Å sette seg selv først

[martitt]

Lang historie kort. 

Jeg har opplevd mye traumatisk i livet, og står nå i en familie og helsesituasjon som er veldig krevende, og som jeg må stå i livet ut. 

Jeg har i tillegg cfs etter kreftbehandling, og orker ikke så mye annet enn det jeg må stå i. 

Jeg har blitt ufør pga alle disse belastningene, og har heller ikke vært så veldig snill med meg selv. Jeg setter alle andre først, bygger de opp og hjelper det jeg er god for. Føler ikke jeg strekker til for barna slik som jeg ønsker. Det kan liksom ikke bli bra nok føler jeg. Jeg ønsker de jo så inderlig godt. (Jente på 9, gutt på 5 med autisme, ektemann har narkolepsi) 

Jeg er min egen verste kritiker, og dømmer meg selv nord og ned når jeg føler jeg har mislykket. Jeg har verdens snilleste, mest tålmodige, stødigste, forståelsesfulle ektemann. Og barna er mine største skatter❤️

Uansett, nå som jeg er ufør prøver jeg å bruke tiden fornuftig. Som å bygge meg selv opp igjen, slik at jeg kan føle meg vel med meg selv.  Akseptere at jeg faktisk gjør en j***a god jobb, og at jeg faktisk er fryktelig sterk og tøff som har kommet dit jeg er idag. Den veien har vært veldig bratt og med mange vanskelige hindere. 

Så nå går jeg på yoga, og opplever masse følelser som må ut. Idag renner tårene bare noen ser på meg, og føler meg overveldet og sårbar. Prøver å være snill med kroppen og ivareta den på den måten den trenger, og ikke bare putte i meg noe drittmat jeg får lyst på.

Og så må jeg tillate meg selv å feile. Det gjør alle, og det er helt greit! 

Man må jo være sterk selv for å være sterk for andre. 

[Entern]

Du er nødt til å sette deg selv først til du blir bedre 🙂

 

[AnonymBruker]

martitt skrev (22 minutter siden):

Lang historie kort. 

Jeg har opplevd mye traumatisk i livet, og står nå i en familie og helsesituasjon som er veldig krevende, og som jeg må stå i livet ut. 

Jeg har i tillegg cfs etter kreftbehandling, og orker ikke så mye annet enn det jeg må stå i. 

Jeg har blitt ufør pga alle disse belastningene, og har heller ikke vært så veldig snill med meg selv. Jeg setter alle andre først, bygger de opp og hjelper det jeg er god for. Føler ikke jeg strekker til for barna slik som jeg ønsker. Det kan liksom ikke bli bra nok føler jeg. Jeg ønsker de jo så inderlig godt. (Jente på 9, gutt på 5 med autisme, ektemann har narkolepsi) 

Jeg er min egen verste kritiker, og dømmer meg selv nord og ned når jeg føler jeg har mislykket. Jeg har verdens snilleste, mest tålmodige, stødigste, forståelsesfulle ektemann. Og barna er mine største skatter❤️

Uansett, nå som jeg er ufør prøver jeg å bruke tiden fornuftig. Som å bygge meg selv opp igjen, slik at jeg kan føle meg vel med meg selv.  Akseptere at jeg faktisk gjør en j***a god jobb, og at jeg faktisk er fryktelig sterk og tøff som har kommet dit jeg er idag. Den veien har vært veldig bratt og med mange vanskelige hindere. 

Så nå går jeg på yoga, og opplever masse følelser som må ut. Idag renner tårene bare noen ser på meg, og føler meg overveldet og sårbar. Prøver å være snill med kroppen og ivareta den på den måten den trenger, og ikke bare putte i meg noe drittmat jeg får lyst på.

Og så må jeg tillate meg selv å feile. Det gjør alle, og det er helt greit! 

Man må jo være sterk selv for å være sterk for andre. 

Har du ansvar for barna dine?

Anonymkode: 99c89...ab9

[martitt]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Har du ansvar for barna dine?

Anonymkode: 99c89...ab9

Ja, sammen med min mann. De har alltid førsteprio og mangler ingenting. 

[AnonymBruker]

Ja, sett deg selv først det trenger kroppen din. Jeg har ME, og er stort sett helt sengeliggende. (Cfs = me). Jeg MÅ gjøre ting som gjør meg glad. I perioder har jeg kun vært hos lege og sykehus, og ikke kunnet gjøre noe ekstra. Da merker jeg mørke tanker komme snikende.

Jeg passer på å gjøre noe for meg selv de dagene jeg kan. Se litt på YouTube, se en episode av noe i stua med mannen, sette meg på verandaen og få frisk luft, chatte med venner. Når man ikke har energi blir det viktig å gjøre noe greit for seg selv hver dag, hvis ikke føles livet veldig meningsløst.

Du er god nok som du er, og ingen kan si at du må gjøre mer eller mase på deg. Du er syk. Du trenger å sørge for å klare å akseptere, og det høres ut som at du kanskje er på vei dit nå. Det er så vanskelig, men så viktig. Livet blir litt bedre når man klarer å akseptere. Ikke hver dag, men stort sett. Du er god nok, og du fortjener å ha en god hverdag selv med sykdom.

Anonymkode: 92b81...643

[Zooey]

Du må sette deg selv først for å ha energi til andre. Jeg merker det jo på folk rundt meg hvis de ikke har det bra. Slik vil folk merke det på deg også.