AnonymBruker Skrevet 9. oktober 2021 #1 Skrevet 9. oktober 2021 Har kle grått på 2 år, og har store grunner for å gråte nå, men får det ikke til. Vil gråte da det er forløsende. tips? Anonymkode: e3924...00d
AnonymBruker Skrevet 9. oktober 2021 #2 Skrevet 9. oktober 2021 Kommer an på hva som beveger deg, det. Jeg kan ikke se videoer av soldater og lignende som ønskes velkommen av hundene sine etter lang tid borte. Anonymkode: 572e5...dd8
AnonymBruker Skrevet 9. oktober 2021 #3 Skrevet 9. oktober 2021 Følger Det sliter jeg også med Anonymkode: 83fc9...572
AnonymBruker Skrevet 9. oktober 2021 #4 Skrevet 9. oktober 2021 1 minutt siden, AnonymBruker said: Kommer an på hva som beveger deg, det. Jeg kan ikke se videoer av soldater og lignende som ønskes velkommen av hundene sine etter lang tid borte. Anonymkode: 572e5...dd8 Jeg mente at jeg ikke kan se det uten å begynne å gråte. Jeg kan absolutt se videoene altså Anonymkode: 572e5...dd8
AnonymBruker Skrevet 9. oktober 2021 #5 Skrevet 9. oktober 2021 AnonymBruker skrev (56 minutter siden): Følger Det sliter jeg også med Anonymkode: 83fc9...572 Såg en rørende bryllups video av far og datter som gikk opp kirkegulvet og sang.. og tenkte da tilbake på da min far fulgte meg opp kirkegulvet for noen år siden, og som nå sitter dement på et sykehjem.. det utløste gråten, og jeg tenkte på bestemor og den gode barndommen min, og på barndomshjemmet som var full av liv og kjærlighet som nå står tomt.. på livet, på hvor sterk jeg prøver å være, og hvor jeg savner bestemors kakao og et trygt fang.. Mens jeg nå er voksen og barnet mitt blir bøllet med på skolen og hvor vondt det fjør for mamma hjertet Anonymkode: e3924...00d
AnonymBruker Skrevet 9. oktober 2021 #6 Skrevet 9. oktober 2021 AnonymBruker skrev (2 minutter siden): Såg en rørende bryllups video av far og datter som gikk opp kirkegulvet og sang.. og tenkte da tilbake på da min far fulgte meg opp kirkegulvet for noen år siden, og som nå sitter dement på et sykehjem.. det utløste gråten, og jeg tenkte på bestemor og den gode barndommen min, og på barndomshjemmet som var full av liv og kjærlighet som nå står tomt.. på livet, på hvor sterk jeg prøver å være, og hvor jeg savner bestemors kakao og et trygt fang.. Mens jeg nå er voksen og barnet mitt blir bøllet med på skolen og hvor vondt det fjør for mamma hjertet Anonymkode: e3924...00d ❤️❤️❤️ Har følt meg så utmattet i det siste, så jeg føler ikke at jeg orker sånne videoer, selv om jeg føler at jeg trenger å gråte.. Ble rørt av det du skrev da, for jeg kjenner meg veldig igjen i det å savne et trygt fang og å lengte tilbake til tryggheten jeg kjente på når jeg var barn. Det er kanskje det jeg føler at jeg trenger mest også. Å føle meg trygg, og å bli holdt rundt eller noe. Anonymkode: 83fc9...572
AnonymBruker Skrevet 10. oktober 2021 #7 Skrevet 10. oktober 2021 AnonymBruker skrev (2 timer siden): ❤️❤️❤️ Har følt meg så utmattet i det siste, så jeg føler ikke at jeg orker sånne videoer, selv om jeg føler at jeg trenger å gråte.. Ble rørt av det du skrev da, for jeg kjenner meg veldig igjen i det å savne et trygt fang og å lengte tilbake til tryggheten jeg kjente på når jeg var barn. Det er kanskje det jeg føler at jeg trenger mest også. Å føle meg trygg, og å bli holdt rundt eller noe. Anonymkode: 83fc9...572 Som barn var alt trygt, null bekymringer og hadde alltid et fang og søke til. Var tilstede her og nå. Som voksen har en alltid bekymringer, plikter, stress, ikke alltid tilstede i øyeblikkene, alt bare raser avgårde.. pappa var en jeg kunne dele ting med, få råd og støtte. Nå er rollene snudd da han er dement. Føler trygghet og godhet når vi er sammen, fordi han er pappa, men han er på en måte borte, ikke den jeg kan dele bekymringer med lengre. Vi har mange gode samtaler og kan le, men han er ikke der lengre at jeg kan søke han. Jeg har både mann og barn, venner og familie.. men jeg savner av og til å være barn igjen, få omsorg og bli dullet med Anonymkode: e3924...00d
AnonymBruker Skrevet 10. oktober 2021 #8 Skrevet 10. oktober 2021 AnonymBruker skrev (8 timer siden): Som barn var alt trygt, null bekymringer og hadde alltid et fang og søke til. Var tilstede her og nå. Som voksen har en alltid bekymringer, plikter, stress, ikke alltid tilstede i øyeblikkene, alt bare raser avgårde.. pappa var en jeg kunne dele ting med, få råd og støtte. Nå er rollene snudd da han er dement. Føler trygghet og godhet når vi er sammen, fordi han er pappa, men han er på en måte borte, ikke den jeg kan dele bekymringer med lengre. Vi har mange gode samtaler og kan le, men han er ikke der lengre at jeg kan søke han. Jeg har både mann og barn, venner og familie.. men jeg savner av og til å være barn igjen, få omsorg og bli dullet med Anonymkode: e3924...00d Ja.. savner den tryggheten. Men det er godt å ha minnene da. ❤️❤️ Du får ta ekstra godt vare på deg selv nå da. Gi deg selv masse omsorg, og dulle litt med deg selv Anonymkode: 83fc9...572
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå