Folk som blir lei av hunden sin.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hvordan det går an. Jeg skjønner jo folk som pga sykdom osv må gi bort hunden, men jeg tenker på folk som rett og slett er lei av hunden sin, som bare vil bli kvitt den.

Har de ikke blitt ordentlig glad i hunden sin? Merker jo selv hvor glad i og knyttet jeg er til hunden min, kunne aldri blitt lei av han og han er 9 år nå. 

Anonymkode: e24f9...191

[AnonymBruker]

Jeg forstår det utrolig godt. En venninne av meg har en gneldrebikkje av en annen dimensjon. Ingen kan gå eller kjøre på veien forbi huset hennes for da setter den helvetes greia i gang. I tillegg tigger den hver gang vi spiser og krever konstant oppmerksomhet. Hun har faila på oppdragelsen og har den feilet får du en drittbikkje. Og de er det fullt mulig å bli lei av.

Anonymkode: 6603a...aba

[Gjest AthenaRavenLuna]

Tenker de har forhastet seg og vet ikke hva det innebærer å ha en hund.

[AnonymBruker]

Vel. Det finnes jo en del problemer som er svært krevende/umulig å trene bort og som er veldig plagsomme i hverdagen. Det er ikke hundens feil, men det er ikke nødvendigvis alltid eieren sin feil heller. Avhengig av livssituasjon, eiers helsetilstand fysisk/psykisk og andre ting som kan forandre seg brått og uforutsett, så skjønner jeg godt at man noen ganger ikke orker å stå i det.

Anonymkode: 0c792...c4b

[Alt blir ok]

Det er sikkert som brukeren over sier, at oppdragelsen ikke fungerer eller mangler helt, og at man dermed blir lei. Husker selv en periode valpen skulle knurre, leke, hoppe og bite hele tiden, og hvor frustrerende det var. En mulighet var å unngå ham mest mulig og lage unngåelsesstrategier, f eks bare ha han inngjerdet i hagen. Hadde jeg gjort det, så hadde jeg nok blitt distansert nok til ham til å ikke ha de inderlige følelsene jeg har for ham nå. Men, vi valgte å gå 100 % inn for å trene han og være masse sammen med han og tett på. Etter den perioden fikk vi et mye bedre forhold. Det er jo den kjærligheten som gjør at jeg orker å stå opp kl 6, gå turer i regnet, ha tålmodighet når han skal bite i ullsokkene mine. 

[Virrum]

For meg er det helt utenkelig. Jeg elsker den firbente vennen min. 🥰

Men jeg tror de som blir lei, kanskje ikke har tenkt så godt igjennom hvor mye jobb det er med en hund. Oppdragelse har vi vel alle noe å forbedre oss på 😄, men det å gi hunden det den trenger av oppmerksomhet, mosjon og hjernetrim kan bli en aha-opplevelse for enkelte. Noen er jo også så "smarte" at de kjøper en krevende rase fordi den er så fin. Det er ofte oppskriften på et ulykkelig hundehold. Så blir man lei.

Da er det bedre å gi opp og la andre overta, hvis alternativet er at både hund og eier er ulykkelige og lei.

[AnonymBruker]

Nei, jeg skjønner det ikke.

På den annen side, det er jo mange som går lei av ektefellen sin og kvitter seg med den, selv om det var en person man elsket og regnet med å være sammen med resten av livet. 

Sikkert noen som blir drittlei av ungene sine og, og egentlig ønsker at de ikke fikk barn... 

Anonymkode: 06399...de4

[AnonymBruker]

Det er ikke rart i det hele tatt at folk blir leie bikkjene sine. Jeg elsker min, men kan bli lei til tider uansett. Det er jo et individ med sine positive og sine irriterende egenskaper. 

Men jeg tror mye av grunnen er at folk ikke forstår hva slags hund de skaffer seg. Jeg har hørt av så mange at hundene mine er stygge etc, eller at jeg kunne ha skaffet meg en søtere/penere/større hund. Eller hvorfor jeg ikke skaffet meg den eller en rasen, "for de er jo mye finere!"..

Men hunden min passer perfekt til livet mitt, den har de instinktene og den adferden jeg ønsker meg og vet jeg trives med. I tillegg til fantastisk god helse, og en anatomi som ikke er overdrevet. Så lenge man liker hundens personlighet, betyr ikke utseendet noen ting. 

Disse folka skaffer seg gjerne en husky, schæfer, belger, border collie, en eller annet kortsnutet rase eller de typiske puddelblandingene, pommene eller chihuahuaene. Uten noe som helst tanke om hundens genetiske egenskaper, som uansett hva man sier vil påvirke hvordan hunden oppfører seg og hva den trenger. Da går det ofte galt om ikke eieren går all-in. 

Man kan si hva man vil om de ordentlige hundeoppdretterne. Jeg lovpriser dem, og kommer uansett rase til å kjøpe av en oppdretter som virkelig legger både penger og arbeid i målsetningen om å gjøre rasen best mulig. Oppdretteren som ofrer av sin egen tid for å svare på alle teite spørsmål jeg måtte ha og som ønsker jevnlige oppdateringer. Oppdrettere som reiser land og strand bare for å hilse på hunden de solgte for ørten år siden. Blir jeg syk, eller skikkelig drit lei av bikka (ref. innlegget) kan oppdretter sørge for langtidsplass av hunden, eller beholde den i trygge omgivelser frem til den rette eieren skulle dukke opp  i kontaktnettverket, og da tar oppdretter seg heller ikke betalt for hunden. 

Dette har jeg sett meg egne øyne, og jeg er fantastisk fornøyd med dette sikkerhetsnettet. 

For øvrig synes jeg i mange tilfeller også omplassering er en fin ting! Jeg har hatt mange omplasseringshunder, men kun uten utpreget adferdsproblematikk. Hundene har et fantastisk liv med meg, fordi jeg lever for dem, og dette er mye bedre enn at en eier med for lite tid eller som ikke var superinteressert allikevel, skal ha hunden ut livet. 

Anonymkode: 23158...a83

[AnonymBruker]

Jeg har overtatt en hund etter ei som ble lei. Verdens snilleste, roligste, god hverdagslydighet. Skjønner ikke hvordan hun kunne bli lei han. 

Anonymkode: 41eb8...2a9

[AnonymBruker]

Jeg kan heller ikke forstå det. Jeg elsker hundene mine så høyt, og enda de er både dyre i drift, tar mye tid og jeg er ekstremt begrenset mtp reise bort osv. så er det 100% verdt det for min del. 

Anonymkode: 0ccc4...bfc

[AnonymBruker]

Enkelte går på en smell når de får hund, for det er ikke så lett som det ser ut som.. blir jo på en måte som å ha ansvaret for et barn

da er det bedre at de gir den vekk til noen som kan ta bedre vare på hunden

Anonymkode: 41cee...076

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå at man tidvis kan føle seg lei av hunden sin, men ikke til det nivået at man faktisk ønsker å gi den bort.

Da min var valp var det dager jeg lurte på hva i alle dager vi hadde gjort, og hvordan vi skulle få dette piraya-krapylet til å bli en veloppdragen og fin hund. De verste valpeegenskapene gikk etter hvert over, han ble oppdragene og lydig, og det hele ble så utrolig mye lettere. 

Nå er han midt i den verste unghund-fasen (og han en krevende rase) med sine utfordringer, så det er øyeblikk jeg kan bli oppgitt/frustrert/lei, men det gjelder å puste med magen og tenke på de fine øyeblikkene - så roer det seg ned igjen. Jeg elsker hunden og ser på ham som et familiemedlem, og jeg kunne aldri funnet på å gi ham bort (med mindre vår fysiske helse plutselig skulle tilsi at vi ikke kunne gi ham et verdig liv).
 

Så ja - klart jeg kan bli lei av å ha et svært dråg av en energiklump som skal teste grensene mine og utfordre, men kjærligheten min for ham er jo like stor uansett. Det var dette vi valgte når vi valgte rasen vår, og det var dette vi på forhånd bestemte oss for at vi skulle jobbe oss gjennom på best mulig måte. Så fullstendig selvvalgt situasjon, med andre ord - som er verdt det selv på de «verste» dager. 

Anonymkode: e22de...9c8