Når far manipulerer barnet

[AnonymBruker]

Jeg sitter nå i en utrolig vanskelig situasjon etter samlivsbrudd. 

Jeg endte forholdet for snart tre måneder siden. Dette var ikke noe min eks ønsket. Grunnene til å gå var mange.. Dårlig kommunikasjon, han rakket mye ned på meg, han dro ikke sin del av lasset økonomisk, beskyldte meg for utroskap osv. Jeg har vært klar for å gå i mange år, men grunnet manipulasjon fra eksen har jeg blitt. Han har truet med selvmord, at jeg og sønnen aldri vil se han igjen dersom det blir slutt osv. Jeg har blitt i et dårlig forhold altfor lenge før jeg nå endelig klarte å bryte. Det er vanskelig når man utsettes for mye psykisk vold.

Selve bruddet har stort sett gått fint. Vi har klart å holde en grei tone mellom oss, med unntak av at far har sagt til barnet vårt på snart 10 år at "det er mamma sin feil at jeg må flytte", "jeg ønsker ikke dette, det er mamma som har valgt dette", "jeg prøver bare å gjøre det beste ut av situasjon". Det har kommet en del unødvendige kommentarer som ikke et barn skal lastes med. I tillegg har far truet meg med at "hvis jeg oppdager at du har vært utro mens vi var sammen, så skal jeg lage helvete uansett når jeg oppdager det". Far har nå flyttet til nabokomunnen (25 minutter unna). Far har også presset gjennom at barnet skal begynne på skole der fordi det muliggjør 50/50 løsning. Her må jeg bare legge til at jeg tilbudte meg å være den som flyttet for å gjøre det enklere samt. unngå skolebytte for ungen. Det nektet far. Resultatet er at han har meldt flytting for barnet uten at vi egentlig hadde drøftet dette godt nok.

Det skal sies at far ikke har noen utdannelse og bare jobber 50% på en liten bygdebutikk. Omgangskretsen hans er meget begrenset. Hans nærmeste venn er en bipolar mann som ikke jobber og bruker dagen på å drikke øl eller røyke hasj. Han har begrenset med barnefaglig kompetanse og han får ikke input fra andre mennesker enn meg på det området. Selv om jeg er høyt utdannet innenfor et barnefaglig område, så mener far at jeg ikke kan noen ting.. Pedagogikk osv. er bare "piss" som han selv sier. Jeg opplever at far først tenker "hva er best for meg?", deretter tenker han "vil det fungere for barnet?". 

Far har hatt en tendens til å true barnet med trusler av typen "hvis du ikke gjør som jeg sier, får du vondt" og "hvis du ikke gjør som jeg sier, ødelegger jeg datamaskinen din". Han har aldri skadet barnet fysisk, men dette går jo selvfølgelig under kategorien psykisk vold. Dette har blitt mye bedre etter at jeg truet med barnevernet, men jeg er stygt redd for at det vil komme tilbake nå som far skal være alene med barnet 50% av tiden. 

I går hadde jeg en lengre samtale med sønnen min. Det kommer da frem at far har kommet med følgende uttaleser "det er mamma som har bestemt at du skal bytte skole", "jeg kan ikke leve uten deg" og "alt er mamma sin feil". Han fremstiller meg i et veldig dårlig lys overfor barnet vårt. Sønnen vår sa at han tenker mest på at jeg og far skal ha det bra fremfor han selv. Han er utrolig lei seg, såret og han har det vanskelig. Det at far har presset på skolebytte og stiller meg i et utrolig dårlig lys gjør alt vanskeligere. Sønnen vår havner i en lojalitetskonflikt. Sønnen vår brukte også en del ord og formuleringer som var tydelig at ikke kommer fra han selv. Dette er en type manipulasjon av barnet som ikke er greit. Jeg ser definitivt tendenser til at han faller tilbake mot psykisk vold igjen. 

Jeg må bare si at jeg selv de siste tre månedene har vært langt nede og lite tilstedeværende. Jeg har ikke klart å gi sønnen vår det han har behov for i denne perioden jeg heller. Det er ingen god unnskyldning, men det er jo både pga. brudd og at jeg ble presset inn i en ny stilling på jobb som har vært utfordrende. Jeg har absolutt ikke gjort jobben min som mamma den perioden sønnen min har trengt meg som mest. Ting er heldigvis bedre nå. Jeg skjønner jo og ser jo selv at jeg har sviktet i en viktig periode.

I dag ringte jeg barnevernstjenesten for å høre hva de tenker om saken. Hun jeg pratet med tenkte mye av det samme som jeg tenker, nemlig at det er lurt av meg å prøve å løse dette utenom barnevernstjenesten i første omgang. Dette fordi at hvis jeg kontakter barnevernet ved å sende en bekymringsmelding, vil det bli umulig å samarbeide med barnefar i ettertid. Jeg har kontaktet helsesykepleier, for sønnen vår ønsker å prate med henne. Jeg tenker å presentere en del av denne saken til henne, slik at hun vet hvordan ting er og hva barnet utsettes for. Jeg håper jo egentlig at hun skal sende bekymringsmelding til barnevernet. Det er mye bedre for alle parter om den kommer fra noen andre enn meg. 

Jeg føler at jeg sitter i et skikkelig dilemma nå.. Jeg vil bare at sønnen min skal ha det bra, og det har han ikke nå. Jeg skjønner ikke hvordan far tror han skal klare å ha barnet så mye som 50%. At han selv ikke klarer å se hvordan han skader barnet ved å si slike ting. Jeg ønsker mest av alt bare å få barnet registrert bosatt hos meg igjen slik at han kan gå på den gamle skolen som han trivdes så godt på. Samtidig vil det bli sett på som et forsøk fra meg på å sabotere for far. Egentlig vil nok det meste jeg gjør nå bli sett på som sabotasje. Jeg vurderer sterkt muligheten for å kjøre barnefordelingssak, samtidig som jeg vil gjøre det jeg kan for å få til et samarbeid som fungerer for barnet. Vet ikke om det er mulig når far ikke klarer å se selv hva han gjør feil.

Jeg er i skikkelig villrede føler jeg. Tenker at jeg har rotet alt og at uansett hva jeg foretar meg videre så vil det bli feil. Burde gått fra far tidligere, for da hadde jeg kanskje sluppet den situasjonen vi har nå med at han krever så mye omsorg samt at både jeg og barnet hadde blitt spart for en del psykisk. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje bare lufte litt og høre hva andre tenker. Hva ville andre foretatt seg fremover? 

Anonymkode: f57a6...c40

[AnonymBruker]

Beklager, har lite empati med deg.

Han ble ikke sånn over natten.

Stakkars, stakkars sønnen deres.

Anonymkode: 02e33...8b8

[AnonymBruker]

Jeg hadde sagt til far at det ikke ble noe av skolebytte, fordi barnet ikke ønsker det. Så hadde jeg bedt om ny megling - ordningen dere har fungerer ikke. Han bør ha mindre samvær. Om han ikke er villig til å høre etter på det du sier, ja, rettssak. 

Anonymkode: 7a822...398

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Beklager, har lite empati med deg.

Han ble ikke sånn over natten.

Stakkars, stakkars sønnen deres.

Anonymkode: 02e33...8b8

Utrolig konstruktivt innlegg. Men jeg regner med du er den samme som går inn i alle slike tråder og kommer med det samme pisset, hvorfor fikk du barn med ham og dette er din egen feil. 

Takk og farvel. 

Anonymkode: 7a822...398

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Beklager, har lite empati med deg.

Han ble ikke sånn over natten.

Stakkars, stakkars sønnen deres.

Anonymkode: 02e33...8b8

Nei, så nyttig og hjelpsom du var nå. Føler du deg bedre?

Anonymkode: 5b89e...fce

[AnonymBruker]

Bytter du tilbake. Far kan ikke bare bestemme dette uten deg. 

Anonymkode: 46321...2d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg sitter nå i en utrolig vanskelig situasjon etter samlivsbrudd. 

Jeg endte forholdet for snart tre måneder siden. Dette var ikke noe min eks ønsket. Grunnene til å gå var mange.. Dårlig kommunikasjon, han rakket mye ned på meg, han dro ikke sin del av lasset økonomisk, beskyldte meg for utroskap osv. Jeg har vært klar for å gå i mange år, men grunnet manipulasjon fra eksen har jeg blitt. Han har truet med selvmord, at jeg og sønnen aldri vil se han igjen dersom det blir slutt osv. Jeg har blitt i et dårlig forhold altfor lenge før jeg nå endelig klarte å bryte. Det er vanskelig når man utsettes for mye psykisk vold.

Selve bruddet har stort sett gått fint. Vi har klart å holde en grei tone mellom oss, med unntak av at far har sagt til barnet vårt på snart 10 år at "det er mamma sin feil at jeg må flytte", "jeg ønsker ikke dette, det er mamma som har valgt dette", "jeg prøver bare å gjøre det beste ut av situasjon". Det har kommet en del unødvendige kommentarer som ikke et barn skal lastes med. I tillegg har far truet meg med at "hvis jeg oppdager at du har vært utro mens vi var sammen, så skal jeg lage helvete uansett når jeg oppdager det". Far har nå flyttet til nabokomunnen (25 minutter unna). Far har også presset gjennom at barnet skal begynne på skole der fordi det muliggjør 50/50 løsning. Her må jeg bare legge til at jeg tilbudte meg å være den som flyttet for å gjøre det enklere samt. unngå skolebytte for ungen. Det nektet far. Resultatet er at han har meldt flytting for barnet uten at vi egentlig hadde drøftet dette godt nok.

Det skal sies at far ikke har noen utdannelse og bare jobber 50% på en liten bygdebutikk. Omgangskretsen hans er meget begrenset. Hans nærmeste venn er en bipolar mann som ikke jobber og bruker dagen på å drikke øl eller røyke hasj. Han har begrenset med barnefaglig kompetanse og han får ikke input fra andre mennesker enn meg på det området. Selv om jeg er høyt utdannet innenfor et barnefaglig område, så mener far at jeg ikke kan noen ting.. Pedagogikk osv. er bare "piss" som han selv sier. Jeg opplever at far først tenker "hva er best for meg?", deretter tenker han "vil det fungere for barnet?". 

Far har hatt en tendens til å true barnet med trusler av typen "hvis du ikke gjør som jeg sier, får du vondt" og "hvis du ikke gjør som jeg sier, ødelegger jeg datamaskinen din". Han har aldri skadet barnet fysisk, men dette går jo selvfølgelig under kategorien psykisk vold. Dette har blitt mye bedre etter at jeg truet med barnevernet, men jeg er stygt redd for at det vil komme tilbake nå som far skal være alene med barnet 50% av tiden. 

I går hadde jeg en lengre samtale med sønnen min. Det kommer da frem at far har kommet med følgende uttaleser "det er mamma som har bestemt at du skal bytte skole", "jeg kan ikke leve uten deg" og "alt er mamma sin feil". Han fremstiller meg i et veldig dårlig lys overfor barnet vårt. Sønnen vår sa at han tenker mest på at jeg og far skal ha det bra fremfor han selv. Han er utrolig lei seg, såret og han har det vanskelig. Det at far har presset på skolebytte og stiller meg i et utrolig dårlig lys gjør alt vanskeligere. Sønnen vår havner i en lojalitetskonflikt. Sønnen vår brukte også en del ord og formuleringer som var tydelig at ikke kommer fra han selv. Dette er en type manipulasjon av barnet som ikke er greit. Jeg ser definitivt tendenser til at han faller tilbake mot psykisk vold igjen. 

Jeg må bare si at jeg selv de siste tre månedene har vært langt nede og lite tilstedeværende. Jeg har ikke klart å gi sønnen vår det han har behov for i denne perioden jeg heller. Det er ingen god unnskyldning, men det er jo både pga. brudd og at jeg ble presset inn i en ny stilling på jobb som har vært utfordrende. Jeg har absolutt ikke gjort jobben min som mamma den perioden sønnen min har trengt meg som mest. Ting er heldigvis bedre nå. Jeg skjønner jo og ser jo selv at jeg har sviktet i en viktig periode.

I dag ringte jeg barnevernstjenesten for å høre hva de tenker om saken. Hun jeg pratet med tenkte mye av det samme som jeg tenker, nemlig at det er lurt av meg å prøve å løse dette utenom barnevernstjenesten i første omgang. Dette fordi at hvis jeg kontakter barnevernet ved å sende en bekymringsmelding, vil det bli umulig å samarbeide med barnefar i ettertid. Jeg har kontaktet helsesykepleier, for sønnen vår ønsker å prate med henne. Jeg tenker å presentere en del av denne saken til henne, slik at hun vet hvordan ting er og hva barnet utsettes for. Jeg håper jo egentlig at hun skal sende bekymringsmelding til barnevernet. Det er mye bedre for alle parter om den kommer fra noen andre enn meg. 

Jeg føler at jeg sitter i et skikkelig dilemma nå.. Jeg vil bare at sønnen min skal ha det bra, og det har han ikke nå. Jeg skjønner ikke hvordan far tror han skal klare å ha barnet så mye som 50%. At han selv ikke klarer å se hvordan han skader barnet ved å si slike ting. Jeg ønsker mest av alt bare å få barnet registrert bosatt hos meg igjen slik at han kan gå på den gamle skolen som han trivdes så godt på. Samtidig vil det bli sett på som et forsøk fra meg på å sabotere for far. Egentlig vil nok det meste jeg gjør nå bli sett på som sabotasje. Jeg vurderer sterkt muligheten for å kjøre barnefordelingssak, samtidig som jeg vil gjøre det jeg kan for å få til et samarbeid som fungerer for barnet. Vet ikke om det er mulig når far ikke klarer å se selv hva han gjør feil.

Jeg er i skikkelig villrede føler jeg. Tenker at jeg har rotet alt og at uansett hva jeg foretar meg videre så vil det bli feil. Burde gått fra far tidligere, for da hadde jeg kanskje sluppet den situasjonen vi har nå med at han krever så mye omsorg samt at både jeg og barnet hadde blitt spart for en del psykisk. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje bare lufte litt og høre hva andre tenker. Hva ville andre foretatt seg fremover? 

Anonymkode: f57a6...c40

Her legger du all skyld på far. Og avsnittet jeg har fremhevet er vanskelig å svelge. Seriøst? Du fremstiller deg selv veldig belærende, og mener far kun har deg å snakke med som har greie på det. Hjelpes... her tror jeg du har lagt opp til mange av konfliktene selv. Og så drar du barnevernet inne i saken., eller prøver.  Du er virkelig nedlatende ovenfor far til barnet.
Du vil ta i fra far samvær og ta hovedansvaret selv. 

Beklager du virker veldig selvsentrert og man får ikke veldig mye empati med deg når du skriver på den måten.
Dere får ta dere selv i nakken begge to og oppføre dere som voksne for sønnen dere har sammen. Sier som den over her, stakars barn.

Anonymkode: b1afe...f83

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Far har hatt en tendens til å true barnet med trusler av typen "hvis du ikke gjør som jeg sier, får du vondt" og "hvis du ikke gjør som jeg sier, ødelegger jeg datamaskinen din". Han har aldri skadet barnet fysisk, men dette går jo selvfølgelig under kategorien psykisk vold.

Å dette synes barnevernet er greit?

Hadde aldri sent sønnen til den mannen. Han kan få skader som han kan risikere å slite med resten av livet. Det finnes ingen unnskyldning for å true et barn.

Du er medskyldig om du ikke stopper dette.

Anonymkode: 5de50...13a

[AnonymBruker]

Jeg bare klarer virkelig ikke å se hvorfor du gikk med på skolebytte og 50/50? Hvis du bryr deg om sønnen din?

Anonymkode: 1156c...8e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg bare klarer virkelig ikke å se hvorfor du gikk med på skolebytte og 50/50? Hvis du bryr deg om sønnen din?

Anonymkode: 1156c...8e0

Jeg tenkte at jeg måtte prøve å sikre samarbeid mellom oss og at jeg ikke kunne nekte far 50/50. Han må i det minste få sjansen. Skolebytte var vi egentlig ikke enige i. Jeg presenterte muligheten, men uten at vi hadde diskutert saken og blitt enige, så informerte far barnet om at han skulle bytte skole. Det er en god skole og et godt miljø, og skolebytte sikrer god kontakt med begge foreldre. Jeg tenkte vel at vi i det minste kan forsøke. Jeg kjører han på trening til den gamle skolen for å opprettholde kontakten med venner der bl.a.. Jeg ser nå at dette ikke ble riktig for barnet..

Anonymkode: f57a6...c40

[AnonymBruker]

Men han får jo ikke skiftet adressen til sønnen deres uten ditt digitale samtykke? Eller misforsto jeg deg, slik at du gikk med på dette? Her hadde jeg satt foten kraftig ned og nektet både flytting og skolebytte. 

Anonymkode: 68a55...d8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Her legger du all skyld på far. Og avsnittet jeg har fremhevet er vanskelig å svelge. Seriøst? Du fremstiller deg selv veldig belærende, og mener far kun har deg å snakke med som har greie på det. Hjelpes... her tror jeg du har lagt opp til mange av konfliktene selv. Og så drar du barnevernet inne i saken., eller prøver.  Du er virkelig nedlatende ovenfor far til barnet.
Du vil ta i fra far samvær og ta hovedansvaret selv. 

Beklager du virker veldig selvsentrert og man får ikke veldig mye empati med deg når du skriver på den måten.
Dere får ta dere selv i nakken begge to og oppføre dere som voksne for sønnen dere har sammen. Sier som den over her, stakars barn.

Anonymkode: b1afe...f83

Godt mulig jeg virker belærende, men det er i så tilfelle fordi jeg har sett og hørt mye.

Jeg trenger heller ikke empati, jeg trenger å løse dette slik at barnet får det best mulig. Barnevernet ringte jeg forresten anonymt i første omgang for å spørre om råd. Jeg har aldri ønsket å ta fra barnet faren eller motsatt (da hadde jeg ikke gått med på 50/50 i utgangspunktet). Far har også mange gode sider, men han trenger veiledning ifht. hvordan han skal håndtere vanskelige situasjoner med barnet på en god måte samt hva som er greit å si til barn og ikke.

Anonymkode: f57a6...c40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Å dette synes barnevernet er greit?

Hadde aldri sent sønnen til den mannen. Han kan få skader som han kan risikere å slite med resten av livet. Det finnes ingen unnskyldning for å true et barn.

Du er medskyldig om du ikke stopper dette.

Anonymkode: 5de50...13a

Jeg er klar over det. Dette nevnte jeg ikke for barnevernet fordi det ikke har vært et problem den siste tiden. Jeg fikk satt en stopper for det i vinter, men jeg ser nå at det er tendenser til at dette skjer på nytt nå. Jeg hadde ikke godtatt 50/50 om jeg ikke hadde hatt tro på at far skulle klare det. Ser nå at jeg/vi har begått en stor tabbe for barnet sin del.

Anonymkode: f57a6...c40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Men han får jo ikke skiftet adressen til sønnen deres uten ditt digitale samtykke? Eller misforsto jeg deg, slik at du gikk med på dette? Her hadde jeg satt foten kraftig ned og nektet både flytting og skolebytte. 

Anonymkode: 68a55...d8f

Jeg har ikke godtatt noe digitalt. Han har endret adressen selv, og kunne faktisk ha endret min også i samme slengen da han hadde tilgang til det.

Anonymkode: f57a6...c40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har ikke godtatt noe digitalt. Han har endret adressen selv, og kunne faktisk ha endret min også i samme slengen da han hadde tilgang til det.

Anonymkode: f57a6...c40

Men det skal ikke være mulig, har han tilgang til din bank id? Mitt barn som er tenåring flyttet til far i fjor pga nærhet til skole. Far sendte flyttemelding på henne og denne måtte jeg godkjenne i Altinn for at flyttingen kunne bli registrert.

Anonymkode: 68a55...d8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har ikke godtatt noe digitalt. Han har endret adressen selv, og kunne faktisk ha endret min også i samme slengen da han hadde tilgang til det.

Anonymkode: f57a6...c40

Begge foreldre må godkjenne flytting av barnet ved samlivsbrudd, så dette gir ikke mening for meg. 

Anonymkode: 5706e...283

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Begge foreldre må godkjenne flytting av barnet ved samlivsbrudd, så dette gir ikke mening for meg. 

Anonymkode: 5706e...283

Kanskje han ikke har fått endret adresse da.. Det må jeg sjekke opp!

Anonymkode: f57a6...c40

[Gjest rabrabara]

Det skal ikke være mulig. Jeg måtte ha samtykke da jeg flyttet med barn. 

[AnonymBruker]

For at barnet skal endre adresse fra der de er bosatt i folkeregisteret ved samlivsbrudd, er begge foreldre nødt til å signere med bankid via Altinn. Det er ikke mulig for kun den ene forelderen å gjøre dette alene. Så, om du ikke har fått tilsendt flyttemelding på barnet - og derav ikke har godkjent den - så skal barnet fortsatt stå oppført på den adressen det har vært folkeregistrert på tidligere. 

Anonymkode: 540ed...a77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

For at barnet skal endre adresse fra der de er bosatt i folkeregisteret ved samlivsbrudd, er begge foreldre nødt til å signere med bankid via Altinn. Det er ikke mulig for kun den ene forelderen å gjøre dette alene. Så, om du ikke har fått tilsendt flyttemelding på barnet - og derav ikke har godkjent den - så skal barnet fortsatt stå oppført på den adressen det har vært folkeregistrert på tidligere. 

Anonymkode: 540ed...a77

Da skal han fortsatt stå registrert hos meg da.. Det endrer jo situasjonen em del.

Anonymkode: f57a6...c40