Karriere vs. familieliv

[Gjest Lala..]

Hvordan har dere satset?

Jeg føler at jeg blir dratt mellom drømmen om å bli "karrierekvinne" og å satse på forholdet jeg er i. Det er umulig å satse karriere i den byen jeg er fra (der min kjære og hans sønn bor). Jeg må evt. pendle. Noe jeg synes virker utrolig slitsomt i lengden. Jeg har blitt enig med han om å gjøre det, nå det siste året på skolen. Det er egentlig nesten greit pga å studere innebærer mye fleksibilitet. Men det blir mange laaange dager.

Nå må det sies at jeg av flere grunner også tviler litt på hele forholdet.. Det har vart i flere år, men jeg føler at vi ikke kommer noen vei. Veldig usikker på fremtiden. Jeg føler at det blir veldig dumt å "kaste bort" så mange gode år på noe som ikke bærer frem til noe mer enn bare et kjæresteforhold. Jeg vil ha hele pakka liksom: karriere, mann og barn. Det tror jeg ikke dette gjør..

Men nå er jeg veeeeldig glad han jeg er sammen med da. Det er bare så mye som ikke stemmer.

Ok nok om det.

Spørsmålet er bare: Har noen her følt at de har stått ovenfor samme valg? Og hva har dere valgt?

[Gjest -jente 34-]

Ja, jeg har gjort et valg i tråd med hva jeg leste på baksiden av Morgenbladet sist fredag, der det ble referert til overklassekvinnene i USA som faktisk bevisst valgte familie.

Det samme gjorde jeg for ett år siden: jeg har lang utdannelse (6 år), flott jobb og så møtte jeg mannen med stor M og vi har nå fått et barn. Jeg velger familien. Kanskje ikke for alltid, men for noen år hvertfall.

[Twigi]

Hvorvidt du skal satse på kjæresten din, det kan jeg ikke svare på.

Jeg har valgt å satse på en kombinasjon av studier, familie og frilansjobbing mens ungene var små. Nå har jeg en helt annen fleksibilitet siden ungene er store, og de siste årene har jeg satset i stadig større grad på min egen karriere. Jeg har fortsatt ikke noe ønske om å ofre "alt" for karriere, men jeg satser på å ha en sterk faglig plattform kombinert med jobber som gir meg fremdrift. Men ikke for enhver pris - jeg vil fortsatt ha en viss grad av frihet, slik at jeg kan ha tid til familien, venner og fritidssysler.

Når man først har hatt mange år med fokus på familien og fleksibilitet, så blir man kanskje litt makelig anlagt. Man lærer seg å sette pris på en viss grad av frihet og selvstyre, og jeg er ihvertfall ikke villig til å gi opp det fullstendig.

Jeg opplever også at arbeidslivet er mer fleksibelt nå, så lenge du har et faglig ståsted og en nisje, så kan du lettere stille krav til omgivelsene.

Men jeg tror ikke egentlig at det er dette du spør om. Du må selv finne ut om du ønsker å satse på kjæresten din, og hvordan du da bør legge opp hverdagene. Barn først eller sist, for å si det slik. Hvis han allerede har barn, så legger jo det noen begrensninger på hverdagen deres allerede, men kanskje ikke på din mulighet til å satse på karriere.

[Gjest Dum Perignon]

Jeg har ikke stått overfor helt identisk valg, da mine valg er gjort med bakgrunn i at jeg allerede har familie (samboer og snart to barn).

To ganger har jeg blitt bedt om å søke andre stillinger (begge i Oslo, begge i "min" statsetat), har søkt dem og fått tilbud om begge. Ved begge anledninger har jeg valgt å bli værende hjemme, altså å unngå ukependling. Det skal dog innrømmes at jeg underveis har brukt tilbudene som brekkstang for å få de utfordringer jeg har ønsket meg lokalt - dermed har valgene vært enda lettere å ta.

Det å få være en rimelig tilstedeværende far medfører at jeg absolutt ikke ønsker å gi meg selv tilsvarende "valgmuligheter" på lang tid.

Når det gjelder dine valg, trådstarter, må du i hvert fall vurdere

1) Hva som er aller viktigst

2) Hva som er realistisk å oppnå "der du er"

Fasiten på dette kan du bare komme frem til selv. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Dette dreier seg om to valg;

1. hvilket type liv ønsker du deg

2. er dette mannen for deg

Du MÅ holde disse to valgene separat!

Selv om du ønsker deg familieliv trenger ikke han være mannen for deg, og selv om han er mannen for deg trenger ikke famililiv å være tingen for deg nå.

[Gjest Gjest]

Han høres virkelig ikke ut som mannen med stor M for deg ut fra hva du sier.

Du ønsker kanskje noe mer, en egen familie - og en god jobb.

Ville det ikke være lurt av deg nå å stille et direkte spørsmål til din kjæreste og spørre ham om han kunne tenke seg å få barn med deg og leve med deg mer permanent? Hvis han nøler eller ikke vil snakke om det, er han nok ikke mannen for deg.

Du behøver en mann som kan backe deg opp på ditt ønske om familie og en karriere. Man kan velge begge deler, men ikke på en gang.

[Mitzi]

Ja, jeg har gjort et valg i tråd med hva jeg leste på baksiden av Morgenbladet sist fredag, der det ble referert til overklassekvinnene i USA som faktisk bevisst valgte familie.

Det samme gjorde jeg for ett år siden: jeg har lang utdannelse (6 år), flott jobb og så møtte jeg mannen med stor M og vi har nå fått et barn. Jeg velger familien. Kanskje ikke for alltid, men for noen år hvertfall.

←

Som om jeg skulle skrevet det selv. Jeg er 30 år, har 5 år med universitets- og høyskoleutdannelse, hadde bra jobb. Så fikk jeg og drømmemannen barn, og venter nummer 2. Familien er min høyeste prioritet, og jeg stortrives med livsstilen jeg har fått lov å velge. Bare så synd at man får så mange nedlatende blikk og ovenfra-og-ned holdninger fra de som velger karriere.

Til trådstarter: jeg tror det kan være lurt for deg å finne ut av om du vil satse videre på forholdet deres eller ei. Først når du har gjort det, kan du finne ut av hva slags liv du vil ha. Lykke til!