bor alene og ikke lenger har en jobb å gå til eller masse folk rundt seg, så har man aldri noen å ventilere smått og stort med. Man kan jo forestille seg at man selv bor alene og ikke har jobb eller er utstrakt nettverk, så blir det gjerne de små tingene man prater om. 

Og når det kommer til teknologi så skjønner jeg godt at dette kan være en utfordring for eldre. Heldigvis er min mor ganske oppegående og klarer fint å håndtere tv, mobil og laptop, men ikke uten en del support fra meg. Ofte er det ikke reelle tekniske problemer, men manglende evne til å skrelle bort uvesentligheter og navigere seg rundt i applikasjoner når det plutselig er blitt gjort oppdateringer eller andre endringer. Selvfølgelig kan tålmodigheten bli litt tynnslitt i blant når man stadig får telefoner om at "nå ser den siden helt annerledes ut enn tidligere", "jeg vil ikke trykke på akseptere cookies, men det kommer opp hver gang" og "hvorfor finner jeg ikke igjen den annonsen som lå på Facebook i går når jeg går inn i dag" osv. Mye bekymring for å gjøre feil og irritasjon over endringer.

Men mamma har alltid vært der for meg, og er det i veldig stor grad fortsatt og hun er den jeg er nærmest her i livet. Aner ikke hvordan jeg skal klare meg uten henne, så jeg er så tålmodig jeg bare kan for det er det minste jeg kan gjøre for henne. Men nå har jeg heller aldri hatt en del av de problemene du har nevnt m.t.p at du beskriver henne som veldig selvopptatt og uten evne til å se egne feil etc.

Anonymkode: 21d11...1ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mye av det du beskriver tror jeg er ganske typisk for eldre. Jeg har en mor som nærmer seg 80 og det blir ganske mye detaljerte utredninger om trivialiteter og gjentagelser av disse. Mye av grunnen tror jeg er at når man bor alene og ikke lenger har en jobb å gå til eller masse folk rundt seg, så har man aldri noen å ventilere smått og stort med. Man kan jo forestille seg at man selv bor alene og ikke har jobb eller er utstrakt nettverk, så blir det gjerne de små tingene man prater om. 

Ja dette er et godt poeng. merker jo det på meg selv. ble sykt kjedelig av meg når livet bestod av hjemmekontor og alt nedstengt og isolasjon. ble jo helt kløn på alt som er sosialt.

Anonymkode: 26552...b16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Næ, høres mer ut som begynnende kognitiv svikt. Trenger ikke å være så alvorlig som Alzheimer, men dette ligner nesten på en prikk på sånn mora mi var. Begynte straks før hun ble 80. 
Dvs hun hadde alltid vært spesiell, egne meninger og veldig sta. De sosiale antennene var et eget kapittel. Samtidig kunne hun være veldig fin med folk, fungerte i mange år som «psykolog» over telefon for flere i familien, bla ei som mistet mannen sin ung i en ulykke. 

Disse trekkene forsterket seg, inntil hun fikk en alzheimerdiagnose. Hun ble aldri kjempepreget av sykdommen, kjente oss igjen og de siste årene var mye av «skarpheten» borte, hun fikk (tro det eller ei) en mykere personlighet. Men da bodde hun ikke lenger hjemme. 

Hvertfall, hun kunne være et mareritt på telefonen. Når vi pratet, måtte hun ha fullt fokus. Hvis fex en av de små barna mine skrek, sloss osv. fikk jeg høre det. Da skrek de unormalt mye osv 😂

Hun ringte oftere og oftere, teknologi ble vanskeligere enn før, inntil det ble umulig. 
 

En dag var det opplyst på radio at det kunne være glatt på veien. (I indre strøk).

Kjørte på jobb, var travelt så sjekka ikke telefonen før kl 10-11. Det var da 17(!) anrop fra henne, ringte henne og da var det det at hun var livredd fordi hun visste jeg måtte kjøre på jobb. Jeg har 6 min med bil til jobb og bor i ytre strøk, var ikke glatt på veien i hele tatt. 
 

Har ingen råd, annet enn å være obs på begynnende kognitiv svikt. 
Så kan det være nyttig å tenke på at en dag forstummer telefonen, for alltid. Har flere ganger tatt meg i å ønske å ringe til henne, det tok et par år etter at hun døde før jeg sletta nr hennes….

Anonymkode: 830b2...426

Men med all respekt: dette begynte i 80-årene hos din mor.

Tror du det ville vært det samme om det skjedde ved 60 år? Det er tilfelle hos oss. 

Om svigermor går bort når hun er 80-90 har vi hatt gode 20-30 år med veldig intens kommunikasjon uten noen gjensidig interesse for barn/barnebarn. Det er slitsomt når man har eneansvaret. 

At noen surrer rundt 80+ hadde jeg vært mer forberedt på. Og jeg har søsken som min eventuelt fremtidig surrete gamle mor kan ringe. 

Ei venninne av meg har drevet med disse samtalene med sin far siden han var 50 år pga Parkinsons.....altså ja. 

Anonymkode: fc8da...3ee

[Bacteria]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mye av det du beskriver tror jeg er ganske typisk for eldre. Jeg har en mor som nærmer seg 80 og det blir ganske mye detaljerte utredninger om trivialiteter og gjentagelser av disse. Mye av grunnen tror jeg er at når man bor alene og ikke lenger har en jobb å gå til eller masse folk rundt seg, så har man aldri noen å ventilere smått og stort med. Man kan jo forestille seg at man selv bor alene og ikke har jobb eller er utstrakt nettverk, så blir det gjerne de små tingene man prater om. 

Og når det kommer til teknologi så skjønner jeg godt at dette kan være en utfordring for eldre. Heldigvis er min mor ganske oppegående og klarer fint å håndtere tv, mobil og laptop, men ikke uten en del support fra meg. Ofte er det ikke reelle tekniske problemer, men manglende evne til å skrelle bort uvesentligheter og navigere seg rundt i applikasjoner når det plutselig er blitt gjort oppdateringer eller andre endringer. Selvfølgelig kan tålmodigheten bli litt tynnslitt i blant når man stadig får telefoner om at "nå ser den siden helt annerledes ut enn tidligere", "jeg vil ikke trykke på akseptere cookies, men det kommer opp hver gang" og "hvorfor finner jeg ikke igjen den annonsen som lå på Facebook i går når jeg går inn i dag" osv. Mye bekymring for å gjøre feil og irritasjon over endringer.

Men mamma har alltid vært der for meg, og er det i veldig stor grad fortsatt og hun er den jeg er nærmest her i livet. Aner ikke hvordan jeg skal klare meg uten henne, så jeg er så tålmodig jeg bare kan for det er det minste jeg kan gjøre for henne. Men nå har jeg heller aldri hatt en del av de problemene du har nevnt m.t.p at du beskriver henne som veldig selvopptatt og uten evne til å se egne feil etc.

Anonymkode: 21d11...1ca

Hehe, ja uff. Tror dette er typisk ja. Trenger ikke ha med demens og gjøre men blir gjerne mer uttalt da. Demente glemmer i tillegg at de allerede har ringt 10 ganger, samt at hemninger forsvinner litt. 
Mamma elsket tv-serien Himmelblå, koste seg med å se den igjen og igjen når vi kjøpte den på DVD til henne. Naive som vi var, skaffet vi flere filmer på DVD. 
Det vi ikke tenkte på var at menyen som kommer opp har forskjellig design på forskjellig serie/film, og det fikset hun ikke. 
Ble noen telefoner da gitt…
😅

[Carrot]

Bacteria skrev (17 minutter siden):

Syns den kommentaren var litt unødvendig. Som sagt, mamma var akkurat lik og det må være lov å si at man er sliten. 
Jeg hadde også småbarn og jobb i tillegg. 
 

(Jeg er anonym over her 😅 med mor som ringte 17 ganger, forresten)

Det var ikke meningen å såre deg eller TS, men det å bli lei betyr ikke at man ikke kan eie den følelsen uten at det er negativt. Jeg har vokst opp med mye dritt fra min mor og jeg har i en lang periode kuttet all kontakt, i en periode har det gått bedre osv osv så jeg kjenner også den siden  -  det jeg forsøker si er at man kan ta ansvar selv for sin del av forholdet og at det ikke alltid er slik at det er foreldrene som er kjærnen til den følelsen man selv får. 

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert det er verken diagnose eller sykdom som ligger bak denne atferden, da kjenner jeg i så fall mange eldre mennesker som har en diagnose! De er på mange måter akkurat slik som TS beskriver, og jeg tror det handler mest om livsstil. Min svigermor er akkurat lik, og det handler ikke om verken diagnose eller sykdom, men hun er ekstremt selvopptatt, eier ikke filter, går i sin egen lille boble og følger ikke med i tiden, og er umulig å diskutere med. 

Mange eldre tusler mye hjemme, enten alene, eller sammen med ektefelle. Det er samme tralten hver dag med faste rutiner og vaner, og lite ytre stimuli. Da blir man veldig opptatt av det som er nær seg selv, og ting som er små for oss, blir kjempestore for dem. 
Og de er ikke så veldig interessert i, eller ser noe behov for at de skal endre seg. De blir egentlig litt som små barn igjen.

Anonymkode: c9fe2...e50

[AnonymBruker]

Carrot skrev (24 minutter siden):

Det var ikke meningen å såre deg eller TS, men det å bli lei betyr ikke at man ikke kan eie den følelsen uten at det er negativt. Jeg har vokst opp med mye dritt fra min mor og jeg har i en lang periode kuttet all kontakt, i en periode har det gått bedre osv osv så jeg kjenner også den siden  -  det jeg forsøker si er at man kan ta ansvar selv for sin del av forholdet og at det ikke alltid er slik at det er foreldrene som er kjærnen til den følelsen man selv får. 

Ja, jeg som deg kuttet ut min mor da hun forandret helt personlighet og ble veldig selvopptatt og vanskelig og sa veldig stygge ting mens pappa snakket med meg på tlf, og så ble hun veldig fake når hun snakket med meg. Hun var rastisist, egoistisk og slem. og veldig syk. 

Jeg skulle gjerne hatt en samtale til med henne men nå er hun borte. Angrer jo på at jeg ikke tok telefonen oftere når hun var i live. Men det var utrolig slitsomt å stå i. 

Anonymkode: 26552...b16

[AnonymBruker]

Tror ikke vi skal hive diagnoser som adhd og narsissisme i hytt og pine. Ja hun maser og gjentar seg og prater mer enn hun lytter. Du må bli flinkere til å sette grenser. Evt ta på headsett og si ja og ha mens du gjør husarbeide hvis du tenker at hun trenger noen å snakke med. Må du legge deg, så
vær klar og tydelig på at nå må du legge på, og så gjør du det.

Anonymkode: db1db...6b5

[AnonymBruker]

(meg over som sa vi ikke skulle hive diagnoser etter folk)

ADHD-folk er generelt ekstremt masete og enser ikke at den andre prøver å avslutte samtalen.

Anonymkode: db1db...6b5

[KjøttOPP]

Min mor er akkurat likedan, og jeg tror hennes påtrengende atferd skyldes en uttalt ensomhet. Er strevsomt i lengden det der, for en føler at en er en viktig figur i hennes liv, for hun har jo ingen andre. Men det er like feil å bruke sine barn for ventilering og tidsfordriv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, egentlig. Dvs hun har alltid hatt trekk som å gjenta seg selv, snakke mye og fort, overkjøre andre, være utålmodig og vil ha svar/ting gjort med en eneste gang uten å vente, ikke forstå teknologi osv. Men da hun var yngre var dette bare svakheter/trekk med personligheten hennes, med alderen har disse tingene bare blitt verre og mer ekstreme jo eldre hun blir.

TS

Anonymkode: 0ff24...cfa

Høres veldig likt ut med min svigerfar. Det du beskrev i hovedinnlegget kunne vært en samtale mellom ham og min mann. Han ringer ofte på de mest ugunstige tidspunkt også. Midt i arbeidsdagen (min mann har mye hjemmekontor, og svigerfar tenker da at han kan prate når som helst for han er jo «bare hjemme»), midt under middagen eller når barna skal legges.
Virker som han ikke husker når vi spiser eller har leggetid og blir veldig fornærmet når det påpekes. 
Jeg har spurt min mann om det kan være gryende tegn på demens, men han sier at faren alltid har vært sånn. Nå som eldre enkemann har det imidlertid blitt verre, og siden min mann er enebarn og svigerfar ikke har søsken eller noe nettverk, blir det alltid min mann han ringer til. 

Det beste er nok bare å «jatte med», og prøve å hjelpe de så godt man kan. Når svigerfar har tekniske problemer med tv eller mobil, prøver min mann å forklare at han må få noen andre til å se på dette, da vi bor en flyreise unna. Som regel gjør han da dette. 

Jeg hadde selv noen lignende utfordringer med min egen mor. Hun kunne ringe mye i perioder og klage over ulike problemer. Men hun hadde en sykdom som ga kognitiv svikt. Hun er død i dag, og det er rart med det men jeg savner faktisk noen av disse samtalene.

Jeg sier ikke at dette ikke er irriterende og frustrerende, for det er det absolutt. Men den dagen de ikke ringer mer og er borte for godt, da settes det hele inn i et annet perspektiv. 

Anonymkode: 6ccc0...526

[AnonymBruker]

For å svare litt generelt på flere av tingene som har kommet opp her:

- Ang. diagnoser så er det vel ingen av oss som kan si noe om hva evt har eller ikke har.  Men jeg er temmelig sikker på at jeg kan si at hun har enkelte narsissistiske trekk, som manipulering, sykelig mangel på evne til å innse feil og fokus på at hun alltid skal få det slik hun vil ha det. De fleste av oss har vel trekk fra ulike diagnoser, så akkurat det er ikke uvanlig, men akkurat disse tingene er temmelig utpreget hos henne. I tillegg til hennes ekstreme tempo og intensitet når hun prater, hvor hun roter i setninger og ord fordi hun prater så fort og så mye.

- Hun er ikke ensom. Dvs jeg kan jo ikke vite hvordan hun egentlig føler det, men det er ikke slik at jeg er den eneste hun har. Ja, hun er enke og bor alene. Men jeg har som sagt søsken som hun ringer vel så ofte som til meg og de besøker henne også oftere (bor i samme bygd, jeg bor lenger unna). Hun har voksne barnebarn hun prater med, hun har naboer som hun går på kaffebesøk hos og de til henne. Hun har annen familie og venner hun kan prate med, som kommer på besøk i blant og som hun også kan besøke (sistnevnte er bare litt vanskelig pga hennes utfordringer med bevegelse og førlighet).

- Det er sånn sett "godt" å lese at mye av hennes oppførsel er vanlig og at flere kjenner det igjen. Det er jo ikke for hverken dem eller pårørende å ha det slik, men godt at det ikke bare er meg. Og at det er lov å kjenne på at man blir sliten. Siden min mor og jeg har et litt anstrengt forhold fra før pga de utfordringene jeg har nevnt, så fører det til at jeg har mindre mentalt overskudd å gå på når det gjelder henne og blir dermed fortere sliten og irritabel enn hva kanskje andre gjør. Det er min største utfordring.

- Det er gode råd dette med å være mer aktiv og ta mer styring. Jeg gjør det de gangene jeg har overskudd til det. Når jeg ikke orker så blir jeg passiv, tar på høytaler-lyd, sier ja og ha og spiller noe mens hun har monolog. For jeg har forsøkt mange ulike teknikker og ingen av dem fører frem. Det er som å prate til en vegg, og det er like mye monolog og avbrytelser uansett hva jeg forsøker å si. Dette med å bare legge på klarer jeg ikke, det føles ekstremt frekt å bare legge på når noen prater og jeg vil ikke lage dårlig stemning. Ja, det er frekt av henne å ikke respektere når jeg sier jeg må gå, men jeg føler det å være frekk tilbake ikke er en god løsning for meg.

TS

Anonymkode: 0ff24...cfa