På tide å avlive katten?

[AnonymBruker]

Vi har en hunnkatt på 14 år. Hun utviklet epilepsi for ett års tid siden. Vi brukte lang tid på å finne frem til riktig medisin da hun hadde en infeksjon som dyrlegen mente at forårsaket anfallene, så i en lengde periode gikk hun på antibiotika. Nå har hun gått på fenemal (tabletter) i fem måneder, og har kun hatt 4 anfall i denne perioden. Men siden oppstart av fenemal har hun blitt mer og mer borte i seg selv. Leker aldri lenger, er svimmel og mister balansen innimellom, glemmer at hun akkurat har spist og står og venter ved matplassen sin, men spiser stadig mindre. Sover mesteparten av tiden, ser sløv ut, soner ut og virker fjern. Men kan male når man koser med henne, kan vaske seg etter spising, kan strekke seg (men blir mindre og mindre av dette også). Hun får en kvart tablett tre ganger for dag (morgen, ettermiddag og kveld). Idag fikk hun et anfall bare to timer etter hun fikk første medisindose. Man må følge med på henne hver dag for hun kan få skjelvinger (forløp til anfall), og da må man dytte i henne en kvart tablett for å unngå at det bikker over i et fullverdig anfall. 

Hun er en skygge av seg selv. Kan ikke være utendørs alene da vi er engstelige for at hun skal rote seg vekk, at vi ikke finner henne igjen og at hun skal bli liggende og lide. Men tror ikke hun lider. Likevel mener jeg det ikke er god dyrevelferd å la dette fortsette i samme sporet fremover. Vi kan ikke gå ned på dosen av fenemal da hun får anfall, og å øke dosen vil bare sløve henne ned ytterligere.

Jeg ønsker avliving, men andre i husstanden ønsker at hun skal få leve slik hun har det nå. Jeg føler jeg tenker mest på dyrets ve og vel, mens de andre er mest opptatt av å ha katten i live da det er vanskelig å gi slipp. Jeg tenker at når jeg ikke kunne tenke meg å bytte plass med dyret, bør dyret få slippe. Det handler om å la henne beholde litt verdighet, i den grad dyr "bryr seg" om sånt. Men dyr "er" bevegelse og instinkter. Og det er ingenting igjen at hennes opprinnelige vesen, bortsett fra at hun fortsatt har livslyst da hun tross alt spiser. Men er dette alene nok? Skal vi la henne leve som en "grønnsak" som av og til ligger og skjelver og åpenbart er engstelig fordi hun ikke forstår hva som foregår (anfallsaktivitet) og vi er ute av huset og ikke oppfatter dette? Dette kan jo skje flere ganger i uka, da anfallsaktiviteten er vanskelig å forutsi.

Noen råd? Tanker? 

 

Anonymkode: bf411...04a

[AnonymBruker]

Hvordan er pus i øynene? De mister gnisten når de er klare for å gå videre. Så dette ser du nok du som kjenner pusen.

Anonymkode: 58bbb...d79

[Morten1]

Jeg er enig i deg TS, Man kan lese seg opp og ned samt høre med leger, men ingen kan snakke kattespråk så vi vet jo ikke helt hvordan det er for katten under disse anfallene. 

Normalt sett er det vel ikke uvanlig at folk holder liv i dyrene sine forlenge kun fordi er glad i de. Men man glemmer fort hvordan kanskje dyret selv har det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvordan er pus i øynene? De mister gnisten når de er klare for å gå videre. Så dette ser du nok du som kjenner pusen.

Anonymkode: 58bbb...d79

Det er nok fremdeles en gnist der, når hun har litt gode stunder, kan sitte og vaske seg, ligge og kose seg på favorittplassen. Men for det meste er hun jo i søvn, eller sløver. Men hun har nok fremdeles litt liv igjen i øynene ja. Men det er vanskelig å se henne så sløv og redusert mye av tiden. Vanskelig å være bekymret og stresset ifbm. om hun ligger og lider med rykninger og i verste fall får et anfall når vi er vekke fra huset. Men om katten lider, det tror jeg ikke. 

Synes dette er kjempevanskelig. Skal ta en prat med veterinæren i morgen og forhøre meg litt mer. Kanskje hun bare skal få leve litt til, slik hun har det nå. 

Anonymkode: bf411...04a

[TacoTore]

Så lenge det litt gnist i øynene og katten ikke har det vondt så synes jeg den burde få lov til å leve litt til, men skader ikke å ta en prat med veterinæren. 

[AnonymBruker]

Morten1 skrev (1 minutt siden):

Jeg er enig i deg TS, Man kan lese seg opp og ned samt høre med leger, men ingen kan snakke kattespråk så vi vet jo ikke helt hvordan det er for katten under disse anfallene. 

Normalt sett er det vel ikke uvanlig at folk holder liv i dyrene sine forlenge kun fordi er glad i de. Men man glemmer fort hvordan kanskje dyret selv har det.

Jeg var alene med katten idag når hun fikk anfall, og hun vrælte av skrekk. Forvirret i en halvtime etterpå. Hun har heldigvis anfall nokså sjelden, men bli mer og mer svekket for hver gang synes jeg. Og medisinen gjør henne bare sløv.

Ja, det verste er at andre i husstanden er fornøyde bare så lenge hun er her, og sover og sløver vekk. Jeg skulle ønske hun hadde mer livskvalitet, men de litt bedre stundene blir sjeldnere og sjeldnere. Takk for innspill!

Anonymkode: bf411...04a

[Lorieen]

La katten slippe. Hun har hatt et langt liv.

[AnonymBruker]

Så utrolig trist å høre. Har selv hatt mange katter som jeg elsket, de blir virkelig familie og det er vondt å ta en slik avgjørelse. Vi hadde en katt her som ble hele 18 år, hun holdt seg godt hele veien annet enn at hun var gammel og forsiktig, men når hun begynte å bli «senil» og kunne sitte å stirre i en vegg i timevis, tisset på seg og hele katten var bare «borte» i blikket, da innså vi at hun ikke hadde det noe godt lenger og valgte å avlive.

Du kan få mange forskjellige svar her, men det er du som kjenner katten din best og må nesten ta avgjørelsen med familien. Har ikke katten det noe godt og lider så burde den få slippe. Har den livsgnist, spiser og leker og medisinene funker fint så kan den jo få gå ut den siste tiden. En katt på 14 har neppe veldig lenge igjen ❤️

Anonymkode: 7c18f...d28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er nok fremdeles en gnist der, når hun har litt gode stunder, kan sitte og vaske seg, ligge og kose seg på favorittplassen. Men for det meste er hun jo i søvn, eller sløver. Men hun har nok fremdeles litt liv igjen i øynene ja. Men det er vanskelig å se henne så sløv og redusert mye av tiden. Vanskelig å være bekymret og stresset ifbm. om hun ligger og lider med rykninger og i verste fall får et anfall når vi er vekke fra huset. Men om katten lider, det tror jeg ikke. 

Synes dette er kjempevanskelig. Skal ta en prat med veterinæren i morgen og forhøre meg litt mer. Kanskje hun bare skal få leve litt til, slik hun har det nå. 

Anonymkode: bf411...04a

Ja, det er veldig vanskelig. Men snakk med veterinæren. Jeg hadde en gammel katt, som var syk de siste årene, og som var slik som din er nå. En dag så var det veldig tydelig at pus ville gå videre. Da var vi forberedt på det, og det tok en uke fra vi så det til pus fikk sovne inn.

Det var forøvrig en fin opplevelse, om en kan si det på den måten, selv om det var veldig trist. Veterinæren var veldig fin, og hadde ingen andre kunder der. Det var tent levende lys inne på rommet.

Anonymkode: 58bbb...d79

[Morten1]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg var alene med katten idag når hun fikk anfall, og hun vrælte av skrekk. Forvirret i en halvtime etterpå. Hun har heldigvis anfall nokså sjelden, men bli mer og mer svekket for hver gang synes jeg. Og medisinen gjør henne bare sløv.

Ja, det verste er at andre i husstanden er fornøyde bare så lenge hun er her, og sover og sløver vekk. Jeg skulle ønske hun hadde mer livskvalitet, men de litt bedre stundene blir sjeldnere og sjeldnere. Takk for innspill!

Anonymkode: bf411...04a

Mye av det du har skrevet så langt i tråden har jeg selv opplevd med egen katt og andre med katter jeg kjenner har hatt samme erfaring. Kattene blir sløve, sover mye, spiser mindre, lite leken og lite ute. Det er ikke til å stikke under en stol heller at alderen til katten er jo ikke den yngste, selv om noen kan blir mye eldre. 

Jeg oppfatter de andre i familien din som litt egoistiske når de kun vil at den skal være der, opplever disse hvordan katten blir når den får annfall?

[AnonymBruker]

Utrolig trist å høre. Jeg har katt selv og er veldig glad i han, men jeg tenker litt sånn at man må vurdere om dyret har et godt liv og ikke tviholde på det å ha dyret bare fordi dyret ikke lider på den måten at de har store smerter eller lignende. Man må også se på hva slags livskvalitet dyret har og vurdere om dyret har det godt.

Dette er nok ingen lett avgjørelse og det er nok trist å se henne sånn, men håper dere får tatt en avgjørelse som føles rett.

Anonymkode: 5cd3e...970

[AnonymBruker]

Enig med deg, TS. Katten vet jo ikke at den har epilepsi, og at anfallene er 'ufarlige'. Det må være ekstremt skremmende å ha anfall hele tiden. Så er det sløvheten, forvirringen etc. Nei, ikke et godt liv. 

Ta en prat med de andre i husstanden. Spør om de tror katten har det bra med å være så sløv og redd hele tiden. Forklar at noen ganger er det best for dyr å slippe, selv om det er vanskelig for oss mennesker å gi slipp. Men, vi må tenke på dyrets beste

Anonymkode: 21bca...cc0

[Mooza]

Det høres ut som den skal få lov til å slippe. 

Du får forberede husstanden på dette, og si at katten skal slippe å lide, og det handler ikke om dem og deres følelser. 

Men for all del. Mistet min katt nå som ble 16 år. Hun hadde en slags astma og var  dårlig i perioder. Etter som hun ble eldre så merket vi at hun ble verre, var irritert, sov svært mye og noe forvirret.. Snakket med vetrinæren på siste sjekk før jeg kom inn med henne og der han sa at jeg nok gjerne måtte vurdere det. Da tok jeg først katten og stakk hjem. 

Hun fikk en siste sommer, og mye oppmerksomhet og kos. Men så dro vi inn med henne og hun sovnet i mine armer. Den lille purien min.

 

 

 

[Helene]

Det er vondt. Men du kan ikke la katten ha det vondt. Det er endel av ansvaret du har som dyreeier. Du må la henne gå. 

[Blomsterpotta]

Hva ville du selv ønsket om du var denne katten? Ville du følt du hadde ett fullverdig liv?

Jeg ville avlivet snarest mulig og latt katten slippe flere anfall. Epileptiske anfall er utrolig slitsomt og mange blir helt slått ut i ettertid og må sove noen timer. Snakker av erfaring.

[Helene]

Jeg hadde 2 katter, søstre. Hentet dem i 2004. De var skikkelig forskjellige i lynne. Den ene fant vi ute, skadet i foten. Trodde hun var blitt påkjørt. Dyrelegen sa, noen har sparket henne. Knust kneskål. Kunne ikke operere. Beholdt henne i 2 uker, med smertestillende. Måtte la henne gå. Da var hun 14 år. 
 

Søsteren, blomstret opp. Ble hovedperson i hjemmet. Kos og kos. Oppdaget etterhvert at hun fikk problemer med nyrene. Urinveisinfeksjon. Gjentatte ganger. Hun hylte hver gang hun gikk på do. Ja, hun fikk medisin. Det gikk ikke over. Så jeg måtte la henne slippe. 16 år gammel. Skikkelig vondt. 
 

Som dyreeier har vi et ansvar. På godt og vondt.