Psykisk helse

[AnonymBruker]

Jeg fikk mitt første panikkanfall da jeg var 15 år. I 1996.. På den tiden snakket vi ikke om mental helse, visste vel knapt hva det var. Lærere på skolen snakket heller aldri om mental helse. Pubertets undervisningen hoppet vi gjerne over.. eller så var det så enkelt som å forklare hva som skjer fysisk med kroppen, og læreren var flau fra cellene og ut. 
Det var ikke lett å få et angstanfall (ikke lett uansett, men spesielt ikke når en aldri har hørt om mental helse før) i en så ung alder. Vi som gikk i klasse sammen snakket aldri om hvordan vi hadde det, hva vi følte og tenkte.. Var du hjemme fra skolen en dag da var du syk. Ferdig med det. Hadde en lang samtale med ei venninne fra klassen en dag, og vi snakket om dette. 
Hun kastet opp før skolestart etter hver ferie, fordi hun gruet seg.. men hun holdt det for seg selv. Ikke normalt å snakke om følelser må skjønne. Ikke hadde vi ord på det heller.

Ikke rart at mange av oss fikk psykiske plager som angst / depresjon.. vi holdt jo alt inni oss. Alt vi snakket om var praktiske ting, tullet og tøyset, aldri om hvordan vi egentlig hadde det. 
Kunne kjenne på tristhet og gråte når en var helt for seg selv, og måtte minst ha 30 min etter en gråt for å sminke seg igjen, og sørge for at ingen såg at du hadde grått. Alle var sterke og flinke utad, men fy sørn så trist å tenke på. 
Nå er jeg selv mamma til tenåringer, skolen har psykisk helse som tema på skolen, pubertets undervisningen har et helt annet innhold i dag. Mange ungdommer sliter i dag også, men av kanskje helt andre grunner enn før. 
De har hvertfall et språk på følelsene sine og det er ikke lenger tabu å si en har en dårlig dag eller er trist / redd. 
(fortsatt en vei å gå, men kommet langt siden 90 tallet) 

Anonymkode: e5254...107