Har dere noen gang følt..

[Gjest ikke innlogget]

Jeg flyttet til en ny (liten) by i høst for å studere. Etter 1,5 mnd har jeg fremdeles ikke blitt skikkelig kjent med noen. (har bare èn forelesning per dag så det er ikke så lett å bli kjent med folk) Dette fører til at jeg ikke har så mye å gjøre i fritiden. Dagene går med til TV, skolearbeid, data og litt trening, men føler egentlig at livet mitt står ganske stille for tiden. Når jeg bodde hjemme var jeg ute hver helg, trente en god del og var mye sammen med venner. Etter at jeg flyttet har jeg blitt lat og og tiltaksløs og jeg føler at livet passerer uten at jeg får noe ut av det. Føler at jeg ikke lever, men bare eksisterer (Også studentlivet som liksom skal være så festlig ) Noen som har det sånn som meg? Føler at alle andre synes studentlivet er helt topp.

[Gjest Gjest]

Ja.

Det er helt normalt at livet står rolig i ulike faser og perioder.

Man kan ikke få, ha eller skape full action hele tiden. Men hvis det egenbtlige problemet er at du ikke trives pga. lite venner må du ta mer initiativ og ha mer is i magen.

Min erfaring er at så lenge en selv har livsglede vil man alltid få det bra. Spørsmåplet er bare om denne livsgleden kommer innenfra eller om man må ha andre utenfra og inn for å få det til.

Uansett, slike død-perioder opplever vi alle. Livet er ikke som en film der ting skal skje. Det er vi som får det til å skje. Men vi kan ikke være parate hele tiden. Noen ganger blir vi overveldet av ny studiesituasjon, nytt sted, ny bolig, nye mennesker, død, fødsel, ny jobb, skilsmisse, brudd, bryllup, vennskap, fiendeskap, drama, intriger, kjærlighet, skuffelser, overveldende informasjonsflom, kaos, misunnelse, passivitet, akticitet og misfornøydhet.

[Gjest meg igjen]

Elsker å leve jeg, og det er ikke sånn at jeg sitter å depper hele døgnet. Er også fullt klar over at det er jeg som har ansvaret for å gjøre noe med livet mitt, men spørsmålet er bare hva. Selvsagt har livet sine kjedelige og mørke perioder hos alle og det hadde jeg også når jeg bodde hjemme. Problemet er bare at jeg hele tiden teller dagene til jeg skal hjem en tur (noe som ikke blir så ofte siden det er en lang reise) og da lever man ikke slik jeg ser det. Lurer bare på om det er noen som har hatt det sånn selv, at man bare går rundt å teller dagene uten å leve her å nå. (Og da mener jeg over en lengre periode som feks et år)

Og siden du lurer på om jeg er avhengig av å ha folk rundt meg for å ha det bra, så er svaret på det ja. Jeg er en sosial person som er vant til å ha mange venner og bekjente rundt meg og kontakt med mennesker er noe jeg ser på som helt grunnleggende for lykke.

[Gjest Gjest]

Nemlig. Det var akkurat det jeg mistenkte. Du er en person som er avhengig av andre for å være lykkelig. Din lykke er altså mer ytre-styrt.

Jeg tror det er sunt for slike som deg å reise litt alene, forsøke å bli litt mer kjent med deg selv uten de andre hele tiden - også.

Jeg forstår godt at du er sosial og de fleste av oss ønsker vel å være det i perioder. Men det er ikke noe galt med det å være alene litt også. Du høres litt rastløs ut så du trenger nok denne tiden.

Etterhvert finner du deg nok noen bekjente gjennom kollekvie-grupper, på studentfest osv. og da vil sikkert din hverdag se mer spennende ut. Lykke til!