Alle betror seg til meg.

[AnonymBruker]

Var litt usikker på hvor jeg skulle opprette denne tråden, for det virker nesten mest som en mer åndelig sak enn en sosial sak egentlig. Uforklarlig iallefall. Siden det påvirker meg sosialt og jeg ikke egentlig er noe religiøs eller hekta på det åndelige prøver jeg likevel her.

Helt fra jeg var ung har der vært slik at mennesker, også folk jeg ikke kjenner, betror seg til meg. Alle refererer til at det er noe spesielt med meg som får dem til å fortelle, og som ung satte jeg pris på det. Etterhvert som mitt eget liv ble strevsomt nok begynte det å veie tungt på meg at alle mulige mennesker av en eller annen årsak betror meg de verste historier. Ofte "Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg forteller deg dette. Dette har jeg aldri fortalt til noen før."

Overgrep, voldtekter, vold og alt vondt som kan skje et menneske, av en eller annen grunn renner det ut til meg. Så ofte at i perioder har jeg holdt meg kun til mennesker jeg kjenner godt, for jeg bærer allerede på så mange fæle historier, og jeg har selv opplevd såpass mye vondt at jeg egentlig prøver hardt å ha fokus på det gode i livet. Trenger det. 

Senest i helga. En kvinne ba om å få sette seg ned på benken ved siden av meg, og bare etter få høflige setninger om omgivelsene, og jeg ikke spesielt imøtekommende for å innlede en skikkelig samtale, så forteller hun en forferdelig livshistorie. 

Noe ved meg får slikt til å skje, selv nå som jeg er blitt ganske tilbakeholden sosialt med folk jeg ikke kjenner akkurat på grunn av dette. Helt ærlig hadde jeg lyst til å løpe da hun begynte å fortelle, men det kan jeg jo ikke. Ikke når noen plutselig forteller noe svært personlig, sårt og vanskelig. 

Som nevnt er jeg ikke religiøse eller noe, men på en måte forstår jeg jo at jeg må utstråle noe, for ingen andre jeg kjenner opplever slikt. Jeg er så utrolig mentalt sliten av dette. Hvordan kan jeg unngå det, uten å være ufin? Er det noen som opplever tilsvarende?

Anonymkode: 680c2...4cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

En kvinne ba om å få sette seg ned på benken ved siden av meg, og bare etter få høflige setninger om omgivelsene, og jeg ikke spesielt imøtekommende for å innlede en skikkelig samtale, så forteller hun en forferdelig livshistorie. 

Kanskje det beste for deg hadde vært å ikke si noen setninger i det hele tatt? Kan du ha på øretelefoner og lytte til musikk i slike situasjoner (eller late som om du snakker i mobilen) slik at folk skjønner at du er opptatt og at folk dermed ikke snakker til deg?

Anonymkode: c89ef...62a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Alle refererer til at det er noe spesielt med meg som får dem til å fortelle

Jeg tenker at du er et medfølende menneske og at det er lett for andre mennesker å oppdage at du er det. Noen mennesker bruker kun et par sekunder med observasjon av et annet menneske før de merker at det mennesket er medfølende eller ikke.

Anonymkode: c89ef...62a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kanskje det beste for deg hadde vært å ikke si noen setninger i det hele tatt? Kan du ha på øretelefoner og lytte til musikk i slike situasjoner (eller late som om du snakker i mobilen) slik at folk skjønner at du er opptatt og at folk dermed ikke snakker til deg?

Anonymkode: c89ef...62a

Burde det være nødvendig? Jeg satt i egne tanker, og innbød ikke akkurat til betroelser. Burde man tro. Jeg svarte knapt og litt avvisende, og kikket på omgivelsene. Likevel kommer slike betroelser. 

Anonymkode: 680c2...4cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tenker at du er et medfølende menneske og at det er lett for andre mennesker å oppdage at du er det. Noen mennesker bruker kun et par sekunder med observasjon av et annet menneske før de merker at det mennesket er medfølende eller ikke.

Anonymkode: c89ef...62a

Jeg er et medfølgende menneske ja, og det er akkurat det som er problemet for min del. Det er tungt å bære på alle livsskjebner jeg får høre om. Jeg orker ikke flere. 

Anonymkode: 680c2...4cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Burde det være nødvendig? Jeg satt i egne tanker, og innbød ikke akkurat til betroelser. Burde man tro. Jeg svarte knapt og litt avvisende, og kikket på omgivelsene. Likevel kommer slike betroelser. 

Anonymkode: 680c2...4cb

Nei det burde ikke være nødvendig. Men når enkelte mennesker mangler antenner og lignende så kan det være lurt å beskytte seg mot uønskede samtaler ved å gjøre det som jeg foreslo.

Anonymkode: c89ef...62a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er et medfølgende menneske ja, og det er akkurat det som er problemet for min del. Det er tungt å bære på alle livsskjebner jeg får høre om. Jeg orker ikke flere. 

Anonymkode: 680c2...4cb

Jeg forstår deg veldig godt. Det er viktig at du setter grenser og beskytter deg selv mot ting som ikke er bra for deg.

Når slike personer begynner å snakke til deg, kan du eventuelt si at det ikke passer for deg å snakke?

Anonymkode: c89ef...62a

[AnonymBruker]

Jeg er også et slikt menneske som ofte får slike betroelser. Jeg har etterhvert lært meg å vere heldig avvisende. Det er ikke enkelt, men det er ikke mitt ansvar å stå opp for de menneskene.

Anonymkode: 3c69d...4c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

En kvinne ba om å få sette seg ned på benken ved siden av meg, og bare etter få høflige setninger om omgivelsene, og jeg ikke spesielt imøtekommende for å innlede en skikkelig samtale, så forteller hun en forferdelig livshistorie. 

Var det flere benker i nærheten som den kvinnen kunne ha satt seg ned på? I så fall kunne du ha sagt at du foretrekker å sitte alene.

Anonymkode: c89ef...62a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg forstår deg veldig godt. Det er viktig at du setter grenser og beskytter deg selv mot ting som ikke er bra for deg.

Når slike personer begynner å snakke til deg, kan du eventuelt si at det ikke passer for deg å snakke?

Anonymkode: c89ef...62a

Jeg tror jeg må prøve, men det er veldig vanskelig når det kommer så brått på at det blir litt "Ble du voldtatt som barn sier du? Ok, men jeg må gå nå!", uansett hva jeg sier. 

Jeg er blitt flinkere til å styre unna med en gang folk får litt fortrolig tone, men før de egentlig har sagt noe alvorlig, men når det kommer altfor brått på, og ordene allerede er ute har jeg ikke hjerte til å stikke av. Det er jo ting det koster mennesker å si høyt, og er det ute kan jeg liksom ikke være så grusom. 

Jeg prøver også å fremstå som litt overfladisk og ikke en person å betro seg til generelt, men likevel skjer slike ting for ofte. 

Øynene mine viser en del til. Så kanskje kontaktlinser. Jeg vet ikke jeg. 

Anonymkode: 680c2...4cb

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik.

Og jeg øver meg litt på hvordan jeg møter andre. Som f.eks smiler jeg alltid, men jeg gir deretter ikke mere.
Så prøver jeg å rette fokuset til noe jeg gjør, når noen kommer og oppsøker meg. ( en mobil, bok mm) Jeg viser tydelig at jeg er opptatt.

Jeg prøver også å la være å spørre. For jeg mener at man burde høre svaret om man spør noen om noe. ( som hvordan det går)

Jeg liker ikke være avvisende. Men sannheten er at jeg er nødt til å prioritere meg.

Også tror jeg noen spesielt krevende folk også senser mennesker som gir og gir. Så jeg er litt gjerrig på hvem jeg gir mere til.

Ofte forsvinner de, om de ikke får tid og fokus.

Det er grisevanskelig. Og resultatet ble også at meg, var det ingen plass til i livet mitt.

Jeg ser også det nå, som jeg har blitt mere kritisk til folk jeg gir og er der for. At livet mitt har vært fylt av folk som bare tar og tar, og prater og prater. Jeg tror ikke noen av de har spurt meg om meg, eller hva jeg synes på 30 år. De vet ingenting om meg rett og slett, for jeg har aldri kommet til ordet.

Jeg prøver å endre.

 

Anonymkode: bdad7...9d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er også et slikt menneske som ofte får slike betroelser. Jeg har etterhvert lært meg å vere heldig avvisende. Det er ikke enkelt, men det er ikke mitt ansvar å stå opp for de menneskene.

Anonymkode: 3c69d...4c1

Godt å høre at jeg ikke er den eneste. Jeg prøver, men er tydeligvis ikke flink nok til å virke avvisende. Noe jeg faktisk prøver på generelt etterhvert. Avvisende eller overfladisk. 

Anonymkode: 680c2...4cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er helt lik.

Og jeg øver meg litt på hvordan jeg møter andre. Som f.eks smiler jeg alltid, men jeg gir deretter ikke mere.
Så prøver jeg å rette fokuset til noe jeg gjør, når noen kommer og oppsøker meg. ( en mobil, bok mm) Jeg viser tydelig at jeg er opptatt.

Jeg prøver også å la være å spørre. For jeg mener at man burde høre svaret om man spør noen om noe. ( som hvordan det går)

Jeg liker ikke være avvisende. Men sannheten er at jeg er nødt til å prioritere meg.

Også tror jeg noen spesielt krevende folk også senser mennesker som gir og gir. Så jeg er litt gjerrig på hvem jeg gir mere til.

Ofte forsvinner de, om de ikke får tid og fokus.

Det er grisevanskelig. Og resultatet ble også at meg, var det ingen plass til i livet mitt.

Jeg ser også det nå, som jeg har blitt mere kritisk til folk jeg gir og er der for. At livet mitt har vært fylt av folk som bare tar og tar, og prater og prater. Jeg tror ikke noen av de har spurt meg om meg, eller hva jeg synes på 30 år. De vet ingenting om meg rett og slett, for jeg har aldri kommet til ordet.

Jeg prøver å endre.

 

Anonymkode: bdad7...9d5

❤ Åh jeg blir så glad for å høre at det ikke bare er meg. Beklager det altså, men jeg har aldri hørt om andre som opplever dette, og har lurt på hva i all verden det kan være jeg gjør galt. Eller rett, om jeg hadde satt pris på det, slik som da jeg var yngre. Altså det er jo hyggelig å bli ansett som et sympatisk menneske, men jeg har så mye å streve med selv, og har hørt så mange tunge historier. Jeg har bare lyst på ro nå. Ikke å bli opprørt og trist av forferdelige skjebner. Det går innpå meg, og jeg har bare ikke plass til dette nå. 

Jeg passer også på at jeg ikke omgås mennesker som bare tar og ikke gir, for det har jeg brent meg på tidligere, men dette er jo ofte ukjente. Aldri møtt før, og ser gjerne aldri igjen. De tømmer seg til meg, og jeg vet ikke hvordan det går med dem videre. 

Anonymkode: 680c2...4cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Var det flere benker i nærheten som den kvinnen kunne ha satt seg ned på? I så fall kunne du ha sagt at du foretrekker å sitte alene.

Anonymkode: c89ef...62a

Må man gå så langt? Ja det var flere benker. Jeg synes det var litt rart at hun likevel spurte om å sette seg der med meg, men jeg var veldig i egne tanker og ikke så på vakt. 

Anonymkode: 680c2...4cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Må man gå så langt? Ja det var flere benker. Jeg synes det var litt rart at hun likevel spurte om å sette seg der med meg, men jeg var veldig i egne tanker og ikke så på vakt. 

Anonymkode: 680c2...4cb

Ja, det ser slik ut.

Anonymkode: c89ef...62a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, det ser slik ut.

Anonymkode: c89ef...62a

Det tror jeg ikke at jeg klarer, men takk for tipset likevel, for det jeg kan klare er å si "Ja jeg skulle akkurat til å gå nå uansett.", og så gå. 

Problemet er at neste gang er det neppe en lik situasjon. Da sitter jeg kanskje innesperret i et bussete, og skal mye lengre, eller er iallefall i helt annen situasjon. 

Anonymkode: 680c2...4cb

[AnonymBruker]

Jeg velger heller å være en lav IQ idiot fremfor å tåle dette. Hvorfor gir andre meg problemene deres? 
 

- takk, det var en fin gave … 

Hvorfor klarer ikke mennesker å tenke at: hvis jeg har dette behovet, hvor mange mennesker før meg har hatt det nøyaktig samme behovet? Kanskje jeg ikke skal gjøre det? 
 

 

Anonymkode: d3906...5b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg velger heller å være en lav IQ idiot fremfor å tåle dette. Hvorfor gir andre meg problemene deres? 
 

- takk, det var en fin gave … 

Hvorfor klarer ikke mennesker å tenke at: hvis jeg har dette behovet, hvor mange mennesker før meg har hatt det nøyaktig samme behovet? Kanskje jeg ikke skal gjøre det? 
 

 

Anonymkode: d3906...5b3

Det kan du si, men tydelig at folk ikke tenker slik. 

Anonymkode: 680c2...4cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det tror jeg ikke at jeg klarer, men takk for tipset likevel, for det jeg kan klare er å si "Ja jeg skulle akkurat til å gå nå uansett.", og så gå. 

Problemet er at neste gang er det neppe en lik situasjon. Da sitter jeg kanskje innesperret i et bussete, og skal mye lengre, eller er iallefall i helt annen situasjon. 

Anonymkode: 680c2...4cb

Ja, det er lurt om du går i slike situasjoner.

På bussen kan du kanskje ha en bok eller musikk på ørene for å unngå slike samtaler, eller late som  at du sover/dupper av?

Anonymkode: c89ef...62a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, det er lurt om du går i slike situasjoner.

På bussen kan du kanskje ha en bok eller musikk på ørene for å unngå slike samtaler, eller late som  at du sover/dupper av?

Anonymkode: c89ef...62a

Ja, men dette har vært et problem i absolutt alle mulige sosiale situasjoner, og dessverre er jeg egentlig en veldig sosial person, så det er også vanskelig å alltid være avvisende. Jeg har jo lyst til å prate med folk og ha det hyggelig, men så plutselig, etter noen morsomme vitser, forteller fyren i baren meg om de såreste ting han har opplevd, eller hun jeg fleipet med betror sin dypeste grusomme hemmelighet, eller han jeg danset med finner et øyeblikk til å dra frem noen traumatiske hendelser, og så videre. 

Jeg vil bare ha det kjekt,og så vipps står jeg med begge bena i det igjen. 

Anonymkode: 680c2...4cb